Opplæringsforskrifta
§ 18-5 Tilbakebetaling av utgifter til behandling
Dersom skaden fører til behandlingsutgifter innan to år etter ulykka, skal forsikringa dekkje nødvendige og dokumenterte utgifter til lege og tannlege, medisinsk behandling og reise til og frå heimen i samband med nødvendig behandling.
Ved tannskadar skal forsikringa likevel dekkje utgiftene til den første permanente tannbehandlinga så lenge behandlinga skjer seinast 31. desember det tiande året etter ulykka.
Den medisinske behandlinga etter første ledd må vere tilrådd av lege eller tannlege og vere utført av ein som har rett til full tilbakebetaling frå folketrygda.
Reiseutgiftene etter første ledd er avgrensa til kostnaden ved å reise med det billigaste transportmiddelet som er trygt å bruke for den enkelte.
Det er ikkje eit krav at forsikringa skal dekkje meirutgifter til privat behandling, forpleiing eller opptrening.
Forsikringa kan ikkje setje ei maksimumsgrense for få dekt utgifter til nødvendig behandling som er lågare enn 0,25 G.
Eigendelen kan ikkje vere høgare enn 0,015 G.
Merknader til forskriften
Paragrafen er gitt med hjemmel i opplæringsloven § 28‑8 tredje ledd og viderefører § 8‑6 i den tidligere forskriften.
Nødvendige og dokumenterte behandlingsutgifter i forbindelse med skaden kan kreves refundert. Hva som anses «nødvendig», vil variere etter det konkrete tilfellet, men krever at utgiften har saklig sammenheng med skaden, og den sikrede har plikt til å begrense utgiften innenfor det som kan anses å være rimelig. Det er satt en begrensning der bare utgifter som er påløpt de første to årene etter skaden, kan kreves refundert. Begrunnelsen for dette er at utgifter etter dette tidspunktet gjerne er mindre nært knyttet til skaden.
Andre ledd viser til den «første permanente tannbehandlinga». Et eksempel på dette er en bru eller en krone.