Utredning av mobbeombudsordningen

Mobbeombudsordningen skal bidra til å sikre alle barn og elevers rett til et trygt og godt barnehage- og skolemiljø. NOVA-rapporten konkluderer med at mobbeombudene bidrar til at barn og foreldre i økende grad blir involvert i saker som gjelder det psykososiale miljøet – og at ordningen slik bidrar til å sikre at flere barn får det trygt og godt på skolen og i barnehagen. Fylkene som har gitt innspill trekker i stor grad frem at individrettet arbeid og støtte til barn og foreldre som står i vanskelige situasjoner er det viktigste bidraget til mobbeombudene. Rollen som brobygger i fastlåste situasjoner og en aktør som kan påpeke skolevise, kommunale eller regionale mangler trekkes også frem som en viktig del av arbeidet til mobbeombudene i innspillene fra fylkene.

Samtidig kommer det frem fra fylkene og fylkesutdanningssjefene at fylkene verdsetter at mobbeombudene bruker sin faglighet på systemnivå. De bidrar til kompetanseheving ute i skole og fagutdanning/bedrift, og jobber godt systemrettet med virkemidler ovenfor kommunen og fylkeskommunen. Det beskrives blant annet at de brukes av skoleeier til å øke kompetansen og kvaliteten i skolen om Kapittel 9 A, og at de bidrar til kompetanseheving tilpasset den enkelte kommunes behov.

Selv om ordningen har mange positive sider, har den også noen utfordringer. Videre redegjør vi for disse og gir en vurdering av hvordan de kan møtes.

Slik mobbeombudsordningen fungerer i dag er den ikke et likeverdig tilbud. NOVA skriver at selv om alt tyder på at mobbeombudenes innsats bidrar til at barn i økende grad får et trygt og godt barnehage- og skolemiljø, så er det ikke sikkert at barn, unge og foresatte har det samme mobbeombudstilbudet i hele landet. 

Mobbeombudene jobber relativt ulikt fra fylke til fylke. Gjennom NOVA-rapporten, samt innspillene fra fylkeskommunene og mobbeombudene selv, kommer det frem at det er store forskjeller på i hvor stor grad ombudene prioriterer systemrettet arbeid, og hvordan de innretter det individrettede arbeidet. NOVA skriver at i noen tilfeller driver mobbeombudene systemrettet arbeid gjennom kompetanseheving for personalet på skoler gjennom deltakelse på personalmøter eller kurs og konferanser, noen rapporterer at de veileder både skoleledere og skoleeiere for å skape trygge og gode læringsmiljø. Samtidig viser NOVA at det er forskjeller i hvor mye tid og hvor omfattende innsats mobbeombud legger ned i håndteringen av individsaker. Noen ombud er raske til å vise foreldre og/eller skolen videre til aktuelle hjelpeinstanser eller ber foreldrene om å bruke Statsforvalterens håndhevingsordning hvis mobbeombudene ser at det er grunn til det. Andre mobbeombud vil derimot bruke mye tid i møter med skolen for å bistå skolen til å hjelpe foreldrene og barnet på en hensiktsmessig måte. Denne ubalansen kan ifølge NOVA skape uheldige forskjeller i hvordan barn og foreldre i ulike deler av landet får hjelp av ombudene.

Likeverdigheten i ordningen utfordres av flere faktorer. NOVA knytter utfordringene særlig til tre forhold. 

1. Ulik tolkning av det nasjonale mandatet 

Enkelte punkter i mandatet kan være vanskelige å tolke, og 11 av 17 ombud oppga i NOVA-rapporten at det er behov for å gjøre mandatet tydeligere. I nyere innspill fra mobbeombudene rapporterer mange ombud at det nasjonale mandatet oppleves relevant og tydelig og gir en god retning på det arbeidet som skal gjøres. Noen mener likevel fremdeles at det er for åpent for tolking og ønsker at man ser på det på nytt for å sikre et mest mulig likt tilbud i hele landet og at vektingen mellom individrettet og systemrettet arbeid bør tydeliggjøres. I innspillene fra fylkene er det også noen som mener det nasjonale mandatet bør spisses.

2. Ulik grad av, og ulike føringer gjennom de lokale mandatene

Når det gjelder lokale føringer og mandater skriver NOVA at ombudene opplever et stort handlingsrom i utformingen av rollen som ombud. Gjennom de lokale mandatene styres ombudenes oppgaver likevel noe, og tilleggsoppgavene fører til ulikhet i hvordan mobbeombudene innretter sitt arbeid.

3. Ombudenes ulike bakgrunn og kompetanse

NOVA mener at mobbeombudenes ulike bakgrunn, kompetanse og ulik forståelse av rollen blant annet kommer til uttrykk gjennom vektingen av den individrettede innsatsen opp mot systemrettet arbeid. Noen av mobbeombudene er en lyttepost og veileder for de som tar kontakt om hvordan de skal håndtere saken sin videre, mens andre følger elever og foreldre gjennom hele saken – eksempelvis gjennom deltakelse i møter og kursing av skolen. Gjennom vår kontakt med ombudene og de innspillene vi har mottatt gjennom arbeidet med utredningen, ser vi at denne ulikheten fremdeles eksisterer.

Vi oppfatter at det nasjonale mandatet er spisset godt inn mot ombudenes kjerneoppgaver, med unntak av kulepunkt nummer tre: skape dialog og bidra til god tverrfaglig oppfølging etter at saker er håndtert. Det er uklart hva dette punktet betyr, og vi mener det kan tas ut for å presisere mandatet ytterligere.

Vi er enige i NOVAs vurdering av at lokale føringer gjennom de lokale mandatene er en viktig årsak til variasjonen når det gjelder hvilke oppgaver mobbeombudene prioriterer. Kommuner og fylker er ulike, og vi oppfatter at dette delvis er ombudenes egen begrunnelse for å innrette ombudsordningen ulikt i ulike fylker: For å oppnå mest mulig likeverdighet når det gjelder barn og elevers rett til et trygt og godt miljø, må ombudsordningen tilpasses lokale forhold, for å fungere mest mulig kompenserende. NOVA beskriver f.eks. hvordan ombudene jobber mer intensivt med skoler og/eller kommuner hvor det er lav kompetanse, for å kompensere for dette. Vi mener dette har noen mulige uheldige konsekvenser. For det første kan det innebære at ombudstjenesten som sådan ikke er et likt tilbud til alle barn og elever, uavhengig av hvor i landet de bor. For det andre kan det innebære at ombudet står i fare for å bli en mer eller mindre permanent kompensasjon for organisasjoner og/eller systemer som ikke fungerer godt nok, og for det tredje kan det innebære at ombudene egentlig utfører oppgaver andre aktører primært har ansvaret for. Vi kommer mer inn på de sistnevnte problemstillingene i avsnitt 5.7.

Vi mener dermed det ikke bør åpnes for å tillegge ombudene arbeidsoppgaver gjennom lokale mandat. Dette for å sikre en mer likeverdig praktisering av ordningen. Dette vil også bidra til at ombudene ikke gjør arbeidsoppgaver som er pålagt skoleleder og/eller skoleeier, samt at lokale behov ikke tar oppmerksomheten vekk fra ombudenes primære arbeidsoppgaver. Ombudene kan enes med fylkeskommunen om prioriteringer det er hensiktsmessig å gjøre – innenfor rammene av det nasjonale mandatet.

Det kommer frem av kunnskapsgrunnlaget at dagens ordning ikke er like tilgjengelig for alle i målgruppa. Tilgjengeligheten til tjenesten påvirkes av geografiske og demografiske forskjeller mellom fylkene, kjennskap til ordningen, samt hvordan barn og unge kommer i kontakt med mobbeombudene.

Geografiske og demografiske forskjeller

Mobbeombudene arbeider i dag på fylkesnivå og det er forskjeller mellom fylkene i størrelse, antall kommuner og antall barn. Dette er det ikke i tilstrekkelig grad tatt høyde for i den statlige finansieringen av ordningen, blant annet er dette ikke justert etter fylkessammenslåingene i perioden 2018-2020. Forskjellene kan eksemplifiseres gjennom å se på antall barn per ombud, og hvor mange km2 ombudene skal dekke. Ytterpunktene på antall barn er Troms og Finnmark som mottar støtte til 2 ombud og har ansvar for 38 120 barn, mens Oslo mottar støtte til 1 ombud med ansvar for 106 112 barn. Ytterpunktene på geografisk utstrekning er Viken, som mottar støtte til 3 ombud på 24 593 km2, og Trøndelag hvor 1 ombud skal dekke 42 202 km2. Når man ser på størrelsen på fylket må det også tas høyde for befolkningstetthet. Viken har 9 barn per km2 og Trøndelag har 2 barn per km2. Se vedlagt tabell med utregninger for mer informasjon . Tallene her kan endre seg som følge av at noen fylker har varslet en gjennomgang av sammenslåingen og at de vil undersøke mulighetene for å oppløse større fylker som ble slått sammen mot sin vilje.

NOVA stiller spørsmålet om det bør være en normering i antall enheter/elever/barn som mobbeombudene har ansvar for, for å sikre et mer likeverdig tilbud. Elevorganisasjonen trekker også frem i sine innspill at bemanning bør basere seg på elevtall og geografisk spredning blant elever i fylkene.

Vi ser at dagens fordeling av midler fører til en skjevhet. Dette kan det tas høyde for ved at fylker hvor det er et stort antall barn ombudene har ansvar for, og/eller der det er store avstander, kan kompenseres. Som en illustrasjon på hva noe slikt kan koste har vi gjort noen beregninger. Eventuelle endringer i regionreformen vil kunne få betydning for en eventuell normering av ordningen.

Kjennskap til og kontakt med mobbeombudene

NOVA-rapporten peker på at kjennskapen til ordningen er mangelfull, både hos barn, elever, foreldre og i sektor. Kjennskapen til ordningen har etter all sannsynlighet blitt bedre siden disse spørreundersøkelsene ble gjennomført. Vi ser i ombudenes innspill til oss at de er opptatt av hvordan ordningen og ombudet selv kan bli bedre kjent hos de ulike målgruppene. De nevner mange ulike måter å oppnå dette på, hvorav det å være ute i praksisfeltet og møte barn, foreldre, barnehager, skoler, kommuner osv. er den mest sentrale/nevnes av flest. Ellers nevnes å bruke tilgjengelige informasjonskanaler som media/mediesaker, nettsider, sosiale medier, at en sender ut info til barnehager og skoler osv.

Rapporten fra Redd Barna viser imidlertid at det er svært få elever i utvalget som kjenner til ordningen. Av 241 elever fordelt på barneskole, ungdomsskole og videregående skoler var det kun 21 elever som svarte positivt på at de hadde hørt om mobbeombudene. Av de som hadde hørt om mobbeombudene var det få som kunne forklare at dette er voksne personer som har dette som et yrke, at det finnes mobbeombud i deres region, og hva mobbeombudet gjør i sin jobb.

NOVA skriver at foreldre som har vært i kontakt med mobbeombudet sier at det var lett å komme i kontakt med ombudet. NOVA har ingen tall på dette fra barn og unge, men fra rapporten Redd Barna har utarbeidet kommer det frem hvordan elevene ønsker å komme i kontakt med mobbeombudene. Undersøkelsen omfatter elever fra 4., 6., 8. og 10. trinn, samt vg2. Det var bare elever på barneskolen, særlig på 4. trinn, som mente at det å ringe er en fin løsning for å ta kontakt med mobbeombudet, og få elever på barneskolen visste hva e-post/mail var. Mens elever på ungdomsskolen og videregående skole foretrakk å sende meldinger eller PM/DM (personlige meldinger) på sosiale medier som Snapchat, TikTok og Instagram. Ingen av elevene på disse trinnene ville sendt e-post. Elevene trekker også frem at tjenesten bør være tilgjengelig etter skoletid, og gjerne hele døgnet og at det bør kunne være mulig å ta kontakt anonymt (via ulike meldingstjenester).

I 2020 spurte vi mobbeombudene om hvordan tjenesten kan bli mer tilgjengelig. Ombudene påpekte da at det er en utfordring å nå ut til de som ikke kapasitet til å orientere seg i systemet. For å gjøre tjenesten mer tilgjengelig for barn sier noen mobbeombud at en løsning kan være å benytte seg av chattekanaler (vaktordning) og/eller trygge apper. Dette vil imidlertid kreve ressurser ut over det en har i dag, både med tanke på bemanning og utvikling av trygge arenaer for å ta kontakt om sensitive problemstillinger.

Det er viktig at mobbeombudsordningen er kjent, og at det er lett å komme i kontakt med ombudene, særlig for den primære målgruppa; barn, elever og foreldre. Aktivt informasjonsarbeid bør være en naturlig del av en slik ordning. En slik type tjeneste bør også være tilgjengelig som en digital løsning hvor barn og elever kan få hjelp, også utenom vanlig arbeidstid, dersom de opplever å stå i en situasjon hvor de ikke har det trygt og godt i barnehage- eller skole. Dette kan sees i sammenheng med det pågående arbeidet med DIGI-UNG programmet, som har som formål å levere lett tilgjengelig og kvalitetssikret informasjon, veiledning og tjenester til ungdom, gjennom et helhetlig digitalt tilbud på tvers av sektorer som bidrar til mestring og selvhjelp . DIGI-UNG kan være en mulig plattform for en digital løsning for (anonym) kontakt med et mobbeombud– særlig for barn og unge. En samordning mellom mobbeombudene og de allerede eksisterende chattetjenestene på ung.no, for eksempel www.snakkommobbing.no kan også være aktuelt.

Det kommer tydelig frem i NOVA-rapporten at skolesektoren prioriteres. Bare fire mobbeombud sier de bruker like mye tid og ressurser i stillingen på barnehagesektoren som skolesektoren. De øvrige mobbeombudene svarer at de arbeider mest med skolesektoren. Når mobbeombud arbeider med barnehagen, dreier dette seg oftere om forebygging og informasjon enn å støtte foreldre og barn i enkeltsaker. Mobbeombudene selv sier gjennom innspillsrundene til oss at «de prioriterer enkeltsakene som kommer inn og der er det overvekt av saker og henvendelser fra skolesektoren» og at dette er noe av grunnen til at barnehage er underrepresentert. Med innføringen av ny barnehagelov og økt aktivitetsplikt i barnehage kan det synes som om barnehage får mer oppmerksomhet i ombudenes arbeid.

Tidlig innsats i arbeidet med et godt psykososialt barnehage- og skolemiljø, og betydningen av et trygt og godt barnehagemiljø, er avgjørende. I forbindelse med innføring av ny barnehagelov og økt aktivitetsplikt i barnehage mener vi det er viktig at mandatet sikrer oppmerksomhet på psykososialt miljø og mobbing i barnehagesektoren. Barn og foreldre har ikke mulighet til å melde saker om det psykososiale miljøet i barnehagene til Statsforvalteren med klagerett til direktoratet slik som skole. Dette kan føre til et økt behov for veiledning og støtte. Vi anbefaler at arbeid med barnehage får en tydeligere plass i det nasjonale mandatet.

Tittelen på ordningen er omdiskutert i ombudskollegiet. Noen har allerede endret navn (oppvekstombudet i Agder og ombudet for barn og unge i Viken), for å ivareta at arbeid med trygt og godt barnehage- og skolemiljø handler om mer enn mobbing, og at mandatet har blitt utvidet. Andre ønsker å beholde navnet fordi det er enkelt og bærer klart bud om hva det handler om, og hvem ombudet er til for. NOVA-rapporten viser til at enkelte ombud peker på selve stillingstittelen, og at tittelen «mobbeombud» både kan virke avskrekkende mot å ta kontakt med ombudet, og at stillingstittelen i seg selv er misvisende, da den ikke dekker kompleksiteten i lovverket og i arbeidet med å ivareta barns rett til et trygt og godt barnehage- og skolemiljø.

Arbeidet med Opplæringslovas kapittel 9 A i skolen omhandler mer enn arbeid mot mobbing. Mobbing er beskrevet som et eksempel på én type krenkelse som gir elever et utrygt barnehage- og skolemiljø, sammen med vold, diskriminering og trakassering.

I rapporten fra Redd Barna kommer det frem at elever på alle trinn ikke opplevde navnet «mobbeombud» som forklarende nok på hva mobbeombudet faktisk skal hjelpe elevene med. Ombud var et vanskelig ord for elever på alle trinn, og mange elever ønsket et mer positivt ladet ord som rommet mer enn bare mobbing, for eksempel ordet trivsel.

Vi mener at dagens situasjon med at noen fylker viderefører tittelen mobbeombud og andre endrer navn på tjenesten, bidrar til forvirring rundt hva tjenesten som helhet er tenkt å innebefatte. En slik type tjeneste bør ha et felles navn som benyttes i alle fylker. Navnet må i størst mulig grad gjenspeile ordningens formål, og kommunisere godt ovenfor målgruppa.

NOVA mener at plasseringen i fylkeskommunen kan medvirke til ulikheter i praktiseringen av ordningen. Dette fordi mobbeombudene mangler en organisasjon som kan sørge for lik praksis og gi de enkelte mobbeombudene trygghet i avgjørelser og fortolkninger i lokale saker og spørsmål. Et av spørsmålene NOVA stiller er om det å opprette en nasjonal organisasjon for mobbeombudene for barnehage og grunnskole, kan være et alternativ til å plassere ombudene i fylkeskommunen, for å i større grad sikre bedre rammebetingelser for ombudenes arbeid.

Gjennom innspillsrunden i forbindelse med utredningen stilte vi mobbeombudene spørsmål om det å opprette en nasjonal organisasjon vil være et alternativ til plasseringen i fylkeskommunen, og om en begrunnelse for dette. Bare to av ombudene mener at det bør opprettes en nasjonal organisasjon for mobbeombudene, fordi dette vil bidra til et likere og mer likeverdig tilbud og ha fordeler knyttet til en mer profesjonell og effektiv organisasjon. De øvrige ombudene ser fordelene ved en nasjonal organisering, men legger større vekt på betydningen av lokal forankring og kjennskap til og kunnskap om de miljøene de deltar i der.

Når det gjelder organisering i fylkeskommunen, peker NOVA-rapporten på at flere mobbeombud opplever mangel på ledelse og administrative støttesystemer, samt store ulikheter i hvor de søker støtten de trenger, både faglig, økonomisk og juridisk.

NOVA viser til at tilgang til juridisk kompetanse i fylkeskommunen og egen kompetanse til å vurdere i hvilken grad ulike lover kommer til anvendelse i ulike situasjoner, varierer. Blant annet vil barnehageloven, opplæringsloven, offentlighetsloven og forvaltningsloven være sentrale lover å forholde seg til for ombud i svært mange av de situasjonene de kommer opp i. Arkivloven gir overordnede og grunnleggende regler om arkiv i offentlig forvaltning.

Mange av mobbeombudene og fylkesutdanningssjefene peker i senere innspill på at disse utfordringene har løst seg noe over tid, og utfordringene synes mindre i fylkene som har hatt mobbeombud lengst. Det er videre poengtert fra fylkesutdanningssjefene at ordningen er relativt ny og har hatt behov for tid til å sette seg i fylkeskommunen.

Samlet sett mener vi at en plassering i fylkeskommunen er en bedre organisering enn en nasjonal organisering. Ved en organisatorisk plassering i fylkeskommunen bør det stilles strengere krav til fylkeskommunen om ledelse og tilgang til administrativ støtte for å sikre kvalitet i tjenesten. Mange av mobbeombudene beskriver at de har tilgang på støttefunksjoner som allerede eksisterer i fylkeskommunen, og en presisering av dette ansvaret vil kunne føre til mer likhet i støtten mobbeombudene opplever. Ombudene må kunne dokumentere hva de gjør og kunne vise til dette for ettertiden, for eksempel dersom det i etterkant av håndtering av en sak oppstår tvil eller tvist omkring ombudets håndtering av saken. Slike administrative systemer må tilfredsstille krav til personvern, og det er viktig at fylkeskommunene legger til rette for bruk av eksisterende systemer.

I tilbakemeldingene fra fylkeskommunene og mobbeombudene fra 2020 og 2021, trekkes det nasjonale kompetansehevingstilbudet fra Læringsmiljøsenteret frem som en viktig arena for å opprettholde det nasjonale nettverket, kompetansen i kollegiet og utvikling av ombudsrollen. Mobbeombudenes arbeidsutvalg har fremmet et ønske om at alle nye ombud bør få tilbud om en faglig og kvalitetssikret «grunnpakke», i form av utdanningstilbud med studiepoeng, uavhengig av fylkeskommunens økonomi.

Det nasjonale kompetanseutviklingstilbudet til mobbeombudene og ELO, betalt gjennom nasjonale bevilgninger, er et viktig tiltak for støtte og kompetanse. Vi anbefaler at dette tiltaket videreføres.

NOVA skriver i sin evaluering at de er usikre på om ordningen med mobbeombud virker fremmende når det gjelder målsettingene hos Djupedalutvalget om ansvarliggjøring av skoler og skoleeier og et styrket støttesystem med tydelig ansvars- og oppgavefordeling. De presiserer at mobbeombudene selv ønsker ansvarliggjøring av skoler og skoleeier, men at ombudenes arbeidssituasjon i mange tilfeller synes å kreve at de tar over disse rollene istedenfor å styrke aktørene som egentlig har ansvaret. Særlig opp mot skoleeier og det kommunale hjelpesystemet viser NOVA-rapporten at mobbeombud i enkelte tilfeller kan se ut til å gå inn og overta andre aktørers rolle.

NOVA peker på flere forhold som de mener bidrar til dette. Manglende kompetanse og/eller kapasitet hos de som egentlig har ansvaret, i saker hvor det er presserende å finne løsninger, er en viktig årsak. Rapporten peker også på at foreldre står i et avhengighetsforhold til skolen, og at noen kan oppleve veien til Statsforvalter som lang og konfliktskapende. På denne måten kan det være enklere å bruke mobbeombudet som støttespiller heller enn å klage inn saken i henhold til håndhevingsordningen. Ulike fortolkninger av det nasjonale mandatet, og ulikheter i lokale føringer og/eller de lokale tilleggsmandatene er også forhold som kan bidra til at det kan bli uklart hva mobbeombudenes rolle er i forhold til andre aktører (jf avsnitt 4.3).

I den skriftlige innspillsrunden vi hadde knyttet til denne utredningen ble mobbeombudene spurt om de opplever at det er en utfordring at mobbeombudene kan overta andre aktørers oppgaver. Det kommer frem fra svarene at mobbeombudene er bevisste denne utfordringen, og hovedårsaken de selv oppgir til at utfordringen oppstår er tilfeller der skole-/barnehageeier og/eller skolen eller barnehagen eller PPT selv mangler kapasitet og/eller kompetanse. I den grad ombudene går inn i andres oppgaver og områder, ser de imidlertid ut til å være svært bevisst på at de kan gå eller går ut over mandatet sitt – og at de jobber for å føre ansvaret tilbake til rette instans.

I avsnitt 3.3 beskriver vi kort aktører og ansvarsforhold når det gjelder barn og elevers rett til et trygt og godt barnehage- og skolemiljø. Det kommer frem at ombudene ofte gjør andre aktørers oppgaver, som å jobbe med kompetansehevingstiltak blant skoler og skoleledere. Vi mener at det er behov for å tydeliggjøre ombudenes rolle i forhold til de sentrale aktørene i arbeidet, og unngå at mobbeombudsordningen svekker eller blir til hinder for utviklingen av det systematiske arbeidet hos skolen, skoleeier og statsforvalter som har lovpålagt ansvar.

Vi deler NOVAs bekymring for at ombudene kan bli en «sovepute» ved at ordningen kompenserer for andre aktørers manglende innsats, eller utfordringer på systemnivå. Mye av det som har skjedd på barnehage- og skolemiljøfeltet er relativt nytt, og mye er fremdeles under utvikling. Kapittel 9 A trådte i kraft i august 2017, de tilsvarende reguleringene i Barnehageloven kapittel VIII i januar 2021. Dette innebærer at systemet ikke har «satt seg» ordentlig over alt, noe som ytterligere bidrar til denne risikoen.

Vi ser også at mobbeombudenes involvering i enkeltsaker kan bidra til å svekke rettsvernet for andre barn som er involvert i samme sak, da de ikke har innsyn i alle opplysninger som gjelder saken. Skolen er bundet av taushetsplikt og regler for personvern som gjelder alle barn, og de kan ikke uten videre involvere mobbeombudet i alle opplysninger som gjelder saken. Det kan være en mulighet for at tiltak som skal sørge for at én elev får det trygt og godt på skolen, har potensial for å svekke rettsvernet for andre elever som på ulike måter er involvert i samme sak.

For å bidra til at ombudene ikke går inn og gjør andre aktørers oppgaver, eller opptrer som part i enkeltsaker anbefaler vi at det nasjonale mandatet presiseres og at det lukkes for lokale mandat som beskrevet i avsnitt 5.2.

I oppdraget bes vi om å fremme forslag til mandat og organisering for en permanent mobbeombudsordning for et trygt og godt barnehage- og skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Gjennom arbeidet med utredningen ser vi at det kan være hensiktsmessig at en ombudsordning omfatter mer enn bare trygt og godt barnehage- og skolemiljø. To av ombudene² har valgt å utvide ordningen til å omfatte hele barnehage- og opplæringsloven. Dette kan synes å være et svar på behov barn, elever, lærlinger og deres familier har i mobbesituasjoner, hvor det kan være behov for tiltak og oppfølging som ikke utelukkende kan hjemles i retten til et trygt og godt psykososialt miljø. Begge fylkene begrunner endringen med at de ønsker å ha en organisering som bidrar til å løse de problemene barn og unge opplever og gjør det mulig å se sammenhenger på tvers av regelverk.

Denne utviklingen i det lokale mandatet er interessant, blant annet sett i lys av Stortingsmelding 6 - Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap som understreker viktigheten av at alle barn blir sett og får den hjelpen de trenger når de trenger den, gjennom et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I statsforvalternes årsrapporter fra 2020 om klagesaksbehandling under Opplæringslovens kapittel 9 A 5 kommer det fram at skolemiljøsaker ofte er komplekse. Barn og unge gir uttrykk for at deres rettigheter ikke blir ivaretatt innen flere områder, som blant annet retten til spesialpedagogisk støtte, tilpasset opplæring og fraværsproblematikk. Kunnskapsgrunnlaget fra 0-24 samarbeidet understreker også at utsatte barn og unge ofte har sammensatte utfordringer, og derfor har behov for en helhetlig oppfølging.

Vi mener det er godt faglig grunnlag til å se på om en ombudsordning for barn og unge burde gjelde hele barnehageloven og opplæringsloven. Dette kan føre med seg et behov for å se på grenseoppgangene mot andre ombudsordninger. Vi anbefaler at en gjennom en uavhengig utredning vurderer om ombudsordningen bør ha et større virkeområde. Samt ser på grenseoppgangen mot andre ombudsordninger.

²Agder fylkeskommune har slått sammen sine tjenester til Oppvekstombudet i Agder, Viken fylkeskommune har slått sammen sine tjenester til Ombud for barn og Unge i Viken