Forskningsartikkel: Samarbeidet mellom hjem og skole

Noen ganger vil samarbeidsforholdet mellom foreldre og skole bli utfordret. Det kan for eksempel skje når læreren er bekymret for eleven og foreldrene opplever det som vanskelig å forholde seg til det læreren formidler.

Forebygg problemer

Den beste måten å forhindre et vanskelig samarbeid mellom hjem og skole på er å legge til rette for et godt samarbeid med alle foreldre. Hvis man har etablert en god samarbeidsrelasjon med foreldrene, er sjansen liten for at det oppstår store samarbeidsproblemer, selv om partene må forholde seg til vanskelige tema.

Når foreldrene opplever lærerne som varme, respektfulle og imøtekommende, samt viser at de er interessert i å lytte til foreldrene og utviser en støttende holdning til dem, vil de fleste foreldre fungere godt i skole–hjem samarbeidet (Pate & Andrews, 2006). I tillegg synes det å være viktig at læreren er villig til å yte noe ekstra når det er nødvendig for å få til samarbeid med for eksempel ulike risikogrupper. Gjensidig kommunikasjon mellom lærer og foreldre, der begge parter har sin plass, vil fremme åpenhet og felles refleksjoner som kommer elevene til gode.

Foreldrenes sårbarhet

Når barnet eller den unge har vansker i skolen, vil de fleste foreldre være sårbare i møtet med læreren eller andre fagpersoner. Noen foreldre vil være mer sårbare enn andre, og man vil ikke på forhånd alltid vite hvem dette er, eller hva det er som bringer fram denne sårbarheten. Det å snakke med noen om deres barn er i seg selv et følsomt tema, særlig hvis det handler om problemer. Slike samtaler må derfor gjennomføres med høy grad av sensitivitet og respekt. Foreldrene vil lett bli bekymret for barnet når det gjelder både nåtid og framtid, noe som kan vekke sterke emosjonelle reaksjoner hos dem. Dersom læreren er bevisst på foreldrenes sårbarhet i samtaler som dreier seg om bekymring for eleven, kan det bidra til å lette denne typen samtaler. Noen foreldre vil når de blir sårbare, vise dette ved å bli triste eller stille, andre kan bli sinte og kritiske til læreren og skolen (Drugli & Onsøien, 2010).

Ved å være forberedt på at foreldrene kan komme til å vise denne typen emosjonelle reaksjoner, og ha en beredskap på hva en kan si og gjøre, vil læreren kunne møte foreldrenes reaksjon på en hensiktsmessig måte og fremme en dialog med foreldrene der de sammen fokuserer på hva eleven trenger av hjelp og støtte både på skolen og hjemme.

Normalt med uenighet

Mange lærere forteller at de synes det er vanskelig å takle at foreldrene ikke er enige med dem om det læreren opplever som et problem med en elev. Noen ganger mener læreren da at foreldrene benekter at problemet eksisterer. I slike situasjoner kan det være en fordel å kjenne til at forskning over mange år og fra mange land har vist at pedagoger og foreldre faktisk sjelden er enige om hvordan en elev har det, eller hva som er elevens problem (Achenbach, 1987; Renk & Phares, 2004). Barn og unge utviser ikke de samme problemene og den samme atferden i ulike kontekster, de vil ofte fungere ulikt hjemme og på skolen, blant annet fordi ulike rammebetingelser utløser ulik atferd. Hjem og skole vil videre møte barn og unge med ulike krav og forventninger, derfor vil ikke alltid det som oppleves som et problem i den ene konteksten, oppleves på samme måte i den andre. Man bør heller tenke at foreldre og lærere kan utfylle hverandres kunnskap om hvordan barnet eller den unge har det, og at de til sammen kan komme fram til et helhetlig bilde av barnets eller den unges situasjon og behov for støtte.

Møte med konflikter

Mange lærere forteller at de synes det er vanskelig å håndtere konflikter i samarbeidet med foreldre, særlig hvis foreldrene blir sinte. Når man jobber sammen om barns utvikling og læring, er det naturlig at partene ikke alltid er enige om alt. Å håndtere uenighet og konflikter er en del av det å jobbe tett med mennesker. Hvis man er forberedt på at konflikter kan oppstå, samt har noen strategier for hvordan man kan møte dette, vil læreren oppleve seg langt tryggere når det faktisk skjer. Konflikter kan ses på som et utrykk for engasjement i elevenes læring og utvikling (Nordahl, 2007).

Noen ganger er konflikt et uttrykk for at man faktisk jobber med det som er viktig i saken, selv om det er komplisert. For stor vekt på enighet og samarbeid kan i enkelte tilfeller føre til at man unngår å ta opp noe som er viktig. Den beste måten å forebygge unødige konflikter i foreldresamarbeidet på er å legge vekt på å etablere en god relasjon med alle foreldre. Har man en god relasjon som grunnlag, vil også det å snakke om vanskelige tema bli mye lettere (Drugli & Onsøien, 2010; Nordahl, 2007).

Når konflikter oppstår, er det læreren og skolen som den profesjonelle parten i samarbeidet som har hovedansvar for å forsøke å løse opp i situasjonen. Det første man bør gjøre, er å analysere situasjonen for å forstå hva som har skjedd, og hvordan problemene kan løses. Man bør imidlertid ikke forhaste seg med å finne en løsning. I stedet bør man først være opptatt av å finne ut hva det er som gjør at man tenker så forskjellig, og hva det har å si for barnet eller den unge.

Lærere bør videre forsøke å få et bevisst forhold til hvordan de selv reagerer på konflikter, hvilke egne sårbarheter man tar med seg i møtet med foreldrene, og hvordan man kan takle disse, slik at de ikke hemmer samarbeidsrelasjonen. Ofte vil det være en god ide å få ekstern veiledning dersom man opplever at man på en eller annen måte blir rammet av konflikten med foreldrene. Som oftest vil man som lærer lettere takle konflikter med foreldre hvis man har en ”verktøykasse” med strategier som man kan ta i bruk når konflikter oppstår. Da vil man være rimelig trygg på at man greier å bevege konflikten over i en mer positiv prosess (Petersen, 2007), og man vil takle konflikten bedre. Hvis man derimot er utrygg når det oppstår en samarbeidskonflikt, er det fare for at man selv vil ta i bruk uhensiktsmessige strategier som forsvar, irritasjon eller sinne, motangrep eller tilbaketrekking. Dette vil i tilfelle bidra til å øke konflikten med foreldrene (Drugli & Onsøien, 2010).

Alle profesjonelle bør kunne noe om hvordan konflikter lett kan trappes opp dersom man ikke tar tak i prosessen. I første omgang er det viktig å gi rom for foreldrenes uenighet og forsøke å forstå hvorfor de reagerer slik. Bare det at den profesjonelle tåler uenigheten, kan bidra til å roe situasjonen ned. Det er viktig at læreren viser at han eller hun anerkjenner alle følelser som foreldrene har. Dette kan fremme foreldrenes tillit og etter hvert bidra til at de blir mer interessert i å lytte til det læreren formidler. Ofte handler løsning av konflikter om at begge parter anerkjenner retten til uenighet, og at man finner videre strategier i lys av at man faktisk er uenige. For eksempel kan det være at foreldrene støtter opp under et tiltak på skolen til tross for at de selv ikke opplever at barnet eller den unge har problemer. Når lærere skal løse opp i konflikter, kan det være vel så viktig å lytte som å prate (Drugli & Onsøien, 2010). Det er videre viktig å fokusere på framtiden og mulige løsninger heller enn å bli værende i problembeskrivelsene. Fordi både foreldrene og læreren vil være opptatt av at barnet eller den unge skal ha det bra, er det mest hensiktsmessig å fokusere på det som skal skje videre framover, og hva begge parter kan gjøre i den prosessen.