Forskningsartikkel: Samarbeidet mellom hjem og skole

Samarbeid mellom hjem og skole kan fremmes på mange ulike måter. Som tidligere nevnt er det skolen som er den profesjonelle aktøren i samarbeidet, og som derfor har et særlig ansvar for å legge til rette for at det finner sted. Det er først og fremst viktig at foreldrene ikke ses på som en homogen gruppe med de samme behovene. Ulike foreldre vil dra nytte av ulike samarbeidsstrategier, og det er noen foreldre det er viktigere å få innledet et samarbeid med enn andre (LaRocque & Kleiman, 2011). Vi vil her kort beskrive noen strategier som kan bidra til foreldreinvolvering og et positivt foreldresamarbeid. 

Holdninger i skolen

Lærernes holdninger vil i stor grad virke inn på kvaliteten av foreldresamarbeidet. Flere studier viser at lærere har en tendens til å definere enkelte foreldregrupper som uengasjerte og lite involverte (Carlisle, Stanley & Kemple, 2006), noe som vil virke negativt inn på samarbeidet med disse foreldrene. Lærere som mener at alle foreldre er en ressurs som besitter nyttig informasjon om eleven og elevens liv, og som også er nyttig for elevens læringsprosess, vil jobbe mer systematisk med skole–hjem samarbeid (LaRouque, Kleiman & Darling, 2011). For å få etablert samarbeid med foreldre som skiller seg fra ”gjennomsnittsforelderen”, er det ofte nødvendig at skolens ansatte er villige til å jobbe med emosjonelle, fysiske, språklige og kulturelle barrierer som kan hindre et positivt samarbeid med alle foreldre. 

Støtte foreldreinvolvering

Foreldreinvolvering dreier seg om det engasjementet og den interessen for skolegangen som foreldrene viser i hjemmet. Dette skjer ved at foreldrene formidler en positiv innstilling til læring og til skolen. De uttrykker overfor barna at skole er viktig, de spør om og viser sterk interesse for hvordan barna har det i skolen, og hva som foregår der, de roser og oppmuntrer barna når det gjelder skolefaglige aktiviteter, og de spør om og hjelper til med lekser. Engelske studier knyttet til elevenes prestasjoner i skolen viser at for de yngste elevene er det foreldrene gjør hjemme med hensyn til skolefag og læringsprosesser, langt viktigere enn det som skjer på skolen (Desforges & Abouchaar, 2003). Først i 16-årsalderen ser skolen ut til å bli mer betydningsfull for læringsutbyttet enn foreldrene.

Men også for tenåringer er foreldrenes engasjement i skolehverdagen og læringen viktig. Det er dessuten klare sammenhenger mellom foreldrestøtte og elevenes opplevelse av sin situasjon i skolen. Dette betyr selvsagt ikke at skolen ikke er viktig. Det er en rekke faktorer i skolen, særlig knyttet til læreren, som har avgjørende betydning for alle elevers læringsutbytte (Hattie, 2009).

Foreldre som støtter barna sine aktivt når det gjelder skolen, har en tendens til å ha barn som har bedre relasjoner til både medelever og lærere, og som dessuten trives bedre enn de barna som opplever noe mindre foreldrestøtte hjemme (Nordahl, 2007). Elevenes opplevelse av sin situasjon i skolen vil være en vesentlig betingelse for både deres faglige og deres sosiale utvikling. Disse sammenhengene mellom foreldrestøtte og læringsmiljøet er, sammen med foreldrenes betydning for skoleprestasjoner, gode argumenter for at skolen bør samarbeide nært og godt med foreldrene (Hattie, 2009). Ved å samarbeide nært med foreldrene kan lærerne og skolen i større grad lykkes med å realisere de målsettingene som er satt for norsk skole.

Noen foreldre trenger informasjon og støtte fra skolens side for å tro på at de selv er viktige for barnas læringsprosess. Foreldre som har denne troen på sin egen betydning, og som ser på det å støtte opp under skolegang og utdanning som en viktig del av foreldrerollen, er langt mer engasjert i lekser og det som skjer på skolen, enn andre foreldre (Desforges & Abouchaar, 2003). Noen foreldre lar seg for eksempel først mobilisere når de får konkret informasjon om hva som forventes av dem (Fields-Smith, 2005). Skolen bør derfor ha strategier for på ulike måter å fungere som en støtte for de foreldrene som trenger det.

Avklaring av forventninger

Alle foreldre vil på ulike måter ha forventninger til skolen og til det samarbeidet de skal ha med lærerne. Forventningene er etablert både gjennom foreldrenes egen skolegang og gjennom de erfaringene de har som foreldre i skolen. Ikke alle disse forventingene er nødvendigvis hensiktsmessige, og det er ikke sikkert de er i samsvar med skolens forventninger til foreldrene. I en undersøkelse uttaler for eksempel halvparten av norske foreldre at de er usikre på skolens forventninger til dem som foreldre i skolen (Nordahl, 2007).

Av disse grunnene vil det være viktig å avklare både hvilke forventinger skolen har til foreldrene, og hvilke forventinger foreldrene har til skolen. Dette kan være knyttet til graden av medvirkning foreldrene skal ha, og på hvilke områder, hvordan foreldrene bør følge opp barnas skolegang, hjelp til lekser og motsatt hvilke forventninger foreldrene har til vektlegging av skolefag, sosiale ferdigheter og hvilke regler som bør gjelde på skolen. Betingelser omkring selve samarbeidet bør også avklares ved å ha en dialog om hvordan både foreldremøter og utviklingssamtaler bør foregå.

Positiv kontakt mellom lærere og foreldre

En vesentlig del av samarbeidet mellom hjem og skole foregår i direkte møter mellom lærere og foreldre. Forskningsresultater peker i retning av at det er trekk ved de konkrete møtene mellom lærere og foreldre som kan ha sammenheng med elevenes læringsutbytte.

Kompetanseheving av lærerne kan være en god strategi for å heve kvaliteten på samarbeidet mellom hjem og skole. Dette er et tema som lett blir tatt for gitt og overlatt til den enkelte lærer. Felles kompetanseheving kan sikre en mer enhetlig praksis ved skolen. En slik kompetanseheving bør blant annet fokusere på hvordan den enkelte lærers væremåte påvirker samarbeidet med foreldrene, og hva læreren kan gjøre for å fremme samarbeidsorientering hos foreldrene på møter, i samtaler og telefonsamtaler, ved mail-kontakt og så videre ved selv å gi et positivt inntrykk (Davies, 2013). 

Det er viktig at foreldrene føler seg velkommen på skolen, at de blir møtt med en vennlig holdning, uansett hvem de treffer på. Alle ansatte ved skolen er med på å bygge skolens kultur.

I utgangspunktet bør all kontakt med foreldre ha en positiv form. Dette er enda viktigere for å fremme samarbeid rundt elever fra belastede familier og elever med spesielle behov (St. Clair & Jackson, 2006). Lærere bør ha klare strategier for å kommunisere med foreldrene om positive episoder og forhold ved eleven, for eksempel ved relativt hyppig å sende kort og positiv informasjon via sms, mail eller korte brev (Webster-Stratton, 1999). Av og til bør man også gi slik informasjon ved å ringe foreldrene. Dette handler om ”å bygge relasjonen med foreldrene i fredstid” (Nordahl, 2007). Gjennom positiv kontakt blir foreldrene og læreren kjent med hverandre og med ulike sider ved eleven. Fordi det fokuseres mye på det som er positivt, vil det ofte også være enklere å snakke sammen om eventuelle problemer som oppstår.

I et utviklingsprosjekt som foregikk i 14 skoler fra 2003 til 2005, ble det blant annet lagt vekt på å forbedre samarbeidet mellom hjem og skole (Nordahl, 2005). Lærernes kompetanse i å samarbeide med foreldre ble styrket gjennom prosjektet, samtidig som lærerne ble mer oppmerksomme på betydningen av å etablere et godt samarbeid med foreldrene. Evalueringen av prosjektet ble gjennomført som kartleggingsundersøkelser ved oppstart og avslutning av prosjektet. De samme undersøkelsene ble gjennomført i sammenligningsskoler som ikke var med i prosjektet. Innenfor området samarbeid mellom hjem og skole hadde det vært en positiv utvikling ved prosjektskolene som ikke ble funnet ved sammenligningsskolene. Foreldrene i prosjektskolene uttrykker at informasjonen fra skolene ble bedre i denne perioden, både når det gjaldt undervisningen på skolen og elevenes utvikling og læring. De uttrykker også at de i større grad diskuterer med lærerne om måten det undervises på, og hva elevene lærer.

Lærerne trekker dem også i sterkere grad inn i diskusjoner om barnets sosiale utvikling og hva som gir god læring. Foreldrene opplever videre at de har fått noe større innflytelse på hva barna lærer på skolen, og hvordan det undervises. De uttrykker at lærerne tar noe mer hensyn til deres synspunkter, og at de gjennom dette får noe innflytelse på skolen. Miljøet blant foreldrene ble også bedre i prosjektskolene.

I denne sammenhengen er det interessant å påpeke at elevenes skolefaglige prestasjoner ble bedre ved prosjektskolene i denne perioden. Dette gjaldt i fagene norsk, matematikk, engelsk og natur- og miljøfag. Den samme positive utviklingen ble funnet i kartleggingen av elevenes sosiale ferdigheter. En tilsvarende endring ble ikke funnet på sammenligningsskolene. Selv om det er flere faktorer enn samarbeid mellom hjem og skole som påvirker elevenes skolefaglige prestasjoner og sosiale utvikling, er det ganske sikkert slik at den kvalitative positive endringen av samarbeidet mellom hjem og skole har vært viktig for elevenes læring. Det er også i samsvar med internasjonal forskning (Hattie, 2009).

Forståelse for hva som kan hindre foreldrene

Skolen og den enkelte lærer må ha et bevisst forhold til at det for noen foreldre kan oppstå mange barrierer i foreldresamarbeidet. Det behøver ikke være slik at foreldrene ”ikke vil” samarbeide, det kan være at de av ulike årsaker ikke får det til. Noen av disse handler om praktiske forhold og logistikk, og problemene kan være relativt enkle å løse når man er klar over dem. Hvis ikke er det stor sjanse for at disse foreldrene kan oppleves som vanskelige fordi de ikke følger opp de vanlige rutinene for samarbeid. Ved å bygge opp tillit i forholdet til foreldrene kan man komme i en posisjon der man kan overkomme samarbeidsvanskene.

Forskningen viser at følgende faktorer kan være med på å hemme foreldrenes deltakelse i samarbeid med skolen (Davies, 2013; Garcia & Donato, 1991; Jeynes, 2012; LaRoucque, Kleiman & Darling, 2011; Rimm-Kaufmann & Pianta, 2005):

• Mangel på tid: Foreldrene har liten tid, for eksempel på grunn av krevende jobber, lang eller ugunstig arbeidstid eller usikre arbeidsforhold.
• Språklige vansker: Språkproblemene kan for eksempel skyldes at foreldrene har minoritetsbakgrunn.
• Dårlig økonomi: Noen ganger krever deltakelse i samarbeidsaktiviteter at foreldrene har med seg noe, eller de har behov for transport, barnevakt og så videre.
• Psykiske vansker: Foreldre med depresjon, angst, rusproblemer og så videre vil ha vansker med å stille opp på ulike aktiviteter. Noen av disse vil også helt mangle energi til samarbeidsprosesser. Foreldre med personlighetsforstyrrelser, for eksempel, vil kunne oppleves som krevende og vanskelige å samarbeide med fordi de ofte bare ser problemstillinger fra sin egen synsvinkel.
• Emosjonelle barrierer: Foreldrene kan selv ha dårlige skoleerfaringer, og bringer disse med seg inn i samarbeidet med læreren og skolen. Her kan det være nødvendig å bygge opp tillit fra bunnen av, for eksempel ved å vise interesse for og anerkjenne det foreldrene formidler.
• Foreldrene vet ikke hva de skal gjøre: En del foreldre mangler samarbeidskompetanse og/eller kunnskap om hva samarbeidet krever av dem.
• Foreldrene opplever ikke at de blir verdsatt eller invitert inn i en samarbeidsrelasjon.

Når læreren merker at noen i foreldregruppen ikke drar nytte av de vanlige strategiene for å etablere samarbeid, bør det så raskt som mulig etableres kontakt med disse foreldrene for å finne ut hva det er som skaper vansker akkurat i dette tilfellet. Som oftest må man skreddersy en tilnærming som kan passe den enkelte familie (Jeynes, 2010). Her bør skoleledelsen støtte læreren, slik at han eller hun ikke blir alene om å finne fram til hva som kan gjøres. Noen ganger kreves det bare fleksibilitet med hensyn til tid, sted eller språk for å få etablert kontakt, andre ganger kreves et langsiktig arbeid, for eksempel for å bygge tillit.

Hjemmebesøk

Hjemmebesøk er en strategi som kan bidra til å knytte hjem og skole tettere sammen ved at læreren på denne måten viser aktiv interesse for elevens hjemmemiljø (Garbers, Tunstill, Akknock & Akhurst, 2006). Hjemmebesøk i oppstarten av skoleåret, eller før skolestart, gir læreren en unik anledning til å bli kjent med både eleven og foreldrene på deres arena. I de fleste nye skolebaserte forebyggende programmene, som De utrolige årene, Respekt og så videre, er hjemmebesøk en strategi som anbefales gjennomført, i alle fall for enkelte elever. Webster-Stratton (1999), som har utviklet De utrolige årene, hevder at hjemmebesøk trolig er den mest personlige måten en lærer kan vise sitt engasjement for en elev på. For foreldrene blir det en anledning til å møte læreren i trygge omgivelser, noe som for eksempel kan være hensiktsmessig for foreldre som føler seg lite bekvemme på skolen, eller som har psykiske vansker som for eksempel sosial angst. Foreldrene må gjøres kjent med at hensikten med hjemmebesøket er at læreren skal bli bedre kjent med eleven og familien.

Hjemmebesøk kan bidra til å øke foreldrenes engasjement for skolen, noe som vil være særlig viktig for foreldre som vanligvis engasjerer seg lite (Jeynes, 2003) eller har barn med store lærevansker (Hattie, 2009). I det engelske programmet Sure Start er hjemmebesøk en av de komponentene som har vist seg å fungere best for å fremme et bedre foreldresamarbeid for foreldre som har behov for dette (Garbers, Tunstill, Akknock & Akhurst, 2006).

God praksis

I Desforges og Abouchaar (2003) beskrives fire elementer som fremmer god praksis i skolen når det gjelder foreldresamarbeid:

• Samarbeidet bør være proaktivt heller enn reaktivt. Man bør ha strategier for å engasjere alle foreldre.
• Samarbeid innebærer at man forholder seg til at elever og familier er forskjellige.
• Samarbeid innebærer at man fanger opp og verdsetter foreldrenes bidrag i elevenes læringsprosess.
• Samarbeid må fremme empowerment hos foreldrene. Alle foreldre må gis en stemme som så blir hørt.