Relasjoner mellom elever

Kvaliteten på klassen som sosialt system legger premisser for elevenes utvikling og læring, både sosialt og faglig. Et av de mest sentrale elementene i dette sosiale systemet er samspillet mellom lærer og elev (Luckner & Pianta, 2011). Det er læreren som har ansvar for at klassen fungerer positivt, blant annet gjennom sine egne relasjoner til elevene og ved å regulere samspillet elevene imellom. For at elevene skal behandle hverandre med respekt og velvilje, er det en forutsetning at læreren alltid er høflig, vennlig og respektfull i sin omgang med elevgruppen og enkeltelever, også i konfliktsituasjoner. I rollen som profesjonell er det læreren som har mest makt i klassen, noe som innebærer at det kan stilles særlige krav til lærerens væremåte overfor elevene. Læreren er videre en svært viktig rollemodell når det gjelder sosial samhandling i skolen. Elevene merker seg hvordan læreren forholder seg til ulike elever, og vil bruke dette som en referanse for hvordan de selv kan tillate seg å oppføre seg overfor hverandre. Det er for eksempel funnet at hvis en lærer har en negativ, avvisende eller ignorerende væremåte overfor en elev, kan det bidra til at de andre elevene avviser den samme eleven (Hughes, Cavell & Willson, 2001). Lærere som er respektfulle og inkluderende i sin omgang med elevene, vil legge et godt grunnlag for positivt samspill også elevene imellom.

Gode relasjoner mellom læreren og elevene spiller en vesentlig rolle både for hvordan elevene fungerer sosialt, og for læring i skolen (Hughes & Chen, 2011). Elever som etablerer positive relasjoner til lærerne sine, er både mer aktive i klassen og bedre likt av de andre elevene enn elever som i mindre grad har et positivt samspill med læreren. Én grunn til at samspillet mellom lærer og elev fungerer mindre bra, kan være at læreren irriterer seg over elever som er uengasjert i skolearbeidet og/eller forstyrrer i timene. Det ser også ut til at det er slike elever som fortrinnsvis blir gjenstand for krenkelser fra lærernes side (Delfabbro et al., 2006). Når læreren har en negativ relasjon til en elev, viser observasjonsstudier at læreren oftere uttrykker negative følelser i samspillet med denne eleven enn med andre elever (Stuhlman & Pianta, 2001). Nedsettende kommentarer til en elev fra lærerens side har tydelig sammenheng med at andre elever vurderer eleven negativt og videre oppgir at de oppfatter eleven som vanskelig å samarbeide med (White & Kistner, 1992; Hughes, Cavell & Willson, 2001). Dette kan også gå ut over elevens faglige utvikling ved at hun eller han ikke blir trukket med i gruppearbeid og lignende av de andre elevene. Mercer og DeRosier (2010) fant at det er stort samsvar mellom hvilke elever en lærer selv oppgir at hun eller han liker, og hvem elevene tror læreren liker. De fant også at elever i større grad avviser medelever som de tror ikke blir likt av læreren. Læreren har gjennom sin væremåte vist at det er ”tillatt” ikke å like denne eleven. Man skal derfor være svært oppmerksom på negative relasjoner mellom lærer og elev, da disse kan få en rekke negative konsekvenser for eleven, blant annet negative relasjoner til jevnaldrende.

Elever som har atferdsvansker, har gjerne et høyt konfliktnivå i sin relasjon til læreren samtidig som de er dårligst likt av de andre elevene i klassen. Hughes, Cavell og Willson (2001) fant imidlertid at elever som hadde mye negativ atferd, men som på tross av det hadde en positiv relasjon til læreren, var langt bedre likt av de andre elevene enn elever med like mye negativ atferd og en negativ relasjon til læreren. Det synes altså som om lærer–elev-relasjonen betyr mer for sosialt samspill med andre elever enn det faktiske nivået av negativ atferd hos eleven.

Elever med internaliserte vansker (angst og/eller depresjon) synes å ha en tendens til å bli ”usynlige” for lærerne sine (Drugli, Klöckner & Larsson, 2012; Rudasill & Rimm-Kaufman, 2009). Dette er elever som også strever med å bli inkludert i relasjoner med jevnaldrende (Tetzchner, 2012). I intervju oppgir lærere at de opplever det som vanskelig å etablere nære relasjoner til elever som er stille og tilbaketrukket. Disse elevene tar sjelden kontakt, og lærerne opplever ofte at de avviser positive tilnærmelser fra lærernes side. I en travel hverdag vil de derfor lett kunne bli oversett (Drugli, 2012). For at positive relasjoner skal utvikle seg, er det en forutsetning at det er en viss frekvens av positiv kontakt mellom partene. Når elevene ser at læreren overser en bestemt elev, øker dette sjansen for at eleven også får problemer med jevnalderrelasjonene (Luckner & Pianta, 2011). Læreren har ved sin atferd legitimert at dette ikke er en attraktiv elev.

Den nære sammenhengen mellom kvalitet på lærer–elev-relasjonen og relasjoner elevene imellom innebærer at hvis en elev strever med å bli inkludert i fellesskapet med jevnaldrende, bør man ikke bare fokusere på det som foregår i elevgruppen, men også på hvordan lærerne forholder seg til elevene. Lærere etablerer en sosial atmosfære i klassen ved sin væremåte overfor elevene, både individuelt og på gruppenivå. I tillegg har læreren mulighet til å legge til rette for positiv sosial omgang elevene imellom, blant annet gjennom klasseledelse og ved å jobbe bevisst med å fremme elevenes sosiale ferdigheter (Farmer, Lines & Hamm, 2011). Ved å endre på samspillet mellom lærer og elev kan man også legge til rette for en endring av samspillet elevene imellom. Ved å øke sin egen positive kontakt med en elev som strever med relasjoner til både lærer og medelever, kan læreren bidra til at eleven blir oppfattet mer positivt av de andre elevene (Hughes, Cavell & Willson, 2001).