Støtte til arbeid med samisk innhold i fagene

Arbeid med samisk innhold i samfunnsfag

Samfunnsfag er et sentralt fag for at elevene skal bli deltakende, engasjerte og kritisk tenkende medborgere. Elevene skal utvikle evne til å utforske sin egen identitet, lokalsamfunnet de lever i, og nasjonale og globale problemstillinger.

Majoritets- og minoritetsperspektiver og samisk kultur og samfunnsliv er sentrale temaer. Samene er en del av det norske samfunnet, samtidig som de utgjør egne samiske samfunn. Ved at elevene får innsikt i samiske tenkemåter og samisk historie, levesett og samfunnsliv, kan de utvide og nyansere sin samfunnsfaglige kompetanse og styrke forståelsen av seg selv og samfunnet de er en del av.

Målgruppa for denne støtteressursen er lærere i grunnskolen. Her finner dere eksempler på samisk innhold i samfunnsfag. Dere finner også aktuelle refleksjonsspørsmål, eksempler på kompetansemål der samisk innhold kan inngå, og flere ressurser som kan være relevante. Temaene kan også brukes på tvers av fag og i flere sammenhenger enn knyttet til samisk innhold.

Det samiske innholdet kan være tydelig uttrykt i kompetansemålene, men det er også mange kompetansemål der det samiske er med implisitt. Her kan dere inkludere samisk innhold i opplæringen, selv om ordet «samisk» ikke inngår i målformuleringen. Kompetansemålene skal forstås i lys av teksten «Om faget» og kjerneelementene i læreplanen. Kjerneelementene rammer inn det mest betydningsfulle innholdet som eleven skal lære for å kunne mestre og anvende faget, og som kompetansemålene skal forstås ut fra. Kjerneelementene beskriver sentralt innhold i samfunnsfag og inkluderer også samisk innhold.

Støtteressursen gir informasjon og kunnskap om sentrale samiske forhold og kan brukes i planleggingen av opplæringen for elevene. Tematikker fra støtteressursen kan inkluderes når elevene arbeider med ulike problemstillinger for å fremme refleksjon og kritisk tenkning.

Støtteressursen er utviklet i samarbeid mellom Sametinget og Utdanningsdirektoratet. 

Samene som et urfolk

I Norge defineres samer som et urfolk. Urfolk har en egenartet kultur basert på bruk av naturressurser med tilknytning til landområder. For samer er bruken av land og naturressurser sentralt innenfor reindrift, fiske, samisk landbruk, mat og duodji/duodje/duedtie. 

 Et folk som er definert som et urfolk, har bodd og levd i et område før den moderne nasjonalstaten ble etablert og statsgrenser trukket. Samene har aldri vært et statsbærende folk, og de har heller ikke innvandret fra noen annen nasjonalstat. Det er ingen samisk nasjonalstat som er grunnlagt på og vedlikeholder samisk kultur og samfunnsliv. Samene som folk er derfor avhengige av at Norge (og Sverige, Finland og Russland) ser viktigheten av at samisk språk og kultur skal bevares. 

Lovfestede rettigheter

Det prinsipielle likeverdet mellom nordmenn og samer er slått fast i Grunnloven § 108, hvor det står at «[d]et påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Sameloven, menneskerettsloven, opplæringsloven og reindriftsloven er andre lover som blant annet skal sikre samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Sameloven gir staten, fylkeskommuner og kommuner plikt til å konsultere Sametinget og andre samiske interesser i saker som angår samer. Dette kalles konsultasjonsplikten.

Som første nasjon i verden ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i 1990. Gjennom dette ble Norges anerkjennelse av samene som urfolk formalisert. Konvensjonen sikrer samene som urfolk rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling. I tillegg sikrer den samenes rett til å leve et likeverdig liv i det norske samfunnet, til å lære og bruke eget språk, til å få helsehjelp på samisk, til å leve på den måten de tradisjonelt har gjort, og til å opprette egne institusjoner.

ILO-konvensjon nr. 169 er den eneste konvensjonen som bare handler om urfolks rettigheter. Samene er imidlertid også en etnisk, kulturell og språklig minoritet. Konvensjoner som beskriver minoriteters rettigheter, vil derfor også kunne gjelde samene. Dette gjelder for eksempel artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk.

Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoritetene, og urfolkskonvensjonen fra de øvrige konvensjonene som beskytter minoritetene, er i hovedsak urfolks tilknytning til sine tradisjonelle landområder. Det er vesentlig for at samene skal kunne bevare sin kultur, at de får muligheten til å bevare tilknytningen til disse landområdene.

Formålet med de nasjonale og internasjonale forpliktelsene er å sikre at det som er unikt for den samiske folkegruppen, slik som språk og kultur, skal kunne ivaretas og utvikles videre på samenes egne premisser. Det er en uttalt målsetting at Norge skal oppfylle sine forpliktelser overfor det samiske folket. Forpliktelsene utgjør dermed det viktigste grunnlaget for regjeringens politikk overfor samene.

 Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål:

ILO- konvensjon om urfolks rettigheter

 

Samisk levesett før og nå

Tidligere levde samene som nomader av jakt, fiske og fangst. Dagens reindrift har eksistert siden 1600-tallet. I de sentrale samiske områdene er fremdeles reindrift og kombinasjonsnæringer med jakt, fiske og jordbruk viktige. Før var det vanlig at folk ved kysten hadde både fjordfiske og småbruk som næring. I dag lever samer stort sett som nordmenn flest, og det er mer vanlig å kombinere lønnet arbeid og primærnæringer. 

Tradisjonell kunnskap

Tradisjonell kunnskap om høsting, bruk av naturen, mat og duodji/duodje/duedtie har blitt ført videre fra én generasjon til den neste. Denne kunnskapen endres og tilpasses nye forhold. I det samiske språket er birgen et sentralt begrep. Begrepet betyr kort forklart å klare å livberge seg med de naturgodene som finnes i området. For samiske tradisjonelle næringer er tilgang til ressurser helt avgjørende. Reindriften krever tilgang til beiteområder, og tradisjonelt har samene passet på å bruke områdene slik at de ikke har blitt overbeitet eller ødelagt. Det er grunnen til at de flytter reinen etter årstidene og tilgangen til beite.

Etter samisk livssyn tar du ikke mer fra naturen enn det som er nødvendig. Menneskene skal derfor ikke utnytte ressursene over evne, og naturens gaver skal også være tilgjengelige for neste generasjon. Rimelighet, deling og gavmildhet er verdier samene fører videre til nye generasjoner.

Kunnskap om ressursområder og alt som der kan skaffes til veie av mat, klær og utstyr, har vært viktig og er fortsatt viktig å tilegne seg. Også de som bodde i bygdesamfunnene hadde naturområder som fiskevann, moltemyrer og steder for høsting av mose og bær. I dag er det mange som også har en sterk tilknytning til disse områdene og denne bærekraftige måten å forvalte ressursene på.

Geografien har påvirket levesettet. Samene bosatte seg gjerne ved større elver der det var godt jordsmonn til å dyrke, og mulighet til å frakte det de hadde behov for. Et eksempel er Tanavassdraget. I kystområdene bodde samene tradisjonelt innerst i fjordbotnene, der det var mulighet for fiske og drive småbruk og jakt. Et eksempel på det er Hellmobotn i Nordland. I dag påvirker ikke geografiske forhold bosetningsmønstre i samme grad, fordi infrastrukturen med veiforbindelser og strøm er bedre. 

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål:  

Samiske familieformer og relasjoner

Slektskap har vært og er viktig for samene, og det er ikke bare knyttet til den biologiske slekten. For samer er slektskap et nettverk basert på nære relasjoner knyttet til familie, venner og det samiske samfunnet de befinner seg i. I samisk sammenheng er for eksempel navnebror, navnesøster, skolesøster, skolebror og gudforeldre en del av slektskapet.

Storfamilier har vært vanlig helt opp til vår tid. Når noen giftet seg, bodde de ofte hos foreldrene de første årene. Det var flere voksne, både tanter, onkler, besteforeldre og foreldre, som hadde omsorg for barna, og som bidro i oppdragelsen. Barna hadde dermed flere og varierte rollemodeller som var med på å skape en sterk samisk identitet. I dag er det ikke vanlig at flere generasjoner bor i samme hus, men de nære relasjonene til slekten opprettholdes fremdeles.

Foruten slektskap er også vennetjenester viktig, ikke minst for reindriften. Begrepet verddevuohta/ vïenevoete (vennetjenesten) oppsto under utviklingen av tamreinholdet fra 1600-tallet og utover. Da økte tamreinholdet i hele Sápmi/ Sábme/Saepmie, og flyttsamer begynte å flytte med reinsdyrene fra sommer- til vinterbeite. 

Et eksempel på verddevuohta er at flyttsamene og lokalbefolkningen byttehandlet og hjalp hverandre. Verdde- eller vennetjenesten, som var utbredt over hele Sápmi/Sábme/Saepmie, eksisterer fortsatt i noen områder i forbindelse med reinskilling og reinmerking. Verdde brukes ikke om slektninger, men om to som har gjensidig nytte av hverandre. 

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål: 

Fra siidasamfunn til opprettelse av Sametinget

Det samiske samfunnet har endret seg mye fra middelalderens siida- eller veidesamfunn til dagens Sápmi/Sábme/Saepmie. I middelalderen var Sápmi/Sábme/Saepmie oppdelt i mindre samfunn kalt siida. Med siidasystemet organiserte samene dagliglivet og forholdet mellom de ulike siidaene. Hver siida fungerte som et arbeidskollektiv hvor familiene samarbeidet når det var nødvendig.

Det var viktig med enighet mellom de ulike sidaene. Derfor hadde de regelmessige møter, kalt sohppar, der de diskuterte og kom fram til løsninger. Siidaene samarbeidet blant annet om felles jakt og fiske i grenseområdene seg imellom. I siidaene fant samene også løsninger på konflikter om flyttveier og beiteområder eller andre uenigheter.

I det nordligeSápmi/Sábme/Saepmie brukes ordet siida fremdeles i mange sammenhenger. Blant reindriftssamene er begrepet boazosiida (reindriftssiida) og siiddaisit (siidaleder) fremdeles i bruk i noen områder. I enkelte samiske områder betyr siida «bygd» eller «hjem».

Fornorskningspolitikken

For et par tusen år siden var det samisk bosetning fra midten av Skandinavia og nordover, i hele Finland og østover i Russland. I store deler av dette området var samene lenge den eneste befolkningen. I Snorres kongesagaer omtales imidlertid møter mellom samer og nordmenn i norrøn tid. Sagaene beskriver likeverdig samkvem. Det var utstrakt handel, og nordmenn hadde bruk for samenes seiding. 

I de om lag 400 årene Norge var underlagt Danmark før 1814, var samene én av mange ulike folkegrupper i det danske veldet. I denne perioden finner man lite av statlig eller offisiell nedvurdering av samene som et folk. Tvert imot er det tegn på at riksstyret i København ønsket å sikre fremtiden for samene, den Lappiske Nation. Samtidig ble samenes religion sett på med større mistro. Blant annet kom det lovbestemmelser som satte forbud mot å dra nytte av samenes overnaturlige egenskaper. På begynnelsen av 1600-tallet bestemte kongen i København at de som ble tatt i å praktisere den samiske religionen skulle avlives uten noen nåde.

Fra midten av 1800-tallet var det norske samfunnet sterkt preget av nasjonalisme. Denne ideologien var en viktig årsak til fornorskningspolitikken. Samer (og kvener/norskfinner) ble av myndighetene betegnet som av fremmed nasjonalitet, selv om de var norske statsborgere. De ble også ansett for å være primitive, og nordmennene mente de burde oppdras til det nordmennene oppfattet som en høyere kultur. Styresmaktene ønsket at urfolk, nasjonale og etniske minoriteter skulle smelte sammen, altså assimileres, med majoritetsbefolkningen i det norske samfunnet.

På slutten av 1800-tallet utformet kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen en språkinstruks for samiske og kvenske/norskfinske skolebarn, den såkalte «Wexelsen-plakaten». Den strammet kraftig inn på bruken av samisk, kvensk og finsk som undervisnings- og hjelpespråk. Plakaten ble opphevet av Stortinget i 1959, men konsekvensene av instruksen var at mange samiske (og kvenske/norskfinske) barn mistet sitt eget språk.

Rundt år 1900 hardnet fornorskningen til. Det ble innført en statlig fornorskningspolitikk som utsatte mange samer for sterkt press om å skifte til norsk språk og kultur. Samtidig begynte samene å organisere seg for å stoppe fornorskningen, og det ble fremmet et ønske om at samer og nordmenn skulle være likestilte innenfor staten.

Samisk morsmålsopplæring

Den norske stat hadde intensjoner om å befeste sine landegrenser, og samiske barn ble derfor plassert på internatskoler, blant annet for å lære seg norsk. For mange samiske barn førte tiden på internatskolene til et brudd i overføringen av tradisjonell kunnskap og tap av det samiske språket.

Lærerne og andre voksne på skolene ble oppfordret til å snakke bare norsk, og all undervisning ble gitt på norsk. Dermed lærte ikke barna samisk i kontakten med de voksne. Det gjorde at barn på internatskolene ble samiske språkmodeller for de andre barna som bodde der. Men også språkmodellene hadde tilbrakt mye av barndommen på internatskolene i stedet for å være med slekten i dagliglivet. Resultatet var at begreper og termer om det tradisjonelle arbeidet, for eksempel laksefiske, gikk tapt for generasjonene på internatskole.

Noen sentrale pionerer i den organiserte motstanden mot fornorskningen var Elsa Laula Renberg (1877–1931), Anders Larsen (1870–1949) og Isak Saba (1875–1921). En annen var Per Fokstad (1890–1973). Han var samisk politiker og lærer, og en forkjemper for bruk av samisk språk i grunnskolen.

Fokstad var blant annet med i den regjeringsoppnevnte samekomiteen (1956–1959), som skulle utrede spørsmål om kulturelle og økonomiske tiltak for samene i Norge. Komiteen leverte en rapport i 1959 som blant annet påpekte at samiske barn skulle få samisk morsmålsopplæring.

Forslagene til komiteen ble sendt på en omfattende høring, og det kom fram til dels store motsetninger. I Karasjok var det for eksempel et folkemøte som avviste alle forslagene fra komiteen. Deltakerne på folkemøtet var spesielt uenig i at samisk skulle brukes i skolen. Samekomiteens forslag ble behandlet i Stortinget i 1963. Selv om mange av forslagene ble nedtonet, viste innstillingen i Stortinget likevel en vilje til brudd med assimilasjonslinjen fra andre halvdel av 1800-tallet. En viktig endring var at språkundervisningen i skolen fikk bedre vilkår, og i 1967 ble det for første gang på om lag hundre år gitt undervisning på samisk som førstespråk. På slutten av 1960-tallet ble samisk som fag innført for elever på 1. til 3. trinn.

Samepolitisk arbeid

Etter andre verdenskrig kom organisasjonsarbeidet, også kalt samebevegelsen, i gang for fullt. Organisasjoner som Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) ble stiftet, og den statlige politikken overfor samene endret seg. Samebevegelsens arbeid resulterte i at Stortinget i 1963 la fram stortingsmeldingen "Om kulturelle og økonomiske tiltak av særlig interesse for den samiske befolkning".

Rundt 1970 oppsto det strid om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Den 30. november 1978 vedtok Stortinget med solid flertall at vassdraget skulle bygges ut, med begrunnelse i at det var fare for kraftkrise i Finnmark. Vedtaket førte likevel til flere års strid, intens debatt og folkeaksjon. Mest kjent er samenes sultestreiker i Oslo i oktober 1979 og februar 1981, forsøket på å sprenge en bro i Alta og demonstrasjoner mot utbyggingen både i Norge og i utlandet. I tillegg okkuperte samiske kvinner kontoret til statsminister Gro Harlem Brundtland den 6. februar 1981. Aksjonene gjorde at folk flest fikk øynene opp for samenes rettigheter.

Den sterke samiske motstanden og støtten fra storsamfunnet mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, resulterte i at Sametinget ble opprettet. Sametinget er det samiske folkets folkevalgte parlament i Norge, og er et selvstendig folkevalgt organ. Sametinget skal styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge. Sametinget er rådgivende organ for sentrale myndigheter, og det har også myndighet gjennom andre lover. Dette gjelder for eksempel opplæringsloven, som gir Sametinget myndighet til å fastsette samisk innhold i læreplanene. Andre eksempler er reindriftsloven og Finnmarksloven.

Selv om Sametinget er opprettet, og selv om retten til selvbestemmelse over egen kultur står sterkt, oppstår det interessekonflikter. Konfliktene handler spesielt om samisk kultur- og næringsutøvelse og ulik forståelse av hva det vil si å være bærekraftig. For reindriftsutøverne innebærer bærekraft å ha nok beiteområder, flytteveier og kalvingsplasser for reinen. For andre kan vindmøller og vannkraftverk på de samme områdene oppleves som bærekraftig bruk av ressursene. For tiden foregår det rettssaker om hvem som har rett til å bruke naturområdene i noen av de samiske kommunene i Troms og Finnmark. 

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål: 

 

Samiske identiteter og identitetsmarkører

Samene er spredt over store områder i Norge, fra Finnmark i nord til Hedmarken og Elgå-området i sør. Den samiske identiteten har mange former og er i stadig endring. Samisk identitet står i brytningspunktet mellom det tradisjonelle og det moderne, det samiske og det fleretniske, og det lokale og det globale. Debatten om samisk identitet er levende og foregår på mange nivåer.

Samene har ulike steder i landet opplevd forskjellig påvirkning fra storsamfunnet og blitt mer eller mindre preget av det. I noen områder er det samiske en selvfølge, mens det i andre områder har vært og er en aktiv kamp for å vinne aksept for synlig samisk tilstedeværelse. Endringer i Norges politikk overfor samene, knyttet til både holdninger, regelverk og støtteordninger, har bedret vilkårene for samisk identitetsutvikling. Oppbygging av samiske institusjoner og arbeidene til samiske kunstnere og kulturarbeidere har styrket samisk identitet og selvforståelse. Dette bidrar til at flere og flere barn og unge vokser opp med en selvfølgelig samisk identitet.

Utviklingen bidrar til at mange ungdommer opplever at definisjonen av egen samiskhet framstår som friere og mindre politisert enn det mange i foreldregenerasjonen opplevde. Mange unge samer opplever også at de har en sammensatt identitet som både norsk og samisk, og noen også som kvensk/norskfinsk. De unge kan også ha foreldre fra andre deler av verden, og gjennom dette ha en bred språklig og kulturell kompetanse. Mange opplever denne sammensatte identiteten som en styrke og et fortrinn. Hvilken identitet som kommer til uttrykk, kan ofte være situasjonsbetinget.

Samisk språk

Selv om det er en positiv utvikling på mange områder, skal vi ikke underslå at historiske traumer preger selvoppfattelsen både til samfunnet og til enkeltmennesker i de samiske områdene. Fortiden har også hatt store konsekvenser for de samiske språkene og bruken av dem.

Språket er og har vært en av de viktigste identitetsmarkørene for samene. Det symboliserer og formidler samisk levesett, samiske verdier og holdninger og samisk kultur. Mange samer har som følge av fornorskningspolitikken mistet det samiske språket. Tapet av samisk språk ble forsterket av sentraliseringspolitikken på 1970-tallet, som førte til at flere flyttet fra bygdene og inn til sentrale områder, der norsk språk var dominerende. Særlig sørsamisk og lulesamisk er i dag truet, og det er få som snakker disse språkene.

For mange har kjernen i det å finne tilbake til sin samiske identitet vært å ta språket tilbake. Andre kan føle seg utenfor det samiske fellesskapet fordi de ikke behersker språket. En rapport viser at enkelte opplever å ikke bli inkludert som fullverdige samer i områder der samisk språk er en selvfølgelig del av samisk identitet. De kan derfor være usikre på om de er velkomne inn i det samiske samfunn.

Samisk språk er imidlertid ikke den eneste identitetsmarkøren i det samiske samfunnet. Tilhørighet til lokalsamfunnet, slekten og tradisjoner er viktig for mange. Dessuten spiller samiske symboler som klestradisjoner, duodji/duodje/duedtie og joik en viktig rolle for samisk identitet.

Sametingsvalget

En måte å vise sin samiske identitet på, samtidig som man får innflytelse over saker som angår det samiske folket, kan være å stå i Sametingets valgmanntall og stemme ved Sametingsvalget. Alle som vil stemme, må registrere seg i samemanntallet og oppfylle de samme kriteriene som for å stemme ved kommune- og fylkestingsvalg.

De som registrerer seg i samemanntallet, må oppfatte seg selv som same, og enten

  1. ha samisk som hjemmespråk, eller
  2. ha eller ha hatt foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre med samisk som hjemmespråk, eller
  3. være barn av en person som står eller har stått i manntallet

Fordi du aktivt må melde deg inn i Sametingets valgmanntall, og fordi kriteriene for å kunne melde seg inn blir oppfattet på ulike måter, kan det være færre stemmeberettigede ved sametingsvalget enn antallet samer som faktisk kunne ha stemt. 

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål: 

 

Kilder og kildebruk

Bruk av kilder i samfunnsfag er viktig. Det er flere utfordringer i arbeidet med kilder knyttet til samenes historie, kultur og næringsutvikling. For det første er ikke alle kildene like relevante, troverdige eller pålitelige. De tidligste kildene om samer er skrevet av andre enn samer og ut fra deres kunnskap eller mangel på kunnskap om samene og deres forhold.

Dette gjelder blant annet skriftlig materiale om samene i rettskilder, misjonærarkivene og reiseskildringer. Et eksempel er Johannes Schefferus, som på 1600-tallet skrev om samene i sitt verk Lapponia. Samer er også blitt forsket på og beskrevet ut fra forskernes politiske og sosiale overbevisning. Dette gjelder blant annet sosialdarwinistisk tankegods som resulterte i skallemåling av samene. Framstillingen kan være påvirket av hvem som har skrevet eller laget publikasjonen, i hvilken sammenheng kilden er produsert, og hvilken agenda forfatteren har hatt.

En annen utfordring er mangel på kilder. I arbeidet med å fornorske og kristne samene, forbød man riter som ble ansett som hedenske, som bruk av runebommen. Derfor ble det ikke snakket om de samiske ritene. Mye har blitt skjult, og mange riter glemt. Dette kan gjøre det utfordrende å finne gode og heldekkende beskrivelser og dokumentasjon av tradisjoner og eldre religiøse praksiser blant samene. I nyere tid kan man likevel se at samiske riter er videreført gjennom arv ved at den eldre generasjonen overfører uskrevne regler og normer i praktiske handlinger, som for eksempel bruk av runebommen.  

De senere årene har flere samiske forfattere skrevet om samene og deres samfunnsliv. Også i universitets- og høyskolesektoren har det kommet mer naturvitenskapelig litteratur og forskning skrevet av samer. Læremidlene som brukes i grunnopplæringen, skal i utgangspunktet være riktige og faktabaserte. Men også her kan kildene være ensartede og mangelfulle. Blant annet viser en analyse av et læreverk fra 2021 at samer der framstilles stereotypt og som annerledes og eksotiske. Å analysere og vurdere bruk av kilder vil derfor være viktig i arbeidet med ulike temaer knyttet til samiske perspektiver i samfunnsfag. 

Dette temaet kan kobles til ulike kjerneelementer og kompetansemål:

 

 

Refleksjonsspørsmål

Ressurser i arbeid med samisk innhold i samfunnsfag