Pedagogisk dokumentasjon i barnehagen

Død fugl - et eksempel på arbeid med pedagogisk dokumentasjon

Tenk deg at du kommer ut på barnehagens uteområde og runder et hjørne. Der sitter ungene i en ring, og et av barna har en fugl i hånda. Ingen av dem sier noe før du spør hva som har skjedd. De har funnet en død fugl. De sender fuglen mellom seg. Fra hånd til hånd. De gir hverandre tid til å se, kjenne og tenke.

Slike situasjoner oppstår hele tiden. Eksempelet viser hvordan et personale kan gripe tak i barnas interesser og skape progresjon for både barn og voksne. For barna i det direkte møtet med den døde fuglen og gjennom refleksjoner underveis. For den enkelte ansatte som blir en del av situasjonen. Og for personalet som får mulighet til å delta gjennom felles refleksjon. Eksempelet viser noen mulige refleksjoner og betraktninger som kan oppstå.

Observasjon

I det øyeblikket du oppdager at barna har funnet en død fugl, vil du være i observasjonsmodus i det prosessorienterte arbeidet. Du har oppdaget noe det kan være verdt å gripe tak i og kan velge å gå nærmere, bøye deg ned og være lydhør for hva barna snakker om. Du kan observere hvordan de toner kroppene sine inn mot hverandre og mot fuglekroppen. Du kan se hvilke uttrykk ansiktene og blikkene til barna får i møte med den døde fuglen.

Det ligger et stort potensiale i å finne en død fugl. Vanligvis flyr fugler så høyt eller så fort at det ikke er mulig å studere dem særlig nøye. Som observatør påvirkes du likevel av egne kunnskaper og erfaringer knyttet til døde fugler. Mange opplever det som litt risikofylt å håndtere en død fugl. De fleste har gjennom sin egen oppvekst fått høre at de ikke skal ta på døde fugler. Samtidig håndterer jegere døde fugler hele tiden.

  • Hva er riktig kunnskap om døde fugler?
  • Kan vi ta på dem eller ikke?

Allerede her gjøres det trolig mange vurderinger og valg.

  • Er det lurt med hansker eller ikke?
  • Er det sikkert at fuglen er død?
  • Hvor lenge har den ligget på bakken?

Bildet viser en død fugl i en plastbeholder. To barnehender strekker ut vingen på den døde fuglen.Om du vurderer at barna bør ha på seg hansker for å undersøke fuglen, kan det være lurt å tenke gjennom hvor vesentlig den taktile erfaringene er for barnets forståelse av fuglen. Det er vanskelig å lære seg noe om myke fjær og spenst i fuglevingene med altfor store gummihansker. De vil begrense de estetiske læreprosessene fordi sansekunnskapene begrenses av et lag med gummi. Det kan i tillegg bli så vanskelig å håndtere fuglen at det i seg selv svekker interessen. Som observatør er det viktig å avvente situasjonen og forsøke å få tak i det barna er nysgjerrige på. Dette er helt avgjørende for at barna skal kunne påvirke hva det hele skal komme til å handle om slik at barns medvirkning i planleggingen ivaretas.

Det holder ikke å se på at barna er opptatt av noe. Du må gå så nær at du ser hva det er barna er opptatt av. Du ser at barna har funnet en død fugl og går nærmere og observerer hva det er barna prøver å undersøke eller forstå. Ved at du er lydhør for barnas intensjoner i møte med den døde fuglen, ivaretar du barnet som subjekt i relasjonen. Med utgangspunkt i denne observasjonen kan du skape intelligente situasjoner for barna, for deg selv eller i fellesskap med dine kollegaer. I pedagogisk dokumentasjon må observasjonene gjøres tilgjengelige for andre. Da er det nødvendig å notere hva barna sier og kanskje ta noen bilder, slik at du har noe å dele med barna selv eller med kollegaene dine.

Eksempler på hva barna kan være opptatt av

  • Livet og døden
  • Fugleanatomi
  • Ulike typer fjær på fuglen
  • Kobling mellom fugl og en dinosaur
  • Nebbet som går i kryss?
  • Vingenes spenst og hvordan fugler flyr
  • Hva spiser fugler egentlig?

Dokumentasjon og deling

Bildet viser en død fugl i en plastbeholder. To barnehender inspiserer fuglens klør nærmere.Hvordan kan du dokumentere dette slik at du og barna får noe dere kan dele med andre barn eller voksne? Foten til den døde fuglen er en dokumentasjon i seg selv. Den skaper nærhet til situasjonen for barna. Den gir impulser slik at forbindelsen mellom forhistorie og nåtid kan oppstå. Samtidig kan det være lurt å notere litt, ta noen bilder eller filme slik at dere har noe å gå tilbake til etter at dere har bestemt dere for hvordan det er lurt å håndtere den døde fuglen. Bildene skrives ut fysisk, eller de tas over på en digital enhet for videre bearbeiding. Dokumentasjonen blir impuls for tanken, og det blir mulig for personalet å forstå mer av hva barn er opptatt av, hvilke strategier de bruker for å lære seg noe om/i/av verden. Da er det viktig at valg av fokus i dokumentasjonene svarer på barnas interesse, altså fuglefoten.

Refleksjoner, tolkninger og valg

Ved at barna selv tar del i refleksjonene, får de et verktøy for tanken som gjør at de kan bli klar over hvilke teorier de har om emnet «død fugl». De kan utfordre hverandre med spørsmål og uenigheter. Refleksjonene innbefatter selvsagt tolkninger, men skal refleksjonen ha betydning for praksis, må det gjøres et valg for hva som skal bli neste impuls/aktivitet/inspirasjon. For barn kan slike valg skje nokså umiddelbart og til og med blande seg med refleksjonen. Kanskje kommer de til å tenke på en bok de har lest eller at det finnes en dinosaur i kassa med dyr, eller kanskje de finner fram ark og tusjer for å tegne mens de snakker sammen. Er det vanskelig å fortolke barnas intensjoner, kan det være lurt å tilby dem flere måter å formulere tanker og ideer på. Hvis vi ikke har ord for det vi tenker, har hjernens assosiative kraft et potensiale til å uttrykke det som ordene ennå ikke har klart å erobre. Tegningene blir da nye dokumentasjoner som barna og/eller personalet kan reflektere over, og som igjen kan få betydning for prosjektet.

Om barnas interesse for fuglefot og Bildet viser nærbilde av føttene og klørne til en fugl, som sitter å en gren.dinosaur vedvarer, kan det hende personalet må iscenesette den videre utforskningen. Fuglefoten i seg selv vil kanskje bare være interessant en liten stund. Uten koblingen til dinosaur er den ikke like spennende. For at barns medvirkning i planleggingen skal være reell, kan dere ikke fylle på med fjær og bilder av flyvende fugler, men må konsentrere impulsene rundt det dere tror barna ønsker å finne ut mer om.

  • Finnes det gode bøker?
  • Er det mulig å låne utstoppede fugler/fugleføtter?
  • Finnes det gode modeller på dinosaurføtter?

Etter å ha funnet nytt materiale, er det på tide å iscenesette et miljø eller en situasjon som kan bidra til fordypning. Da går også prosessen for personalet over i observasjonsmodus igjen.

  • Hva skjer når det tilbys et nytt miljø? Barna er opptatt av fuglefot, men det er ikke så godt å si hva barna kommer til å gripe videre. Personalet må observere veldig nøye.
  • Er det klørne? Eller er det rett og slett sånn at barna er særlig opptatt av dinosaurer, og at koblinga fuglefot-dinosaur oppstod på grunn av det?
  • Kanskje barna egentlig ikke er så opptatt av fuglen, men fuglen skapte assosiasjon til barnets interessefelt - dinosaurer. Hva gjør dere da?

Det er lett å føle seg forpliktet av et valg. Dere kan komme i en situasjon der dere ønsker å være solidarisk til forbindelsen mellom fuglefot og dinosaur. Om barns medvirkning og utforskning skal tas på alvor, må personalet ofte gjøre om på sine egne valg. Refleksjon over barns strategier for læring er avgjørende for at deres rett til å påvirke det pedagogiske arbeidet skal ivaretas. Noen ganger vil det å holde fast ved den opprinnelige ideen en stund til være det riktige valget. Andre ganger vil dere merke på barna at de ikke finner inspirasjon i miljøet dere har iscenesatt. Det kloke vil da trolig være å justere miljøet slik at barnas lyst og energi forblir drivkraft.

Furukorsnebb? Hvorfor heter den det?

Barn kan ha kritiske perspektiver på faktakunnskap. I eksemplet med den døde fuglen lurte et av barna på hvorfor nebbet krysset seg. Det ble også utgangspunktet for et søk på internett for å finne ut hva fuglen het. Det å bruke tid på å kategorisere noen kjennetegn som kan legges inn i en søkemotor, viser ikke bare at det finnes måter å få tak i informasjon på. Det viser også at ikke alle er enige i kriteriene eller kategoriene, og det blir dermed et bilde på og en øvelse i perspektivering.

Fuglen barna hadde funnet, var en furukorsnebb. Ved å legge inn søkeord som fugl, nebb, kryss og gul kom det mange andre fuglearter opp, men ikke furukorsnebb. Barna kikket på bildene, men fant ikke noen som lignet på den de hadde funnet. Fra et voksenperspektiv kan det være fristende å si hva fuglen heter, men da mister barna muligheten til å gruble over utfordringen. I tillegg blir det fort sånn at det blir den voksne som vet og kan, i stedet for at barna får jobbe med å finne svar på noe de lurer på. Ved å fjerne «gul» fra søkefeltet dukket det opp en annen fugl med samme nebb, nemlig grankorsnebb. Derfra var veien kort til furukorsnebb. Et av barna hadde vært på menighetshuset og sett et kors der og var sterkt uenig i at nebbet var formet som et kors. Et annet barn hadde foreldre som var aktive i Røde kors og hadde sine meninger om hva et kors var. Dette førte til en meningsutveksling blant barna om hva et kors egentlig er, og hva som er forskjellen på et kryss og et kors. De konstaterte også at fuglen heller burde hatt navnet furukryssnebb.

Ved å ta med notater med sitater fra barna til refleksjon, vil personalet kunne samtale om mer enn forskjellen på et kors og et kryss. Et fokus kan være hvordan barn lærer.

  • Hva lærer barn hvis voksne alltid gir dem ferdige svar på det de lurer på?
  • Hva lærer de ved å søke etter svar på internett eller i bøker, eller gjennom meningsytringer sammen med andre barn?
  • Lærer de forskjellige ting? Lærer alle det samme?
  • Hva tenker hver enkelt i personalgruppa om barnas potensiale for læring i møte med en død fugl?
  • Hvilke etiske refleksjoner er det verdt å fordype seg i?

Når personalet reflekterer slik, synliggjør de egne holdninger samtidig som de kommer nærmere barnas perspektiver, og det blir mulig å gjøre valg i det pedagogiske arbeidet på bakgrunn av det.

Hvorfor er den død?

Et annet perspektiv som ble viktig for barna, var hvorfor fuglen ikke levde lenger. Et av barna hadde oppdaget et sår under den ene vingen. Såret var åpent og rødt. De reflekterte over dette ved å stille hverandre spørsmål.

  • Har det vært en jeger i barnehagen? En slem jeger?
  • Har fuglen blitt påkjørt?
  • Har den fløyet og mista balansen og landa på en spiss stein?
  • Har den blitt skutt av en katapult?
  • Men jegere skyter bare dyr, skumle dyr - hvorfor har fuglen blitt skutt da?

Det er verdt å merke seg at refleksjonene deres ikke umiddelbart kretset rundt døden som en avbrytelse av livet, og som noe de burde være triste for, men om årsaker til at fuglen døde. De var heller ikke særlig opptatt av å begrave fuglen. Bildet viser en død fugl i en plastbeholder. En barnehånd strekker ut det ene benet til fuglen, og vi kan se at den har et stort sår mellom benet og vingen sin.Dette kan forstås på mange måter. Noen vil kunne tenke at barna mangler empati med det som lever rundt oss, men måten barna sendte fuglen seg imellom på, viser at det ikke er tilfellet. Det samme gjelder måten et av barna håndterte fuglen på for å vise vingene og foten til de andre barna. Det ble gjort med forsiktighet, nærmest som en gest til både fuglen og de som lente seg fram for å se. Selv om mange voksne ønsker å skjerme barn fra tanker og opplevelser knyttet til døden, viser barna her at de kan være opptatt av, og forsøke å forstå, hvordan en fugl kan dø. Døden som tema er ikke ukjent, og i dette tilfellet ser barna ut til å ha en mer rasjonell-emosjonell inngang enn en psykologisk.

Samtidig er det mulig å lære noe om barn og etikk i dette eksemplet. Når et av barna lurer på om det kan ha vært en jeger i barnehagen, får det et spørsmål tilbake: En slem jeger? Innforstått: Hvis en jeger skyter en liten fugl, er jegeren slem. Det samme kan ses i sitatet fra barnet som mener at jegere bare skyter skumle dyr, og som lurer på hvorfor fuglen har blitt skutt da. Dette kan forstås som at barna forholder seg til dualismen «det gode og det onde», og dilemmaer knyttet til det. Dualisme handler om at det trengs to uforenelige grunnbegreper for å forklare tilværelsen. Eksempler på dette kan være livet og døden, det gode og det onde eller kropp og sjel. Fuglen oppleves som uskyldig, noe som gjør at en jeger som velger å skyte den, må være slem. Motsatsen kommer i det siste sitatet der jegeren oppfattes som snill som skyter slemme dyr.

Det er interessant å se hvordan jegeren gjennom samtalen settes i bevegelse mellom slem og snill, og at barn på fire år kan bytte perspektiver på jegerens rolle i en slik sammenheng. Dualisme finnes av ulike grunner i barnas verdensbilde. Noen får innblikk i det gjennom eventyr, andre via barnefilmer eller digitale spill. I tillegg lever de i dualismens verden. En venn kan bli en uvenn. En vakker rose kan ha torner de stikker seg på. En leken kattunge kan plutselig klore og bite.

Disse eksemplene på refleksjoner skal vise hvilke veier samtaler kan ta. Det blir mulig å få øye på barnas interesser i møte med en død fugl, og samtidig utvide personalets syn på barn, på læring og på kunnskap. På bakgrunn av interessen for fuglefoten kan personalet iscenesette et miljø som inspirerer barna til å undersøke tematikken videre. På bakgrunn av barnas tanker om jegeren blir det mulig å reflektere over dualismens betydning i barns liv, noe som bidrar til å nyansere synet på barn, barndom og barnehagepedagogikk. Bildet blir rikere, og de pedagogiske valgene vanskeligere.   Dine egne erfaringer og kunnskaper påvirker valg du tar hver eneste dag. Barna lever på mange måter sine liv i og gjennom de ansattes erfaringer.

  • Hvem blir barnet i relasjon til fuglen og i relasjon til dem som jobber i barnehagen?
  • Hva er det som gjør at barnet i enkelte situasjoner kan få opplevelsen av å bli anerkjent som subjekt, mens det i andre kanskje opplever seg selv som et objekt i relasjonen?
  • Vil det ikke uansett være sånn at det er personalet i en barnehage som setter grensene for hva som er mulig, enten dere velger å la barnet undersøke fuglen, eller bare bestemmer at den skal begraves?
  • Går det i det hele tatt an å tenke seg fullstendig likeverdige forhold?
  • Mellom barn, mellom barn og voksne eller mellom voksne? Og er det egentlig et mål?
  • Og hvis det ikke er et mål i seg selv, hvordan skal personalet i barnehagen balansere forholdet mellom barns medvirkning og personalets ansvar?

Pedagogisk dokumentasjon opererer i et komplekst landskap der forenklinger utfordres, og det sammenviklede verdsettes. Det er ingen enkel arbeidsmåte, men når den fungerer, kan det mangfoldige i pedagogikken bli en drivkraft for meningsskaping i alle lag av den pedagogiske virksomheten.