Veileder for tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging

Forrige kapittel

Hvis eleven har behov for individuelt tilrettelagt opplæring, skal PP-tjenesten utarbeide en sakkyndig vurdering.

Kommunen eller fylkeskommunen må fatte et vedtak for at en elev skal få rett til individuelt tilrettelagt opplæring, personlig assistanse, fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler og/eller opplæring i mobilitet.

Kommunen og fylkeskommunen skal fatte vedtak både når de innvilger og når de avslår rett til individuell tilrettelegging.

Foreldrene og eleven kan kreve at kommunen eller fylkeskommunen i et vedtak tar stilling til om eleven har rett på individuell tilrettelegging eller ikke.

Kommunen og fylkeskommunen kan fatte vedtak om individuell tilrettelegging selv, eller delegere oppgaven med å fatte vedtak til rektor eller andre ved skolen.

Kommunen eller fylkeskommunen har uansett ansvaret for å oppfylle de individuelle rettighetene til elevene, og dette ansvaret kan de ikke delegere bort. Det betyr at selv om oppgaven med å fatte vedtak om individuell tilrettelegging er delegert til noen på skolen, må kommunen eller fylkeskommunen sikre at de følger regelverket.

Når kommunen og fylkeskommunen skal fatte vedtak om individuell tilrettelegging, må de følge reglene for saksbehandling i både forvaltningsloven og opplæringsloven. Saksbehandlingsreglene er der blant annet for å sikre at eleven og foreldrene får 

• god informasjon om prosessen
• mulighet til å se hva avgjørelsen er basert på
• mulighet til å klage på avgjørelsen

Dette innebærer blant annet at saken skal være så godt opplyst som mulig før de fatter vedtak. Dette står forvaltningsloven § 17. Elevens meninger og hva som er til elevens beste vil også være sentralt.

Det skal komme tydelig frem av vedtaket hvilket opplæringstilbud eleven trenger for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. På den måten får eleven og foreldrene vite hvilken opplæring eleven har krav på, og skolen hvilken opplæring de må legge til rette for.

Hvis kommunen eller fylkeskommunen mener at eleven ikke har behov for individuell tilrettelegging, må begrunnelsen for avslaget komme tydelig frem i vedtaket. Dette er viktig for at eleven og foreldrene skal kunne forstå hvorfor eleven ikke fikk innvilget individuell tilrettelegging, og for at de skal kunne ta stilling til om de ønsker å klage eller ikke.

Et vedtak om individuell tilrettelegging kan gi rett til individuelt tilrettelagt opplæring, personlig assistanse, fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler eller opplæring i mobilitet. Hvis eleven har behov for flere av disse tilretteleggingene, kan kommunen og fylkeskommunen fatte vedtak om dette i ett og samme vedtak.

Kommunen eller fylkeskommunen må se rettighetene i sammenheng, slik at eleven får et helhetlig tilbud.

Som hovedregel bør vedtak om individuell tilrettelegging gjelde for ett opplæringsår av gangen. Hvis kommunen eller fylkeskommunen mener at eleven har et stabilt behov, kan de fatte vedtak som gjelder for mer enn ett år. Hvor lenge vedtaket skal gjelde for, må kommunen og fylkeskommunen vurdere konkret i den enkelte saken, og varigheten må komme klart frem i vedtaket.

Når det nærmer seg slutten av et opplæringsår, bør kommunen eller fylkeskommunen vurdere hvilke elever som skal ha vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring når neste opplæringsår begynner. Det er viktig at kommunen eller fylkeskommunen planlegger arbeidet i god tid.

Eleven eller foreldrene kan klage på et vedtak om individuell tilrettelegging. Dette følger av forvaltningsloven § 28. Klagemuligheten gjelder både når eleven har fått avslag og når hen har fått innvilget individuell tilrettelegging. I tilfeller der eleven har fått innvilget individuell tilrettelegging, kan klagen gjelde innholdet i vedtaket, saksbehandlingen og manglende gjennomføring av vedtaket.

Eleven eller foreldrene skal sende klagen til den som har fattet vedtaket. Det kan være skolen, kommunen eller fylkeskommunen. Vedtaket skal vurderes på nytt på bakgrunn av klagen.

Hvis eleven eller foreldrene ikke får medhold i klagen, skal den som har fattet vedtaket så raskt som mulig sende saken til statsforvalteren, som er klageinstans. Dette følger av opplæringsloven § 29-1. Statsforvalteren fatter endelig vedtak.

Fristen for å klage på innholdet i vedtaket eller saksbehandlingen er tre uker fra eleven eller foreldrene ble kjent med vedtaket. Dette følger av forvaltningsloven § 29. Dette innebærer ikke at eleven eller foreldrene er fratatt retten til å klage på vedtaket også ved et senere tidspunkt, hvis de mener at eleven ikke får tilretteleggingen vedtaket sier hen skal få. Eleven eller foreldrene har en løpende rett til å klage på at gjennomføringen ikke er i tråd med vedtaket.

Dersom enkeltelever skal gjennomføre deler av opplæringen på en alternativ opplæringsarena, må dette ha hjemmel i opplæringsloven. Vi arbeider for tiden med å oppdatere vår veiledning om bruk av alternativ opplæringsarena for enkeltelever. Adgangen til å benytte denne muligheten etter gjeldende regelverk, er beskrevet i punkt 5.4.5 i Meld. St. 34 (2023-2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn:

«Mulighetene til å ta i bruk alternative opplæringsarenaer for enkeltelever er i dag begrenset. Hovedregelen er at eleven skal ha opplæringen sin i klasse/gruppe. En mindre del av opplæringen kan skje i en annen gruppe, men dersom en elev skal tas ut av opplæringen for å motta ene-undervisning, for eksempel på en alternativ opplæringsarena eller en arbeidsplass, må det i dag finnes en særskilt hjemmel til dette. Bruk av alternativ opplæringsarena kan for eksempel inngå i en elevs vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring, men det er begrenset hvor stor del av opplæringen som kan legges til en slik arena. Det samme gjelder kravene til hva en elev skal lære. Det er ikke anledning til å redusere disse kravene eller redusere kompetansemål, uten et vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring. Det er kun ansatte i lærerstilling som kan ha faglig ansvar for opplæringen, også der opplæringen skjer på en alternativ opplæringsarena.»

Opplæringsloven har bestemmelser som sier hvem som kan ha faglig ansvar for opplæringen, hvem som kan gi individuelt tilrettelagt opplæring, og hvem som kan hjelpe til. Når en skal vurdere hvordan skolen skal gjennomføre individuelt tilrettelagt opplæring, må disse reglene sees i sammenheng.

Det er bare de som er ansatt i lærerstilling som kan ha faglig ansvar for opplæringen.1 Dette står i opplæringsloven § 17-6.

Å ha faglige ansvar for opplæringen innebærer å ha ansvar for at opplæringen er i tråd med læreplanverket; Overordnet del og læreplanene i fag. For å kunne ivareta det faglige ansvaret, må læreren selv forberede opplæringen. Læreren vil også typisk måtte være til stede i opplæringen, men hvor mye læreren er fysisk til stede kan variere etter hvordan opplæringen er organisert. For eksempel kan det i enkelte opplæringssituasjoner være hensiktsmessig å dele klassen opp i mindre grupper, uten at læreren er til stede for alle gruppene til enhver tid. Hvordan lærerne oppfyller sitt faglige ansvar, vil derfor variere.2

Den som har ansvaret for opplæringen, må også følge opp opplæringen. Dette er en forutsetning for at eleven skal få vurdering.3 Oppfølging av eleven henger også sammen med plikten lærerne har til å følge med på elevens utvikling, og at de må melde fra til rektor hvis det er tvil om eleven får tilfredsstillende utbytte av opplæringen.4

Den som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring, må oppfylle kompetansekravene for å bli tilsatt i lærerstilling og kravene om relevant kompetanse i fagene det skal undervises i. I vedtaket kan det gjøres unntak fra kravet om relevant kompetanse. Det kan også gjøres unntak fra begge kompetansekravene hvis opplæringen blir gitt av en person med universitet- eller høyskoleutdanning som gjør vedkommende særlig egnet til å ivareta behovet til eleven. Dette står i opplæringsloven § 11-9. Bestemmelsen tydeliggjør at kompetansekravene som gjelder for all opplæring,5 også som hovedregel gjelder for den individuelt tilrettelagte opplæringen.

I hvor stor grad den som gir individuelt tilrettelagt opplæring må være fysisk til stede, kan variere. I noen tilfeller tilsier behovet til eleven og målene i elevens individuelle opplæringsplan (IOP), at den som gir opplæringen må være fysisk til stede all den tiden eleven har rett på individuelt tilrettelagt opplæring. I andre tilfeller kan det være at eleven får sin rett til individuell tilrettelegging oppfylt ved at den som skal gi opplæringen har forberedt opplegg for eleven og ellers er tilgjengelig for å kunne hjelpe eleven ved behov. Hva den individuelt tilrettelagte opplæringen skal innebære, og omfanget av den, må komme frem av sakkyndig vurdering og vedtaket til eleven.

Annet personale enn de som er tilsatt i lærerstilling, kan hjelpe til i opplæringen. Dette står i opplæringsloven § 17-6. Det kan være barne- og ungdomsarbeidere, miljøarbeidere eller andre yrkesgrupper som gir denne hjelpen. I denne sammenheng omtales disse ofte som assistenter. På bakgrunn av elevenes behov og assistentens kompetanse og erfaring, må skolen gjøre en pedagogisk vurdering av hvilke oppgaver og aktiviteter en assistent kan hjelpe til med i opplæringen. Hva det innebærer å hjelpe til i opplæringen kan variere. Hjelpen kan for eksempel innebære lese- og skriveassistanse, oppstarts- og avslutningshjelp, hjelp til overganger mellom timer og friminutt/aktiviteter, hjelp til å finne frem utstyr og hjelpemidler, og til å gi påminnelser. Hjelpen kan være rettet mot alle elever, eller rettet mot enkeltelever og grupper av elever som har individuelt tilrettelagt opplæring.

Hjelp fra assistenter skal ha som formål å bidra til at den som har faglig ansvar eller den som skal gi individuelt tilrettelagt opplæring, får gitt elevene den opplæringen de skal ha. Assistentens rolle i opplæringen må ikke være av en slik karakter at hen i praksis er den som gir individuelt tilrettelagt opplæring eller har det faglige ansvaret for opplæringen. Skolen må sørge for at eleven får den opplæringen eleven har vedtak om, og at opplæringen er egnet til at eleven kan nå de opplæringsmålene som følger av elevens IOP.

En assistents oppgave med å hjelpe til i opplæringen, kan grense mot den individuelle retten til personlig assistanse. En elev kan ha rett på personlig assistanse hvis hen har behov for det for å kunne delta i opplæringen og få tilfredsstillende utbytte av den. Retten til personlig assistanse innebærer praktisk hjelp og bistand fra en person som kan følge med og hjelpe eleven i skolehverdagen. Assistansen kan variere både i omfang og oppgaver, og kan gis av personer som ikke er tilsatt i lærerstilling. Dette er en individuell rettighet, og vil være aktuell i de tilfellene det ikke er mulig for skolen å legge til rette for eleven innenfor rammene av tilpasset opplæring etter opplæringsloven § 11-1.

For at eleven skal ha rett på personlig assistanse, må eleven få et vedtak. I vedtaket må det kommer frem hvilken type hjelp eleven skal få, og omfanget av assistansen.

Hvilken type assistanse som faller inn under skolens generelle plikt til å tilpasse opplæringen, og når hjelpen som gis er å anse som en individuell rett til personlig assistanse, må skolen og kommunen/fylkeskommunen vurdere konkret.

Før kommunen og fylkeskommunen fatter vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring, må de hente inn sakkyndig vurdering. PP-tjenesten skal gjøre en helhetlig utredning av elevens behov for tilrettelegging. Hvis en elev også har behov for individuell tilrettelegging i form av personlig assistanse, skal PP-tjenesten gi en helhetlig vurdering av dette i den sakkyndige vurderingen. Det må komme tydelig frem av den sakkyndige vurderingen hva som er faglig tilrettelegging og dermed omfattet av kompetansekravet, og hva som er personlig assistanse. Kommunen og fylkeskommunen kan i slike tilfeller fatte vedtak både om individuelt tilrettelagt opplæring og personlig assistanse i samme dokument.

Neste kapittel

Skolen må utarbeide en individuell opplæringsplan (IOP) for elever med vedtak om individuell tilrettelagt opplæring.