Samfunnsøkonomiske gevinster av flere unge i arbeid

Utenforskap fra skole og arbeid kan få store konsekvenser for den enkelte ungdommen. Det kan bety tap av mestring, tilhørighet og framtidsmuligheter, og øker risikoen for varige utfordringer knyttet til helse, inntekt og deltakelse i arbeidslivet. Samtidig har utenforskap betydelige samfunnsøkonomiske konsekvenser, både i form av økte offentlige utgifter og tapte skatteinntekter når unge ikke får brukt kompetansen sin i utdanning og arbeid.

I rapporten «Samfunnsøkonomiske gevinster av en bedre skole» (SØF 2026) har Falch mfl. anslått samfunnsøkonomiske gevinster på 1,74 milliarder kroner av at 1 prosentpoeng flere fullfører videregående opplæring. Dette utgjør om lag 600 flere elever som fullfører i beregningene deres.

I rapporten «Mulig samfunnsgevinst av arbeid framfor uføretrygd» (Nav 2021) beregnet Nav et anslag på den øvre samfunnsgevinsten ved at en mottaker av arbeidsavklaringspenger kommer i arbeid framfor å motta uføretrygd. For unge mottakere mellom 20 og 29 år ble denne gevinsten anslått til i gjennomsnitt 6,4 millioner kroner over livsløpet i 2021. Justert med veksten i grunnbeløpet tilsvarer dette om lag 8,5 millioner kroner i 2026-kroner. I datagrunnlaget fra OT var det om lag 2 830 personer som mottok arbeidsavklaringspenger etter ti år. Legger vi Navs beregninger til grunn, tilsvarer det en mulig samfunnsgevinst på 24 milliarder 2026-kroner dersom disse kommer i arbeid i stedet for å motta uføretrygd.8 Det er ikke realistisk at alle kommer i arbeid. Poenget er likevel at selv små endringer på individnivå kan gi store utslag samlet sett. Kommer bare 1 prosent flere fra 2014-kullet i arbeid, tilsvarer det en mulig samfunnsøkonomisk besparelse på om lag 238 millioner kroner. Anslaget er beheftet med betydelig usikkerhet, men det illustrerer størrelsesordenen på de økonomiske gevinstene ved å forebygge varig utenforskap. 

Minstesatsen for en enslig ung mottaker av uførestønad er per mai 2026 omtrent 404 000 kroner, som tilsvarer om lag 326 000 kroner etter skatt. Om lag 3 880 personer i 2014-kullet mottok uførestønad etter ti år. Statens utgifter til de unge uføre i 2014-kullet kan derfor beløpe seg til 1,3 milliarder kroner i 2026. Over et langt livsløp, det vil si fra 20 til 67 år, vil statens utgifter til én ung ufør utgjøre om lag 15,3 millioner kroner. Siden 2014-kullet er mellom 26 og 30 år i datagrunnlaget etter 10 år, kan statens samlede utgifter framover utgjøre mellom 47 og 52 milliarder kroner fram til pensjonsalder.9

Tallene viser at utenforskap ikke bare er tungt for den enkelte, men også har store økonomiske ringvirkninger for samfunnet. Arbeidet som OT, Nav med flere gjør, kan derfor ha betydning både for de unges videre muligheter og for samfunnets samlede ressursbruk. Beregningene illustrerer at selv marginale endringer i overgangen til arbeid kan gi betydelige utslag over tid.  

Samtidig synliggjør dette en utfordring i fordelingen av ansvar, kostnader og gevinster mellom forvaltningsnivåene: fylkeskommunene bærer i stor grad kostnadene ved oppfølgingen gjennom OT, mens en betydelig del av de langsiktige gevinstene tilfaller staten i form av lavere trygdeutgifter og høyere skatteinntekter. Som det også pekes på i rapporten «Gevinster for kommune og samfunn ved gode forebyggingstiltak» (2026), kan en slik skjevhet mellom hvem som tar kostnadene og hvem som høster gevinstene, svekke de økonomiske insentivene til å prioritere forebyggende tiltak, selv når tiltakene samlet sett er samfunnsøkonomisk lønnsomme.