Videregående opplæring består av studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram. Yrkesfagene har blitt endret jevnlig for å møte arbeidslivets behov for kompetanse. De studieforberedende programmene har derimot vært mer stabile og hatt færre strukturelle endringer.
| 1974–76 | Felles videregående skole Loven vedtas i 1974 og trer i kraft i 1976. Gymnas og yrkesskoler samles i ett system. Allmenne fag får et felles grunnkurs, fulgt av naturfaglig, samfunnsfaglig eller språklig linje. |
| 1988 | Linjedelingen oppheves Språklinjen har få søkere. De tre linjene i allmenne fag avvikles til fordel for større valgfrihet i fagkombinasjonene. |
| 1994 | Reform 94 endrer tilbudet Allmenne fag og handels- og kontorfag samles i allmenne, økonomiske og administrative fag. Idrettsfag blir studieforberedende, og musikk, dans og drama etableres som en ny studieforberedende studieretning. |
| 1999–2000 | Medier og kommunikasjon kommer til Tilbudet opprettes som yrkesfaglig studieretning i 1999 og får elever fra 2000. Elevene kan ta et tredje år som gir generell studiekompetanse. |
| 2006 | Kunnskapsløftet gir nye navn og rammer Allmenne, økonomiske og administrative fag får navnet studiespesialisering. Programområdene omfatter realfag, språkfag, samfunnsfag og økonomi samt formgivingsfag. Idrettsfag og musikk, dans og drama videreføres som egne utdanningsprogram. |
| 2008 | Språkfag slås sammen Få søkere til eget programområde for språkfag fører til at det slås sammen med samfunnsfag og økonomi. Studiespesialisering får programområdene realfag og språk, samfunnsfag og økonomi. |
| 2016 | To nye studieforberedende programmer Medier og kommunikasjon blir studieforberedende. Formgivingsfag skilles ut fra studiespesialisering som kunst, design og arkitektur. Dermed består tilbudet av fem studieforberedende utdanningsprogram. |
| 2020– | Fagfornyelsen og dagens tilbud LK20 innføres gradvis med fornyede læreplaner. De fem utdanningsprogrammene består: studiespesialisering, idrettsfag, musikk, dans og drama, medier og kommunikasjon og kunst, design og arkitektur. |
Lov om videregående opplæring (1974)
Før 1974 var videregående opplæring delt i to: gymnas og ulike yrkesrettede skoler. Gymnaset var mer teoretisk rettet og forberedte elevene på høyere utdanning. Yrkesskolene var mer praktiske.
Med lov om videregående opplæring i 1974 ble disse tilbudene samlet i ett felles system. Opplæringen ble organisert i ti studieretninger, blant annet allmenne fag og handels- og kontorfag. Allmenne fag ble raskt den mest populære studieretningen.
Studieretningen for allmenne fag fikk et treårig løp. Elevene startet med et felles grunnkurs og valgte deretter fordypning gjennom naturfaglig, samfunnsfaglig eller språkfaglig linje.
| Naturfaglig linje | Samfunnsfaglig linje | Språkfaglig linje |
| Fysikk | Historie | Norsk språk |
| Kjemi | Samfunnskunnskap | 1, 2 og 3 fremmedspråk |
| Biologi | Sosialøkonomi | Latin |
| Matematikk | Bedriftsøkonomi | Norrønt mål |
| Rettslære | ||
| Matematikk |
Elevene hadde både felles allmennfag, studieretningsfag og valgfag. Ordningen ga dem mulighet til å fordype seg i enkelte fag, samtidig som de hadde fleksibilitet til å velge. Allmenne fag ble raskt den mest populære studieretningen.
I 1988 ble linjestrukturen i allmenne fag avviklet. En viktig årsak var lave søkertall til språklinja.
Reform 94 og senere utvikling
Reform 94 – en omfattende strukturendring
Reform 94 var den største endringen i videregående opplæring siden 1974. Målet var å gjøre tilbudsstrukturen mer oversiktlig, øke gjennomføringen og redusere antall blindveier i opplæringen. Reformen ga ungdom mellom 16 og 19 år rett til tre års videregående opplæring. Alle elever fikk en felles kjerne av allmenne fag. Dette gjorde det mulig for yrkesfagelever å oppnå studiekompetanse gjennom påbygging.
Nytt felles grunnkurs i allmenne og økonomiske fag
Reformen førte til store endringer i den allmennfaglige studieretningen. Studieretning for allmenne fag og handels- og kontorfag ble slått sammen til ett nytt grunnkurs: allmenne, økonomiske og administrative fag.
Bakgrunnen var blant annet:
- behov for bredere kompetanse i arbeidslivet
- nedgang i søkertall til handels- og kontorfag
- utfordringer med å opprette tilbud ved enkelte skoler
Myndighetene mente at en sammenslåing ville gjøre det lettere å tilby merkantile fag ved flere skoler, også i distriktene. De pekte også på at studieretningene allerede var faglig like på mange områder. Målet var å gi elevene bredere kompetanse og bedre grunnlag for videre utdanning og arbeid.
Debatt om økonomiske og administrative fag
Forslaget om sammenslåing skapte debatt. Flere var bekymret for om de økonomiske og administrative fagene ville bli tilstrekkelig ivaretatt. Det ble også reist spørsmål om rekrutteringen til både yrkesfag og de mer teoretiske økonomiske og administrative fagene. Til tross for dette ble den nye studieretningen studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag etablert i 1994.
Flere fag som tidligere lå i det gamle handels- og kontorfag ble flyttet ut av studieforberedende opplæring og over til yrkesfag. Dette gjaldt kontorfag, butikkfag, resepsjonsfag, reiselivsfag og vekterfag, mens resterende fag ble plassert under allmenne, økonomiske og administrative fag.
Idrettsfag og musikk, dans og drama
Idrettsfag har vært en egen yrkesfaglig retning siden 1974. I Reform 94 ble idrettsfag gjort om til en studieretning, samtidig som musikk, dans og drama ble opprettet som et nytt studieforberedende tilbud for første gang. Disse studieretningene var i utgangspunktet ikke foreslått i reformen, men ble vedtatt av Stortinget likevel. Endringen markerte et skifte i synet på praktiske og utøvende fag. For første gang ble slike fag regnet som studieforberedende.
Formgivingsfag
Formgivingsfag ble opprettet som ett av 13 grunnkurs i Reform 94 og var et yrkesfaglig tilbud. Elevene kunne likevel oppnå generell studiekompetanse gjennom bestemte videregående kurs I og videregående kurs II.
På slutten av 1990-tallet ønsket flere fagmiljøer å legge kravene til generell studiekompetanse inn i flere av de yrkesfaglige utdanningsløpene, særlig innen formgivingsfag. De mente at reformen hadde svekket både fagkompetansen og elevenes muligheter til å få enten studiekompetanse eller en tilfredstillende yrkeskompetanse. Stortinget åpnet derfor for et eget løp innen deler av formgivingsfagene som ga studiekompetanse.
I 2003–2004 ble det vedtatt at formgivningsfag skulle flyttes til utdanningsprogram for studiespesialisering. Studiespesialisering fikk dermed to ulike vg1-tilbud; studiespesialisering med og uten formgivning.
Medier og kommunikasjon
I 1999 ble medier og kommunikasjon opprettet som et yrkesfaglig tilbud, der elevene kunne velge et tredje år som ga generell studiekompetanse. Grunnkurset ble innført fra skoleåret 2000-2001. I St. Meld. Nr. 30 (03-04) foreslo departementet å dele medier og kommunikasjon i to, hvor de studieforberedende tilbudene skulle samles i ett utdanningsprogram, og lærefagene skulle flyttes til et nytt utdanningsprogram med navn design, medier og kommunikasjon. Forslaget ble ikke vedtatt av Stortinget, og medier og kommunikasjon ble videreført som et yrkesfaglig utdanningsprogram med et eget vg3 som ga generell studiekompetanse.
Kunnskapsløftet 2006
Kunnskapsløftet bygget videre på Reform 94 og var først og fremst en innholdsreform.
Den innførte:
- kompetansebaserte læreplaner
- større vekt på fellesfag
Det ble foreslått å samle alle de studieforberedende tilbudene i ett utdanningsprogram for studiespesialisering. Forslaget møtte motstand fordi mange fryktet at de ulike retningenes særpreg ville forsvinne.
Resultatet ble at tre utdanningsprogram ble videreført:
- studiespesialisering
- idrettsfag
- musikk, dans og drama
Samtidig fikk allmenne, økonomiske og administrative fag nytt navn: studiespesialisering.
Endringer i programområder
Innenfor studiespesialisering ble det opprettet egne programområder, blant annet:
- realfag
- språkfag
- samfunnsfag og økonomi
- formgivingsfag
Programområdet språkfag fikk få søkere og ble i 2008 slått sammen med samfunnsfag og økonomi til språk, samfunnsfag og økonomi.
Endringer etter 2006
Etter Kunnskapsløftet har det kommet flere strukturendringer. I 2016 ble medier og kommunikasjon gjort om til et studieforberedende utdanningsprogram. En viktig grunn var at de fleste elevene valgte å gå det tredje året som førte til studiekompetanse, istedenfor å gå ut i lære.
Samtidig ble formgivingsfag skilt ut fra studiespesialisering og etablert som et eget utdanningsprogram: kunst, design og arkitektur. Bakgrunnen var blant annet lavere søkertall og bekymring for at formgivningsfagene ble svekket innenfor studiespesialisering.
De studieforberedende utdanningsprogrammene i LK20
I dagens tilbudsstruktur er det fem utdanningsprogram som fører til generell studiekompetanse.
De studieforberedende utdanningsprogrammene er organisert på ulike måter. Studiespesialisering og musikk, dans og drama er delt inn i flere programområder. Idrettsfag, medier og kommunikasjon og kunst, design og arkitektur har derimot ett felles programområde.
Siden Reform 94 har det vært et grunnleggende prinsipp at tilbudsstrukturen i videregående opplæring skal ha balanse mellom bredde, relevans, valgmuligheter og forutsigbarhet.
Norge har et desentralisert opplæringssystem. Målet er at alle fylkeskommuner skal kunne tilby alle utdanningsprogram.
| Utdanningsprogram | Programområder |
| Utdanningsprogram for studiespesialisering | Realfag |
| Språk, samfunnsfag og økonomi | |
| Utdanningsprogram for idrettsfag | Idrettsfag |
| Utdanningsprogram for musikk, dans og drama | Dans |
| Drama | |
| Musikk | |
| Utdanningsprogram for medier og kommunikasjon | Medier og kommunikasjon |
| Utdanningsprogram for kunst, design og arkitektur | Kunst, design og arkitektur |
Det er vanskelig å finne faglige begrunnelser for hvorfor vi har akkurat disse fem studieforberedende utdanningsprogrammene i dag.
Liedutvalget skriver i NOU 2018:15 at de ikke har «funnet noen spesielle faglige argumenter for at det er nettopp disse fem utdanningsprogrammene som skal være inngangen til studieforberedende opplæring». Utvalget fikk heller ikke innspill som stilte kritiske spørsmål ved strukturen.
Oppbygningen av de studieforberedende utdanningsprogrammene
De studieforberedende utdanningsprogrammene er i dag bygget opp av tre typer fag: fellesfag, felles programfag og programfag.
Fellesfag er obligatoriske fag for alle elever, både på yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogramer. Kravet til fellesfag er mer omfattende for elever på studieforberedende utdanningsprogram enn på yrkesfaglige utdanningsprogram.
Felles programfag er obligatoriske fag innenfor et bestemt utdanningsprogram. Alle studieforberedende utdanningsprogram, unntatt studiespesialisering, har slike fag.
Programfag (ofte kalt valgfrie programfag) er fag som hører til et bestemt utdanningsprogram, og som elevene velger blant. Valgmulighetene kan være begrenset av hva fylkeskommunen kan tilby.
Elever på studiespesialisering har i tillegg et eget krav til fordypning. De må velge to programfag á 140 timer fra hvert av to fagområder elevene har valgt innenfor eget programområde.
Ulike fordelinger mellom fagtypene
Fordelingen mellom fellesfag, felles programfag og programfag er forskjellig i de fem studieforberedende utdanningsprogrammene:
- Studiespesialisering har en egen fordeling av fagene.
- Kunst, design og arkitektur og medier og kommunikasjon har lik fordeling.
- Idrettsfag og musikk, dans og drama har lik fordeling på vg2 og vg3, men ikke på vg1.
Idrettsfag og musikk, dans og drama har ikke kroppsøving som eget fellesfag. Programfagene i disse utdanningsprogrammene dekker i stedet målene i kroppsøving.
| Timer til fellesfag | Timer til felles programfag | Timer til programfag | Timer til yrkesfaglig fordypning | Totalt timetall | |
| Yrkesfaglige utdanningsprogram | 588 | 954 | 421 | 1963 | |
| Utdanningsprogram for studiespesialisering | 1683 | 840 | 2523 | ||
| Utdanningsprogram for idrettsfag | 1515 | 1008 | 420 | 2943 | |
| Utdanningsprogram for musikk, dans og drama | 1515 | 952 | 476 | 2943 | |
| Utdanningsprogram for medier og kommunikasjon | 1683 | 840 | 420 | 2943 | |
| Utdanningsprogram for kunst, design og arkitektur | 1683 | 840 | 420 | 2943 |
| Utdanningsprogram | Fellesfag (%) | Felles programfag (%) | Programfag (%) | Yrkesfaglig fordypning (%) |
| Yrkesfaglige utdanningsprogram | 29,95 % | 48,60 % | 0,00 % | 21,45 % |
| Studiespesialisering | 66,71 % | 0,00 % | 33,29 % | 0,00 % |
| Idrettsfag | 51,48 % | 34,25 % | 14,27 % | 0,00 % |
| Musikk, dans og drama | 51,48 % | 32,35 % | 16,17 % | 0,00 % |
| Medier og kommunikasjon | 57,19 % | 28,54 % | 14,27 % | 0,00 % |
| Kunst, design og arkitektur | 57,19 % | 28,54 % | 14,27 % | 0,00 % |
Elevtall og søkemønster
I denne delen presenterer vi statistikk knyttet til elevenes søkemønster, gjennomføring og overgang til andre studieforberedende utdanningsprogram. Vi skiller mellom studieforberedende utdanningsprogram og påbygging til generell studiekompetanse.
Studieforberedende utdanningsprogram
Elevtallene på de studieforberedende utdanningsprogrammene har vært relativt stabile de siste ti årene. I 2019-kullet fullførte og besto 91 prosent av elevene som startet på et studieforberedende utdanningsprogram. Det er likevel forskjeller mellom utdanningsprogrammene. Idrettsfag har den høyeste fullføringsandelen. Her fullfører og består 93 prosent av elevene.
Fullføringsandelen for de øvrige utdanningsprogrammene er:
- Medier og kommunikasjon: 83,3 %
- Studiespesialisering: 91,5 %
- Musikk, dans og drama: 87,1 %
- Kunst, design og arkitektur: 85,5 %
Studiespesialisering har flest elever blant de studieforberedende utdanningsprogrammene. Samtidig har elevtallet gått ned de siste årene. For skoleåret 2024-25 ser vi historisk lave tall for antall elever som går studiespesialisering. I skoleåret 2016–2017 var det over 84 000 elever på studiespesialisering. I 2024–2025 er tallet rett under 79 000. Vi vet ikke hva nedgangen skyldes, men en mulig forklaring er at nye studieforberedende utdanningsprogram ble etablert i 2016, blant annet medier og kommunikasjon og kunst, design og arkitektur.
Idrettsfag er det nest største utdanningsprogrammet, med rundt 12 500 elever i snitt per år på landsbasis.
I den andre enden ligger kunst, design og arkitektur, som har færrest elever. Utdanningsprogrammet har i gjennomsnitt under 3 000 elever årlig. Samtidig har elevtallet økt svakt siden oppstarten i 2016. I skoleåret 2024–2025 nådde kunst, design og arkitektur sitt høyeste elevtall så langt.
Musikk, dans og drama har hatt relativt stabile elevtall over tid, med om lag 6 000 elever per år. De siste tre årene har det vært en svak nedgang.
Medier og kommunikasjon har i snitt hatt rundt 5 000 elever årlig. Også her har det vært en svak nedgang siden 2018.
Overganger og programområder
Statistikk viser at de fleste elevene fortsetter i samme utdanningsprogram gjennom hele løpet fra vg1 til vg3. Overgangen til andre utdanningsprogram er generelt lav. For eksempel bytter rundt 3,6 prosent av elevene som starter på idrettsfag på vg1, til studiespesialisering på vg2. Tilsvarende gjelder for om lag 3,5 prosent av elevene på vg1 musikk, dans og drama og kunst, design og arkitektur.
Elever på studiespesialisering har et felles vg1, før de velger programområde på vg2 og vg3.
Tallene viser at flere elever velger språk, samfunnsfag og økonomi (SSØ) enn realfag:
- 108 000 elever startet på vg2 realfag i perioden 2014–2024
- 153 000 elever startet på vg2 SSØ i samme periode
For skoleåret 2024–2025 fordeler valgene seg slik:
- 64 % velger SSØ
- 34 % velger realfag
- 2 % går varianter uten programområde
I overgangen fra vg2 til vg3 ser vi også en tydelig tendens:
- Omtrent 10 % av elevene på vg2 realfag går over til SSØ på vg3
- Kun 3 % går motsatt vei, fra SSØ til realfag
Analyse av dagens studieforberedende utdanningsprogram
Siden lov om videregående opplæring kom i 1974, har det skjedd flere endringer i den studieforberedende opplæringen:
- Nye programområder har kommet til.
- Programområder har blitt fjernet.
- Nye studieforberedende utdanningsprogram har blitt innført.
- Noen utdanningsprogram har gått fra å være yrkesfaglige til studieforberedende.
Selv om strukturen har endret seg, har vi i mindre grad diskutert hva de studieforberedende utdanningsprogrammene skal være, og hvilke krav vi skal stille til dem. Liedutvalget poengterer at tilbudsstrukturen i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene har blitt diskutert og endret jevnlig, og mener at også «tilbudsstrukturen på de studieforberedende utdanningsprogrammene bør løftes opp og drøftes med jevne mellomrom».
Det er avgjørende at videregående opplæring tilpasser seg og endrer seg i takt med at både samfunnet og arbeidsmarkedet forandrer seg. I dag skjer disse endringene i et stadig raskere tempo. Derfor må både innholdet i opplæringen og strukturen i utdanningsprogrammene passe til morgendagens virkelighet.
Liedutvalget mener at de studieforberedende utdanningsprogrammene bør ha tre mål. De bør:
- gi tilstrekkelig bredde
- vise vei mot fremtidens kompetanser
- bidra til motivasjon hos elevene
I dag er prinsippet at alle de studieforberedende utdanningsprogrammene skal føre til én generell studiekompetanse, uavhengig av hvilket utdanningsprogram eleven velger.
Studieforberedende
Hva er det å være studieforberedt?
For at elever skal bli bedre studieforberedt, må innholdet og strukturen i de studieforberedende utdanningsprogrammene rette seg mot den kompetansen og de ferdighetene som høyere utdanning krever. Kunnskapsgrunnlaget viser at mange elever ikke er godt nok forberedt. Dagens krav til generell studiekompetanse bygger hovedsakelig på et visst antall timer i bestemte fag, uten en klar forståelse av hva studieforberedthet faktisk innebærer.
Fullføringsreformen og tidligere rapporter, som NIFU (2015) og Liedutvalget, peker på at mange små obligatoriske fag hemmer fordypning og gir overfladisk læring. Liedutvalget mener at det er den samlede bredde- og dybdekompetansen elevene har etter å ha jobbet med både fellesfag og programfag, som utgjør en studiekompetanse.
Det er likevel uenighet om hva som er viktigst – bredde eller fordypning. I Fullføringsreformen ble det foreslått å øke fordypningskravene og gi elevene større valgfrihet, blant annet ved å åpne for fagvalg på tvers av utdanningsprogram. Målet var å styrke motivasjonen og gjennomføringen.
NIFU finner at de studieforberedende utdanningsprogrammene i liten grad blir diskutert når man diskuterer hva det betyr å være studieforberedt. Diskusjonen dreier seg heller om at strukturen gir elevene for lite tid til å fordype seg. I tillegg peker NIFU på at elevene mangler:
- grunnleggende kompetanse
- evne til kritisk tenkning
- god lese- og skriveforståelse
Dette samsvarer med tilbakemeldinger fra universiteter og høyskoler. De løfter fram at nye studenter mangler evne til å lese og skrive akademiske tekster. Studentene har også vanskelig for å jobbe selvstendig med fagtekster, og særlig evnen til å lese lengre fagtekster fremheves som en manglende kompetanse. I tillegg mangler studentene mer generelle kompetanser, som kritisk sans og selvstendighet. De trenger å lære å lære, og å skille tankesett, strukturer og metoder i ulike fag fra hverandre.
NIFUs rapport fra 2015 peker på at selvstendighet er et viktig stikkord når vi snakker om det å være studieforberedt. Rapporten mener at to ting er viktige for denne selvstendigheten:
- å ta ansvar for å arbeide på egen hånd når ingen passer på
- å ha vilje til å sette seg inn i hva som kreves av en
Idrettsfag, musikk, dans og drama, kunst, design og arkitektur og medier og kommunikasjon som studieforberedende fag
Teoretiske fag vs. utøvende og praktiske fag
Elever på utdanningsprogrammene idrettsfag, musikk, dans og drama, kunst, design og arkitektur og medier og kommunikasjon oppnår den samme generelle studiekompetansen som elever på studiespesialisering. Disse utdanningsprogrammene har fem flere uketimer enn studiespesialisering, og skiller seg fra studiespesialisering på flere måter.
Alle elever i studieforberedende utdanningsprogram får studiekompetanse, og skal etter endt opplæring være studieforberedt. Musikk, dans og drama, idrettsfag, kunst, design og arkitektur og medier og kommunikasjon gir elevene flere timer til programfag enn studiespesialisering. Elevene får til en viss grad opplæring i fag som ikke regnes som klassiske studieforberedende fag – for eksempel scenisk dans på musikk, dans og drama eller aktivitetslære på idrettsfag.
Da idrettsfag og musikk, dans og drama ble opprettet som studieforberedende utdanningsprogram i Reform 94, markerte det et politisk skifte. Praktiske og utøvende fag ble nå anerkjent som studieforberedende. Dette utfordret den tradisjonelle forståelsen av teoretisk kunnskap som den primære veien til høyere utdanning.
For å kompensere for den store andelen praktiske fag fikk disse utdanningsprogrammene fem ekstra uketimer. Slik skulle elevene oppnå tilsvarende teoretisk nivå som elever på allmenne, økonomiske og administrative fag. Spørsmålet om timetall ble senere diskutert i St.meld. nr. 30 (2003–2004). Konklusjonen var at en reduksjon i timetall ville kreve innholdsjusteringer, og derfor var det ikke aktuelt på det tidspunktet.
De praktiske og estetiske fagene i grunnskolen ble evaluert i forbindelse med fagfornyelsen. Rapporten beskriver hvordan elevene forstår de praktiske og estetiske fagene som «annerledes»-fag, og at de i stor grad skiller mellom teoretiske og praktiske fag. Elevene vet ofte ikke hva de går til når de søker seg inn på et utdanningsprogram, og de har ikke en klar oppfatning av hvilke krav som stilles til dem. For eksempel kom det fram i NIFU-rapporten fra 2016 at mange elever ikke var klar over at idrettsfag også regnes som «teoretisk». I rapporten understreker en elev dette: «Det er mange av de som vil på idrett for eksempel som ikke er klar over at det er et fullt studieprogram pluss idrettsfagene. Og det er ofte hardere enn man kanskje tror». Elevenes forventninger til utdanningsprogrammet samsvarer altså ikke med det faktiske innholdet.
Læringsmiljø og fellesskap
Mange land deler utdanningsløpene inn i ulike programmer eller retninger som elevene velger. Et særtrekk som skiller Norge fra andre land, er en tilbudsstruktur med flere innslag av estetiske eller utøvende fag som grunnlag for å bli studieforberedt, uten at dette gir elevene en form for spesialisert kompetanse.
En styrke ved disse utdanningsprogrammene er at eleven får mulighet til å kombinere faglig utvikling med personlige interesser. Valg av utdanningsprogram handler ikke bare om fag, men også om motivasjon, trivsel og fellesskap. Utover det faglige skal de studieforberedende utdanningsprogrammene støtte elevenes personlige utvikling, i tråd med opplæringens formål og verdigrunnlag. Denne støtten skjer både gjennom det faglige arbeidet og gjennom et godt sosialt miljø. Når elevene velger et utdanningsprogram som samsvarer med egne interesser og styrker, får de mulighet til å finne sin «flokk» og et fellesskap der de kan dyrke sin identitet og utvikle seg som hele mennesker.
I Meld. St. 20 (2012–2013) står det at de studieforberedende utdanningsprogrammene musikk, dans og drama, Idrettsfag, medier og kommunikasjon og kunst, design og arkitektur er utformet for å gi elevene en kombinasjon av studieforberedende fag og fordypning innenfor et interesseområde. Mange elever velger senere høyere utdanning utenfor dette interesseområdet. Det viser at motivasjon og lærelyst ofte er avgjørende for elevenes utdanningsvalg. Liedutvalget fremhever at elever på disse utdanningsprogrammene øver på konsentrasjon, kreativitet, samarbeid og utholdenhet – kompetanser som blir løftet fram som viktige for fremtiden.
Fordypning
Et sentralt spørsmål vi må undersøke nærmere, er hva som ligger i begrepet «fordypning», og hvordan kravene til fordypning varierer mellom de ulike studieforberedende utdanningsprogrammene. Hvor mye fordypning elevene skal ha, er fastsatt i fag- og timefordelingen.
Studiespesialisering har 420 færre årstimer enn de andre studieforberedende utdanningsprogrammene. Årsaken er at elever på idrettsfag, musikk, dans og drama, medier og kommunikasjon og kunst, design og arkitektur har flere timer til fag fra eget programområde, noe som gir dem et større samlet timetall. En elev som går studiespesialisering, skal totalt over tre år ha 840 timer med programfag. Minst 560 av de 840 timene skal brukes til programfag fra eget programområde. Elevene skal ha to programfag på 140 timer fra hvert av to fagområder innen eget programområde. I fag- og timefordelingen defineres dette som fordypning.
I utdanningsprogrammene idrettsfag, musikk, dans og drama, medier og kommunikasjon og kunst, design og arkitektur stilles det høyere krav til fordypning enn i studiespesialisering, målt i antall timer i felles programfag. Disse utdanningsprogrammene har fordypning gjennom felles programfag, som gir elevene mulighet til å fordype seg i sitt eget utdanningsprogram. Hvor mange timer elevene skal ha totalt i felles programfag, varierer fra utdanningsprogram til utdanningsprogram:
- Idrettsfag: 1008 timer
- Medier og kommunikasjon: 840 timer
- Musikk, dans og drama: 952 timer
- Kunst, design og arkitektur: 840 timer
Denne forskjellen viser at «fordypning» ikke er et entydig begrep i dagens fag- og timefordeling. Begrepet forstås på ulike måter, avhengig av struktur og innhold i de ulike utdanningsprogrammene. Liedutvalget peker på at utdanningsprogrammer som fører til samme sluttkompetanse, bør ha likt timetall. Slik sikrer man elevene like muligheter til både fordypning og bredde. I fremtidens videregående bør begrepet fordypning ha en entydig definisjon, som gir alle elever like mye tid til å fordype seg i fag.
Har studiespesialisering en identitet på lik linje med de andre utdanningsprogrammene?
I Fullføringsreformen blir studiespesialisering trukket fram som et utdanningsprogram der mange elever opplever vg1 som en repetisjon av 10. klasse. Når det ikke finnes nye fag og muligheter for fordypning det første året, virker det demotiverende. Både elever og lærere gir uttrykk for at vg1 oppleves som lite engasjerende. I motsetning til de andre studieforberedende utdanningsprogrammene har ikke elever på studiespesialisering tilgang til felles eller valgfrie programfag før vg2. Dette kan hindre faglig fordypning og utvikling av en tydelig faglig identitet.
Innspill til Liedutvalget viser at elever på studiespesialisering, særlig på vg1, mangler en tydelig faglig identitet sammenlignet med elever på de andre studieforberedende utdanningsprogrammene. Dette påvirker motivasjonen til elevene. Innspillene etterlyste større muligheter for valg og fordypning allerede fra vg1, både med en faglig begrunnelse og ut fra elevenes motivasjon. Flere elever har uttrykt at vg1 oppleves som «mer av det samme» som ungdomstrinnet, og at det er demotiverende å ikke møte nye fag det første året. Ønsket om fordypning og nytt innhold kom tydelig fram i elevundersøkelser: «Men nå synes jeg at jeg lærer litt om alt, lærer litt om det jeg kan fra før, og ikke nok om det jeg ikke kan.»
Liedutvalget mener det er en svakhet at elevene på studiespesialisering ikke kan velge nye fag eller fordypninger før de begynner på vg2, og at fagene og innholdet i den videregående skolen likner mye på ungdomstrinnet. Det vokser fram lokale tilbud med fordypning og temabaserte varianter av studiespesialisering. Dette kan være et uttrykk for behovet for mer valgfrihet og fordypning. Et kjennetegn ved disse tilbudene er at elevene allerede fra vg1 får mulighet til å fordype seg i et programfag de er interesserte i.
Utvalget understreker at elever i studieforberedende programmer må få et realistisk bilde av hva som vil kreves i høyere utdanning. Videregående opplæring skal introdusere noe nytt ved å peke framover, slik at elevene utvikler en faglig identitet rettet mot videre studier og yrker. Bredden i tilbudet må ivaretas. Samtidig mener utvalget at tilbudsstrukturen skal kommunisere godt til elevene hvilke valg og fordypninger de kan forvente å møte i de ulike utdanningsprogrammene.
Utvalget peker på at betegnelsen «studiespesialisering» er for generell og lite informativ. Den gir verken et klart bilde av faginnholdet eller av hvilke muligheter programmet åpner for i videre studier og arbeidsliv. Utvalget foreslår derfor at navnet på utdanningsprogrammet endres til en mer presis og fremtidsrettet betegnelse, som lettere vekker elevenes interesse og motivasjon. En tydeligere betegnelse kan bidra til at elevene forstår hva programmet faktisk innebærer, og dermed utvikler større tilhørighet til eget utdanningsvalg. Når man synliggjør sammenhengen mellom videregående opplæring og høyere utdanning, kan man legge bedre til rette for at elevene tar informerte valg og utvikler relevant kompetanse for videre studier og arbeidsliv.
Fremtidens struktur
Utviklingen i samfunnet stiller stadig nye krav til utdanningssystemet, og videregående opplæring må tilpasses for å møte disse utfordringene. Teknologisk utvikling, globalisering, klima- og miljøspørsmål, demografiske skifter og et mer mangfoldig samfunn krever at utdanningsstrukturen er fleksibel og fremtidsrettet, og at den kan utdanne kompetente og omstillingsdyktige borgere. I lys av dette har flere utvalg, blant annet Liedutvalget og Kvalitetsutvalget, foreslått endringer i de studieforberedende utdanningsprogrammene.
Et sentralt spørsmål er om dagens innganger til studiekompetanse gir elevene tilstrekkelig bredde og dybde, og om de er tilpasset kravene i høyere utdanning og behovene i arbeidslivet. Samtidig må strukturen være gjennomførbar for fylkeskommunene, som har ansvar for å tilby et bredt og tilgjengelig opplæringstilbud.
Liedutvalget fremhever at dagens tilbudsstruktur ikke i tilstrekkelig grad synliggjør veien mot høyere utdanning. Utvalget etterlyser en struktur som:
- gir tydeligere retning og identitet
- gjør det enklere for elevene å se sammenhengen mellom videregående opplæring, høyere utdanning og arbeidsliv
- reflekterer sentrale kompetanser og fagområder
- vekker elevenes interesse og motivasjon
En slik endring vil kunne styrke elevenes faglige identitet og gi dem bedre forutsetninger for å ta informerte valg om videre utdanning. Målet er å utvikle en struktur som både bevarer viktige kompetanser og åpner for nye, relevante ferdigheter. Dette krever en balansert tilnærming, der hensynet til fleksibilitet, faglig dybde og samfunnsrelevans veies opp mot behovet for en robust og inkluderende opplæring.
Samtidig understrekes behovet for brede innganger til vg1, slik at flest mulig elever får tilgang til relevante tilbud. En struktur med få, men brede utdanningsprogrammer vil kunne gi oversikt og fleksibilitet, samtidig som den ivaretar prinsippet om generell studiekompetanse. Innenfor disse brede rammene må det være rom for fordypning og valg, slik at elevene kan utvikle kompetanse i tråd med egne interesser og samfunnets behov.
Oppsummering
Mange elever som fullfører studieforberedende utdanningsprogram i Norge, er ikke godt nok rustet for kravene som møter dem i høyere utdanning. Forskning og rapporter fra blant annet NIFU og Liedutvalget viser at elever kan oppnå generell studiekompetanse uten å være reelt studieforberedt. Med andre ord: å fullføre videregående opplæring er ikke nødvendigvis det samme som å være klar for studier.
Elevene får studiekompetanse uten tydelige krav til sentrale ferdigheter. Det gjelder blant annet:
- kritisk tenkning
- akademisk lesing og skriving
- evnen til å jobbe selvstendig
Dette er kompetanser som universitet- og høyskolesektoren mener at mange studenter mangler ved studiestart.
Det er en utfordring at innholdet i de studieforberedende utdanningsprogrammene ikke i tilstrekkelig grad er rettet mot kravene i høyere utdanning. Elevene har ikke nok tid til å fordype seg, og mange fag oppleves som overfladiske eller som en repetisjon av fag fra ungdomsskolen. Dette gir lite rom for dybdelæring, som er avgjørende for å utvikle faglig forståelse og refleksjon. Elevene har særlig utfordringer med å lese og skrive lengre akademiske tekster. Mange viser også begrenset selvstendighet og lite ansvar for egen læringsprosess.
Studiespesialisering er det største studieforberedende utdanningsprogrammet, men mangler en tydelig definert faglig profil. Det bidrar til uklarhet om formålet og innholdet i programmet. Mange elever og lærere opplever at vg1 er en repetisjon av ungdomsskolen, og at det mangler mulighet for faglig fordypning tidlig i løpet. Elevene får ikke velge programfag før i vg2, og dette svekker både det faglige engasjementet og tilhørigheten til utdanningsløpet.
En annen problemstilling vi tar opp, er elevenes valg av utdanningsprogram, og hvilken rolle interesser og motivasjon spiller. Musikk, dans og drama, medier og kommunikasjon, kunst, design og arkitektur og idrettsfag gir elevene større mulighet til å fordype seg i fagområder de er spesielt interessert i. Liedutvalget peker på at mange elever utvikler andre viktige ferdigheter innenfor disse utdanningsprogrammene som konsentrasjon, kreativitet, utholdenhet og samarbeid. Dette er egenskaper som er relevante både i studier og arbeidsliv. Samtidig blir det reist spørsmål om sluttkompetansen er likeverdig sammenlignet med studiespesialisering.
Et sentralt mål er en mer fleksibel og fremtidsrettet tilbudsstruktur som gir både faglig bredde og fordypning. Det er også viktig å gi elevene realistiske forventninger til hva som venter dem i høyere utdanning, og å gjøre overgangen mer smidig. Studieforberedende opplæring bør få tydeligere retning og spesialisering. Slik kan elevene i større grad knytte utdanningsvalget sitt til framtidige yrker og studier.
Samtidig handler videregående opplæring om mer enn faglig kunnskap. Et godt læringsmiljø, personlig utvikling, trivsel og motivasjon er avgjørende for gjennomføring. Derfor bør elevene få velge et utdanningsprogram som gir mening for dem – og som samtidig gir relevant og tilstrekkelig kompetanse for høyere utdanning og arbeidsliv.