Utdanningsspeilet 2018

Det gikk 281 600 barn i barnehage i 2017, noe som utgjorde 91,3 prosent av barn i barnehagealder (1-5 år).

De siste fem årene har andelen barn i barnehage økt for alle aldre. Økningen har vært størst for 1- og 2-åringer. Retten til plass har vært utvidet i denne perioden, noe som særlig ser ut til å ha hatt en effekt fra 2015 til 2016, men som for 2017 flatet ut.

Totalt er det 5 876 barnehager i Norge. 46 prosent av barnehagene er kommunale og 54 prosent er private. 50 prosent av barnehagebarna går i kommunale barnehager.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå (SSB)

Flere minoritetsspråklige barn i barnehage

I 2017 var det 48 700 minoritetsspråklige barn i barnehage. De siste fem årene har det vært en jevn økning i antallet minoritetsspråklige barn i barnehage i alle aldersgrupper. Totalt er 17 prosent av barn med barnehageplass minoritetsspråklige. Minoritetsspråklige barn er definert ved at både barnet og barnets foresatte har et annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk. Andelen barn med innvandringsbakgrunn som går i barnehage har økt fra 77 prosent i 2013 til 81 prosent i 2017 (SSB)

Kilde: Utdanningsdirektoratet

Flere barn får spesialpedagogisk hjelp

I 2017 fikk 8 674 barn spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Det tilsvarer 3 prosent av barna. Det har vært en jevn økning i tallet på barn som får spesialpedagogisk hjelp de siste fem årene.

Kilde: Utdanningsdirektoratet

Barnehagene har i gjennomsnitt 6 barn per ansatt

Nesten 4 av 10 ansatte er barnehagelærere

Det er totalt 38 prosent barnehagelærere i grunnbemanningen. 3 prosent har annen pedagogisk utdanning og 20 prosent er barne- og ungdomsarbeidere. Nær en tredjedel av de ansatte har ikke høyere utdanning eller fagarbeiderutdanning.

Skoleåret 2017-18 var det 633 000 elever i grunnskolen. 

De siste ti årene har elevtallet vært nokså stabilt på nasjonalt nivå, men det er store forskjeller mellom fylkene. I Oslo har elevtallet økt med 24 prosent de siste ti årene, og i Akershus har det økt med 12 prosent. Samtidig har det vært en nedgang på 14 prosent i Finnmark og 13 prosent i Nordland.

Til sammen var det 2 848 grunnskoler i Norge. Det er 333 færre enn i 2007. Tendensen går mot færre og større skoler i Norge.  Skoleåret 2017-18 var det i gjennomsnitt 220 elever per skole. 

Nesten 24 000 elever går på private grunnskoler, noe som utgjør 3,8 prosent av elevene. Det var 244 godkjente private grunnskoler, og det er 82 flere enn i 2007-08.

Mest spesialundervisning på de høyeste trinnene

Nærmere 50 000 elever har enkeltvedtak om spesialundervisning skoleåret 2017-18, noe som utgjør 7,9 prosent av elevene. Andelen med spesialundervisning øker utover i grunnskolen, fra 3,8 prosent på 1. trinn til 10,7 prosent på 10. trinn. Det er langt flere gutter enn jenter som får spesialundervisning. På 10. trinn får 13,6 prosent av guttene spesialundervisning.

Finnmark, Troms og Nordland har høyest andel elever med spesialundervisning, mens Akershus, Oppland og Østfold ligger lavest. Det er betydelig variasjon mellom kommuner i samme fylke.

7 prosent av elever i grunnskolen får særskilt norskopplæring

45 000 fikk særskilt norskopplæring skoleåret 2017-18, det tilsvarer 7,1 prosent av elevene. 30 prosent av elevene som får særskilt norskopplæring, får også annen særskilt språkopplæring, for eksempel tospråklig fagopplæring eller morsmålsopplæring.

Lærertetthet er stabil på nasjonalt nivå

I 2017-18 var det i gjennomsnitt 16,6 elever per lærer i ordinær undervisning. Når vi inkluderer ressurser til spesialundervisning og særskilt norskopplæring, er det i gjennomsnitt 13,3 elever per lærer.

Lærertetthet er ikke det samme som størrelsen på klassen, men antall elever per lærer i en undervisningstime. Lærertettheten blir for eksempel den samme i en gruppe med femten elever og en lærer, som i en gruppe med tretti elever og to lærere.

Store forskjeller i lærertetthet mellom kommuner og skoler

Mange skoler har betydelig lavere lærertetthet enn gjennomsnittet. 14 prosent av skolene har i gjennomsnitt mer enn 20 elever per lærer i en ordinær undervisningstime og 2 prosent av skolene har over 25 elever per lærer.

Det er færrest elever per lærer på de laveste trinnene. Skoleåret 2017-18 var det 15,3 elever per lærer i en ordinær undervisningstime mens det var 18,3 elever per lærer på 8.-10. trinn.

Elever i videregående opplæring

Skoleåret 2017-18 gikk det 190 000 elever i videregående skole. I tillegg er det omtrent 41 500 lærlinger, nesten 2 000 lærekandidater og 1 200 elever som får fagopplæring i skole. 92 prosent av alle 16–18-åringar gikk i videregående opplæring 2017-18 (Statistisk sentralbyrå 2018).

Flest tar studiespesialisering

Over halvparten av elevene som starta på i videregående opplæring skoleåret 2017-18, startet på et studieforberedende utdanningsprogram.

Studiespesialisering er det største av alle utdanningsprogrammene med 39 prosent av elevene på Vg1. Det har vært en svak nedgang andelen elever på studieforberedende de siste 2 årene.  

Over 1 av 4 yrkesfagelever går på helse- og oppvekstfag

På Vg1 er helse- og oppvekstfag det største yrkesfaglige utdanningsprogrammet med mer enn en fjerdedel av alle yrkesfagelevene. Etter helse og oppvekst følger teknikk og industriell produksjon og elektrofag med henholdsvis 16 og 14 prosent av yrkesfagelevene på Vg1.

* Inkludert lærekandidater og fagopplæring i skole.
** Inkluderer studieforberedende vg3

Videregående skoler

Det er 416 videregående skoler i Norge, og de har i gjennomsnitt 456 elever. 23 prosent av de videregående skolene er private, og de er gjerne mindre enn de offentlige. Offentlige videregående skoler har i gjennomsnitt 541 elever, mens de private har 163. 41 prosent av private videregående skoler har færre enn 100 elever.

Høsten 2017 var det 91 godkjente private videregående skoler i Norge. Alle disse skolene er godkjent etter friskolelova, bortsett fra en, som er godkjent etter opplæringsloven. De fleste friskolene er godkjent på grunnlag av livssyn.

Mange privatskoleelever i Oslo og Hordaland

Om lag 15 300 elever i videregående opplæring går på private skoler, noe som utgjør 8 prosent av elevene. Det er store forskjeller mellom fylkene i hvor mange elever som går på private skoler. Høyest andel finner vi i Oslo og Hordaland der 16 prosent av elevene går på private videregående skoler. I Finnmark går under 1 prosent av elevene på private skoler.

Flere nye lærekontrakter enn for fem år siden

Fra 2012 til 2017 økte antallet nye lærekontrakter med 16 prosent, og i 2017 startet 21 500 personer i lære. 73 prosent av lærekontraktene er i privat sektor. Den prosentvise økningen har vært størst i kommunal sektor, som har hatt en økning på 32 prosent. Statlig sektor har hatt en økning på 25 prosent og privat sektor har hatt en økning på 16 prosent. Totalt var det 41 500 lærlinger per 1. oktober 2017.  70 prosent av lærlingene er gutter. 

I tillegg til lærlingene var det nesten 2 000 lærekandidater og over 1 200 elever som fikk fagopplæring i skole.

Lærlinger er personer som har inngått en lærekontrakt om opplæring og praksis i en bedrift, med sikte på fagbrev. En lærekandidat inngår i en opplæringskontrakt med en lærebedrift og går opp til ei kompetanseprøve. Fagopplæring i skole er et tilbud til søkere som ikke har fått læreplass. Disse elevene får opplæring i faget ved skolen i stedet for i bedrift.

Størst økning i nye lærekontrakter i helse- og oppvekstfag

Seks av ni utdanningsprogrammer har hatt en økning i nye lærekontrakter siden 2012, mens resten har hatt en nedgang. Helse- og oppvekstfag har størst økning i antall nye lærlinger med 1060 flere lærlinger. Det er størst nedgang i design og håndverk med 210 færre nye lærlinger.

7 av 10 søkere får lærekontrakt

Antallet godkjente lærekontrakter økte i perioden fra 2011 til 2017. Ved utgangen av 2017 hadde 72 prosent av søkerne fått godkjent lærekontrakt. Det er den høyeste andelen siden målingene startet i 2011.

4 900 elever i videregående opplæring får spesialundervisning

På samme måten som i grunnskolen har elever som ikke har tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, rett til spesialundervisning. Retten gjelder også lærekandidater, men ikke lærlinger.  I skoleåret 2017-18 (per 1.oktober) hadde 2,6 prosent av elevene i videregående opplæring enkeltvedtak om spesialundervisning. Dette er både elever med mål om full kompetanse og ordinært vitnemål, og elever med mål om kompetanse på et lavere nivå, såkalt planlagt grunnkompetanse. Tallene viser at det er mindre spesialundervisning i videregående opplæring enn i grunnskolen.

1 av 5 lærere i videregående skole mangler pedagogisk utdanning

81 prosent av lærerne som jobber i videregående skoler har pedagogikk i tillegg til universitets- og høgskoleutdanning. Østfold har den laveste andelen lærere uten pedagogisk utdanning med 15 prosent. I Møre og Romsdal mangler 26 prosent av lærerne pedagogisk utdanning.

Kommuner og fylkeskommuner bruker årlig store summer på opplæring, i 2017 brukte Norge nærmere 152 milliarder kroner på barnehage og grunnopplæring.

Kommunene brukte 44 milliarder kroner på barnehage i 2017

Kommunene finansierer størsteparten (over 80 prosent) av utgiftene både til de kommunale og de private barnehagene. Foreldre dekker omtrent 15 prosent av utgiftene til barnehagedrift, mens øremerkede statlige tilskudd og annen støtte fra kommune eller eier finansierer det resterende. Kommunene brukte totalt 44,3 milliarder på barnehage i 2017, en økning på 1,5 prosent fra 2016. Beløpet inkluderer både kommunens utgifter til drift av egne barnehager og tilskudd til private barnehager, mens foreldrebetaling kommer i tillegg (KOSTRA 2018). Totalt gikk 14,5 prosent av kommunenes driftsutgifter til barnehage i 2017. Andelen varierer fra 4 prosent til 36 prosent mellom kommuner.

I 2017 brukte kommunene i gjennomsnitt 120 800 kroner per barn med heltidsplass i barnehagen (KOSTRA 2018). Tallet inkluderer kommunenes tilskudd til private barnehager, men utelater statlige tilskudd og foreldrebetaling. Beløpet varierer fra 98 000 til over 200 000 kroner per barn. Flesteparten av barna, 98 prosent, går i barnehager hvor kommunene bruker mellom 100 000 og 140 000 kroner per barn i barnehagen.

Kommunene brukte totalt 20,4 milliarder kroner på tilskudd til private barnehager i 2017. Tilskuddene utgjør 46 prosent av kommunenes totale utgifter til barnehagedrift. 

Nesten 29 000 husholdninger fikk reduksjon i foreldrebetaling grunnet lav inntekt i 2017 og kommunene brukte nærmere 500 millioner kroner på ordningen.

Nesten en fjerdedel av kommunenes utgifter går til grunnskole

I 2017 brukte kommunene 70,6 milliarder kroner på de kommunale grunnskolene (KOSTRA 2018). Det er 22,6 prosent av kommunes driftsutgifter. Utgifter til drift av skolefritidsordningen (SFO) på 4,6 milliarder kommer i tillegg. Staten gir i tillegg 2,3 milliarder kroner i statlige tilskudd til grunnskoler som er godkjent etter friskoleloven.

En elev i en kommunal grunnskole kostet i gjennomsnitt 116 200 kroner per år i 2017 (KOSTRA 2018). Av dette gikk 94 200 kroner til undervisning, skolemateriell og lignende, mens 22 000 kroner gikk til lokaler og skyss. Totalt sett har utgiftene per elev økt med 1 prosent, noe som tilsvarer 1 283 kroner per elev fra 2016 til 2017. Utgiftene varierer svært mye mellom kommuner. 43 prosent av kommunene bruker mellom 100 000 og 130 000 per elev, 79 prosent av elevene går i disse kommunene. 54 prosent av kommunene bruker mer enn 130 000 per elev, mens 13 prosent av elevene går i disse kommunene.

Fylkeskommunen bruker over 34 milliarder på videregående opplæring

I 2017 brukte fylkeskommunene 28,4 milliarder kroner på videregående opplæring i skole og 3,5 milliarder kroner på fagopplæring i arbeidslivet. Kostnadene til fagopplæring i arbeidslivet økte med 5 prosent, noe som både skyldes flere lærlinger og økte tilskudd. I tillegg brukte staten 1,6 milliarder kroner på tilskudd til videregående friskoler. Fylkeskommunene brukte nærmere 514 millioner kroner på tilbud særskilt tilpasset voksne.

Fylkeskommunene bruker i gjennomsnitt 160 200 kroner per elev i videregående opplæring. Det er i overkant av 44 000 kroner mer per elev enn for grunnskolen. Totalkostandene inkluderer både indirekte og direkte kostnader. Indirekte kostnader kan ikke knyttes til et utdanningsprogram og er blant annet utgifter til skolelokaler, skoleforvaltning, oppfølgingstjenesten og spesialundervisning. Direkte kostnader kan knyttes til et bestemet utdanningsprogram. En elev på yrkesfag kostet i gjennomsnitt 26 300 kroner mer per år enn en elev på studieforberedende, noe som i hovedsak skyldes mindre klasser og dyrere studiemateriell. Utgiftene varierer betydelig mellom de ulike utdanningsprogrammene. I gjennomsnitt kostet et utdanningsprogram 98 500 kroner per elev. Det dyreste utdanningsprogrammet, naturbruk, koster nærmere 158 500 kroner per elev, mens studiespesialisering koster 65 400 kroner per elev.

9 av 10 elever trives på skolen

Flertallet av elevene – 88 prosent – trives godt eller svært godt på skolen. Omtrent 9 prosent trives litt, mens rundt tre prosent oppgir at de ikke trives på skolen. Elevenes trivsel er noenlunde lik gjennom skoleløpet, med unntak av 9. og 10. trinn, der den er litt lavere.

De siste årene er det en svak tendens til at jentene trives litt dårligere på ungdomsskolen, mens guttenes trivsel har vært konstant. Sammenliknet med elever i mange andre land, er trivselen i norsk skole høy (Bakken m.fl.)

De fleste elever opplever både mestring og faglige utfordringer

De fleste elever opplever høy grad av mestring gjennom hele skolegangen. 8 av 10 mener at de ofte klarer å løse oppgavene sine alene og nesten like mange opplever at de forstår når læreren gjennomgår og forklarer nytt stoff. Nesten 79 prosent av elevene mener at de klarer å gjøre leksene sine på egenhånd. Rundt 82 prosent av elevene opplever at de får faglige utfordringer i mange eller alle fag (Elevundersøkelsen 2017). 

I overkant av halvparten er enige i at de liker skolearbeidet, og 6 av 10 gleder seg til å gå på skolen.

Barnetrinnet har høyest forekomst av mobbing

6,6 prosent av norske elever oppgir at de blir mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere. Det inkluderer både de som blir mobbet av medelever, de som blir mobbet av voksne og de som mobbes digitalt. 5 prosent av elevene blir mobbet av andre elever. 2 prosent blir mobbet av voksne på skolen, og 2 prosent blir mobbet digitalt (Elevundersøkelsen 2017). 

Andelen elever som mobbes er høyest på 5. trinn før den avtar i løpet av barneskolen (Elevundersøkelsen 2017). Deretter skjer det en økning på ungdomstrinnet. Forekomsten av mobbing synker igjen i løpet av videregående opplæring (figur 3). Både gutter og jenter utsettes for mobbing, og forskjellene på de ulike trinnene er relativt små (Elevundersøkelsen 2017). Dette mønsteret har vært stabilt de siste årene. 

Digital mobbing er mest utbredt blant jenter på ungdomstrinnet

Digital mobbing følger et annet mønster enn tradisjonell mobbing. Det er en lavere andel av elevene som opplever digital mobbing enn tradisjonell mobbing. Fra 7. til 10. trinn er det flere jenter enn gutter som opplever digital mobbing, mens den tradisjonelle mobbingen har mindre kjønnsforskjeller (Elevundersøkelsen 2017). Annen internasjonal forskning viser også at jenter i større grad enn gutter utsettes for digital mobbing (Görzig m.fl. 2017).

Bedre karakterer i grunnskolen 2017-18

Gjennomsnittlige grunnskolepoeng har økt jevnt de siste årene, både nasjonalt og i alle fylker. I snitt har elevene på 10. trinn 41,8 grunnskolepoeng. Dette er 0,4 poeng mer enn skoleåret 2016-17. Jentene har hatt en mer positiv utvikling enn guttene og har nå i snitt 4,5 grunnskolepoeng mer enn guttene.

Kun 2,3 grunnskolepoeng skiller fylkene med høyest og lavest grunnskolepoeng i 2017-18. Elevene i Akershus har det høyeste snittet på 42,6 grunnskolepoeng.

I 2017-18 var det rundt 2 700 elever (kun 16-åringer) som mangler karakter i mer enn halvparten av fagene, og som derfor ikke får beregnet grunnskolepoeng. Dette utgjør 4,6 prosent av elevene. 

Høyere karakterer til standpunkt enn til eksamen

Elevene får i snitt høyere karakterer på muntlig eksamen enn til standpunkt, og høyere karakterer til standpunkt enn på skriftlig eksamen.

Det er kun små endringer i snittkarakteren i de enkelte fag, både til eksamen og standpunkt, sammenlignet med i fjor. Snittkarakteren på skriftlig eksamen i matematikk skriftlig endrer seg mest, og økte med 0,2 karakterpoeng fra året før.

Jentene får høyere karakterer enn guttene i de fleste fag, både til standpunkt og til eksamen. Forskjellen er størst i norsk.

En elev på 10. trinn har normalt seks dager og fem timer fravær

Målt i median har en elev på 10. trinn seks dager og fem timer fravær. Fraværet har ikke endret seg de siste fire årene. Gutter og jenter har like mye fravær.

Totalt sett er fraværet på grunnskolen tre dager mer og fem timer lavere sammenlignet med fraværet i videregående opplæring.

Resultater på nasjonale prøver 2017-18

Formålet med nasjonale prøver er å gi skolen kunnskap om elevenes ferdigheter i lesing, regning og engelsk. Informasjonen fra prøvene skal danne grunnlag for underveisvurdering og kvalitetsutvikling på alle nivåer i skolesystemet.

Det er fem mestringsnivå på 8. og 9. trinn og tre mestringsnivåer på 5. trinn.

Vi viser kun diagrammer for et utvalg av prøvene.  Mønstrene er ofte de samme for alle prøver. Nederst på siden er det lenker til mer statistikk og analyser av nasjonale prøver.

Stabile resultater på 5. trinn

Høsten 2017 gjennomførte ca. 60 000 elever på 5. trinn nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk.

Det overordnede bildet er at det er små endringer i prestasjoner over tid. Gjennomsnittlige skalapoeng i engelsk og regning er 50, som det har vært de siste årene. Jentene har i snitt to skalapoeng mer enn guttene i lesing, mens i engelsk og regning har guttene to skalapoeng mer enn jentene. Dette bildet har ikke endret seg de siste årene.

Også fordelingen på mestringsnivå bekrefter at elevenes prestasjoner er relativt stabile over tid, men det har likevel vært en svak nedgang i andelen elever som presterer på laveste mestringsnivå på de tre prøvene. På leseprøven er det en nedgang på 1,6 prosentpoeng fra 2016 til 2017, men det er for tidlig å si om en så liten endring gjenspeiler en reell og varig endring.

I både regning og engelsk har andelen elever som presterer på laveste mestringsnivå gått ned med 1,6 prosentpoeng fra 2014 til 2017. 

1 av 3 presterer på de to øverste mestringsnivåene på 8. trinn

Høsten 2017 gjennomførte 60 000 elever på 8. trinn nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. I tillegg gjennomførte  60 000 elever på 9. trinn de samme prøvene i lesing og regning.

På nasjonalt nivå er det ingen endring i skalapoeng fra 2016 til 2017. Andelen på laveste mestringsnivå (nivå 1) i regning gikk litt ned fra 2014 til 2016, men endret seg ikke ytterligere fra 2016 til 2017.

Oslo og Bærum best blant de største kommunene

Blant de største kommunene er det spesielt Oslo og Bærum som skiller seg ut med gode resultater på de nasjonale prøvene på 8. trinn. Bærum skiller seg ut med de gjennomsnittlig høyeste resultatene, mens Oslo skiller seg ut ved å ha den høyeste andelen elever på høyeste mestringsnivå i engelsk og lesing. I begge kommunene fikk mer enn en av fem elever det høyeste mestringsnivået i regning og lesing.

Mindre fravær i videregående

En typisk elev i videregående skole har 3 dager og 10 timer fravær. Det er omtrent som forrige skoleår. Jenter har en dag mer fravær enn gutter.  Nesten 17 000 elever har mer enn 14 dager fravær skoleåret 2017-18 noe som er en økning på nærmere 2 000 elever fra 2016-17, men betydelig færre enn før fraværsgrensen ble innført. Timesfraværet er større på studieforberedende enn på yrkesfaglige utdanningsprogrammer. 

Det er 3,0 prosent av elevene som blir stående uten vurdering i fag skoleåret 2017-18. For gutter var andelen 3,6 prosent, mens den var 2,5 prosent for jenter. 

Flere gjennomfører videregående opplæring

74,5 prosent av elevene som startet i Vg1 høsten 2012 har fullført og bestått videregående opplæring innen 5 år. Det er det høyeste siden målingene begynte, og en økning på 1,5 prosentpoeng fra året før.

Flest fullfører og består i Akershus med 80 prosent, mens gjennomføringsandelen i Finnmark er 61 prosent. Finnmark har imidlertid hatt en svært god utvikling de seneste årene.

Samtlige fylker har økt andelen som fullfører og består fra 2006- til 2012-kullet. Størst økning har det vært i Finnmark og Troms. Finnmark har økt gjennomføringsandelen med 12 prosentpoeng.

Gjennomføringsandelen er høyere for elever på studieforberedende utdanningsprogram (88 prosent), enn for elever som tar yrkesfaglige utdanningsprogram (60 prosent). For studieforberedende fag er normert gjennomføringstid tre år, mens de fleste yrkesfag har 4 eller 5 år som normert tid. 

4 av 5 lærlinger oppnår fagbrev innen fem år

83 prosent av dem som begynner i lære, oppnår fag- eller svennebrev i løpet fem år. Det er flest lærlinger som gjennomfører læretiden med fagbrev innen elektrofag. 90 prosent av disse lærlingene oppnår fagbrev i løpet av fem år, mens i design og håndverk er det 69 prosent.

9 av 10 består fag- og svenneprøven

Det ble avlagt 27 400 fag- og svenneprøver i 2016-17. 61 prosent av dem som avla prøven, var lærlinger og 35 prosent var praksiskandidater. Kun 5 prosent avla prøven som elev etter å ha hatt fagopplæring i skole. 94 prosent av lærlingene bestod fag- og svenneprøven. Av praksiskandidatene bestod 95 prosent. Blant dem som har hatt fagopplæring i skole, bestod 86 prosent.

I design og håndverk var det 14 prosent som ikke bestod fag- og svenneprøven i 2016-17. Det er den største andelen «ikke bestått» blant alle utdanningsprogrammene. Videre var det 9 prosent i restaurant- og matfag og 8 prosent i bygg- og anleggsteknikk som ikke bestod fag- og svenneprøven i 2016-17. I de andre utdanningsprogrammene var det mellom 4 og drøyt 6 prosent som ikke bestod.

Ungdom uten og utenfor videregående opplæring

Indikatoren for ungdom uten og utenfor videregående opplæring gir informasjon om de som verken er i opplæring eller har fullført og bestått videregående opplæring.  I aldersgruppen 16-25 år er det 15 prosent som verken befinner seg i eller har bestått videregående opplæring. Andelen øker med alder, fra 2,6 prosent blant 16-åringer til 20 prosent blant 25-åringer. Av de 15 prosentene som er uten og utenfor videregående opplæring er omtrent halvparten i arbeid og halvparten ikke i arbeid.

De nordligste fylkene har størst andel ungdommer oppfølgingstjenesten

Oppfølgingstjenesten (OT) er en fylkeskommunal tjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er i videregående opplæring eller arbeid. Totalt var 17 000 ungdommer i oppfølgingstjenestens målgruppe i skoleåret 2017-18. Det utgjør 8 prosent av ungdommene med opplæringsrett i denne aldersgruppen. Andelen er høyest i Finnmark, og lavest i Oslo.

Nærmere 6 av 10 ungdommer i oppfølgingstjenesten er i gang med videregående opplæring eller arbeid neste skoleår

Det viktigste målet på at oppfølgingstjenesten lykkes i sitt arbeid, er at ungdommer kommer i gang med videregående opplæring eller arbeid etter at de har vært tilknyttet oppfølgingstjenesten. 57 prosent av ungdommene som var i oppfølgingstjenestens målgruppe per juni skoleåret 2016-17, var i gang med skole, lære eller arbeid høsten 2017. Andelen varierer fra 46 prosent i Vest-Agder til 67 prosent i Troms. Det er store variasjoner mellom fylkene i andelen ungdommer som er i oppfølgingstjenesten målgruppe to skoleår på rad. I Finnmark er andelen 24 prosent, mens den er 43 prosent i Hedmark.

Omtrent halvparten av søkerne til videregående opplæring velger et yrkesfaglig utdanningsprogram, noe som viser at yrkesfag er et attraktivt valg for mange ungdommer. Langt færre enn halvparten ender imidlertid opp med yrkeskompetanse. Det er ulike grunner til det, men vi vet at mange yrkesfagelever faller fra i overgangen fra skole til læreplass. Arbeidslivet rapporterer om at de ønsker og trenger flere lærlinger. Ulike prognoser skisserer også at Norge trenger mange flere fagarbeidere i årene som kommer (Rørstad m.fl 2018). Hvordan skal vi få flere av ungdommene som er interessert i yrkesfag til å fullføre utdanningen som fagarbeidere?

Stadig flere søker læreplass

I 2017 var det 20 000 søkere med ungdomsrett som søkte læreplass, og rekordmange av disse,72 prosent, fikk læreplass. Likevel står 5500 av søkerne uten læreplass ved utgangen av 2017. Gruppen søkere med ungdomsrett er mest interessant i et gjennomføringsperspektiv, og vi har derfor valgt å konsentrere oss om disse når vi skriver om ungdom som sliter med å få læreplass.

Komplekse årsaker til at ungdommer ikke får læreplass

Det kan være mange grunner til at ungdommer ikke får læreplass. Vi vet at andelen som får læreplass varierer mellom fylkene. Det er også forskjeller mellom utdanningsprogrammer og lærefag, og innenfor hvert utdanningsprogram er det store fylkesforskjeller (Indikatorrapporten for Samfunnskontrakten). Noen av disse forskjellene kan forklares med ulike næringsstrukturer, konjunktursvingninger eller hvordan fylkeskommunene jobber med formidling. I noen tilfeller opprettes det for mange skoleplasser i forhold til læreplasser. Dette er strukturelle faktorer som påvirker etterspørselen etter lærlinger og som kan påvirke alle søkere i større eller mindre grad. Disse faktorene vil vi ikke gå nærmere inn på. I tillegg er det individuelle kjennetegn ved ungdommene som kan påvirke sannsynligheten for å få læreplass, for eksempel foreldres utdanningsnivå og innvandringsbakgrunn.

Fra tidligere analyser vet vi at ungdommer med svake karakterer og høyt fravær i mindre grad får læreplass enn andre ungdommer. Samtidig ser vi at mange i denne gruppen likevel klarer å få læreplass. Hvilke faktorer er det som kan tippe ungdommer med et svakt utgangspunkt riktig vei slik at de får læreplass? Er det egenskaper ved ungdommene selv, foreldre, opplæringssystemet eller er det holdninger og kunnskap hos lærebedriftene.

Og er det ungdom som ønsker læreplass som må forsøke å tilpasse seg arbeidslivets behov, eller er det arbeidslivet som må ta imot og tilrettelegge for de søkerne de får?

Statistikk og ungdommene bak tallene

For å utforske hvorfor noen ungdommer ikke får læreplass har vi benyttet ulike innfallsvinkler og metoder. Ved hjelp av registerdata og statistikk har vi sett på hvilke faktorer som kjennetegner gruppen som får læreplass sammenlignet med søkere som ikke får læreplass. I tillegg til karakterer og fravær har vi sett på betydningen av innvandringsbakgrunn og foreldres utdanningsnivå. Statistikk gir god informasjon om betydningen av de ulike faktorene som påvirker sannsynligheten for å få læreplass. Samtidig er det flere forhold som statistikk ikke kan fortelle oss, og som kvalitative metoder, som intervjuer, er bedre egnet til å finne ut av. For å få mer utdypende informasjon om de bakenforliggende årsakene til at ungdommer ikke får læreplass har vi gjennomført semi-strukturerte intervjuer med ungdommene selv og mennesker i apparatet rundt dem. I disse intervjuene har vi tatt opp temaer som motivasjon, erfaringer fra skole og praksis og ungdommenes tanker om fremtid,  jobb og utdanning.

Det er mange faktorer som kan ha betydning for hvorvidt en ungdom får læreplass eller ikke. Basert på statistikken over søkere som har fått lærekontrakt ser vi blant annet at:

• Ungdommer med svake karakterer og høyt fravær får i mindre grad lærekontrakt enn de med høyere karakterer og lavere fravær.
• Søkere med innvandrerbakgrunn får i mindre grad lærekontrakt enn øvrige søkere.
• Foreldres utdanningsbakgrunn har liten betydning så lenge den er over grunnskolenivå.

Karakterer og fravær har betydning for sjansene for å få læreplass

De siste årene har 7 av 10 søkere fått lærekontrakt. Hovedmønsteret er at andelen som får lærekontrakt er høyere jo bedre karakterer og jo lavere fravær ungdommene har (tabell 1). Sammenlignet med søkerne som ikke får læreplass har søkerne som får læreplass i gjennomsnitt:

• 6,8 flere karakterpoeng
• 3,6 prosentpoeng mindre fravær

Karakterer ser ut til å ha noe større betydning enn fravær for sjansene for å få læreplass. Andelen med godkjent lærekontrakt er lavest blant søkerne som har mindre enn 20 karakterpoeng. Selv med lav fraværsprosent får kun en liten andel av disse søkerne lærekontrakt.

Samtidig ser vi at det er ungdommer som får læreplass selv med relativt høyt fravær og lave karakterer, og det er ungdommer som ikke får læreplass til tross for gode karakterer og lite fravær. Fravær og karakterer kan altså ikke alene forklare hvorfor noen får læreplass og andre ikke.

Søkere med innvandrerbakgrunn får i mindre grad lærekontrakt enn øvrige søkere

Av de 35 400 ungdomsrettssøkerne (totalt 2016 og 2017) til læreplass var rundt 3 500 innvandrere og 880 var norskfødte med to innvandrerforeldre. Andelen som får lærekontrakt er betydelig lavere for søkere med innvandrerbakgrunn enn den er for øvrige søkere (figur 1). Tidligere analyser viser at det er relativt store forskjeller mellom innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomføring av videregående opplæring. Vi finner imidlertid små forskjeller mellom norskfødte og innvandrere når det gjelder andelen søkere som får læreplass. Vi finner heller ingen systematisk sammenheng mellom botid og andelen som får læreplass.

Innvandrerbakgrunn ser ut til å ha noe sterkere betydning for gutter som søker læreplass enn for jenter. Det er en tydelig forskjell i andelen som får læreplass mellom gutter med innvandrerbakgrunn og øvrige gutter, mens forskjellen er noe mindre for jenter. Søkere med innvandringsbakgrunn har i snitt  høyere fravær og lavere karakterer enn øvrige søkere. De har også i større grad foreldre med kun grunnskoleutdanning eller uoppgitt utdanning. Karakterer, fravær og foreldrenes utdanningsnivå ser likevel ikke ut til å være hele forklaringingen på at ungdom med  innvandrerbakgrunn i mindre grad enn øvrige søkere får læreplass. Sammenhengen mellom innvandrerbakgrunn og læreplass vil vi undersøke nærmere i et eget statistikknotat i 2019.  

Foreldres utdanningsnivå har liten betydning så lenge den er over grunnskolenivå

Hvorvidt foreldrene har fullført videregående opplæring eller ikke, ser ut til å påvirke sannsynligheten for å få lærekontrakt. 74 prosent av søkerne med foreldre med videregående som høyeste utdanning får lærekontrakt, mens den tilsvarende andelen er 62 prosent blant søkerne der foreldrene har grunnskole som høyeste utdanning. Om foreldre har utdanning på videregående nivå eller har tatt høyere utdanning ser ut til å ha liten eller ingen betydning for om søkere får læreplass eller ikke.

54 prosent av søkerne til læreplass har foreldre med videregående som høyeste fullførte utdanning, mens grunnskole utgjør 12 prosent av søkerne. Søkerne der foreldrenes utdanningsbakgrunn ikke er oppgitt utgjør kun 3 prosent av søkerne, og er stort sett innvandrere.

Blant søkerne der foreldrene har grunnskole eller uoppgitt utdanning, er det større forskjeller mellom jenter og gutter enn for de andre utdanningskategoriene. 67 prosent av jentene som har foreldre med kun grunnskoleutdanning får læreplass, mens tilsvarende andel for guttene er 59 prosent. Forskjellen i andel med lærekontrakt mellom gutter og jenter er noe mindre blant søkerne der foreldrene har høyere utdanning.

Karakterer, fravær, innvandrerbakgrunn og foreldrenes utdanningsnivå ser alle ut til å være faktorer som kan gjøre det vanskeligere eller enklere å få læreplass. Vi har  ikke undersøkt  hvordan disse faktorene eventuelt påvirker hverandre, men vi vet at de ikke forklarer alle forskjeller i hvem som får læreplass.

Vi har sett at rundt 3 av 10 ungdomsrettssøkere ikke får lærekontrakt ved utgangen av året de søkte. Hva gjør disse ungdommene våren etter at de søkte læreplass?

Nesten 1 av 3 startet som lærekandidat eller med fagopplæring i skole

Av ungdommene uten lærekontrakt hadde nesten 1600 fått opplæringskontrakt eller startet med fagopplæring i skole innen utgangen av 2017. En opplæringskontrakt har mindre omfattende kompetansemål enn et fag- eller svennebrev. Fagopplæring i skole (alternativ Vg3 i skole) er et tilbud der elevene får opplæring i faget ved skolen i stedet for i bedrift. Målet er likevel fag- eller svennebrev.

Mange får kontrakt senere

380 av ungdommene uten lærekontrakt hadde startet som lærling eller lærekandidat før juni 2018. Nesten halvparten av disse startet læretiden allerede høsten 2017, men fikk ikke kontrakten godkjent av fylkeskommunene før i 2018. I tillegg var 125 i gang med fagopplæring i skole i løpet av skoleåret.

Det betyr at 2100 av søkerne som var registrert uten læreplass ved utgangen av 2017, var i gang med en form for fagopplæring i løpet av skoleåret 2017-18.

1300 søkere uten læreplass begynte videregående skole

1300 av søkerne uten læreplass var i videregående skole eller tok fag som privatist skoleåret 2017-18. Dette er søkere som enten ikke fikk læreplass, takket nei til fagopplæring i skole eller ombestemte seg etter å ha søkt. Denne gruppen utgjør 24 prosent av de 5520 søkerne som sto uten læreplass. Nesten halvparten av disse elevene gikk på påbygging til generell studiekompetanse. De øvrige elevene og privatistene gikk stort sett på samme utdanningsprogram som de søkte læreplass i.

Mange i arbeid eller aktivitet gjennom oppfølgingstjenesten

Nesten 1000 av søkerne uten læreplass var i aktivitet ved hjelp av oppfølgingstjenesten. Oppfølgingstjenesten jobber for å få ungdom tilbake i utdanning, i arbeid eller i andre aktiviteter. Halvparten av ungdommene som fikk hjelp av oppfølgingstjenesten var i arbeid.

1 av 5 søkere uten læreplass er i ukjent aktivitet

Et halvt år etter at formidlingen av læreplasser ble avsluttet, gjensto 1100 personer som vi ikke vet hva gjorde. Disse utgjør 21 prosent av dem som ikke hadde fått læreplass. Vi har lite informasjon om denne gruppen. Det vi vet, er at 145 av disse har trukket søknaden sin eller takket nei til kontrakt. I tillegg hadde i underkant av 150 takket nei til et tilbud om fagopplæring i skole.

En stor del av dem som ikke får læreplass, er altså i annen videregående opplæring. Det er også noen som har fått godkjent kontrakt eller startet i lære etter utgangen av året. En del er også i aktivitet eller arbeid gjennom oppfølgingstjenesten. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt disse søkerne egentlig fortsatt ønsker seg en læreplass fremfor det tilbudet de har fått. Og i så fall, hvorfor har de ikke fått læreplassen de ønsket seg? Og hva med de som fikk læreplass, tross utfordringer eller svake karakterer, hva er deres historier?

For å få innblikk i hva som kan være de bakenforliggende årsakene til at ungdommer ikke får læreplass, har vi snakket med ungdommene selv og apparatet rundt. I disse samtalene ser vi at tilfeldigheter og ungdommenes bakgrunn gjør at det er mange veier gjennom en yrkesfaglig videregående opplæring. Det er mange ulike historier om ungdom som ikke får læreplass, men de har likevel noen fellestrekk. Spesielt ønsker vi å trekke frem:

• Ungdommenes forutsetninger for å lykkes i et voksent arbeidsliv
• Betydningen av praksis/ utplassering
• Hvor mye hjelp og personlig oppfølging ungdommene har fått

Tøff overgang fra skole til arbeidsliv

Å skulle bli lærling er for mange et krevende steg ut i det voksne arbeidslivet. Bedriftene forventer som et minimum at ungdommene har god arbeidsmoral og møter opp på jobb når de skal. For mange ungdommer er møtet med arbeidslivet positivt, mens andre strever med å innfri forventningene.  Ungdommene kan streve på  ulike måter, men det er  noen elementer som går igjen:

• Valgt feil eller ikke kommet inn på det de helst ville
• Manglende arbeidstakerkompetanse
• Psykiske utfordringer
• Særskilte behov

Ungdommer som har valgt feil

For én gruppe ungdom kan manglende motivasjon knyttes til feil valg av videregående utdanning. Det kan både skyldes dårlige karakterer og få reelle valgmuligheter, men også lite hjelp og støtte til å gjøre gode beslutninger i alle deler av utdanningsløpet. Kanskje har de ikke fått hjelp eller til å finne ut hva de egner seg til og er god på og er usikre på om de har valgt rett fag. Denne usikkerheten blir ofte synlig i møte med bedriftene enten på utplassering eller når man søker læreplass.

"Det er jo sånn at en del av de som ikke får seg læreplass, de har faktisk havna på feil videregående kurs (...) Og da er det også viktig at de får gjøre et omvalg hvis de i løpet av høsten finner ut at nei, dette var feil."(Formidlingskoordinator)

"De sa, hvis du går to år på yrkesfag så kan du ta tredje år påbygg (...) Så når jeg begynte på elektro, så var det liksom planen. Men jeg forstår ikke elektro så godt. Jeg hadde dårlig karakterer på programfag og sånn." (Ungdom)

Både opplæringskontorer og bedrifter kan vise frustrasjon over ungdom de opplever er «på feil sted», og som viser lite motivasjon og tiltaksevne. For bedrifter kan det oppleves mindre risikabelt å ta inn en lærling med dårlige karakterer enn en som viser liten interesse for faget. En del av det å gjøre  ungdommer kvalifiserte til læreplass, kan derfor handle om å veilede dem inn på «rett spor» og vekke interesse og mestringsfølelse.

"Jeg har en ungdom som er i praksis nå på et større anlegg. Han var kjempelei av skolen, hadde svake faglige resultater, masse fravær, masse faglige hull, ikke motivert for skole i det hele tatt (...) og allerede nå, etter tre måneder, sier han 'Ja, dette er så morsomt, nå er jeg klar for skole.' (...)" (Oppfølgingstjenesten).

Ungdommer som ikke er voksne nok

En lærling må raskt bli voksen. Det kan være en brå overgang fra å være sammen med jevnaldrende i en skolesetting, til å være den eneste unge i et etablert og voksent arbeidsmiljø. For noen ungdommer blir nettopp denne overgangen mellom skole og arbeidsliv for brå. Historiene til disse ungdommene handler ofte om at de ikke har grunnlaget for å mestre hverdagen som arbeidstaker. Det kan være å forstå viktigheten av å møte til avtalt tid,  sosialisere med andre voksne, ta imot instrukser, eller å være selvstendig og ta initiativ til nye oppgaver.

"Sånn som han ene jeg kjenner. Han er veldig sånn … Han er lærling nå, noe med ventilasjon og sånne ting. For å unngå å jobbe, så gikk han rundt og gjemte seg på bygget han jobbet på (...) Det er litt sånne ting som da gir trekk, tror nå jeg." (Ungdom)

I samtaler med rådgivere, oppfølgingstjeneste og opplæringskontorer tegnes et bilde av ungdommer som trenger hjelp til generell livs- og arbeidslivsmestring. Ungdommer har kanskje ikke blitt stilt krav til eller fått inn grunnleggende holdninger til arbeidslivet hjemmefra. Det kan også være ungdommer uten nok sosial trening og i noen tilfeller ungdommer uten kunnskap om grunnleggende ting som kosthold, søvn og hygiene. For noen ungdommer kan det oppleves som for tidlig å skulle oppføre seg som voksne arbeidstakere etter Vg2. I andre utdanningsprogrammer, for eksempel studieforberedende, får ungdommene ofte flere ekstra år på å modnes før de møter samme «virkelighet». 

"De har på en måte ikke fått den rette ballasten, enten hjemmefra eller gjennom skoleløpet.(...) noen har gått for lut og kaldt vann og bodd alene og har ikke disse rutinene. Hygienefaktorene er ikke på plass. Og da blir det håpløst for en arbeidsgiver som oss og si at OK, i løpet av to år så skal vi få ham gjennom en svenneprøve. Samtidig skal vi være mora hans og passe på at han har rene klær og kommer på jobb og ikke sier dumme ting til kundene våre." (Lærebedrift)

Ungdommer med psykiske utfordringer

Å skaffe seg læreplass kan kreve «guts». Som fremtidig lærling skal man ta kontakt med fremmede voksne, tørre å snakke positivt om seg selv i intervjuer og klare å omgås voksne på jobb. For unge med psykiske utfordringer kan dette være en ekstra påkjenning. 

Historiene til disse ungdommene kan handle om at de syns det er ubehagelig å ha sosial kontakt med fremmede, enten det er å snakke i telefonen, delta i intervju eller generelt å møte opp på jobb. For noen ungdommer kan bare det å ta den første kontakten med potensielle lærebedrifter være utfordrende.

"Jeg syns det er ukomfortabelt, jeg har seriøs telefonangst. Det å snakke i telefonen eller å sende mail … jeg bare syns det er ekkelt, jeg vil ikke (...) Så egentlig bare det å søke på jobb er ganske terrifying in general." (Ungdom)

Ofte opplever man at disse ungdommene takker nei til tilbud om utplassering eller læreplass. De kan skylde på at arbeidsoppgavene ikke var på øverste hylle eller på  lang reisevei, når utfordringene egentlig handler om redsel for å forlate en trygg skolesetting for en ny og ukjent arbeidsplass. Selv om ungdommene kan være motiverte og dyktige i faget er det de sosiale utfordringene som hemmer dem i å få læreplass.

"Ja, jeg tror det handler om selvtillit. De har liten selvtillit. De er utrygge i seg sjøl. (...) De trenger å vite at de er gode nok" (Formidlingskoordinator)

Ungdommer med særskilte behov

Ungdommer kan ha ulike utfordringer med å håndtere overgangen fra skole til lære. Noen har konkrete diagnoser som dysleksi, ADHD, Aspergers eller andre utfordringer som krever god tilrettelegging og oppfølging både på skolen og i lære. Bedrifter kan være nølende til ta imot disse ungdommene fordi de ikke vet hvordan de vil fungere som lærling, og hva det kreves av dem av ekstra tilrettelegging. Kanskje kjenner bedriftene heller ikke til de ulike støtteordningene for disse ungdommene og lar være å tilby læreplass fordi de ikke har råd eller kapasitet til å bruke mer ressurser enn vanlig på dem.

Ungdommer med særskilte behov kan ønske å holde det skjult for bedriften fordi de tror utfordringene kan gjøre det vanskeligere for dem å få læreplass. Noen ungdommer kan ha diagnoser som gjør det vanskelig å selv forstå hvilke utfordringer de har med å fungere som lærling.  Samtidig kan ungdommene ha manglende kjennskap til de mulighetene som finnes for å tilrettelegge for lærlinger med særskilte behov.  

"Det er noen vi hjelper som faktisk ikke kan dra alene på intervju. De må ha noen med seg som kan støtte dem og oversette litt. Det er ikke bestandig eleven vil eller klarer å fortelle åpent om sine egne begrensinger. Men hvis jeg kan åpne opp om dette og fortelle at denne eleven kanskje har noen spesielle ting som gjør at han sosialt sett vil fungere litt dårligere. Han sliter kanskje med at han blir lettere sint hvis ting går imot ham. Da er det lettere for bedriften å forstå." (Formidlingskoordinator)

Stort spenn i hvor store utfordringer ungdommene har

For mange ungdommer er det kanskje små grep som skal til for å få læreplass. Andre ungdommer kan ha sammensatte utfordringer, og tilhører flere av de gruppene vi skisserer. For eksempel kan psykiske utfordringer og manglende støtte hjemmefra gjøre at bedriftene opplever dem som umodne og tiltaksløse. 

"De bor kanskje på hybel, men kommer også fra hjem som ikke fungerer helt. Og da blir det vanskelig for dem å holde tak i en sånn type struktur – komme seg på skolen, få levert ting – og det er da de får fravær og mister karakterer, kanskje, og da blir det vanskelig å få dem ut. (...) Det er jo sammensatt. Det kan hende foreldrene har psykiske problemer, og så har kanskje eleven selv en diagnose innenfor det psykiske spekteret, og så bor de på hybel, og så blir det rett og slett for vanskelig for en seksten-, syttenåring å skulle håndtere alt ansvaret" (Oppfølgingstjenesten)

Praksis og utplassering som springbrett for læreplass

Mange lærlinger skaffer seg læreplass gjennom praksisutplasseringer i løpet av Vg1 eller Vg2, enten direkte ved at ungdommen får læreplass der de er utplassert, eller indirekte ved at eleven får tilgang til et nettverk av aktuelle lærebedrifter. 

"Det handler jo om å bruke praksisplassen de har ordnet som et utstillingsvindu for ungdommen slik at de kan få seg en arbeidsplass. Også er det jo sånn at når ungdommen har vært ute i en praksis, så har arbeidsgiveren fått blitt litt kjent med dem og fått litt sånn 'ja, vi må nå hjelpe ham, han er en grei kar' eller 'en super jente, og vi må hjelpe henne litt', og da er det lettere å få den læreplassen." (Opplæringskontor)

Samtidig får ungdommene bedre kjennskap til innholdet i de aktuelle lærefagene. De får dermed et bedre grunnlag for å velge rett yrke. Yrkesfaglig fordypning (YFF) trekkes ofte frem som et viktig verktøy for å teste arbeidslivet og å få vist seg for en potensiell lærebedrift.

"Men akkurat dette når du faktisk kommer ut og får testet yrket, og du kjenner på vinden, og du kjenner på at det er surt, at du får neglebit, det er da du får ordentlig smaken på det. Du klarer liksom ikke å forestille deg et yrke før du har prøvd det på." (Lærebedrift)

I statistikken så vi at ungdommer med svake karakter også får læreplass. En del av disse ungdommene kan være skolelei av ulike grunner, men er motivert og gir et godt inntrykk når de er i utplassering. Det kan handle både om stå-på-vilje, modenhet og praktiske ferdigheter.

«Men de sier at 90% av måten du får læreplass på, det vil jo være åssen du gjør det når du er utplassert. Om du står på og tar imot drittoppgaver, (...) gjør den jobben du får og gjør den greit.» (Ungdom)

Ikke alle ungdommer klarer å utnytte den muligheten praksisutplasseringen gir, og noen klarer heller ikke å skaffe seg utplassering. Historiene om disse ungdommene handler i stor grad om at de ikke forstår rollebyttet fra skole til arbeidsliv og hva som kreves av dem som arbeidstaker. Lærebedrifter forteller om ungdommer som ikke tar initiativ, som ikke viser interesse for faget, ikke møter opp til avtalt tid eller som på annen måte viser dårlig arbeidsmoral og motivasjon.

"Vi har jo sett at elever bare tror at Facebook er en del av hverdagen. Og vi har jo ikke tid å sette ned et møte på forhånd og si at 'OK, Facebook er ut, schmuck, schmuck, schmuck.' Det har man forventninger om at de skal ha med seg fra utdanningsleddet." (Lærebedrift)

Ungdommene kan på sin side ofte oppleve at de gjorde det de ble bedt om og stiller seg undrende til at de ikke fikk tilbud om læreplass. Ungdommen har kanskje fått lite tilbakemelding både underveis og i etterkant av utplasseringen. Noen elever har fått utplassering i en bedrift de ikke var motivert for, eller opplever å ikke passe inn i det sosiale miljøet.  

"Ja, der var det aldri snakk om hva som var forventet. Ja, du skal jobbe, du skal møte opp, men ikke ekstra hva de ser etter (…) Dette er det du må gjøre for at det skal gå bra, her er tips og triks. Det var bare å forberede seg litt på faget, hva som er der, og så bang." (Ungdom)

"Hvis ikke YFF læreren er aktiv i denne jobben med å dra ut og snakke med eleven når han er i praksis, og høre hvordan dette er, snakke med bedriften om hvordan han er, så fanger vi ikke opp de ungdommene som kanskje skulle ha prøvd seg på en annen utplassering." (Formidlingskoordinator)

Hva kjennetegner historiene der ungdom med utfordringer lykkes i å få læreplass?

Et viktig inntrykk etter samtalene med ungdommene er at de er overlatt mye til seg selv i viktige beslutningsprosesser. Det å velge et yrkesfaglig løp krever en viss grad av modenhet og selvstendighet. Samtidig er det mange av ungdommene på yrkesfag som på ulike måter strever med livsmestring, og noen har kanskje ikke et godt støtteapparat hjemme. For disse er hjelp og støtte fra lærere, rådgivere og opplæringskontorer det som kan tippe situasjonen deres i riktig retning.

Historiene viser at mange ungdommer har et stort behov for individuell oppfølging. Suksesshistoriene om de som har fått læreplass handler ofte om enkeltpersoner som har vist interesse, brydd seg, og strukket seg det lille ekstra for at ungdommen skal lykkes. I hovedsak kan dette handle om:

• Hjelp til å velge riktig
• Lengre tid i utplassering
• Hjelp til kommunikasjon mellom skole og bedrift
• Opplæring i arbeidstakerkompetanse
• Praksisopplæring i kjente omgivelser
• Oppfølging fra foreldre

"Mange trenger noen som kan høre på dem, noen som kan hjelpe dem videre. Vi har elever som sliter voldsomt med psykiske ting, men som får hjelp. Vi har en psykiatrisk sykepleier hos oss som følger opp elever, som drar hjem til dem, henter dem ut av undervisning, går tur med dem, og hjelper dem videre. Det er krevende, for du må jobbe med dem individuelt. Du må hjelpe dem videre. Det er akkurat som de må bli voksne, de må vokse av seg disse tingene og komme seg videre." (Formidlingskoordinator)

Hjelp til å velge riktig

Som vi har sett har noen av ungdommene som ikke har fått læreplass havnet på feil hylle. For noen av dem kan situasjonen endre seg hvis de får hjelp til å komme inn på noe de er mer motivert for. Mange kan imidlertid kvie seg for å bytte fag og er opptatt av å fullføre skoleløpet så fort som mulig. Foreldre eller andre kan også legge press på ungdommene om å «fullføre det de har begynt på». For ungdommene som har valgt feil kan det å få teste ut andre fag og yrker være utslagsgivende for å finne motivasjon til å fortsette et yrkesfaglig løp. Det kan handle om rådgivere som ordner med en ny utplassering, eller en lærer som anbefaler et annet lærefag.

"Tradisjonelt sett så har det vært sånn at du kanskje har vært utplassert i en bedrift i løpet av Vg2-kurset ditt. Nå prøver vi å få YFF lærerne og kontaktlærerne til å si 'prøv flere'. Prøv gjerne flere bedrifter og flere sluttkompetanser. Vi har erfaring med at en elev kan komme ut i en bedrift og finne ut at det ikke var så god match, og det er ikke sikkert han får læreplass der. Og da er det fint om man kan prøve flere bedrifter. I fjor hadde vi et tilfelle, da var det først i den tredje bedriften det ble match, der klaffa det." (Formidlingskoordinator)

"Vi har for eksempel noen som har vært utplassert i verksted på kjøretøy, så ser man både etter første og andre utplassering at det passa ikke. De klarer ikke å få det til i et verksted som dette.  (...) og så er det en annen sluttkompetanse der, det er for eksempel hjulutrustning eller reservedelsfaget. Så går de inn der og så sier de, her passa det, her passa det veldig bra. Dette lykkes jeg med (...) noen lærere er som sagt kjempeflinke til dette å prøve ut og være tett på, og det er veldig avgjørende i forhold til formidlinga, om man klarer å få de ut, at de ikke ender opp som alternativ Vg3 i skole, som vi tenker ikke er et alternativ, men er en nødløsning." (Formidlingskoordinator)

Lengre tid i utplassering

Ikke alle ungdommer klarer å skaffe seg læreplass etter praksisutplasseringer i Vg1 og Vg2. Ofte er utplasseringene tidsavgrenset og gir ikke alltid ungdommene nok tid til å vise seg frem. Gjennom alternativ Vg3 i skole kan ungdommene være utplassert i bedrifter over lengre perioder noe som gir lærebedriftene et bedre erfaringsgrunnlag for å vurdere om de vil ta dem inn som lærling.  En ekstra utplassering kan være spesielt viktig for søkere som av ulike årsaker fremstår som mer «ressurskrevende» og som bedriftene kan være mer skeptiske til å tilby en lærekontrakt.

Hjelp til kommunikasjon mellom skole og bedrift

I tilfellene der ungdommer med særskilte behov har fått læreplass virker det som åpenhet om ungdommens utfordringer overfor potensielle lærebedrifter er en suksessfaktor. I disse tilfellene er ofte rådgivere, lærere eller opplæringskontor tett på. Dette kan handle om å være med ungdommene på intervju, eller på annen måte sørge for god dialog med bedriften, som kan gjøre det enklere for bedriften å forstå ungdommens styrker og svakheter. Et tett samarbeid mellom skole og lærebedrift kan gi lærebedriftene bedre kunnskap om alternative opplæringsmodeller og tilskuddsordninger.  Sammen med god veiledning og tilrettelegging fra fylkeskommunen opplever bedriftene en trygghet og forutsigbarhet i hva som kreves av dem og hva de kan tilby ungdommen.

"Det er veldig mange som er helt åpne på de psykiske problemene de sliter med, og som sier at 'dette trenger jeg tilrettelegging for'. Vi er veldig tydelig på at 'Jo fortere vi vet at du trenger tilrettelegging, jo bedre kan vi gjøre den jobben når du kommer ut. For det er veldig dumt hvis du kommer ut en plass, og så er du der i seks måneder, og så finner vi ut at du har lese- og skrivevansker. Det vil vite før du begynner.' Noen har selvfølgelig blitt spikra av sin mamma om at 'Du må være forsiktig med hva du sier for noe. Du skal selge deg selge deg sjøl' og sånt i et intervju, men hos oss så er det ikke sånn at de skal selge seg sjøl. De skal fortelle hvem de er. Vi trenger å vite hvem der, så vi kan plassere dem på rett plass, men én gang, istedenfor at vi må flytte dem senere." (Opplæringskontor)

Opplæring i arbeidstakerkompetanse

Noen av ungdommene er uforstående til hvorfor de ikke har fått læreplass og har fått lite tilbakemeldinger om hva som ble opplevd som negativt i utplassering, i jobbsøknaden eller på intervju. Lærebedrifter, lærere og rådgivere tegner ofte et bilde av ungdommer som fremstår som umotiverte og litt tiltaksløse.  

Gjennom individuell oppfølging fra lærere eller andre, kan ungdom få tydelige tilbakemeldinger om hva som er deres styrker og svakheter.  Noen ungdommer trenger også hjelp til generell livsmestring. Tydelige tilbakemeldinger og bevisstgjøring kan hjelpe ungdommen til å forstå hva som kreves, og hva de selv må jobbe med for å få læreplass.

"Det er jo egentlig ikke faget som er deres utfordring i livet. Vi jobber mye mer med det at: 'Vet du hva fleksitid er i ditt yrke?'  (...) De vet egentlig ikke at det å stå opp klokka seks er positivt. Og de som ikke får det til, de som har snudd døgnet helt rundt, da finner vi heller praksisplasser hvor de starter klokka tolv og jobber til utover kvelden. Vi prøver å gi dem noen gode opplevelser, gir dem frokost og øver dem på å kjenne på hva sunn mat er. Altså, det er helt andre ting enn fag. Når vi holder på med det over tid, så får de jo læreplass. Når de bare 'catcher' det." (Lærer)

Praksisopplæring i trygge omgivelser

Noen ungdommer kan av ulike grunner trenge lenger tid før de er klare for læreplass. Ungdommer med psykiske eller sosiale utfordringer kan ha vansker med å takle arbeidspresset, eller å forholde seg til nye kolleger i en vanlig bedrift. Disse ungdommene kan ha behov for å gjennomføre praksisopplæringen i et kjent miljø der de kan prøve og feile og få den mestringsfølelsen og selvtilliten de trenger for å kunne komme ut i arbeidslivet. For disse elevene kan Vg3 i skole være en trygg arena der de kan få en mer praktisk opplæring enn i Vg1 og Vg2, samtidig som de får en mer tilpasset og «mykere» opplæring enn de møter ute i bedrift.

"Og det er klart at det diskuterer vi veldig: Hva gjør vi med de elevene som kommer ut med 2 i alle fag, og så er de kvalifiserte? Det er helt greit at det papiret sier at de er kvalifisert, men når de kommer til oss (alternativ Vg3), så er de livredde for å komme ut igjen, for de vet at den 2eren gjør ikke at de er kvalifisert i praksis, for bedriften, ikke sant. Så det er noe med det òg." (Lærer i alternativ Vg3 i skole)

God oppfølging fra foreldre

For mange av ungdommene som har hatt vanskeligheter med å få seg læreplass har foreldrene spilt en viktig rolle. Det kan være så grunnleggende som at de har fått oppfølging og struktur hjemmefra i oppveksten. Andre historier handler om foreldre som har hjulpet ungdommene med rett valg av yrke, til å holde motivasjon og interesse oppe når ting har gått imot, eller med å finne en aktuell lærebedrift.

Foreldre kan bidra til åpenhet om ungdommens utfordringer og sette ord på ungdommens behov for hjelp og tilrettelegging. Foreldre kan også gi støtte ved å være opptatt av ungdommens egenskaper, mestringsfølelse og motivasjon fremfor prestasjoner og kompetanse.

Ungdommer som er i konflikt med foreldrene eller foreldre som av ulike årsaker ikke har ressurser til å hjelpe, er ofte prisgitt å møte på noen i skolesystemet som kan hjelpe og motivere.

For andre ungdommer kan foreldrenes tilstedeværelse bli for sterk. Foreldre har kanskje forventninger til at ungdommen fullfører det studiet de har begynt på. Disse foreldrene har kanskje lite kjennskap til mulighetene for å bytte fag eller tilpasse opplæringen underveis. I noen tilfeller kan foreldrenes forventninger føre til at ungdom fortsetter en utdanning de ikke er motivert eller kvalifisert for. 

"Ungdommene selv vil jo helst være som alle de andre. Og foreldrene vil at de ikke skal skille seg ut. Så det er ofte vanskelig å komme hjem … Og det er kanskje litt sårt også, å ta det opp og si at 'dette kommer ikke du til å mestre i et ordinært løp' … Men det handler jo om at vi, allerede er nede på individnivå i åttende-, niendetrinn. For da får vi nettopp bearbeidet foreldrene. For det er ofte omstillingen i deres hoder med å tenke at 'min unge skal ikke gå det ordinære løpet som andre gjør og det kan være greit' – å komme dit tar ofte litt tid for foreldre." (Oppfølgingstjenesten)

De fleste ungdommer som ønsker det, får læreplass. Blant ungdom med mer enn 40 karakterpoeng får nesten 9 av 10 læreplass. Det er også mange ungdommer med svake karakterer og høyt fravær som får læreplass. Vi har sett at det som kjennetegner mange av disse er at de får en positiv overgang fra skole til arbeidslivet, og at de gjennom praksis opplever mestring og motivasjon.  

Andre ungdommer sliter med å få innpass. Disse ungdommene finner vi i alle fylker og i alle utdanningsprogrammer. Fra statistikken ser vi at foreldrenes utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn har betydning.  Gjennom intervjuene ser vi også at en del ungdommer har ulike former for personlige utfordringer som gjør at både det å søke og det å gi et godt inntrykk i søkeprosessen er vanskelig. Det kan også være andre grunner til at søkeprosessen blir vanskelig.

Et fellestrekk for ungdommene vi har snakket med er at det som kan vippe dem i riktig retning er å bli sett og få hjelp fra omgivelsene rundt.  Foreldre som gir riktig støtte kan også være utslagsgivende. For ungdom med ulike diagnoser kan det være så enkelt som å være åpen og tydelig på hvilke utfordringer de har og hvilken form for tilrettelegging de trenger. For noen lærebedrifter vil informasjon om tilskuddsordninger ha betydning.

Ungdommene som ikke får læreplass kan også ha mindre synlige utfordringer som lav motivasjon eller ulike former for umodenhet i møte med arbeidslivet.  Disse ungdommene kan være vanskeligere for fylkene og skolene å fange opp, og de kan være avvisende til å få hjelp. Også for denne gruppen kan riktig hjelp fra støtteapparatet vippe dem i riktig retning. Det kan være å hjelpe dem med en ekstra praksisplass, veilede om mulige omvalg og å gi tydelige tilbakemeldinger på hva som er viktig når man er i praksis.

For ungdommer med psykiske utfordringer kan mulighetene for å få seg læreplass i stor grad handle om å styrke selvtillit og mestringsfølelse. Samtidig viser historiene til og om disse ungdommene at noen også kan utfordres på valg av yrke og på om de er klare for kravene som stilles i arbeidslivet. For disse ungdommene kan det ofte handle om å få hjelp til å løse personlige problemer før de er klare for å møte arbeidslivet.

Det er en målsetning at flere skal fullføre med fag- eller svennebrev (Samfunnskontrakten 2016-2020). Vi har sett at det er mulig, men at mange ungdommer har behov for mye støtte og hjelp for å lykkes. Å skaffe alle læreplass krever mye, både av lærebedrift og av  ungdommen selv.