Utdanningsspeilet 2020

Siden mars har barnehager og skoler vært preget av strenge smitteverntiltak som følge av koronapandemien. Barnehager og skoler i Norge var helt eller delvis stengt fra 13. mars til 11. mai 2020. Både ansatte i barnehager, lærere, barn og elever måtte holde seg hjemme. Hvordan var hverdagen i barnehagene og skolene under nedstengingen, og hvordan har den vært etter gjenåpningen? Og hvordan har situasjonen vært for lærlingene?

De fleste lærere og elever måtte på kort tid omstille seg til digital undervisning. Flertallet av lærerne hadde brukt digitale læringsplattformer og digitale læremidler før stengingen, men å planlegge og utføre hele skoledagen på nett var helt nytt. Elevene i Norge har stort sett gode forutsetninger og rammevilkår for å følge digital undervisning og for å gjøre skolearbeid hjemme. Alt i alt har elevene god tilgang til digitale enheter.

Lærerne har siden mars strukket seg langt for å gi elevene god opplæring og oppfølging både på skolen og via digitale løsninger. Vi vet likevel lite om hvilke langtidseffekter perioden med nedstenging vil kunne ha for elevenes læring. Elevene har hatt en betydelig forbedring av standpunktkarakterer denne våren i både grunnskolen og videregående skole, men elevene og lærerne opplevde ikke nødvengdigvis økt læring og faglig utvikling.

Barnehage og skole er også en viktig sosial arena. Stengte eller delvis stengte skoler kan redusere elevenes mulighet til samspill og lærernes mulighet til å ha kontakt med elevene. Kunnskapsgrunnlaget viser at nedstengingen fikk store sosiale, pedagogiske og praktiske konsekvenser.

Smitteverntiltak i barnehager og skoler

Til gjenåpningen ble det utviklet egne smittevernveiledere som skulle hjelpe barnehager og skoler til å håndtere koronasituasjonen. Smittevernveilederne gjør det mulig å tilpasse smitteverntiltakene til den lokale smittesituasjonen. Veilederne skal hindre at barnehager og skoler blir stengt, gjennom en nivåinndeling av tiltakene i en trafikklysmodell med grønt, gult og rødt nivå.

Hvert tiltaksnivå beskriver hvilke tiltak barnehagene og skolene skal ta i bruk i en gitt smittesituasjon. På grønt nivå kan barnehage- og skolehverdagen organiseres tilnærmet som vanlig. På gult nivå kan hele avdelinger og skoleklasser regnes som en kohort, men barnehagene og skolene må fremdeles ha flere tiltak for å redusere kontakt og sørge for avstand mellom ansatte og elever. På rødt nivå skal elevene og barna deles inn i mindre, faste grupper og kohorter, det skal være større avstand mellom elevene, og det kan være nødvendig å begrense oppmøte i barnehager, skoler og SFO.

Grønt nivå er foreløpig ikke benyttet, og fra juni har gult tiltaksnivå vært anbefalt nasjonalt. Smittevernet på dette nivået gjør det mulig å opprettholde mest mulig normal drift. Rødt tiltaksnivå bør benyttes fremfor stenging ved økende smitte. Det kan benyttes ved lokale utbrudd og har fra 5. november vært anbefalt i videregående skoler i områder med økt smittespredning.

Internasjonale erfaringer

I likhet med Norge har flere land i perioder valgt å stenge barnehager og skoler eller innføre tiltak for å forebygge smitte. Våren 2020 var norske skoler helt eller delvis stengt i 9 uker, mens snittet for OECD-landene var 14 uker (OECD 2020). I Norden valgte Sverige og Island i større grad enn Norge, Danmark og Finland å holde barnehager og skoler åpne i den første delen av koronapandemien.

Begrunnelsen for å holde åpent i Sverige og Island var blant annet at myndighetene i disse landene antok at nedstenging ikke ville ha betydelige konsekvenser for smittespredningen. Videre ønsket man å prioritere barn og unge. En annen del av vurderingen har vært at arbeidslivet vil bli rammet hardt dersom mange foreldre må være hjemme med barn over lengre perioder. Med økende smitte i hele Europa høsten 2020 velger et flertall av landene i Europa å holde skolene åpne (EU 2020).

Alle barnehager var i utgangspunktet stengt fra 13. mars til 17. april. Foreldre som jobbet i en virksomhet med en kritisk samfunnsfunksjon, skulle likevel ha et tilbud i barnehagen. I tillegg hadde kommunene ansvar for å sørge for et tilbud for barn med særlige omsorgsbehov (Helsedirektoratet 2020).

Stengte barnehager, men mange barn fikk et tilbud

I gjennomsnitt var 23 400 barn til stede i barnehagen i perioden fra 13. mars til 17. april (Utdanningsdirektoratet 2020a). Det utgjør nærmere 9 prosent av barna med plass i barnehagen. Av dem som var til stede i barnehagen i nedtstengingsperioden, var nærmere 8 av 10 barn med foreldre i en samfunnskritisk jobb, mens 2 av 10 var barn med særlige omsorgsbehov.

Av barna med særlige omsorgsbehov var 2 100 barn med nedsatt funksjonsevne eller vedtak om spesialpedagogisk hjelp, noe som utgjør omtrent 15 prosent av alle barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp eller nedsatt funksjonsevne. 2 800 var øvrige utsatte eller sårbare barn. Det var opp til barnehagene selv å identifisere barn med særlige omsorgsbehov.

I perioden da barnehagene var stengt, var 18 700 ansatte fysisk til stede i barnehagene og jobbet med barn, noe som utgjør nærmere 30 prosent av de ansatte i grunnbemanningen (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Tilbakemeldinger fra kommunene viser at mange foreldre opplevde det som stigmatiserende å ha barn i barnehagen under nedstengingen, og at mange derfor takket nei til tilbudet. Også frykt for smitte, og at foreldrene uansett var hjemme, er blant årsakene til at foreldre valgte å holde barna sine hjemme fremfor å benytte seg av tilbudet (Myrvold 2020b, Bufdir 2020).

Mange kommuner og barnehageansatte var bekymret for barna som ikke møtte i barnehagen, eller for barn i familier som de ikke fikk kontakt med i denne perioden (Myrvold 2020b, Utdanningsdirektoratet 2020b). Kommunenes intensjon var at barn i utsatte familier skulle følges tett av barnevern og barnehage. Likevel rapporterte kommunene om at det var vanskelig å fange opp barn som hadde behov for ekstra oppfølging som følge av koronasituasjonen. Dette kunne blant annet gjelde barn i familier som ble rammet av økt arbeidsledighet, sosial isolering og psykiske plager hos foreldrene (Utdanningsdirektoratet 2020b, Bufdir 2020). Forskning har også vist at bosituasjon, økonomi og sosiokulturelle forhold hadde betydning for hvordan familiene mestret perioden med nedstenging (Brattbakk 2020). Én undersøkelse tyder også på at barnehagene var usikre på hvilket ansvar de hadde for å følge opp barna som var hjemme (Myrvold 2020a). 

Begrenset tilbud til barna som ikke var i barnehagen mens den var stengt

Det finnes lite kunnskap på nasjonalt nivå om hvilken oppfølging barnehagen ga til barna som ikke var i barnehagen under nedstengingen. Kunnskapen er begrenset når det gjelder både barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp og andre barn. I en landsrepresentativ undersøkelse blant foreldre med barn i barnehage svarer 9 av 10 at de hadde kontakt med barnehagen de tre første ukene den var stengt, men halvparten sier at kontakten var sjeldnere enn én gang i uka. 15 prosent hadde tilbud om digitale samlingsstunder for barna. 1 av 10 fikk hjemmebesøk av ansatte (Opinion 2020).

Stort fravær blant barna rett etter gjenåpningen

Barnehagene gjenåpnet for alle barn 20. april. Den andre uken etter gjenåpningen var 23 prosent av barna borte fra barnehagen. Barnehagene oppga hjemmeværende foreldre som viktigste fraværsårsak (Utdanningsdirektoratet 2020a). En annen årsak var smittefrykt, som det var en del av i befolkningen på denne tiden, spesielt rett før gjenåpningen. I en landsrepresentativ måling før gjenåpningen mente 40 prosent at det ikke var trygt å sende barna tilbake til barnehage eller skole etter påske (Kantar 2020). Barnehagene åpnet en uke tidligere enn skolene, og det også kan være med på å forklare noe av fraværet rett etter gjenåpningen.

Fraværet var betydelig høyere blant minoritetsspråklige barn enn blant øvrige barn den andre uken etter gjenåpningen, men forskjellen var utjevnet da vi kom til juni og det totale fraværet hadde gått ned (Utdanningsdirektoratet 2020a). Den andre uken etter gjenåpningen var 43 prosent av de minoritetsspråklige barna borte. I juni var andelen 10 prosent, noe som var på nivå med befolkningen totalt.

Det er usikkert hva det høye fraværet blant minoritetsspråklige barn rett etter gjenåpningen skyldtes, men en høyere andel foreldre som var permittert eller uten arbeid, kan ha vært en årsak. Fraværet kan også ha hatt sammenheng med smittetrykket i enkelte kommuner og bydeler. Utfordringer med å nå ut med informasjon til minoritetsspråklige grupper kan også ha spilt inn.

Ser vi på de 10 største kommunene, varierte fraværet den andre uken etter gjenåpningen fra 34 prosent i Drammen til 16 prosent i Bærum. Variasjonen var betydelig mindre i juni.

Det var også stor variasjon i fraværet mellom bydelene i Oslo i uke 18. I Stovner bydel var det 57 prosent av barna som ikke møtte i uke 18, mens andelen i Ullern bydel var 13 prosent (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Barnehager på rødt nivå – organisering i små kohorter og redusert åpningstid

Barnehagene åpnet med rødt tiltaksnivå, som blant annet krever at barna må organiseres i små kohorter. Nesten alle barnehagene oppfylte dette kravet, og det var i gjennomsnitt tre barn per kohort for de yngste barna og seks barn per kohort for de eldste. For å kunne oppfylle kravet om små kohorter og samtidig sørge for å ha en stabil gruppe med ansatte på jobb i hver kohort, reduserte barnehagene åpningstiden med gjennomsnittlig to timer per dag – til 7,5 timer i snitt. Åpningstidene var i gjennomsnitt like i kommunale og private barnehager.

Det var 72 800 ansatte på jobb i barnehagene den andre uken etter gjenåpningen, noe som er på samme nivå som i en normalsituasjon. I kombinasjon med færre barn og kortere åpningstid ga det en bedre bemanningstetthet den første tiden etter gjenåpningen (Utdanningsdirektoratet 2020a). Det har kommet flere tilbakemeldinger om at de små barnegruppene er noe både barn, foreldre og ansatte opplevde som positivt.

Mer normal barnehagehverdag i juni

Da smittevernet kunne reduseres til gult nivå, var de fleste barna tilbake i barnehagen, og åpningstiden var tilnærmet normal. Fraværet blant barna var i uke 24 på 10 prosent og skyldtes i hovedsak luftveissymptomer hos barna (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Kohortstørrelsen økte til henholdsvis 9 og 18, noe som tilsvarer den vanligste gruppestørrelsen før korona. På gult tiltaksnivå ble det enklere for barnehagene å følge smittevernreglene fordi ordinære avdelinger eller grupper kunne være sammen. Gjennomsnittlig åpningstid økte til 9,1 timer i uke 24.

Høyere sykefravær også blant de ansatte 

I perioden etter gjenåpningen hadde også de ansatte et høyere fravær enn normalt på grunn av luftveissymptomer. Nesten halvparten av barnehagene, nærmere bestemt 45 prosent, oppgir å ha brukt vikarer den andre uken etter gjenåpningen fordi ansatte var borte fra jobb på grunn av luftveissymptomer. Målt i årsverk jobbet det totalt 4 900 vikarer i barnehagen i uke 18. I juni hadde andelen barnehager som brukte vikarer, sunket til 35 prosent (Utdanningsdirektoratet 2020a).

I en undersøkelse gjennomført av Utdanningsforbundet i september sier 80 prosent av barnehagestyrerne at det er mulig å gjennomføre smitteverntiltakene med full åpningstid (Respons analyse 2020), mens 19 prosent sier at det i liten grad er mulig. Den samme undersøkelsen viser at 69 prosent av barnehagene rapporterer om høyere sykefravær blant de ansatte etter sommerferien enn det som er normalt. Over halvparten sier at det også har vært en økning i sykefraværet blant barna.

Den 13. mars stengte alle skoler fysisk og gikk over til digital undervisning for de fleste elevene. Både lærere og elever var hjemme.

Tilbud for noen elevgrupper mens skolene var fysisk stengt

I de 6–8 ukene skolene var fysisk stengt, skulle de sørge for et tilbud til elever med foreldre i samfunnskritiske jobber, for eksempel personell i helse- og omsorgstjenesten og i transportsektoren. Skolene skulle også ha et tilbud til elever med særlige omsorgsbehov.

Kommunene og skolene vurderte hvilke elever som trengte et slikt tilbud, og nærmere 34 000 grunnskoleelever fikk undervisning fysisk på skolen i deler av eller hele perioden skolene var stengt (Utdanningsdirektoratet 2020a). Det tilsvarer omkring 5 prosent av alle grunnskoleelevene. Litt over halvparten av dem var elever med spesialundervisning eller elever som var sårbare eller utsatt av andre grunner. Resten var barn av foreldre med samfunnskritiske yrker.

Nær 1 av 5 elever med vedtak om spesialundervisning fikk undervisning fysisk på skolen i deler av eller hele perioden skolene var stengt.

Tilsvarende som for barnehagen var det flere som takket nei til et tilbud på skolen under nedstengingen. Det viser tilbakemeldinger fra fylkesmennene. En av årsakene til at folk takket nei, var smittefrykt. Ifølge kommunene var det også mange som opplevde kriteriet «særlige omsorgsbehov» som stigmatiserende. Verken barna eller foreldrene ønsket å være del av gruppen som fikk et skoletilbud etter dette kriteriet. Noen mente at de ikke passet til beskrivelsen, mens andre ikke ønsket at klassekamerater eller andre skulle se at de fikk et slikt tilbud. De som takket nei, ble fulgt tett av både barnevern og skole (Bufdir 2020a).

1.–4. trinn ble prioritert ved gjenåpningen

Den 27. april ble det åpnet for at 1.–4. trinn fikk komme tilbake på skolen, mens 5.–10. trinn kunne komme tilbake 11. mai. Frem til 2. juni skulle skolene gjennomføre smitteverntiltak som tilsvarte rødt tiltaksnivå.

De fleste skoler åpnet som planlagt, men kravene i smittevernveilederen gjorde at 36 prosent av grunnskolene måtte utsette gjenåpningen noen dager for enkelte elever eller trinn (Utdanningsdirektoratet 2020a). Nesten halvparten av skolene oppgir plassmangel som viktigste årsak til å utsette gjenåpningen. De minste skolene måtte i mindre grad utsette gjenåpningen. Omtrent 20 prosent av alle skolene med under 100 elever måtte utsette, mens den tilsvarende andelen for de større skolene var 40 prosent.

Det var lite fravær på grunnskolene den uken skolen gjenåpnet for alle trinn. Til sammen var det 1 prosent av elevene som ikke møtte på skolen. Det meste av fraværet skyldtes at elevene selv eller familien deres var i en risikogruppe. Fraværet var litt høyere blant elever med spesialundervisning og særskilt norskopplæring enn blant andre elever. Fraværet var på 4 prosent på skoler der over halvparten av elevene har særskilt norskopplæring, og 5 prosent på skoler der mer enn halvparten av elevene har spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Ekstra bemanning på grunn av smitteverntiltak

Nær halvparten av skolene måtte øke bemanningen uken etter at de åpnet for alle trinn. Bemanningen ble økt både ved at det ble ansatt flere, og ved at ansatte jobbet betydelig flere uketimer enn vanlig. 33 prosent av grunnskolene satte også inn vikarer for ansatte med luftveissymptomer eller ansatte i en risikogruppe (Utdanningsdirektoratet 2020a). Den økte bemanningen fordeler seg på alle stillingstyper, men særlig høy var økningen i assistentstillinger.

Barneskolene økte bemanningen mer enn ungdomsskolene og de kombinerte barne- og ungdomsskolene gjorde. Omtrent halvparten av alle barneskolene og en fjerdedel av ungdomsskolene økte bemanningen til undervisning.

I hvilken grad skolene benyttet seg av undervisningspersonale med godkjent utdanning, varierte mye fra skole til skole. På nesten halvparten av alle grunnskolene som økte bemanningen, gikk alle de ekstra uketimene til undervisningspersonale med godkjent utdanning. På en fjerdedel av skolene som økte bemanningen, gikk derimot alle de ekstra uketimene til undervisningspersonale uten godkjent utdanning. Denne variasjonen kan tyde på geografiske forskjeller i tilgangen på kvalifiserte lærere.

Spesialpedagoger og assistenter måtte tre inn som lærere på rødt tiltaksnivå

For å oppfylle kravet om kohortstørrelser var skolene nødt til å sette inn andre ansatte enn lærere som ansvarlige for opplæringen i perioden med rødt nivå, i tillegg til å ansette flere. Det var først og fremst assistenter og spesialpedagoger som trådte inn som lærere, men også ansatte fra SFO, ledelsen og annet personale fungerte i lærerstillinger på mange grunnskoler. Totalt fungerte 5 000 ansatte i andre stillingstyper som lærere i perioden med rødt tiltaksnivå (Utdanningsdirektoratet 2020a). Halvparten av skolene omdisponerte ansatte på denne måten, og andelen var størst i de 10 største kommunene.

Tilbakemeldinger fra fylkesmennene viser at kravene om å organisere elevene i mindre grupper og sørge for én meters avstand medførte både lærermangel og plassmangel i tiden etter gjenåpningen (Utdanningsdirektoratet 2020b).

Veksling mellom digital undervisning og fysisk oppmøte på skolene på rødt nivå

Tilnærmet alle grunnskoler oppgir at de delte elevene inn i kohorter etter anbefalingene i smittevernveilederen. På en tredjedel av skolene vekslet kohortene fra dag til dag mellom å være fysisk til stede på skolen og å få hjemmeundervisning. På 10 prosent av skolene vekslet kohortene mellom å være til stede på skolen og å få hjemmeundervisning i løpet av samme skoledag (Utdanningsdirektoratet 2020a).

De yngre elevene hadde i gjennomsnitt flere dager i uken med fysisk fremmøte enn de eldre elevene hadde. Elevene på 1.–4. trinn ble prioritert og møtte på skolen mellom 4 og 5 dager i uken, mens elevene på 5.–7. trinn møtte mellom 3 og 4 dager. På ungdomsskolene ble 10. trinn prioritert fremfor 8. og 9. trinn.

Den uken skolene gjenåpnet for alle trinn, ble 10 prosent av undervisningstimene i grunnskolen fortsatt gitt som digital hjemmeundervisning. Det var også et stort innslag av uteundervisning – med omtrent 16 prosent av undervisningstimene. 72 prosent av undervisningen ble gitt i skolebygg (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Elevene på ungdomstrinnet hadde den høyeste andelen hjemmeundervisning, mens elevene på 1.–4. trinn i liten grad fikk hjemmeundervisning i denne perioden. De yngste fikk derimot mye undervisning utendørs. Andelen uteundervisning var noe lavere på 5.–7. trinn og enda lavere på ungdomstrinnet.

60 prosent av grunnskolene sier at de har måttet avvike fra fag- og timefordelingen i noen fag i perioden etter at skolene åpnet. Det ser ut til at de største skolene har hatt størst utfordringer med å følge fag- og timefordelingen. 70 prosent av skolene med over 300 elever har måttet avvike fra fag- og timefordelingen, mot 42 prosent av skolene med under 100 elever (Utdanningsdirektoratet 2020a).

I en undersøkelse blant skoleledere svarer nesten halvparten at opplæringstilbudet som ble gitt de første ukene etter gjenåpningen, var dårligere enn det hadde vært før skolene stengte. De større skolene opplever i større grad at tilbudet var dårligere, enn de mindre skolene gjør (Respons analyse 2020).

Noe redusert tilbud for elever med spesialundervisning og særskilt norskopplæring

Omtrent halvparten av elevene med særskilt norskopplæring i grunnskolen fikk færre timer enn normalt etter at skolene gjenåpnet. 1 av 3 med vedtak om spesialundervisning fikk færre timer. I tillegg til at de fikk færre timer, fikk 1 av 10 av elevene med spesialundervisning og særskilt norskopplæring timer med assistent i stedet for timer med lærer (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Det reduserte tilbudet for elever med spesialundervisning og særskilt norskopplæring kan ses i sammenheng med at ansatte i andre stillingstyper måtte fungere som lærere mens skolene var på rødt tiltaksnivå.

Elever med spesialundervisning og særskilt norskopplæring fikk noe mer av undervisningen på skolen etter gjenåpningen enn andre elever gjorde.

Fylkesmennene rapporterer om at elever med vedtak om spesialundervisning ikke fikk den oppfølgingen de trenger og har vedtak om, og trekker frem grunner som smittevern, organisering av den ordinære undervisningen i mindre grupper, romkapasitet og manglende lærerressurser (Bufdir 2020b).

Yrkesfagene ble prioritert ved gjenåpningen

Det var vanskeligere å gjennomføre opplæring i praktiske fag mens skolene var stengt, særlig i yrkesfag på videregående skole (Federici og Vika 2020). Tilbakemeldinger til Utdanningsdirektoratet tyder for eksempel på at det under nedstengingen var utfordrende for skoler å tilrettelegge for opplæring i yrkesfaglig fordypning for elever som mistet sitt tilbud om opplæring i bedrift.

Behovet for tilgang til lokaler for praktisk opplæring var en av grunnene til at yrkesfagene ble prioritert da skolene startet den gradvise gjenåpningen. 27. april ble de videregående skolene åpnet for yrkesfagelever på Vg2 og Vg3, og fra 11. mai åpnet skolene for alle trinn.

Det er grunn til å tro at opplæring i praktiske fag også kan være mer utfordrende på rødt tiltaksnivå, med strenge krav til avstand. På den annen side har yrkesfag ofte opplæring i mindre grupper og færre elever per lærer enn studieforberedende fag har.

Mindre digital undervisning i juni

Da smittevernet ble endret til gult nivå i juni, ble det lagt til rette for at hele skoleklasser kunne være én kohort. Det innebar at skolene rent organisatorisk kunne drive mer som normalt, samtidig som de opprettholdt kravene om god hygiene og om at ingen syke skal møte på skolen.

For videregående skoler er det ikke mulig å dele elever inn i kohorter fordi undervisningen i programfag gis på tvers av klasser. Kravet om kohorter er derfor erstattet med et krav om at elevene skal ha faste plasser i hvert klasserom, for på den måten å redusere antall kontakter (Utdanningsdirektoratet 2020b).

På gult nivå fikk de fleste elevene i hovedsak undervisning på skolen. Tall for grunnskolen viser at bare 3 prosent av undervisningstimene ble gitt digitalt eller som selvstendig hjemmearbeid i juni (Utdanningsdirektoratet 2020a). Andelen uteundervisning i juni var på 17 prosent, omtrent som fire uker tidligere. Vi har ikke tilsvarende informasjon om undervisningsformer på videregående skole.

Høyt fravær har skapt utfordringer etter sommeren

De fleste fylkesmennene melder om at gult tiltaksnivå har liten betydning for opplæringstilbudet, men at økt fravær kan skape utfordringer. På gult nivå er det strenge krav om at elever og ansatte ikke skal møte på skolen hvis de har lette luftveissymptomer. Enkelte fylkesmenn rapporterer om at høyt sykefravær og karantene for elever og lærere medfører stadige endringer og tilpasninger i undervisningsopplegget (Utdanningsdirektoratet 2020b).

Fraværstall fra 22 videregående skoler i Oslo de første ukene etter høstens skolestart viser en betydelig økning i elevenes fravær sammenlignet med fraværstallene på samme tid i fjor (VG 6.11.20). Det registrerte fraværet har økt med 42 prosent i gjennomsnitt. For enkelte av Oslo-skolene har fraværet økt med hele 80 prosent. Tallene er innhentet fra Utdanningsetatens systemer og inkluderer alle former for registrert fravær, både dokumentert og udokumentert fravær (VG 6.11.20). På grunn av koronautbruddet skal fravær fra 4. mars og ut skoleåret 2019–20 ikke føres på elevenes vitnemål eller kompetansebevis.

Fire av Oslos bydeler – Stovner, Grorud, Bjerke og Gamle Oslo – stod for nesten halvparten av karantenedagene i perioden fra 17. august til 22. september, mens ingen klasser med elever fra vestkantbydelene Vestre Aker og Ullern ble ilagt karantene i den samme perioden (VG 9.10.20). Selv om Oslo og de aktuelle bydelene er hardere rammet av smitte og karantene enn gjennomsnittet i landet ellers, gir tallene for Oslo grunn til å tro at det har vært høyere fravær enn normalt også ellers i landet.

Fravær på grunn av karantene eller sykdom kan gi mange av de samme negative konsekvensene som man har ved stengte skoler. Karantenetallene i Oslo kan tyde på at karantene rammer sosialt skjevt, og at de som kan ha mest behov for å være på skolen, gjentatte ganger havner i karantene (VG 9.10.20).

Økt arbeidsbelastning for lærere og skoleledere

Studier tyder på at arbeidsbelastningen for lærere og skoleledere var større enn normalt i tiden med koronastengte skoler (Federici og Vika 2020, Fjørtoft 2020). I en undersøkelse blant skoleledere som ble gjennomført i mai, svarer et flertall av skolelederne at både lærerne og skolelederne jobbet mer eller mye mer enn normalt også etter gjenåpningen (Respons analyse 2020).

Tilbakemeldinger fra Skolelederforbundet og lærerorganisasjonene viser at mange skoleledere og lærere fortsatt arbeider mer enn normalt. I en undersøkelse utført blant medlemmene i Norsk lektorlag i november oppgir halvparten av medlemmene at de har arbeidet mer enn normalt den siste måneden, mens i underkant av halvparten har arbeidet som normalt (Utdanningsdirektoratet 2020b).

Stengte skoler også for voksne deltakere i grunnskolen

Alle voksenopplæringsenhetene måtte i likhet med de ordinære grunnskolene stenge den 13. mars. Det var 14 000 voksne deltakere i grunnskoleopplæring skoleåret 2019–20, inkludert voksne som får spesialundervisning. Før stengingen fikk kun 7 prosent av de voksne deltakerne nettbasert opplæring. I perioden da skolene var stengt, økte denne andelen til over 90 prosent (Utdanningsdirektoratet 2020c). Opplæringen ble primært gitt som nettbaserte samlinger og i sosiale medier.

I perioden da skolene var stengt, fikk 60 prosent av deltakerne tilbud om et tilnærmet normalt antall undervisningstimer, mens 30 prosent fikk et begrenset tilbud.

For mange av de voksne deltakerne var det vanskelig å delta i opplæringen i nedstengingsperioden. Årsakene til det kan blant annet ha vært at de måtte overta omsorgen for egne barn da skoler og barnehager stengte, eller at de måtte prioritere arbeid. Voksne som får spesialundervisning, trenger tett oppfølging, noe som for mange har vært krevende med strenge smittevernregler. Totalt rapporterte skolene om 1 200 deltakere som ikke kunne nyttiggjøre seg opplæringen, noe som tilsvarer 10 prosent av deltakerne (Utdanningsdirektoratet 2020c).

Mange bedrifter og virksomheter har hatt utfordringer som følge av koronasituasjonen. Dette har gått ut over lærlingene og lærekandidatene med læreplass i bedriftene, og mange av dem har vært helt eller delvis permittert. På det meste ble det rapportert om 4 380 permitterte lærlinger og lærekandidater, noe som utgjorde 10 prosent av alle lærlingene og lærekandidatene (Utdanningsdirektoratet 2020).

Færre permitterte lærlinger siden april

Helt siden toppunktet i slutten av april har antallet permitterte lærlinger og lærekandidater sunket jevnt. Etter sommerferien var antallet redusert til 900, og i midten av november var det bare 141 permitterte lærlinger og lærekandidater. Med flere tiltak for å redusere smitte fra november melder enkelte fylker at de venter en økning i antallet permitterte lærlinger fremover.  

I hele perioden har det vært klart flest permitteringer innenfor restaurant- og matfag og design og håndverk, med rundt halvparten av lærlingene permittert på det meste. Innenfor disse utdanningsprogrammene har særlig kokkelærlinger og frisørlærlinger vært hardt rammet. Dette kan ses i sammenheng med at frisørsalonger og flere restauranter og serveringssteder har måttet stenge (Regjeringen 2020a og b). Frisørsalonger kunne åpne igjen fra uke 18, og mellom uke 18 og 19 var det en betydelig nedgang i antallet permitterte innenfor design og håndverk. Den samme brå nedgangen finner vi ikke i restaurant- og matfag; der har nedgangen vært mindre og jevnere. Restaurant- og matfag har hatt flest permitterte gjennom størstedelen av perioden. Minst berørt har helse- og oppvekstfag og naturbruk vært – med 20 permitterte lærlinger og lærekandidater hver på det meste.

Noen har også mistet læreplassen sin på grunn av koronasituasjonen. Fra 1. mars til og med midten av november 2020 hadde 40 lærlinger mistet sin læreplass som følge av koronasituasjonen. Noen av dem kan ha fått seg ny læreplass (Utdanningsdirektoratet 2020).

Usikkerhet i arbeidsmarkedet på grunn av koronasituasjonen kan ha påvirket muligheten til å få læreplass i bedrift. Det er derfor knyttet stor interesse til hvor mange søkere som har fått seg læreplass i høst. Læreplasser formidles fortløpende gjennom høsten, og nasjonale tall på læreplasser for 2020 publiseres i januar. Foreløpige signaler fra fylkeskommunene tyder på at det har vært mer krevende å finne læreplasser i år enn tidligere, og at flere enn normalt har fått tilbud om Vg3 fagopplæring i skole (FFU 2020).

Det ble avlagt færre fag- og svenneprøver i vår enn tidligere

Det ble avlagt færre fag- og svenneprøver denne våren enn det som har vært vanlig de siste årene. Foreløpige tall viser at det i mars–april 2020 ble avholdt i underkant av 1 700 fag- og svenneprøver. Det er under halvparten så mange som i tilsvarende periode i 2019. I juni og juli i år ble det imidlertid avlagt over 1 000 flere prøver enn i fjor. Dette kan tyde på at en del av kandidatene som på grunn av korona ikke fikk avlagt fagprøven i mars eller april, har tatt prøven i løpet av sommeren.

Tilbakemeldinger fra flere fylkeskommuner tyder også på at opplæringskontorene, bedriftene og prøvenemdene har strukket seg langt for å tilrettelegge for at permitterte lærlinger som skulle gå opp til fag- eller svenneprøve denne våren, har fått avlagt prøven til tross for at de har vært permittert. Myndighetene ga også unntak fra enkelte krav til gjennomføringen av fag- og svenneprøver fra 30. april 2020, for å legge til rette for at flere lærlinger skulle få ta prøven (Regjeringen 2020c). Endelige tall for fag- og svennebrev publiseres i februar 2021.

I all hovedsak ble undervisningen i grunnskolen og videregående skole heldigitalisert i perioden med helt eller delvis stengte skoler våren 2020. Flertallet av lærerne hadde brukt digitale læringsplattformer og digitale læremidler før stengingen, men å planlegge og utføre hele skoledagen på nett var nytt (Federici og Vika 2020, Gudmundsdottir og Hathaway 2020).

For at lærerne skal kunne gjennomføre digital undervisning når både de selv og elevene er hjemme, trengs god infrastruktur, god ledelse, høy kompetanse og god pedagogisk tilpasning. Før skolene stengte våren 2020, fantes det ikke kunnskap om digital undervisning for barn og unge der alle elever og lærere arbeider hjemme over lengre tid. Kunnskapsgrunnlaget som er hentet inn under og etter våren, viser at nedstengingen fikk store sosiale, pedagogiske og praktiske konsekvenser i skolen.

Utdanningsdirektoratets spørring til skoleledere, skoleeiere og lærere våren 2020 (Federici og Vika 2020), viser at få skoler hadde planer for hvordan de kunne gjennomføre undervisningen dersom skolebyggene ble fysisk stengt. Bare 7 prosent av skolene oppgir at de hadde egne planer for dette før 12. mars, mens 67 prosent av skolene laget slike planer etter at skolene ble fysisk stengt. Det er noe variasjon mellom skoletyper.

Over 210 millioner Feide-pålogginger hittil i 2020

Et viktig nasjonalt tiltak for god digital infrastruktur i skolen er Feide, som er den nasjonale løsningen for sikker innlogging og datadeling i utdanningssektoren. Innloggingsløsningen ble i løpet av 2019 etablert i alle landets kommuner og fylkeskommuner. Den kan forstås som grunnmuren for en digital grunnopplæring og gir skoler tilgang til over 160 ulike tjenester, læremidler og produkter. Bruken av Feide har økt kraftig i 2020, med 210 millioner registrerte innlogginger per 7. desember 2020, mot i underkant av 180 millioner innlogginger i hele 2019. Innloggingene kommer fra alle sektorer i opplæringen, men med en klar overvekt fra grunnopplæringen (Feide.no).

Skolene og elevene har god tilgang til digitale enheter

Alt i alt har elevene god tilgang til digitale enheter, og tilgangen blir bedre jo høyere trinn elevene går på. I 2019 hadde 32 prosent av elevene på 4. trinn tilgang til en digital enhet, mens andelen på 7. trinn var 56 prosent. På ungdomsskolen var den 83 prosent, mens den var tilnærmet 100 prosent på videregående. PC er mer vanlig for eldre elever, mens nettbrett er mer vanlig i barneskolen (Fjørtoft mfl. 2019).

En undersøkelse fra august 2020 viser at omtrent halvparten av elevene bor i kommuner med full én-til-én-dekning av digitale enheter (UiO 2020). De digitale enhetene elevene har tilgang til fra skolen, er mer flyttbare nå enn for fem år siden. De kan for eksempel være bærbare datamaskiner, Chromebooks eller nettbrett (Fjørtoft mfl. 2019).

God tilgang til digitale enheter og internett i hjemmene støttet muligheten for å bruke digitale undervisningsformer da skolene stengte i vår. På den annen side har 69 prosent av kommunene meldt om enkelttilfeller av problemer med nettilgang i hjemmene som påvirket undervisningsmulighetene negativt (Utdanningsdirektoratet 2020a). Enkelte skoler har også meldt om at dårlig utbygd nett fikk konsekvenser for den daglige oppfølgingen av elevene (Utdanningsdirektoratet 2020b).

Nesten alle skolelederne oppgir at de har eller delvis har den nødvendige infrastrukturen for å kunne gi digital undervisning, og at de aller fleste lærerne og elevene har tilgang til datamaskiner eid av arbeidsgiveren eller skolen (Federici og Vika 2020).

Nesten alle kommuner rapporterer at de har løsninger for videokommunikasjon mellom lærere og elever som kan brukes til å gjennomføre undervisning (Utdanningsdirektoratet 2020a). Videre oppgir mellom 80 og 90 prosent av skolene at de har digitale kommunikasjonsløsninger for kontakt mellom lærere og foresatte (Federici og Vika 2020). De yngste elevene er i mindre grad enn eldre barn koblet til en digital læringsplattform (Utdanningsdirektoratet 2020b).

Et flertall av lærerne mener at den digitale infrastrukturen fungerer til undervisning

Når det gjelder kvaliteten på den digitale infrastrukturen i sin helhet, oppgir 75 prosent av skolelederne og skoleeierne at den er god nok. Et flertall av lærerne mener at den digitale infrastrukturen i liten grad har vært til hinder for å gjennomføre undervisningsopplegg (Federici og Vika 2020).

Det er likevel noen nyanser i lærernes opplevelser. Flertallet av lærerne på alle trinn opplever sin egen digitale infrastruktur som velfungerende, mens en litt større andel opplever at elevenes digitale infrastruktur er en hindring for å gjennomføre digital undervisning, spesielt på videregående. Andelen lærere som har opplevd problemer med elevenes internettoppkobling, er størst i de minste kommunene (Federici og Vika 2020).

Lærerne har god tilgang til teknisk og pedagogisk støtte

Grunnleggende støtte til teknisk problemløsning og til praktisk pedagogisk bruk av digitale læringsressurser og enheter var i stor grad etablert for de fleste skoler allerede før skolene stengte fysisk i mars (Federici og Vika 2020).

Det er bare noen få skoler, totalt 9 prosent, som oppgir at de måtte lage systemer for teknisk støtte etter 12. mars, og nesten ingen som oppgir at de ikke har tilgang til slik støtte i det hele tatt.

Støtte til å bruke digitale verktøy og ressurser i undervisningen er også relativt utbredt, men det er en litt større andel som oppgir at de måtte lage systemer for praktisk pedagogisk støtte etter 12. mars. 94 prosent av lærerne opplever å ha helt eller delvis tilgang til teknisk støtte for å gjennomføre undervisning, og 70 prosent sier at de har helt eller delvis tilgang til pedagogisk støtte.

Det finnes litt ulike modeller for å organisere den tekniske og pedagogiske støtten. Flertallet organiserer støtten på skolenivå.

Digital undervisning stiller høyere krav til personvern og informasjonssikkerhet

I perioden med helt eller delvis stengte skoler økte kravene til personvern og informasjonssikkerhet siden undervisning og administrativt arbeid i større grad ble nettbasert. Både skoleeiere og skoleledere oppgir at beredskapen generelt var god i perioden, slik at informasjonssikkerheten for lærere og elever var ivaretatt. 

Skoleeiere i både kommuner og fylkeskommuner rapporterer om stor grad av oppmerksomhet på personvern og informasjonssikkerhet, mens skolelederne har hatt noe mindre oppmerksomhet på dette. Ulikhetene kan henge sammen med at skoleeiere og skoleledere har ulike ansvarsområder. Fylkeskommuner og kommuner har tradisjonelt hatt ansvaret for felles administrative løsninger som brannmurer, læringsplattformer og skoleadministrative systemer, mens skoleledere administrerer skolens portefølje av digitale enheter og pedagogisk programvare.

Lærere håndterer daglig sensitiv informasjon om elever. Det er derfor avgjørende at de digitale enhetene og systemene lærerne bruker, er profesjonelt sikret. Mer enn 1 av 10 lærere i barneskoler og 1–10-skoler oppgir at de bruker private PC-er til arbeid.

Det er en større andel av elevene som bruker private digitale enheter. Bare 61 prosent av grunnskolene oppgir at alle elever har tilgang til skoleeide datamaskiner (Federici og Vika 2020).

Det er vanskelig å vurdere den konkrete risikoen ved at lærere og elever bruker private datamaskiner til arbeids- og undervisningsformål. Personvernforordningen understreker at skoleeieren er ansvarlig for å ivareta personvernet til elever, ansatte og foreldre, noe som kan være problematisk hvis de ikke følger rutiner og standarder, for eksempel bruker eldre nettverk uten passordordsikring eller private datamaskiner som er dårlig sikret mot innbrudd. 

Heldags skolearbeid hjemme gjennom nettbasert undervisning er noe annet enn digital undervisning i det fysiske klasserommet. Det var utfordrende for mange lærere å gå fra ordinær klasseromsundervisning til at all undervisning fant sted gjennom digitale plattformer. Det er grunn til å tro at særlig de yngste elevene ble mer avhengige av støtte hjemmefra enn normalt. Når elevene ikke har tilstrekkelig støtte i hjemmet, kan de miste motivasjon, få en svakere tilknytning til skolen og oppnå svakere læringsresultater (Hattie 2020).

For de eldre elevenes del hadde trolig forholdet til familie og venner og deres egen opplevelse av mestring mye å si for hvordan de opplevde skolenedstengningen (Eriksen og Davan 2020).

Lærerne mestret de ulike delene av undervisningen ulikt

Forskning fra før koronautbruddet viser at digital undervisning oftest tar form av enten lærerstyrte aktiviteter for hele klassen eller individuelt arbeid med oppgaver, det vil si undervisningsformer som ikke nødvendigvis er tilpasset et digitalt format (Gilje mfl. 2020).

Funn fra perioden med fysisk stengte skoler viser en lignende tendens. Henholdsvis 50 prosent av lærerne i grunnskolen og 44 prosent av lærerne i videregående skole oppgir at de klarer å legge til rette for at elevene har kontakt med hverandre gjennom felles digitale aktiviteter som gruppeoppgaver eller lignende (Federici og Vika 2020).

Flertallet av lærerne i grunnskolen oppgir at de klarte å hjelpe elevene med skolearbeidet, kontrollere at de gjorde oppgavene sine, og vurdere det faglige arbeidet deres. Samtidig ser det ut til at lærerne hadde utfordringer med å følge opp elevenes tilstedeværelse i undervisningen, differensiere undervisningen og vurdere elevenes arbeid. For eksempel oppgir 52 prosent at de bare delvis klarte å sørge for at elevene hadde faglig progresjon, og 45 prosent klarte bare delvis å differensiere undervisningen. Disse utfordringene kan ha medvirket til at elevene opplevde mindre læring under nedstengningen.

Andre studier tyder på at mange lærere opplevde utfordringer med å motivere elevene og skape et engasjerende klassemiljø på nett (Gudmundsdottir og Hathaway 2020, Fjørtoft 2020). Flere lærere opplevde for eksempel at det var vanskeligere å få til diskusjoner i fagene på digitale plattformer. Den spontane og ikke-verbale kommunikasjonen var redusert, og det gjorde det blant annet mer krevende å vite hvilke elever som trengte hjelp (Fjørtoft 2020). Arbeidsbelastningen for lærere og skoleledere var også større enn normalt under nedstengningen (Federici og Vika 2020, Fjørtoft 2020).

Lærerne styrket sin digitale kompetanse etter at skolene stengte i mars

Profesjonsfaglig digital kompetanse blant lærere er en forutsetning for å gjennomføre undervisning av god kvalitet over digitale medier (Utdanningsdirektoratet 2020c). I tidligere undersøkelser har omtrent en fjerdedel av norske lærere i ungdomsskolen rapportert at de har et stort behov for å utvikle kompetanse på bruk av IKT i undervisningen (Throndsen mfl. 2019).

Økt bruk av digitale verktøy som følge av skolestengingen har medført et betydelig kompetanseløft blant mange lærere. Godt over 90 prosent oppgir at de har fått litt eller mye bedre digital kompetanse etter 12. mars (Federici og Vika 2020). Andelen som oppgir at kompetansen deres har blitt mye bedre, er størst blant lærerne i barneskolen. Ser vi nærmere på dem som svarer at kompetansen deres har blitt bedre eller mye bedre, finner vi en noe større andel blant lærerne ved de rent yrkesfaglige skolene enn blant lærerne i de rent studieforberedende skolene eller kombinerte skolene.

Et stort flertall av lærerne oppgir at erfaringene de har gjort siden 12. mars, vil påvirke hvordan de vil drive undervisning i en normalsituasjon. I alt 80 prosent av lærerne på alle nivåer oppgir at de i noen eller stor grad vil endre undervisningspraksis. I barneskolen er denne andelen på hele 90 prosent.

Videre rapporterer 79 prosent av kommunene at de har registrert få eller ingen utfordringer med læreres kompetanse på bruk av digitale systemer i skolene (Utdanningsdirektoratet 2020a). Også de fleste skoleledere oppgir at få lærere har meldt om pedagogiske vanskeligheter med å gjennomføre digital opplæring hjemme (Federici og Vika 2020).

Pedagogisk endring krever støtte fra ledelsen og god kommunikasjon

Forskning på digitalisering i skolen har vist at støtte til lærere fra ledelsen er helt sentralt når det gjelder å få til endringsarbeid i pedagogisk praksis (se f.eks. Egeberg mfl. 2012, Ottestad mfl. 2014). Nedstengningen flyttet ikke bare undervisningen, men også lærernes dialog med ledelsen og skoleledernes dialog med skoleeierne til digitale plattformer. Skolelederne melder om god kontakt med skoleeierne under krisen. Hvor omfattende kontakten har vært, og hva dialogen har dreid seg om, varierer likevel. Noen skoleeiere har gitt tydelige retningslinjer og organisert tips og triks gjennom felles plattformer eller nyhetsbrev, mens andre har latt det være opp til skolene selv å finne frem til løsninger.

Også lærere og skoleledere melder om god kontakt med hverandre. 86 prosent av lærerne har hatt kontakt med ledelsen ukentlig eller oftere.

Lærerne har kommunisert med elevene gjennom mange kanaler

Lærerne både i grunnskolen og i videregående skole har brukt mange ulike kanaler for å kommunisere med elevene. Det vanligste har vært å sende arbeidsoppgaver eller arbeidsplaner digitalt eller benytte læringsplattformer. På barnetrinnet har det vært vanligere å sende e-post til foreldrene.

Bedre karakterer i skoleåret 2019–20

De siste fem årene har gjennomsnittskarakteren gått opp i de fleste fellesfag i videregående opplæring. I perioden fra 2014–15 til 2018–19 har det vært en klar tendens at karakterene i de største fellesfagene i videregående opplæring går opp år for år. Skoleåret 2019–20 går gjennomsnittskarakterene ytterligere opp, og de går opp mer enn det man skulle forvente ut fra trenden de foregående årene. Koronasituasjonen ser derfor ut til å ha forsterket trenden med stigende gjennomsnittskarakterer.

Antall grunnskolepoeng for avgangselevene i grunnskolen har heller aldri vært høyere enn i skoleåret 2019–20. I gjennomsnitt har årets avgangselever 43,2 grunnskolepoeng, noe som er økning på 1,2 poeng fra i fjor.

Det er vanskelig å slå fast årsakene til at standpunktkarakterene i grunnskolen og videregående skole så tydelig har gått opp dette skoleåret. Det kan tenkes at endrede rammevilkår for opplæring og standpunktvurdering har spilt inn. Endrede rammevilkår er for eksempel flere uker med digital opplæring hjemmefra, avlyst eksamen og mer tid for elevene til å få vist kompetanse i fagene, og for lærerne til å sikre grunnlag for standpunktkarakter.

Utviklingen på nasjonale prøver viser ikke samme økning som i standpunktkarakterer og grunnskolepoeng. Guttene presterer gjennomgående noe svakere på alle de nasjonale prøvene i år enn i fjor, på både 5., 8. og 9. trinn. Jentenes prestasjoner varierer på de ulike prøvene. Resultatene på nasjonale prøver og elevenes standpunktkarakterer denne våren gir derfor ikke tydelig svar på hvilken betydning vårens digitale undervisning har hatt for elevenes læring.

Mange elever var fornøyd med den digitale undervisningen, men mente de lærte mindre

En undersøkelse blant elever på ungdomstrinnet og i videregående skole i Oslo viser at halvparten av elevene var godt fornøyd med hvordan undervisningen i nedstengingsperioden fungerte, mens en fjerdedel var misfornøyd. Bare 14 prosent mente de lærte mer enn før, mens 61 prosent mente de lærte mindre. Hele 25 prosent mente at de lærte mye mindre enn normalt (Bakken mfl. 2020). Noe flere jenter enn gutter syntes undervisningen fungerte godt, og elevene på ungdomsskolen var litt mer fornøyd enn elevene på videregående skole.

Lærere rapporterer også om variasjoner blant elevene (Fjørtoft 2020). Mens noen presterte bedre i tiden med opplæring hjemme, falt andre i større grad fra undervisningen. Flere studier tyder på at elevenes faglige progresjon ved hjemmeskole er høyere jo mer foreldrene involverer seg, og jo høyere sosioøkonomisk bakgrunn foreldrene har (Bakken mfl. 2020, Fjørtoft 2020). Flere lærere mener at økt involvering fra foreldre i skolearbeidet forsterket de forskjellene mellom elevene som allerede eksisterte (Fjørtoft 2020).

I en studie blant foreldre med barn i grunnskolen eller videregående skole var det 8 prosent av respondentene som mente at barna hadde lært mer i perioden da skolene var stengt, mens 25 prosent mente at barna hadde lært mindre. Videre mente 40 prosent av foreldrene at barna jobbet mindre under nedstengningen enn i perioden før. Andelen som syntes at elevene jobbet mindre, var større blant foreldre med høyere utdanning (Kindt og Rogstad 2020).

Til tross for en betydelig forbedring av standpunktkarakterer i både grunnskolen og videregående skole i 2019–20 opplever altså ikke elever og lærere nødvendigvis økt læring og faglig utvikling.

Elevenes forhold til familie og venner ser ut til å ha hatt stor betydning for hvordan de opplevde nedstengingen. Mange elever savnet vennene sine da skolene var stengt. Når hjemmene får større betydning, vil også forskjellene mellom elevene øke (Eriksen og Davan 2020). Nedstengingen av skolen traff elevene ulikt og tydeliggjorde og forsterket ulikheter mellom deres muligheter og forutsetninger (Bakken mfl. 2020, Eriksen og Davan 2020).

Mange elever i ungdomsskolen opplevde store belastninger ved stengte skoler

Kvalitative intervjuer med elever i ungdomsskolen viser at ungdommer opplevde nedstengingen ulikt (Eriksen og Davan 2020). En stor gruppe ungdommer opplevde til dels store belastninger, savn og tap både faglig og sosialt. Et fellestrekk var at skolearbeidet var mer krevende, ensomt og isolert enn før. Mange opplevde kjedsomhet, mangel på motivasjon og mangel på oppfølging. For mange elever er det skolens rammer og struktur som normalt gir form og drivkraft til skolearbeidet. 

En annen gruppe ungdommer opplevde lettelse ved å ha hjemmeskole fordi de da slapp unna vanskelige sosiale forhold på skolen som mobbing eller konflikter. En tredje gruppe tjente faglig på situasjonen ved at de fikk mulighet til å få ro og konsentrasjon rundt skolearbeidet.

En fjerde gruppe ungdommer var særlig utsatt og opplevde at krisen forsterket tap, utfordringer og nederlag på flere sentrale områder av livet samtidig. Ungdommene i denne gruppen hadde ofte et vanskelig forhold til foreldrene og usikre bånd til lokalmiljøet, venner og skolen. Nedstengingen gjorde det utfordrende for skolen å følge dem opp. Det at støtteapparatet rundt også delvis ble nedstengt, gjorde situasjonen ekstra krevende for ungdommene i denne gruppen (Eriksen og Davan 2020).

Skoler hadde problemer med å få tak i elever under nedstengingen

Utdanningsdirektoratets spørring til skoleledere, skoleeiere og lærere våren 2020 (Federici og Vika 2020), viser at et flertall av skolene har hatt retningslinjer for å identifisere sårbare elever og har omdisponert ressurser i nedstengingsperioden for å følge dem opp. Lærerne i grunnskolen og videregående skole rapporterer likevel at det har vært utfordrende å følge opp sårbare elever i tiden med stengte skoler (Federici og Vika 2020).

Fylkesmenn har rapportert om bekymring for elever som stod i fare for å falle fra videregående opplæring under nedstengingen (Bufdir 2020). Over halvparten av lærerne i videregående skole rapporterer om at de hadde problemer med å få tak i noen få eller flere elever i perioden med koronastengte skoler (Federici og Vika 2020).

Det er registrert færre elever som har sluttet i videregående opplæring løpet av skoleåret 2019–20, sammenlignet med forrige skoleår (Utdanningsdirektoratet 2020d). Flere uker med digital opplæring hjemme og avlyst eksamen kan ha spilt en rolle for hvor mange som sluttet. Ettersom det ikke ble ført fravær fra mars og ut skoleåret, kan det også hende at ikke alle som faktisk sluttet, ble fanget opp.

Vanskelig for lærerne å følge opp enkeltelever

Det var en stor overgang for lærerne å gå fra å ha daglig direkte kontakt med elevene til å følge dem opp hjemme via skjerm eller telefon. Det er grunn til å tro at det kan ha gjort det vanskeligere for lærerne å følge opp hver enkelt elev (Eriksen og Davan 2020). Et flertall av skolelederne og lærerne oppgir at de har hatt jevnlig kontakt med alle elever i nedstengingsperioden. De fleste skolene har også hatt god kontakt med hjemmene, stort sett gjennom digitale kanaler (Federici og Vika 2020).

En undersøkelse blant foreldre til elever i grunnskolen viser at foreldrene opplevde store forskjeller i kontakten med læreren og kravet om oppmøte mens skolene var stengt. 71 prosent av foreldrene som har barn på ungdomstrinnet, opplevde at elevene hadde daglig kontakt med læreren, mens dette gjaldt under halvparten på småtrinnet (Roe mfl. 2020). At de yngste elvene hadde minst kontakt med lærerne, kan ses i sammenheng med oppmøteplikten; det var vanligere med fast oppmøteplikt på ungdomstrinnet enn på barnetrinnet (Roe mfl. 2020).

Tettere oppfølging i ungdomsskolen enn på videregående

I undersøkelsen blant ungdomsskoleelever og elever i videregående skole i Oslo svarte 85 prosent at de hadde som rutine å logge seg inn om morgenen, og 74 prosent at det mer eller mindre var et krav at de skulle være pålogget flere ganger om dagen (Bakken mfl. 2020). Elevene på ungdomstrinnet rapporterte om et mer strukturert undervisningsopplegg enn elevene i videregående.

Blant elevene i ungdomskolen og videregående skole i Oslo svarte over halvparten at de hadde hatt samtaler med læreren sin om hvordan de hadde hatt det i løpet av siste skoleuke. Noe få elever snakket daglig alene med en lærer på telefon eller videochatt om hvordan de hadde det. Rundt 1 av 10 møtte læreren sin eller en annen ansatt fra skolen fysisk i perioden mens skolen var stengt. Oppfølgingen fra lærerne, både digitalt og fysisk, var jevnt over tettere på ungdomstrinnet enn på videregående skole (Bakken mfl. 2020).

Ensomheten øker blant de unge

Da skolene var stengt våren 2020, arrangerte flere skoler digitale møter som ikke handlet om skolearbeid, for å ivareta det sosiale miljøet. Likevel var bare 35 prosent av elevene i Oslo-skolen fornøyd med den sosiale kontakten i klassen (Bakken mfl. 2020). Elevorganisasjonen melder også om at det er en stor psykisk påkjenning for mange elever å være mer hjemme og miste sosial kontakt med andre. Særlig kan dette ramme dem som har en vanskelig hjemmesituasjon (Utdanningsdirektoratet 2020e).

Andelen unge som føler seg ensomme, har ifølge Opinions koronamonitor økt utover høsten 2020 (Opinion 2020). Fra april til november har i gjennomsnitt 37 prosent av de unge mellom 16 og 19 år oppgitt at de er ensomme for tiden på grunn av korona. Andelen ensomme gikk noe ned i juli, men har økt igjen utover høsten. I oktober var andelen ensomme 43 prosent, og foreløpige tall for november tyder på at halvparten av de unge mellom 16 og 19 år er ensomme som følge av koronasituasjonen. Økningen har trolig sammenheng med økende koronasmitte og strengere tiltak gjennom høsten.

Kunnskapen om hvordan koronapandemien har preget barnehager og skoler, har økt gjennom dette året. Skolene omstilte seg raskt til digital undervisning der både lærere og elever var hjemme. Kunnskapsgrunnlaget viser at elevene i Norge stort sett har gode rammevilkår for å gjøre skolearbeid hjemme og få opplæring digitalt. Likevel har det vært utfordrende å opprettholde god kvalitet på undervisningen og å ivareta et godt sosialt miljø for elevene. 

Etter gjenåpningen av barnehagene og skolene har fraværet blant barn, elever og ansatte vært høyere enn normalt, blant annet fordi terskelen for å være hjemme ved sykdomstegn har vært lav. Et spørsmål som gir grunn til bekymring, er hvilken betydning mye korttidsfravær har for elevenes opplæringstilbud og læring.

Hvordan situasjonen kommer til å se ut fremover, er fortsatt uklart. Det er et sterkt ønske om at barn og unge skal kunne gå i barnehagen og på skolen som normalt, delta på fritidsaktiviteter og være med venner. En utfordrende smittesituasjon høsten 2020 gjør dette krevende.

Det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan koronapandemien har preget barnehage, grunnopplæring og videregående opplæring dette året. Det er satt i gang flere forskningsprosjekter som ser på både hvordan koronasituasjonen har blitt håndtert, og hvilke konsekvenser pandemien har hatt for barn og unge. Noen av temaene som tas opp, er barn og unges trivsel, læringsresultater og tilgang på læreplasser. Resultatene fra disse forskningsprosjektene kommer i første halvdel av 2021.

I Utdanningsspeilet samler vi trådene og gir en oppsummering av viktige utviklingstrekk med utgangspunkt i skoleåret 2019–20. Utdanningsspeilet er også en inngangsport for deg som vil finne flere tall og fordype deg i lengre forskningsartikler.

I dag går 9 av 10 barn i barnehagealder i barnehage. Barnehage er en del av utdanningssystemet, og er en viktig arena for barns allsidige utvikling gjennom omsorg, lek og læring (Rammeplanen). Det er bred politisk enighet om at barnehagene skal være tilgjengelige for alle barn, og ulike moderasjonsordninger legger til rette for at alle barn skal ha mulighet til å gå i barnehage.

275 800 barn gikk i barnehage ved utgangen av 2019, noe som utgjør 92 prosent av alle barn i alderen 1–5 år.

De siste fem årene har det blitt 8 000 færre barn som går i barnehage, til tross for at retten til barnehageplass er utvidet og dekningsgraden for de yngste barna har økt. Nedgangen har sammenheng med synkende årskull. De siste fem årene har det blitt 14 000 færre barn i alderen 1–5 år i befolkningen (Statistisk sentralbyrå).

Dekningsgraden øker, mens antallet barn i barnehage går ned

Andelen barn som går i barnehage, øker jo eldre barna blir. 75 prosent av 1-åringene går i barnehage, mens andelen blant 3–5-åringene er hele 98 prosent. Til sammenligning er OECD-gjennomsnittet for andelen 1-åringer i barnehage på 35 prosent (OECD 2020).

Oslo og Østfold har lavest dekningsgrad i alderen 1–5 år; der går 90 prosent av barna i barnehage. I noen bydeler i Oslo går færre enn 85 prosent av 1–5-åringene i barnehage (Statistisk sentralbyrå / Statistikkbanken). Troms og Trøndelag har høyest dekningsgrad med 95 prosent. Nesten alle 5-åringer går i barnehagen, men det er fortsatt 2,5 prosent som ikke gjør det. Vi vet ikke sikkert hva som er årsakene til at noen 5-åringer ikke går i barnehagen, eller om disse barna har gått i barnehage tidligere. Andelen har vært stabil over flere år. Fra 2015 til 2019 har dekningsgraden for 1-åringer økt med litt over 5 prosentpoeng.  

Det var 5 730 barnehager i Norge ved utgangen av 2019, 58 færre enn i 2018. 47 prosent av barnehagene er kommunale, og 53 prosent er private. De kommunale barnehagene er i gjennomsnitt litt større, slik at 50 prosent av barna går i kommunale barnehager.

Det blir stadig færre og større barnehager

Siden 2010 har det blitt 849 færre barnehager, og gjennomsnittlig antall barn per barnehage har økt fra 43 til 49 barn per barnehage. Det blir først og fremst færre av de minste barnehagene. Fra 2010 til 2019 gikk tallet på barnehager med 1–25 barn ned fra 2 197 til 1 482. Det betyr at nesten hele nedgangen skjer for de minste barnehagene. Man finner det samme mønsteret for grunnskoler – det har blitt 269 færre skoler siden 2010, og skolene blir i gjennomsnitt større (Utdanningsdirektoratet 2020b).

 25 prosent av barnehagene har 25 barn eller færre, men bare 7 prosent av barna går i de minste barnehagene. 16 prosent av barna går i barnehager med over 100 barn, og denne andelen har vært stabil de siste 5 årene.

Det er grunn til å tro at endrede bosetningsmønstre, fall i barnetall og stordriftsfordeler er noen av årsakene til at det blir færre av de minste barnehagene. En analyse av kostnadene til barnehagene peker blant annet på at private barnehager oftere enn kommunale ser ut til å etablere seg i kommuner med tettbygd bosetting, der det er lettere å drive effektivt enn i mer spredtbygde strøk (Telemarksforsking 2020). Andelen personer som bor i tettbygde strøk, har økt de siste 10 årene (Statistisk sentralbyrå).

Familiebarnehager og åpne barnehager utgjør en stadig mindre del av tilbudet

98,7 prosent av alle barn i barnehage går i en ordinær barnehage. De siste 10 årene er antall familiebarnehager halvert, og antall barn i familiebarnehager har gått ned fra over 10 000 til under 4 000. I 2019 var det 462 familiebarnehager, og totalt 3 460 barn gikk i familiebarnehage. Familiebarnehager finnes bare i 86 av landets 356 kommuner, og 53 prosent av dem ligger i Oslo og Viken. De fleste barn som går i familiebarnehage, er under 3 år.

Det er totalt 116 rene åpne barnehager. I tillegg har en del andre barnehager åpen barnehage som et deltilbud. De siste 10 årene har det blitt 100 færre rene åpne barnehager. Det henger trolig sammen med at andelen barn som går i ordinære barnehager, har økt, og at flere barn begynner i barnehage tidligere.

I 2019 ble det utført 64 800 årsverk av pedagogiske ledere og annen grunnbemanning i barnehagene. Grunnbemanningen består av ansatte som jobber direkte med hele barnegruppen. I tillegg til grunnbemanningen kommer styrere og ansatte som står for spesialpedagogisk hjelp og styrket norskopplæring, administrasjon, vaktmestertjenester, rengjøring og kjøkkentjenester.

Andelen barnehagelærere har økt

Det er totalt 42 prosent barnehagelærere i grunnbemanningen. 21 prosent er barne- og ungdomsarbeidere. Andelen ansatte med barnehagelærerutdanning er like høy i private og kommunale barnehager, mens andelen barne- og ungdomsarbeidere er vesentlig høyere i kommunale barnehager. Nær en tredjedel av de ansatte har ikke høyere utdanning eller fagarbeiderutdanning, og denne andelen er høyest i private barnehager.

Det er bare for pedagogiske ledere og styrere det stilles krav om godkjent utdanning. De skal ha barnehagelærerutdanning eller tilsvarende. Loven stiller ingen krav om hvor høy andel barne- og ungdomsarbeidere barnehagene skal ha. Andelen ansatte som er barnehagelærere eller tilsvarende, økte fra 39 til 42 prosent fra 2016 til 2019. Utviklingen kan ses i sammenheng med normen for pedagogisk bemanning (pedagognormen), som ble skjerpet i 2018 (se faktaboks).

Nær 1 av 4 barnehagelærere har relevant tilleggsutdanning

De siste årene har det vært en jevn økning i andelen barnehagelærere som også har relevant tilleggsutdanning på høyskole- eller universitetsnivå. Fra 2016 til 2019 økte denne andelen fra 18 til 23 prosent.

Det har de siste årene vært et mål å styrke videreutdanning for barnehagelærere. Flere barnehagelærere har fra 2016 kunne søke på noen prioriterte studietilbud via Utdanningsdirektoratet. I tallene det vises til i tabellen kan noen ha deltatt på studier via Udir, og andre kan ha søkt og deltatt på andre studietilbud som universiteter og høgskoler tilbyr barnehagelærere.

1 av 10 ansatte i barnehagen er menn

10 prosent av de ansatte i barnehagene er menn. Dette tallet har vært stabilt de siste 6 årene. Det er høyest andel menn blant annen grunnbemanning og lavest andel blant styrere. Det er alt i alt en større andel menn som jobber i private barnehager, med 12 prosent i private og 8 prosent i kommunale barnehager. Det har lenge vært et mål at 20 prosent av de barnehageansatte skal være menn. 

Barnehageloven setter krav til hvor mange barn det kan være per ansatt og per barnehagelærer. Studier peker på at både antall ansatte og ansattes formelle kompetanse har betydning for barns trivsel og utvikling ved at disse påvirker interaksjonen mellom barn og ansatte (OECD, 2018). 

Bemanningstettheten har økt betydelig fra 2018 til 2019

Det har vært en betydelig forbedring av bemanningstettheten på nasjonalt nivå etter at normen for grunnbemanning (bemanningsnormen) trådte i kraft 1. august 2019. Hele 94 prosent av barnehagene oppfylte normen per 15. desember 2019.

Det er i gjennomsnitt 5,7 barn per ansatt i kommunale barnehager og 5,8 barn per ansatt i private barnehager. Kommunale barnehager har over tid hatt litt bedre bemanningstetthet enn private barnehager. Private barnehager økte bemanningstettheten fra 6,0 i 2018 til 5,8 2019, slik at forskjellene er i ferd med å jevne seg ut.

Siden 2016 har andelen barnehager som oppfyller bemanningsnormen og dermed ikke overstiger 6 barn per ansatt, økt fra 55 til 94 prosent. I 2019 var det 314 barnehager som ikke oppfylte bemanningsnormen, og det ser ikke ut til å være spesifikke kjennetegn ved disse knyttet til geografi, eierform eller størrelse. Barnehagene som ikke oppfyller normen, har i gjennomsnitt 6,3 barn per ansatt. 

En økende andel barnehager oppfyller pedagognormen

64 prosent av barnehagene oppfylte normen for pedagogisk bemanning (pedagognormen) i 2019, en økning fra 53 prosent i 2018. 27 prosent av barnehagene oppfylte pedagognormen med dispensasjon. Det vil si at de har nok pedagogiske ledere, men at én eller flere av disse ikke er barnehagelærere. 9 prosent av barnehagene oppfylte ikke pedagognormen. I årene før pedagognormen ble skjerpet, var tendensen at stadig flere barnehager oppfylte normen. Bedringen fra 2018 til 2019 gir også grunn til å tro at denne tendensen vil fortsette i årene fremover.

9 prosent av de pedagogiske lederne har dispensasjon fra kravet om barnehagelærerutdanning

En person kan bli ansatt som pedagogisk leder i en barnehage uten å ha barnehagelærerutdanning eller tilsvarende så lenge personen har dispensasjon fra utdanningskravet. I 2019 hadde 8,7 prosent av de pedagogiske lederne dispensasjon fra utdanningskravet, noe som er en liten nedgang fra 2018.

Det er i snitt 13,6 barn per barnehagelærer

Fra 2016 til 2019 gikk antall barn per barnehagelærer ned fra 15,8 til 13,6. Det er altså en forbedring i barnehagelærertettheten som kan ses i direkte sammenheng med pedagognormen. Det er relativt små forskjeller mellom kommunale og private barnehager. Private barnehager har i gjennomsnitt 13,7 barn per barnehagelærer, mens kommunale barnehager har 13,5.

Det er flest barn per barnehagelærer i Oslo, med 15,6. I flere fylker er det under 13 barn per barnehagelærer. Det er større forskjeller mellom de største kommunene enn mellom fylkene. Den nye storkommunen Lillestrøm har 16,7 barn per barnehagelærer, mens Trondheim har 12,4.

Det er stor variasjon mellom barnehagene i hvor mange barn det er per barnehagelærere. 1370 barnehager har færre enn 12 barn per barnehagelærere, mens 934 barnehager har over 16 barn per barnehagelærere. I snitt har barnehager som har dispensasjon fra utdanningskravet 17,1 barn per barnehagelærer, mens barnehager som ikke oppfyller har 16,0 barn per barnehagelærer. Antall barn per barnehagelærer øker med barnehagestørrelse. I gjennomsnitt har barnehager med 1-25 barn 12,1 barn per barnehagelærer, mens barnehager med mer enn 100 barn har 14,6. 

Det skjerpede kravet til pedagogisk bemanning sier at det skal være minimum én pedagogisk leder med godkjent utdanning per 14 store barn. Godkjent utdanning her er barnehagelærer eller annen 3-årig pedagogisk utdanning med videreutdanning i barnehagepedagogikk. I resten av notatet omtaler vi begge disse utdanningene som barnehagelærer.

69 prosent av barnehagene oppfyller kravet til pedagogisk bemanning, som er en økning fra 53 prosent i 2018.

Totalt går 36 prosent av barnehagebarna i barnehager som ikke oppfyller pedagognormen, eller i barnehager som oppfyller med dispensasjon fra utdanningskravet. Det er nærmere 88 000 barn.

Det er store regionale forskjeller i andelen barnehager som oppfyller pedagognormen. Eksempelvis oppfyller 92 prosent av barnehagene normen i Agder, mens andelen i Oslo er 40 prosent.

På kommunenivå er det 26 kommuner der ingen barnehager oppfyller pedagognormen og 93 kommuner der 100 prosent av barnehagene oppfyller pedagognormen.

Det var 52 300 minoritetsspråklige barn i barnehagen i 2019, en økning på 2,7 prosent fra 2018. For at et barn skal defineres som minoritetsspråklig i barnehagesammenheng, må både barnet og begge foreldrene ha et annet morsmål enn norsk, samisk eller engelsk. 

Dobbelt så mange minoritetsspråklige barn i barnehagen nå som for ti år siden

De siste ti årene har det blitt nesten dobbelt så mange minoritetsspråklige barn i barnehage. Totalt er 19 prosent av barna i barnehagen minoritetsspråklige. De fleste av de 10 største kommunene ligger over landsgjennomsnittet. Drammen og Oslo har størst andel minoritetsspråklige barn i barnehage.

I private barnehager er 15 prosent av barna minoritetsspråklige, mens andelen i kommunale barnehager er 23 prosent. Totalt går 60 prosent av de minoritetsspråklige barna i kommunale barnehager.

Økningen i antallet minoritetsspråklige barn som går i barnehage, skyldes først og fremst at det har blitt flere innvandrere i befolkningen, men det har også vært en økning i andelen minoritetsspråklige barn i barnehagen. 

84 prosent av  barn i alderen 1–5 år med innvandrerbakgrunn  gikk i barnehage i 2019, en økning på 6 prosentpoeng siden 2015 (Statistisk sentralbyrå / Statistikkbanken).

1 av 4 minoritetsspråklige barn får styrket norskopplæring

23 prosent av de minoritetsspråklige barna får styrket norskopplæring i barnehagen. I motsetning til hva som gjelder i grunnskolen, har ikke minoritetsspråklige barn i barnehagen noen lovfestet rett til norskopplæring. Kommuner med mange minoritetsspråklige barn får likevel tilskudd til å gi styrket norskopplæring. Barnehagene kan organisere styrket norskopplæring slik at den foregår i bestemte perioder av året. Fordi barnehagene rapporter hvor mange barn som får styrket norskopplæring per 15. desember, vil ikke tallene nødvendigvis romme opplæring som har foregått på andre tider av året. Per 15. desember 2019 gikk det med totalt 360 årsverk til personale som gir styrket norskopplæring.

Barnehagene jobber systematisk med språkkartlegging

Over 8 av 10 barnehager har rutiner for å vurdere barnas norskkunnskaper, spesielt før skolestart. Den dominerende praksisen er å kartlegge barnas språk når enten foreldrene eller barnehagepersonalet mener at det er behov for det, men 30 prosent av barnehagene kartlegger også rutinemessig alle barn i barnehagen. De siste årene har andelen som rutinemessig kartlegger alle barn, gått ned. Halvparten av barnehagene bruker ulike språkkartleggingsverktøy noen ganger, mens 2 av 5 barnehager alltid bruker disse verktøyene. «Tras» og «Alle med» er verktøyene desidert flest barnehager bruker (Fagerholt 2020).

Over 2 av 5 barnehager svarer at de alltid involverer de foreldrene som har en annen språklig bakgrunn enn norsk, i arbeidet med språkstimulering i barnehagen. 19 prosent av styrerne har i løpet av det siste året opplevd at ansatte ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper til å kommunisere godt med barna på norsk. Det er en nedgang fra 2015, da denne andelen var 32 prosent (Fagerholt 2020).

Barn under opplæringspliktig alder som har et særlig behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til slik hjelp. Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barn tidlig hjelp og støtte til for eksempel å utvikle språklige og sosiale ferdigheter. Spesialpedagogisk hjelp kan gis individuelt eller i gruppe og kan for eksempel være trening og stimulering av barnet eller rådgivning til dem som jobber i barnehagen.

3,3 prosent av barna i barnehagen får spesialpedagogisk hjelp 

I 2019 fikk 9 200 barn spesialpedagogisk hjelp, noe som tilsvarer 3,3 prosent av barna i barnehagen. Det har vært en svak, men jevn økning i andelen barn som får spesialpedagogisk hjelp, de siste fem årene. 

Språk- og kommunikasjonsvansker er det vanligste kjennetegnet ved barn som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, fulgt av psykososiale vansker, atferdsvansker, utviklingshemming og sammensatte vansker (Wendelborg mfl. 2015). 

Andelen som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, øker fra 0,4 prosent blant barna under 2 år til 6,1 prosent blant 5-åringene. Det er høyere enn andelen som får spesialundervisinng på 1. trinn i grunnskolen. En årsak til at andelen barnehagebarn som får spesialpedagogisk hjelp, øker med alderen, kan være at det tar tid før et barns utfordringer kommer til syne, og at hjelpen settes inn som skoleforberedende tiltak (Wendelborg mfl. 2015). 

I tillegg til barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp går det 4 400 barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen. 

7 av 10 barn som får spesialpedagogisk hjelp, er gutter 

71 prosent av dem som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, er gutter. Overvekten av gutter er større i aldersgruppen 3–5 år enn blant de yngste barna. I grunnskolen er 68 prosent av elevene med vedtak om spesialundervisning gutter.

Ifølge rammeplanen skal barnehagen fremme et inkluderende og stimulerende miljø hvor alle barn skal oppleve å bli sett og kan delta i lek. Miljøet skal støtte opp om lyst til å leke, utforske, lære og mestre. Det psykososiale miljøet i barnehagen kan defineres som de kulturelle og relasjonelle forholdene i barnehagen som har betydning for barns utvikling, lek, læring, sosiale tilhørighet, helse og trivsel.

Økt vekt på det psykososiale miljøet i barnehagen

Barnehagen har blant annet ansvar for å forebygge, stoppe og følge opp diskriminering, utestenging, mobbing, krenkelser og uheldige samspillsmønstre (Rammeplanen for barnehagen). Barnehagens plikt til å jobbe systematisk for å forebygge utestenging og mobbing er forsterket i tillegget til barnehageloven som trer i kraft 1. januar 2021 (St.prp. nr. 96 L (2019–2020), Lovdata 2020)

Begrepet mobbing i barnehagen har vært omdiskutert, blant annet fordi det ligger en antakelse bak om at mobbing er intensjonelt, og at man tenker at små barn ikke er i stand til å mobbe intensjonelt (Lund mfl. 2019). Det har blitt rettet mer oppmerksomhet mot mobbing og krenkelser i barnehagen de senere årene, noe lovendringen også indikerer. Blant annet rettes det mer oppmerksomhet mot at man må kunne identifisere mobbing for å kunne iverksette tiltak tidlig. Tallene fra nasjonal og internasjonal forskning varierer, men det anslås at mellom 6 og 12 prosent av barna i barnehagen blir mobbet i form av plaging, erting eller gjentatt utestenging fra lek (Lund mfl. 2019, Prop. 96 L (2019–2020)). 

I en kartlegging fra 2019 vurderer styrerne de ansattes kompetanse til å forebygge, stoppe og følge opp mobbing og andre krenkelser i barnehagen betraktelig mer positivt enn de gjorde i 2017 (Fagerholt mfl. 2020). I 2019 mener 67 prosent av styrerne at deres ansatte har denne kompetansen i enten stor eller svært stor grad, noe som er en økning på 50 prosentpoeng fra 2017. Fire av fem styrere oppgir at de ansatte i stor eller svært stor grad har rutiner for å oppdage, forebygge og stoppe mobbing (Söderström og Hultman 2017).

Foreldrene er særlig fornøyd med barnas trivsel og trygghet i barnehagen

Foreldre er i all hovedsak fornøyd med barnehagetilbudet, og tilfredsheten har endret seg lite de siste fire årene viser Foreldreundersøkelsen for barnehage (Utdanningsdirektoratet 2020c). 93 prosent er svært eller ganske fornøyd med barnehagetilbudet totalt sett. Når det gjelder barnas trivsel og trygghet i barnehagen, er hele 97 prosent av foreldrene svært eller ganske fornøyd. Bare 1 prosent av foreldrene sier at barna deres ikke trives i barnehagen.

Foreldrene er noe mindre tilfreds med barnehagens rammebetingelser, det vil si lokaler, leker, utstyr, mattilbud og bemanningstetthet. Når det gjelder bemanningstettheten, har dessuten andelen foreldre som ikke er tilfreds, gått opp fra 15 prosent i 2017 til 19 prosent i 2019. I samme periode viser statistikken at bemanningstettheten har økt, og at andelen barnehager som oppfyller bemanningsnormen, har økt betydelig (Utdanningsdirektoratet 2020a).

Foreldrene til de yngste barna er litt mer tilfreds med bemanningstettheten enn foreldrene til de eldste barna. 77 prosent av foreldrene som har barn under 3 år, er helt eller delvis enige i at bemanningstettheten er tilfredsstillende, mens den tilsvarende andelen blant foreldre med barn over 3 år er 71 prosent. Forskjellen kan henge sammen med at bemanningstettheten er høyere for de yngste barna.

For at alle barn skal ha anledning til å gå i barnehage, er det innført nasjonale moderasjonsordninger. Ingen familier skal betale mer enn 6 prosent av inntekten sin til barnehagen. Familier med en samlet inntekt under 566 100 kroner (fra 1. august 2020) har også rett til 20 timer gratis kjernetid i barnehagen per uke.

Formålet med de nasjonale moderasjonsordningene er å tilrettelegge for økt barnehagebruk og å bedre økonomien til økonomisk utsatte familier.

35 300 husholdninger har fått redusert foreldrebetaling på grunn av lav inntekt

Totalt fikk nærmere 35 300 husholdninger reduksjon i foreldrebetalingen og/eller gratis kjernetid på grunn av lav inntekt i 2019. Til sammen har 43 300 barn fått lavere oppholdsbetaling og 34 000 barn fått gratis kjernetid på grunn av lav inntekt. Det var 1 800 flere husholdninger som fikk inntektsredusert foreldrebetaling i 2019 enn i 2018. Det var også 8 000 flere barn som fikk gratis kjernetid i barnehagen. Noe av denne økningen kan henge sammen med at retten til gratis kjernetid ble utvidet til også å gjelde 2-åringer fra august 2019. 2 600 barn har i tillegg friplass i barnehage.

Kommunene brukte over 813 millioner kroner på redusert foreldrebetaling som følge av lav husholdningsinntekt i 2019. Det er 169 millioner kroner mer enn i 2018.

Det er rett og plikt til 10-årig grunnskoleopplæring i Norge, og hver høst starter i overkant av 60 000 barn i førsteklasse. Tendensen går mot færre og større skoler, men geografiske forhold gjør at det fortsatt er mange små skoler. Som følge av normen for lærertetthet (lærernormen) og økte bevilgninger har det blitt færre elever per lærer de siste årene på de lavere trinnene.

Nesten 8 prosent av elevene i grunnskolen har spesialundervisning, og andelen øker oppover på barnetrinnet. Andelen som får spesialundervisningen i den ordinære klassen, har økt markant de siste årene og utgjør nå nesten halvparten av elevene med spesialundervisning.

Nesten 6 prosent av elevene i grunnskolen har særskilt norskopplæring, og andelen er høyest på de laveste trinnene i grunnskolen, altså motsatt av det som gjelder for spesialundervisning.

Stadig flere tar grunnskoleopplæring som voksne, og nesten alle disse er minoritetsspråklige.

Elevene i grunnskolen har fått bedre karakterer de siste årene. Antallet grunnskolepoeng har aldri vært høyere enn i år. I år er grunnskolepoengene imidlertid beregnet kun basert på standpunktkarakterer fordi eksamen ble avlyst. Normalt beregnes de basert på både eksamen og standpunkt. Jenter har litt bedre karakter etter 10. trinn enn gutter.

I skoleåret 2019–20 var det 636 300 elever i grunnskolen. De siste ti årene har elevtallet vært nokså stabilt på nasjonalt nivå, men det er store regionale forskjeller. I Oslo har elevtallet økt med 23 prosent de siste 10 årene, og i Akershus har det økt med 12 prosent. Samtidig har det vært en nedgang på 15 prosent i Finnmark og 11 prosent i Nordland.

Statistisk sentralbyrå (SSB) forventer at antallet elever i grunnskolealder vil synke til 591 000 i 2030, noe som er en nedgang på 9 prosent fra 2020 (Statistisk sentralbyrå 2020a). Også her er det store regionale forskjeller. I Oslo er det forventet at antallet elever i grunnskolealder vil holde seg stabilt, mens det er forventet en nedgang i alle de andre fylkene. Det er forventet en nedgang på 14 prosent i Nordland og en nedgang på 12 prosent i Møre og Romsdal, Troms og Finnmark og i Agder.

Bakgrunnen for at SSB forventer en nedgang, er at innvandringen er forventet å ligge på et lavere nivå i årene fremover. Også fruktbarheten har gått ned og er forventet å ligge på et lavere nivå. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til beregninger av en fremtidig utvikling.

Endringer i elevtallet kan ha stor betydning for kommunene når de planlegger skolestruktur og lærerbehov.

Færre og større grunnskoler

Til sammen var det 2 799 grunnskoler i Norge skoleåret 2019–20. Det er 269 færre enn for 10 år siden. Tendensen går mot færre og større skoler i Norge. I skoleåret 2019–20 var det i gjennomsnitt 227 elever per skole, noe som er 26 flere elever enn for 10 år siden.

Det er 195 skoler med 500 eller flere elever, det er 72 flere enn for 10 år siden.

Samtidig som det blir flere av de største skolene, blir det færre av de minste. I 2009 var det 1 028 skoler med under 100 elever, mens tallet i dag er 792. 28 prosent av skolene har under 100 elever, men bare 6 prosent av elevene går på de minste skolene.

Størrelsen på skolene varierer mye fra fylke til fylke:

• I Finnmark, Nordland og Sogn og Fjordane har minst halvparten av skolene under 100 elever.
• I Oslo har 39 prosent av skolene 500 elever eller flere, en økning fra 26 prosent i 2009.
• I Finnmark er det ingen skoler med over 500 elever.

Siden 2009–10 er det i gjennomsnitt lagt ned 52 skoler og opprettet 25 skoler årlig. De fleste skolene som legges ned, er små, og hadde i gjennomsnitt 69 elever det siste året de var i drift.

Flere private grunnskoler

Skoleåret 2019–20 gikk 27 000 elever på private grunnskoler i Norge, noe som utgjorde 4 prosent av alle elevene. Det var 261 private grunnskoler i Norge dette skoleåret – 99 flere enn i 2009–10.

Private grunnskoler er i gjennomsnitt mindre enn offentlige grunnskoler. I 2019–20 hadde de private skolene i snitt 104 elever, mens de kommunale skolene i snitt hadde 241 elever.

I tillegg til de private grunnskolene i Norge er det 9 norske private skoler i utlandet, som til sammen har 765 elever.

De største privatskolene ligger stort sett i og rundt de største byene. I Bergen går 6 prosent av elevene på private skoler, mens andelen i Oslo og Trondheim er 5 prosent.

Anerkjent pedagogisk retning og livssyn er vanligst

De vanligste grunnlagene for godkjenning er anerkjent pedagogisk retning og livssyn. Nesten 80 prosent av friskolene er godkjent på ett av disse to grunnlagene. Noen få friskoler er godkjent uten særskilt grunnlag. Dette er skoler som var i drift før utgangen av 2007, i den korte mellomperioden da det ikke var krav om grunnlag.

De siste årene har det kommet til flere profilskoler. Høsten 2020 var det 23 grunnskoler som var godkjent på grunnlag av at de tilbyr en særskilt profil. En hovedvekt av profilskolene har idrett som særskilt profil, mens andre har entreprenørskap og realfag som profil. Profilskoler må ha en alternativ læreplan og i tillegg dokumentere at de representerer noe som er vesentlig annerledes enn normal praksis i offentlige skoler og øvrige friskoler.

Noen elever møter ikke til skolestart

Skoleåret 2019–20 var det 218 elever som ikke møtte til skolestart, og som fortsatt var utenfor opplæring i oktober. Antallet elever som ikke møter til skolestart fra år til år, har gått svakt oppover fra år til år – med et par unntak. I 2019–20 var det nesten 20 prosent flere elever som ikke møtte til skolestart, enn det var i skoleåret 2011–12.

Alle fylker utenom Sogn og Fjordane registrerte elever som ikke møtte til skolestart, i skoleåret 2019–20. De fylkene som har rapportert om flest elever utenfor opplæring siden 2011, er Oslo, Akershus, Hordaland og Østfold.

I en kvalitativ studie oppgir flere skoler at den vanligste årsaken til at elever ikke møter til skolestart, antas å være at elevene har flyttet til utlandet, og da primært til foreldrenes hjemland. Noen skoler i denne studien nevner også tilfeller hvor foreldre av ulike årsaker har bestemt at barnet deres ikke skal gå på skolen (Opinion 2020).

I dag jobber det nærmere 70 000 lærere i offentlige og private grunnskoler. De underviser 636 300 elever på barnetrinnet og ungdomstrinnet. Det er 3 600 flere lærere i grunnskolen nå enn det var i 2014, etter flere år med ulike satsinger for å øke lærertettheten. Det er 15,8 elever per lærer samlet for 1.–10. trinn. 

Lærernormen har ført til at færre elever må dele på læreren

I offentlige grunnskoler gikk over 40 300 lærerårsverk med til ordinær undervisning skoleåret 2019–20. Antallet årsverk som går med til ordinær undervisning, har økt med 3 180 siden 2014–15. Årsaken til økningen er at det har vært bevilget midler til å få flere lærere de siste fem årene. Økningen i antall lærerårsverk har ført til at færre elever må dele på læreren. På 1.–4. trinn var det 14,0 elever per lærer i skoleåret 2019–20 – en nedgang fra 16,2 elever per lærer i 2014–15. På 5.–7. trinn og 8.–10. trinn har det bare vært små endringer siden 2014–15.

Skoleåret 2019–20 skulle det ifølge lærernormen ikke være flere enn 15 elever per lærer i ordinær undervisning på 1.–4. trinn og ikke flere enn 20 elever per lærer på 5.–10. trinn. Andelen grunnskoler som oppfyller kravene i lærernormen, er lavest på 1.–4. trinn, med 81 prosent. Samtidig er det på disse trinnene lærertettheten har økt mest, med en økning på 5 prosentpoeng i andelen skoler som oppfyller normen, siden høsten 2018. Mange av skolene mangler mindre enn et halvt årsverk på å oppfylle normen.

NIFU fant i en undersøkelse at normen ikke ser ut til å ha påvirket andelen lærere uten godkjent utdanning totalt sett. Men de påpekte at det kan være lokale variasjoner, eller at denne andelen vil gå mer ned over tid (Sandsør mfl. 2020).

Heller ikke andelen elever som får spesialundervisning eller særskilt språkopplæring, har endret seg etter at normen ble innført. NIFU fant imidlertid at veksten i antallet assistenttimer per elev ser ut til å ha avtatt noe etter at normen ble innført. De var usikre på om dette skyldtes at flere lærere reduserer behovet for assistenter, eller om budsjettene nå brukes på lærere fremfor assistenter (Sandsør mfl. 2020).

Færre elever per lærer i de minste kommunene enn i de største

Det er en sammenheng mellom kommunestørrelse og lærertetthet. De minste kommunene oppfyller i større grad lærenormen enn de største kommunene gjør. Dette henger sammen med at de største kommunene gjerne har større skoler. Det er imidlertid også de største kommunene som har fått mest ekstra ressurser til å ansette flere lærere, og det er i de største kommunene økningen i andelen som oppfyller lærernormen, har vært størst. Dette gjelder spesielt på 1.–4. trinn.

Vanligere å velge tolærerordning enn å opprette flere klasser på samme trinn

Skolebygninger og pedagogiske hensyn kan ha betydning for om man deler klasser eller setter inn ekstra lærerressurser i eksisterende klasser når man får flere lærere.

De ekstra lærerne blir i hovedsak benyttet til å styrke eksisterende grupper og til å styrke basisfagene viser NIFUs undersøkelse (Sandsør mfl. 2020). De benyttes også til å få ned gruppestørrelsen i enkelte fag. Få oppga at lærerne brukes til å etablere nye klasser eller grupper. Dette kan skyldes at skolene ikke har nok areal til at de kan dele opp undervisningen i mindre grupper i så stor grad som de ønsker (Sandsør mfl. 2020).

Lærernormen gir mer tid til den enkelte elev, men reduserer handlingsrommet

80 prosent av skolelederne og 70 prosent av skoleeierne oppgir at lærernormen i noen eller stor grad har fungert. Skolelederne opplever at normen gjør at lærerne får mer tid til den enkelte elev, og at den legger til rette for bedre tverrfaglig samhandling og profesjonsutvikling blant lærerne. Samtidig oppleves handlingsrommet som redusert når det gjelder ressursfordelingen mellom trinn og muligheten til å benytte andre yrkesgrupper i skolen. Også skoleeierne gir uttrykk for at normen er utformet på en slik måte at den reduserer kommunens og skolenes handlingsrom, og binder dem til en ressursfordeling som ikke nødvendigvis er gunstig med tanke på elevenes behov (Sandsør mfl. 2020).

For å bli fast ansatt som lærer i grunnskolen må man ha lærerutdanning eller annen godkjent utdanning. I utvalgte fag er det i tillegg et krav om et visst antall studiepoeng for å kunne undervise.

Mange lærere oppfyller ikke kompetansekravene for fagene de underviser i

Blant lærerne med godkjent lærerutdanning er det mange som ikke oppfyller kompetansekravene for fagene de underviser i. Andelen er størst i engelsk, der 35 prosent av lærerne ikke oppfyller kompetansekravene. I matematikk er andelen 24 prosent, mens den er lavest i norsk med 17 prosent. I samisk og norsk tegnspråk er andelen lærere som ikke oppfyller kompetansekravene for undervisning henholdsvis 26 og 21 prosent.

Det er særlig i engelsk på 1.–7. trinn at andelen som ikke oppfyller kompetansekravene, er høy. Her mangler 40 prosent de studiepoengene som kreves.

Andelen lærere som oppfyller kompetansekravene for undervisning, har økt jevnt siden 2015–16. Økningen har vært størst på ungdomstrinnet. Fra 2015 til 2020 har om lag 21 000 grunnskolelærere fått tilbud om videreutdanning i fagene med kompetansekrav.

Flest lærere tar videreutdanning i matematikk, engelsk og norsk

Studieåret 2020–21 tar om lag 3 400 grunnskolelærere videreutdanning i fagene med kompetansekrav. Matematikk er det faget flest lærere tar videreutdanning i. Høsten 2020 fikk 1 230 grunnskolelærere et studietilbud i matematikk, mens henholdsvis 1 130 og 990 grunnskolelærere fikk et tilbud i engelsk og norsk.

Også lærere i videregående opplæring får videreutdanning i disse fagene, men de er ikke omtalt her. Lærere i både grunnskolen og videregående skole tar også videreutdanning i andre fag.

De fleste lærerne synes kvaliteten på videreutdanningen er god

Deltakerundersøkelsene for lærere som tar videreutdanning, viser at de fleste lærerne synes kvaliteten på utdanningen er god eller svært god (f.eks. Gjerustad og Pedersen 2019). Undersøkelsen blant lærerne som tok videreutdanning i 2019–20, viser at mange opplevde at kvaliteten på studiet ble lavere som en konsekvens av koronasituasjonen. Dette gjaldt særlig for de samlingsbaserte studiene, som måtte gjøre de største endringene med mer digital undervisning. Samtidig var det mange som opplevde et godt tilbud på tross av koronasituasjonen (Gjerustad og Bergene 2020).

Fortsatt behov for videreutdanning

Selv om stadig flere lærere oppfyller kompetansekravene, er det fortsatt flere som har behov for videreutdanning. Dersom alle lærere som ikke oppfyller kompetansekravene for å undervise i norsk, matematikk og engelsk, skulle ta videreutdanning, ville det være behov for 22 600 plasser til videreutdanning for lærere frem til 2025. Dette utgjør om lag 4 800 studieplasser årlig.

Antallet som tar videreutdanning i fagene med kompetansekrav, bør øke de neste årene, siden dispensasjonen fra kompetansekravene ikke gjelder etter 1. august 2025.

Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Det har lenge vært et politisk mål å forbedre den tilpassede opplæringen slik at flere elever får et bedre læringsutbytte i den ordinære undervisningen og færre har behov for spesialundervisning.

Andelen elever med spesialundervisning ligger stabilt rundt 8 prosent

Høsten 2019 fikk nesten 8 prosent av elevene i grunnskolen spesialundervisning, noe som utgjorde 49 000 elever. 

Totalt får 10 prosent av guttene og 5 prosent av jentene spesialundervisning. Dette innebærer at 68 prosent av elevene som får spesialundervisning, er gutter. Dette tallet har vært ganske stabilt over tid. Andelen gutter med spesialundervisning i grunnskolen er noe lavere enn andelen gutter som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen.

Mellom kommunene varierer andelen elever som får spesialundervisning, fra ingen til 24 prosent. Variasjonen er størst mellom de minste kommunene.

Nesten tre ganger så mange elever får spesialundervisning på 7. trinn som på 1. trinn

Andelen elever som får spesialundervisning, øker gjennom skoleløpet. På 1. trinn får 3,6 prosent av elevene spesialundervisning, mens andelen på 7. trinn er 9,9 prosent, altså nesten tre ganger så høy. Dette mønsteret har holdt seg over tid, og det kan være flere årsaker til dette.

Privatskoler har en høyere andel elever med spesialundervisning

Andelen elever som får spesialundervisning, er høyere på privatskoler enn på offentlige skoler. På private skoler er andelen 10,2 prosent, mens den er 7,6 på offentlige skoler. På 1. og 2. trinn ligger private og offentlige skoler omtrent likt, men fra 3. trinn og oppover øker andelen elever med spesialundervisning mer på private skoler enn på offentlige.

Det finnes lite forskning som kan forklare hvorfor det er høyere forekomst av spesialundervisning i private grunnskoler enn i offentlige. Én grunn kan være at foreldre som har barn med spesielle behov eller barn med vedtak om spesialundervisning, i større grad søker seg over til private skoler med en alternativ pedagogikk.

Blant privatskolene er det særlig steinerskoler, montessoriskoler og kristne grunnskoler som skiller seg ut med en høy andel spesialundervisning.

Nær halvparten av vedtakene om spesialundervisning er på mer enn 271 timer i året

Enkeltvedtaket skal si hvor mange timer spesialundervisning en elev skal få i skoleåret. Noen elever får noen få timer i enkelte fag, mens andre elever får spesialundervisning i alle fag. Drøyt halvparten får 271 timer med spesialundervisning eller mer i løpet av et skoleår, og får mer enn 30 prosent av undervisningen sin som spesialundervisning.

Flere får spesialundervisning i den ordinære klassen

Det har de siste årene vært en jevn økning i andelen som får spesialundervisningen i den ordinære klassen, noe som har vært en ønsket utvikling (Meld. St. 6 (2019–2020)). 46 prosent av elevene som får spesialundervisning, får denne hovedsakelig i sin ordinære klasse. I 2013 var andelen 28 prosent. 41 prosent får spesialundervisningen hovedsakelig i grupper, og 13 prosent får den hovedsakelig alene.

Tilgjengelige ressurser vil påvirke hvordan spesialundervisningen organiseres. På større skoler er det vanligere å gi spesialundervisning i grupper, noe som kan være en egnet løsning når det er flere elever på samme skole med lignende behov, slik at de har utbytte av felles undervisning.

Over 4 300 elever går på egne skoler for spesialundervisning eller på skoler med en egen fast avdeling for spesialundervisning. Antallet har økt med til sammen 300 elever de siste to skoleårene.

Det er 58 egne skoler for spesialundervisning og 315 skoler med egne faste avdelinger for spesialundervisning. Egne enheter for spesialundervisning er vanligere på ungdomstrinnet enn på barnetrinnet.

I Oslo går 22 prosent av elevene med spesialundervisning enten på en egen skole for spesialundervisning eller i en fast avdeling for spesialundervisning. Til sammenligning gjelder dette 9 prosent av elevene med spesialundervisning i hele landet. Flere av de største kommunene i Norge har et høyt innslag av egne skoler og faste avdelinger for spesialundervisning.

Ytterligere 1 800 elever med vedtak om spesialundervisning er utplassert på alternative opplæringsarenaer én eller flere dager i uken med et undervisningsopplegg knyttet til for eksempel friluftsliv eller arbeid på en gård eller et bilverksted.

Andelen elever med innvandrerbakgrunn i grunnskolen øker og utgjorde 18 prosent av barna i grunnskolealder i 2019. Av disse er litt over halvparten født i Norge (upublisert tabell fra Statistisk sentralbyrå). Andelen har mer enn doblet seg siden 2004. 6 prosent av elevene i grunnskolen fikk særskilt norskopplæring skoleåret 2019–20.

Andelen elever som fikk særskilt norskopplæring, er høyest på de laveste trinnene i grunnskolen. 8 prosent av elevene på 1.–4. trinn fikk særskilt norskopplæring høsten 2019, mens tilsvarende andel på 8.–10. trinn var 5 prosent.

Hvor stor andel elever som får særskilt norskopplæring, varierer mye mellom kommunene. Av de største kommunene har Oslo den høyeste andelen elever som får særskilt norskopplæring, med 20 prosent. Drammen har også en høy andel med 13 prosent.

Færre elever med morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring

28 prosent av elevene som fikk særskilt norskopplæring i skoleåret 2019–20, fikk også morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring eller tilrettelagt opplæring. Dette utgjorde 11 600 elever. Det er flest elever som får annen særskilt språkopplæring i arabisk, polsk og somali. Fra 2009–10 har det vært en nedgang i andelen som får morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring. 

Det er flest elever som får annen særskilt språkopplæring i arabisk, polsk og somali.

Nesten 4 000 elever i innføringstilbud

Barn i grunnskolealder som nettopp har kommet til Norge, har rett og plikt til grunnskoleopplæring dersom det er sannsynlig at de skal være i Norge i mer enn tre måneder.

Høsten 2019 fikk nesten 4 000 elever undervisning i et innføringstilbud. Det er nesten 700 færre elever enn i 2018. Elevene i innføringstilbud utgjør 10 prosent av elevene som har særskilt norskopplæring.

Kommunen skal ha et tilbud om skolefritidsordning (SFO) før og etter skoletid for elever på 1.–4. trinn og for elever med særskilte behov på 1.–7. trinn. Ordningen skal gi omsorg og tilsyn og legge til rette for lek og kultur- og fritidsaktiviteter for barna. SFO er en viktig fritidsarena og har derfor potensial til å fungere som et sosialt inkluderende virkemiddel for blant annet minoritetsspråklige barn og barn med særskilte behov. Over 150 000 barn deltar i SFO i 2019–20. 

Mange barn går på SFO, særlig på de laveste trinnene

Totalt går 6 av 10 barn på 1.–4. trinn på SFO. De siste 10 årene har deltakelsen i SFO blant elever på 1.–4. trinn vært ganske stabil. Jo eldre barna blir, desto færre går på SFO. På 1. trinn deltar 82 prosent av elevene, mens på 4. trinn deltar 31 prosent. Halvparten av alle 1.-klassinger har heltidsplass på SFO. Deltakelsen faller gradvis fra trinn til trinn, og bare 12 prosent av alle 4.-klassinger har heltidsplass på SFO.

1 prosent av elevene på 5.–7. trinn går på SFO

Nærmere 2 000 barn gikk på SFO på 5.–7. trinn skoleåret 2019–20. Andelen av elevkullet på 5.–7. trinn som går på SFO, har ligget stabilt mellom 0,9 og 1 prosent de siste årene. Dette er barn med særskilte behov, og tilbudet de får, skal tilrettelegges ut fra både alder og funksjonsnivå.

Deltakelsen er høyest i Oslo og lavest i utkantkommuner

Oslo har flest barn på 1. trinn som deltar i SFO, med 94 prosent. Andelen er lavest i Nordland, med 72 prosent oppslutning i fylket. Variasjonen innad i fylkene er imidlertid stor, og i Nordland varierer deltakelsen fra rundt 92 prosent i Bø kommune til 25 prosent i Hattfjelldal kommune.

Kommunene med lavest SFO-dekning er stort sett mindre utkantkommuner med store avstander. I kommuner med over 50 000 innbyggere er det flere som benytter seg av SFO-tilbudet, enn det er i mindre kommuner. Det er også flere i de minste kommunene som slutter å bruke SFO-tilbudet etter 2. trinn.

Økonomi er avgjørende for deltakelse i SFO

Det er flere årsaker til at foreldre ikke benytter seg av SFO. I en evaluering NTNU gjennomførte i 2018, svarer de fleste foreldre som har tatt barna sine ut av SFO, at de ikke lenger har behov for tilbudet. Mange svarer også at barna ikke ønsker å være på SFO (Wendelborg mfl. 2018).

En del foreldre kan ikke benytte seg av SFO-tilbudet fordi det ikke blir dekket skoleskyss fra SFO, bare til og fra skole, noe som blir en barriere for foreldre i utkantkommuner.

Evalueringen viser også at rundt en tredjedel oppgir pris som en årsak til ikke å benytte seg av SFO. Dette gjelder i større grad i Oslo enn i andre kommuner (Wendelborg mfl. 2018).

Store prisforskjeller

Prisen for en SFO-plass bestemmes lokalt, men kan ikke være høyere enn de utgiftene kommunen faktisk har til SFO. Skoleåret 2019–20 var den gjennomsnittlige månedlige foreldrebetalingen 2 500 kroner for en heltidsplass og 1 500 for en deltidsplass, men prisen varierer fra 0 til over 3 000 kr i måneden for en heltidsplass. Det er vanskelig å sammenligne prisene direkte, for åpningstidene og tilbudet kan variere.

1 av 3 skolefritidsordninger tilbyr friplasser

Friplasser og moderasjonsordninger skal sikre at SFO er tilgjengelig for flere, og mange kommuner har ordninger for søskenmoderasjon, inntektsgraderte satser eller friplasser. I skoleåret 2019–20 hadde nesten en tredjedel av alle skolefritidsordninger friplasser, mot 15 prosent i skoleåret 2015–16.

Flere voksne får grunnskoleopplæring

I skoleåret 2019–20 fikk nærmere 14 000 voksne grunnskoleopplæring. Gruppen omfatter både voksne som får ordinær grunnskoleopplæring, og voksne som får spesialundervisning. 98 prosent av deltakerne i ordinær grunnskoleopplæring er voksne med innvandrerbakgrunn.

Nasjonale prøver, eksamen og standpunktkarakterer og internasjonale undersøkelser kan fortelle noe om i hvilken grad elevene oppnår ønsket kompetanse. 

Bedre karakterer i grunnskolen 2019–20

Antall grunnskolepoeng har økt jevnt over tid og har aldri vært høyere enn i år. Elevkullet på 10. trinn i 2019–20 hadde i gjennomsnitt 43,2 grunnskolepoeng. Dette er 1,2 poeng mer enn året før. I år er grunnskolepoengene imidlertid beregnet kun basert på standpunktkarakterer. Normalt beregnes de basert på både eksamen og standpunkt. Standpunktkarakterene i grunnskolen har fra i fjor gått opp i de fleste fellesfagene.

I den ekstraordinære situasjonen våren 2020 med flere uker opplæring hjemme har mange lærere og skoler arbeidet på andre måter med standpunktvurderinger enn de vanligvis gjør. Vi vet ikke nok om årsaken til at standpunktkarakterene har gått opp. Mest sannsynlig er den sammensatt. Siden standpunktkarakterene har gått opp, er det naturlig at grunnskolepoengene har gjort det samme.

Statistikk fra tidligere år viser at eksamenskarakterene i snitt trekker ned karaktersnittet og derfor påvirker beregningen av elevenes grunnskolepoeng (Utdanningsdirektoratet 2020). Avlysningen av eksamen våren 2020 har derfor også påvirket elevenes grunnskolepoeng.

Jentene har i snitt 4,4 grunnskolepoeng mer enn guttene. Det er også forskjeller mellom fylkene. 2,5 grunnskolepoeng skiller fylkene med høyest og lavest grunnskolepoeng i 2019–20. Oslo har det høyeste snittet med 44,9 grunnskolepoeng, og Agder har lavest snitt med har lavest snitt med 42,3 grunnskolepoeng.

3 800 elever mangler karakter i mer enn halvparten av fagene og får derfor ikke beregnet grunnskolepoeng. Dette utgjør 6 prosent av elevene og er en økning fra 5,5 prosent forrige skoleår (Statistisk sentralbyrå 2020b).

Karakterene fra grunnskolen er viktige for opptaket til videregående skole. Det er en sterk sammenheng mellom resultatene fra grunnskolen og sannsynligheten for å fullføre videregående opplæring. 

Stabile resultater på nasjonale prøver på 5. trinn

Høsten 2020 gjennomførte rundt 60 000 elever på 5. trinn nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. Nasjonalt har de gjennomsnittlige skalapoengene i lesing, regning og engelsk ikke endret seg siden vi startet å måle utviklingen over tid.

I lesing har både andelen elever på det høyeste mestringsnivået (nivå 3) og andelen på det laveste mestringsnivået (nivå 1) gått svakt ned siden 2016. Som følge av dette har andelen elever som presterer på det mellomste mestringsnivået, økt. Fra 2019 til 2020 har det bare vært minimale endringer i fordelingen på mestringsnivå.

Jentene gjør det stadig bedre i engelsk

Jentene har, med unntak av i 2019, prestert ett til to skalapoeng høyere enn guttene i lesing. I år er differansen ett skalapoeng. I regning og engelsk har guttene de siste fem årene prestert bedre enn jentene. I år presterer guttene to skalapoeng høyere enn jentene i regning. I engelsk presterer guttene og jentene nå likt.

Guttene presterer i gjennomsnitt noe svakere på alle de tre prøvene i år sammenlignet med i fjor. Jentene har derimot forbedret resultatene i både lesing og engelsk, mens de i regning presterer marginalt svakere i år enn i fjor.

Flest presterer på høyeste mestringsnivå i Oslo

Fordelingen av elever på mestringsnivå viser at det er størst forskjell mellom fylkene i andelen elever på det høyeste nivået. Det er særlig Oslo som skiller seg ut. For eksempel presterer 30 prosent av elevene i Oslo på det høyeste mestringsnivået i lesing. Til sammenligning presterer 23 prosent av elevene i Viken, fylket med den nest høyeste andelen, på høyeste mestringsnivå. Oslo har også færrest elever på det laveste mestringsnivået i lesing – bare 18 prosent. Vi ser det samme mønsteret i resultatene for regning og engelsk.

Små endringer i resultater på nasjonale prøver på 8. trinn over tid

Omtrent 60 000 elever på 8. trinn gjennomførte nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk høsten 2020. Nasjonalt har de gjennomsnittlige skalapoengene i lesing, regning og engelsk ikke endret seg fra vi startet å måle utviklingen over tid.

Det er flere jenter enn gutter som presterer på de to høyeste mestringsnivåene i lesing, mens det er omvendt i regning. Det er også færre jenter enn gutter som presterer på laveste mestringsnivå i lesing. I regning og engelsk skiller det lite mellom jenter og gutter i andelen på det laveste mestringsnivået.

Guttene presterer altså noe svakere på alle de tre prøvene i år sammenlignet med i fjor. Jentene presterer også noe svakere enn i fjor i lesing. Jentene har imidlertid forbedret resultatene noe i både engelsk og regning. Men jentenes resultat i regning er likevel det nest svakeste på de siste fem årene.

I Oslo presterer 19 prosent av elevene på det høyeste mestringsnivået i lesing, mens andelen elever på høyeste mestringsnivå i de andre fylkene varierer mellom 6 og 9 prosent. Når det gjelder andelen elever på laveste mestringsnivå, er forskjellen mellom Oslo og de andre fylkene ikke like stor. Vi ser det samme mønsteret i resultatene for regning og engelsk.

Norske 5. klassinger oppnår gode resultater i matematikk og naturfag i TIMSS-undersøkelsen

Norske 5. klassinger oppnådde svært gode resultater i matematikk på en internasjonal undersøkelse (TIMSS) som ble gjennomført i 2019 (Kaarstein mfl. 2020). De skårer høyest sammenlignet med jevnaldrende i Norden, og er blant de høyest presterende i Europa. De norske 5. klassingene har også gode prestasjoner i naturfag. Her er de norske resultatene på nivå med de svenske, mens finske elever skårer litt høyere.

På 9. trinn ligger de norske resultatene nær midten av måleskalaen i TIMSS både i matematikk og naturfag. Det er en tilbakegang i resultatene både i matematikk og naturfag sammenlignet med undersøkelsen i 2015. I matematikk er det kun en svak tilbakegang, mens tilbakegangen i naturfaget er noe større. Norske elevers prestasjoner ligger på samme nivå som de andre nordiske elevene i matematikk, mens de er en god del under i naturfag.

Bedre skoleresultater for elever født tidlig på året

Analyser viser at elever som er født tidlig på året, har høyere gjennomsnittlige grunnskolepoeng enn elever født senere på året. Denne forskjellen gjelder for både gutter og jenter, men forskjellen er størst blant guttene (Utdanningsdirektoratet 2019).

Elever som er født sent på året velger sjeldnere studieforberedende utdanningsprogram og har ikke samme mulighet til å komme inn på et utdanningsprogram eller en skole som krever høye grunnskolepoeng.

Analyser av resultater fra nasjonale prøver viser at elevene gradvis får lavere skår desto senere på året de er født. Det innebærer at betydelig flere gutter og jenter født i januar havner på det høyeste mestringsnivået på nasjonale prøver enn gutter og jenter født i desember. Vi ser en motsatt fordeling for det laveste mestringsnivået. Dette gjelder for alle nasjonale prøver og på alle trinn.

Forskjellene avtar når elevene blir eldre

Forskjellen mellom et barn født i januar og et barn født i desember ser ut til å jevne seg ut over tid. Forskjellen er størst for 5. trinn og lavest for 9. trinn. Dette er ikke overraskende, siden den relative forskjellen, målt i antall måneder, er større for barn som er 10 år, enn for barn som er 13 og 14 år.

I Norge har alle rett til videregående opplæring etter fullført grunnskole, en rett de fleste i dag også benytter seg av. Totalt deltar 93 prosent av alle 16–18-åringer i videregående opplæring (Statistisk sentralbyrå 2020a). 98 prosent av elevene som fullførte grunnskolen i 2019, gikk rett over i videregående opplæring.

Skoleåret 2019–20 kunne elevene velge mellom 13 utdanningsprogram. Det er nesten like mange som velger yrkesfag som studieforberedende på vg1. Elevene har også flere muligheter til å bytte mellom utdanningsprogram underveis i løpet.

Skoleåret 2019–20 var det 187 000 elever i videregående skole, fordelt på 413 videregående skoler. 95 av skolene er private, noe som utgjør nesten en fjerdedel av de videregående skolene. Det er flest elever på vg1, og færrest på vg3. Dette har sammenheng med at yrkesfagelevene normalt går ut i lære etter vg2.

* Inkluderer studieforberedende vg3 naturbruk

8 prosent av elevene går på privatskole

De private skolene er gjerne mindre enn de offentlige. De offentlige videregående skolene har i gjennomsnitt 540 elever, mens de private har 160 elever. Til tross for at nærmere en fjerdedel av de videregående skolene er private, er det bare 8 prosent av elevene i videregående opplæring som går på private skoler, mens de resterende elevene går på offentlige skoler.

Høsten 2019 startet 73 900 elever på vg1. Litt over halvparten av elevene begynte på et studieforberedende utdanningsprogram. Dette er i tråd med tendensen de siste fem årene. Studiespesialisering er det største av alle utdanningsprogrammene, med 38 prosent av elevene på vg1.

Helse- og oppvekstfag er mest populært blant yrkesfagene

Helse- og oppvekstfag er det største yrkesfaglige utdanningsprogrammet. 28 prosent av elevene på yrkesfaglig vg1 går på helse- og oppvekstfag. Teknologi- og industrifag er nest størst, med 18 prosent av elevene på yrkesfaglig vg1, etterfulgt av elektro og datateknologi og bygg- og anleggsteknikk med 13 prosent av elevene hver.

6 av 10 elever på yrkesfaglig vg1 er gutter

60 prosent av elevene som starter på yrkesfag, er gutter, en andel som har vært stabil over tid. Kjønnsfordelingen varierer imidlertid mye mellom de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. På helse- og oppvekstfag er 79 prosent av elevene jenter, mens det på bygg- og anleggsteknikk bare er 6 prosent jenter. Andre utdanningsprogram, som naturbruk og restaurant- og matfag, har en jevnere kjønnsfordeling.

På fem år har andelen gutter på helse- og oppvekstfag økt med 5 prosentpoeng, og andelen jenter på bygg- og anleggsteknikk har økt med 2 prosentpoeng.

Språk, samfunnsfag og økonomi er mest populært på studiespesialisering

På vg2 velger elevene hvilket programområde de vil ta innenfor utdanningsprogrammet de går på. 56 prosent av elevene som begynner på studiespesialisering vg2, velger å fordype seg i språk, samfunnsfag og økonomi, mens 42 prosent velger realfag.

Like mange jenter som gutter velger realfag

Det er omtrent like mange jenter og gutter på programområdet realfag, men de velger ulike fag. Mens jentene er i flertall i fagene biologi, kjemi og samfunnsfaglig matematikk, er guttene i flertall i informasjonsteknologi, fysikk 2 og teknologi og forskningslære.

Helsearbeiderfaget er det største programområdet på yrkesfaglig vg2

Helsearbeiderfaget er, med 4 070 elever på vg2, det største programområdet både innenfor helse- og oppvekstfag og innenfor alle yrkesfaglige utdanningsprogram.

Nest størst er barne- og ungdomsarbeiderfaget med 3 300 elever. Til sammen har disse to programområdene over 80 prosent av elevene på helse- og oppvekstfag, og 25 prosent av elevene på yrkesfaglig vg2.

Mange av yrkesfagelevene går over til påbygging til generell studiekompetanse

Mange av elevene på yrkesfaglige løp går over til å ta påbygging til generell studiekompetanse i stedet for å ta et fag- eller svennebrev. I 2019–20 var det nesten 10 700 elever som tok påbygging til generell studiekompetanse. Flertallet gikk på påbygging til generell studiekompetanse etter vg2, men en del tok også påbygging etter å ha fullført fagopplæring.

Helse- og oppvekstfag har den største andelen elever som går over fra vg2 til påbygging til generell studiekompetanse, med 40 prosent av elevene i 2019. Den tilsvarende andelen for teknologi- og industrifag var 4 prosent.

Det var i tillegg 2 420 elever på vg3 yrkesfag som gikk på et programområde med tre år på skole. Dette er enten yrkesfaglige løp med et tredje år på skole før opplæring i bedrift, som for eksempel automatiseringsfaget, eller treårige løp på skole som fører til yrkeskompetanse (yrkeskompetansefag). Eksempler på yrkeskompetansefag med opplæring i skole er apotekteknikk, helsesekretær og landbruk.

Elever på yrkesfaglige løp går normalt ut i lære det tredje året. Totalt var det 45 320 lærlinger i Norge høsten 2019, en økning på 2 000 fra året før. Dette tallet inkluderer både nye lærlinger og dem som hadde vært lærling i mer enn ett år. I tillegg var det 1 860 lærekandidater og nærmere 290 som var under kontrakt om fagbrev på jobb.

4 av 5 får læreplass

I 2019 var det over 28 600 som søkte om læreplass. 78 prosent av dem fikk en lærekontrakt og startet opplæring i bedrift. Størst andel fikk læreplass innenfor bygg- og anleggsteknikk, med 86 prosent, mens det var lavest andel innenfor service og samferdsel og helse- og oppvekstfag.

Det kan være mange grunner til at søkere ikke får læreplass. Hindringer for å få læreplass kan blant annet være at søkerne ikke oppleves som kvalifiserte eller klare for overgangen til lære, at antallet skoleplasser ikke samsvarer med antallet tilgjengelige læreplasser, eller at bedriftene mangler motiver for å ta inn lærlinger (Utdanningsdirektoratet 2019).

Det blir flere lærlinger

Antallet lærlinger har økt med 24 prosent siden 2012, da partene i arbeidslivet og Kunnskapsdepartementet skrev under på Samfunnskontrakten, der de forpliktet seg til å jobbe sammen for å skaffe flere læreplasser. Selv om antallet lærlinger har økt, er det et stykke igjen før alle som ønsker det, får en læreplass.

Elever som ikke får læreplass, har rett til å fullføre fagopplæringen sin i skole på lik linje med dem som får opplæring i bedrift. Høsten 2019 gjaldt dette 1 100 elever, med den største gruppen innenfor helse- og oppvekstfag.

Flest lærlinger innenfor bygg- og anleggsteknikk

I 2019 var det bygg- og anleggsteknikk som hadde flest lærlinger, med 10 100, etterfulgt av elektro og datateknologi og teknologi- og industrifag med henholdsvis 8 810 og 8 040 lærlinger.

Elever i videregående opplæring som ikke får tilstrekkelig utbytte av ordinær undervisning, har rett til spesialundervisning. Rapportering fra skoleåret 2019–20 viser at det er 2,4 prosent av elevene som har spesialundervisning i videgående skole. En evaluering NIFU har gjort av spesialundervisning i videregående opplæring, tyder imidlertid på at andelen med spesialundervisning kan være høyere. De fant nemlig en høyere andel etter å ha gjennomført intervjuer ved skoler (Markussen mfl. 2019). Ifølge evalueringen var det 4 prosent av elevene i videregående opplæring som hadde spesialundervisning skoleåret 2018–19 (Markussen mfl. 2019).

Andelen elever med spesialundervisning går betydelig ned i overgangen mellom grunnskolen og videregående skole. Det er ulike grunner til nedgangen. Evalueringen til NIFU angir at det lave omfanget av spesialundervisning i videregående opplæring kan henge sammen med at elevene selv velger utdanningsprogram, og at de får jobbe med fag som interesserer, motiverer og engasjerer dem. I tillegg er det enkelte elever som ikke lenger ønsker å ha spesialundervisning og takker nei. En annen grunn kan være at mindre klasser på yrkesfag gjør det lettere å tilrettelegge undervisningen (Markussen mfl. 2019).

I 2019–20 var det 16 600 personer over 25 år i videregående skole. Dette er en økning fra i fjor, da det var 16 100 voksne i videregående skoler eller på voksenopplæringssentre.

Flertallet av de voksne i videregående skole i 2019–20 går på yrkesfaglige utdanningsprogram, og nesten 40 prosent av de voksne deltakerne går på helse- og oppvekstfag.

Flest voksne lærlinger innenfor bygg- og anleggsteknikk

15 prosent av lærlingene i 2019 var 25 år eller eldre, sammenlignet med 14 prosent året før. Det var flest voksne lærlinger innenfor bygg- og anleggsteknikk, hvor særlig rørleggerfaget og tømrerfaget er populære, og innenfor helse- og oppvekstfag, hvor helsearbeiderfaget har størstedelen av de voksne lærlingene. Helsearbeiderfaget er også det faget som har flest voksne blant alle lærefagene.

Blant de 27 200 fag- og svennebrevene oppnådd i 2018–19 ble litt under halvparten oppnådd av voksne. En stor del av disse tok fag- eller svenneprøven som praksiskandidater. Det vil si at de tok prøven basert på arbeidserfaring og ikke som en avslutning på en videregående opplæring.

Totalt jobbet det nesten 25 400 lærere i fylkeskommunale videregående skoler i 2019. Det er flest kvinner blant lærerne, med 56 prosent, men blant de eldste lærerne er det et flertall menn.

De fleste lærerne har lærerutdanning

83 prosent av lærerne i fylkeskommunal videregående opplæring i 2019 har høyere utdanning med pedagogikk (Statistisk sentralbyrå 2020b). 75 prosent av lærerne har en lærerutdanning, mens 8 prosent av lærerne har en universitets- eller høyskoleutdanning som inkluderer pedagogikk, men som ikke er en lærerutdanning. Totalt er det bare 6 prosent av lærerne i videregående opplæring som ikke har utdanning på universitets- og høyskolenivå.

Utdanningssammensetningen blant lærerne varierer etter lærernes alder. Det er en mye høyere andel som har universitets- og høyskoleutdanning på høyere nivå blant de yngre lærerne enn blant de eldre (Statistisk sentralbyrå 2020b). Dette har nok sammenheng med at utdanningskravene for å bli lærer har endret seg gjennom årene. Samtidig er andelen som mangler pedagogisk utdanning, eller som har utdanning på videregående nivå, mye høyere blant den yngste aldersgruppen enn de andre aldersgruppene. Det kan for eksempel være fordi de yngste ikke er ferdige med utdanningen sin.

Standpunktkarakterene går opp i mange fag

De gjennomsnittlige standpunktkarakterene i videregående skole har gått opp i mange fag i 2019–20. Karakteren i hvert enkelt fag går ikke opp så mye, men karaktersnittet har steget i unormalt mange fag på en gang. Totalt har gjennomsnittskarakteren gått opp i 41 av 46 fellesfag som har 50 eller flere elever. Til sammenligning gjaldt det henholdsvis 18 og 15 av de samme fagene de to foregående årene.

Den gjennomsnittlige standpunktkarakteren har siden i fjor blitt høyere i åtte av de ti største fagene. Jentene har høyere snitt enn guttene i ni av de ti største fellesfagene. Forskjellen varierer fra 0,2 til 0,6 karakterpoeng avhengig av fag. I det siste faget, kroppsøving for vg3, gjør guttene det best med 0,1 karakterpoeng mer enn jentene.

Hvilket fylke som har høyest snittkarakter, varierer etter fag. I det største faget, samfunnsfag, er det elevene i Oslo som har høyest snitt. I naturfag for vg1 studieforberedende, det nest største faget, har elevene i Oslo, Trøndelag og Vestland høyest snitt.

3 prosent fikk «ikke vurdert» (IV) i ett eller flere fag

I overkant av 5 000 elever ble registrert med «ikke vurderingsgrunnlag» (IV) i minst ett fag i 2019–20. Det er om lag 300 færre elever enn i fjor. De fleste av dem, 75 prosent, fikk IV fordi de manglet grunnlag for å bli vurdert. Det kan være flere grunner til at en elev mangler vurderingsgrunnlag, for eksempel at eleven ikke har deltatt på et tilstrekkelig antall prøver.

De resterende fikk IV på grunn av for høyt fravær. Normalt er regelen at elever med mer enn 10 prosent udokumentert fravær i et fag ikke får standpunktkarakter i faget, og dermed får IV. Fra mars og ut skoleåret 2019–20 skulle ikke fravær føres på vitnemål eller kompetansebevis, og fraværsgrensen gjaldt ikke. Det var ikke en spesielt stor nedgang fra fjoråret i andelen elever som fikk IV i ett eller flere fag, men det var en halvering av andelen som fikk IV på grunn av fravær. Dette tyder på at elever som normalt ville fått IV på grunn av fraværsgrensen, i år fikk IV på grunn av manglende vurderingsgrunnlag.

Nesten halvparten får lavere karakter til skriftlig eksamen

Analyser av tall fra tidligere år viser at 47 prosent av elevene får lavere karakter til skriftlig eksamen enn til standpunkt (Utdanningsdirektoratet 2020). 14 prosent får høyere karakter til eksamen enn til standpunkt i samme fag. Jenter får i noe større grad enn gutter lavere karakter til eksamen enn til standpunkt. Avlyst eksamen kan ha påvirket karaktersnittet til mange elever denne våren.

Over 9 av 10 kandidater bestod fagprøven

Totalt ble det avlagt 29 000 fag- og svenneprøver i 2018–19. 94 prosent av prøvene ble bestått, enten med karakteren «bestått» eller med «bestått meget godt».

Ser vi bort fra den gamle ordningen med lære for medier og kommunikasjon, finner vi den høyeste andelen med bestått prøve innenfor teknologi- og industrifag, der 96 prosent av kandidatene bestod. I design og håndverk var det 91 prosent av kandidatene som oppnådde fag- eller svennebrev.

Andelen som oppnår fag- eller svennebrev varierer mellom fylkene, fra 96 prosent i Møre og Romsdal og Innlandet til 91 prosent i Oslo. Nordland var fylket hvor flest fikk toppkarakter; der var det 41 prosent som fikk karakteren «bestått meget godt». Til sammenligning var det 24 prosent som fikk «bestått meget godt» i Oslo.

62 prosent av dem som avla fag- eller svenneprøven, var lærlinger, og 34 prosent var praksiskandidater. Bare 4 prosent av dem som avla prøven, var elever som hadde fått fagopplæring i skole.

Kommuner og fylkeskommuner bruker årlig store summer på opplæring. Budsjettåret 2019 brukte Norge over 160 milliarder kroner på barnehage og grunnopplæring.

Kommunene finansierer over 80 prosent av utgiftene til både de kommunale og de private barnehagene. I underkant av 15 prosent dekkes av foreldrene, mens offentlige tilskudd og annen støtte fra kommunen eller eieren utgjør en liten del av finansieringen (Lunder mfl. 2020).

Kommunene brukte totalt 48,7 milliarder på barnehage i 2019, en økning på omtrent 2 prosent fra 2018 (KOSTRA 2020). Beløpet inkluderer både kommunenes utgifter til drift av egne barnehager og tilskudd til private barnehager. Totalt gikk 14 prosent av kommunenes driftsutgifter til barnehage i 2019. Denne andelen varierer fra 3,5 prosent til 25 prosent mellom kommuner.

47 prosent av barnehagene er kommunale, og 53 prosent er private. Kommunene brukte totalt 21,9 milliarder kroner på tilskudd til private barnehager i 2018. Tilskuddene utgjør 45 prosent av kommunenes totale utgifter til barnehagedrift.

I 2019 brukte kommunene i gjennomsnitt 130 667 kroner per barn med heltidsplass i barnehagen. Dette beløpet inkluderer kommunenes tilskudd til private barnehager, men utelater statlige tilskudd og foreldrebetaling. Beløpet varierer fra 104 600 til 264 600 kroner per barn. Flesteparten av barna, 91 prosent, går i barnehager der kommunene bruker mellom 100 000 og 140 000 kroner per barn.

Kommunenes utgifter til barnehagedrift ligger til grunn for beregningen av tilskuddet deres til private barnehager. Tilskuddene til private barnehager varierer derfor tilsvarende fra 84 000 til 170 000 per barn over 3 år. Det er i alt 126 kommuner som ikke har private barnehager. Tilsvarende er det 4 kommuner som ikke har kommunale barnehager. De private barnehagene i disse kommunene får tilskudd etter den nasjonale satsen.

Alle kommuner følger det nasjonale minstekravet om redusert foreldrebetaling. I tillegg har en del kommuner mer sjenerøse ordninger for husholdninger med lav inntekt. Totalt fikk nærmere 35 300 husholdninger reduksjon i foreldrebetalingen og/eller gratis kjernetid på grunn av lav inntekt i 2019 (Utdanningsdirektoratet 2020a). Det er 1 800 flere husholdninger enn i 2018, og ordningen kommer nærmere 1 400 flere barn til gode. Kommunene brukte 813 millioner kroner på ordningen i 2019, noe som er 169 millioner kroner mer enn i 2018.

I 2019 brukte kommunene 77,3 milliarder kroner på de kommunale grunnskolene, noe som er en økning på 1,5 prosent fra 2018. Utgifter til drift av skolefritidsordningen (SFO) på 4,9 milliarder kroner kommer i tillegg (KOSTRA 2020). Staten ga i tillegg 3,07 milliarder kroner i tilskudd til grunnskoler som er godkjent etter friskoleloven (Utdanningsdirektoratet 2020b).

En elev i en offentlig grunnskole kostet i gjennomsnitt 126 820 kroner i 2019 (KOSTRA 2020). Av dette gikk 103 000 kroner til undervisning, skolemateriell og lignende, mens 23 820 kroner gikk til lokaler og skyss. Totalt sett har utgiftene per elev gått opp med 1 800 kroner fra 2018 til 2019.

Utgiftene varierer svært mye mellom kommuner. 30 prosent av kommunene brukte mellom 100 000 kroner og 130 000 kroner per elev. 70 prosent av kommunene brukte mer enn 130 000 kroner per elev. 66 prosent av elevene gikk på skole i de førstnevnte kommunene, og 34 prosent av elevene gikk på skole i de sistnevnte.

I 2019 brukte fylkeskommunene i overkant av 30 milliarder kroner på videregående opplæring i skole og 3,9 milliarder kroner på fagopplæring i arbeidslivet. I tillegg brukte staten 2,15 milliarder kroner på tilskudd til videregående friskoler (Utdanningsdirektoratet 2020b). Fylkeskommunene brukte 687 millioner kroner på tilbud særskilt tilpasset voksne (KOSTRA 2020).

Fylkeskommunene bruker i gjennomsnitt 172 900 per elev i videregående opplæring. Beløpet inkluderer kostnader til både landslinjer, spesialundervisning og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). En elev i videregående opplæring koster i overkant av 46 000 kroner mer enn en elev i grunnskolen gjør. Når vi ikke inkluderer landslinjer, spesialundervisning og PPT, kostet en elev på yrkesfag i gjennomsnitt 29 000 kroner mer per år enn en elev på studieforberedende, noe som i hovedsak skyldes mindre klasser og dyrere studiemateriell. Utgiftene varierer betydelig mellom de ulike utdanningsprogrammene. I gjennomsnitt koster et utdanningsprogram 105 000 kroner per elev. Det dyreste utdanningsprogrammet, naturbruk, koster i overkant av 165 000 kroner per elev, mens studiespesialisering koster 71 000 kroner per elev.

Norge har betydelig høyere utgifter per elev i grunnskolen og videregående opplæring enn gjennomsnittet for OECD-landene. I 2017 brukte Norge 53 prosent mer per elev på barnetrinnet enn snittet i OECD, og på ungdomstrinnet brukte Norge 32 prosent mer per elev. For videregående opplæring er forskjellen enda større, og på studieforberedende utdanningsprogram på videregående er utgiftene 73 prosent høyere enn snittet i OECD (OECD 2020). Også sammenlignet med de andre nordiske landene har Norge høye utgifter per elev i videregående opplæring.

Et trygt og godt skolemiljø er en forutsetning for at elevene skal kunne lære, og for at skolene skal kunne oppfylle sitt mandat. Skolen skal utvikle et inkluderende fellesskap som fremmer helse, trivsel og læring for alle (overordnet del av læreplanen), og et trygt og godt skolemiljø er en rettighet for elevene ifølge opplæringsloven kapittel 9 A. De aller fleste elever trives på skolen og opplever tilhørighet og vennskap. Samtidig er det en stadig større andel elever som føler at de ikke passer inn på skolen.

Ifølge Elevundersøkelsen trives flertallet av elevene – 88 prosent – godt eller svært godt på skolen. 9 prosent trives litt, og 3 prosent oppgir at de ikke trives på skolen. Disse resultatene omfatter elever fra 5. trinn til Vg3. Trivselen er nokså stabil frem til ungdomsskolen, hvor den synker litt (Wendelborg mfl. 2020). Det er små forskjeller i trivselen mellom gutter og jenter. Norske elever ser ut til å trives noe bedre på skolen enn sine nordiske naboer (HEVAS 2020).

De fleste elever opplever tilhørighet og vennskap

Flere undersøkelser viser at de fleste barn og unge i dag opplever at de har venner å være sammen med. I Elevundersøkelsen oppgir 95 prosent av elevene at de ofte eller alltid har noen å være sammen med i friminuttene (Wendelborg mfl. 2020). Ungdata-undersøkelsen viser at 9 av 10 ungdommer har nære og fortrolige venner, og nesten alle har venner å være sammen med både på skolen og i fritiden (Bakken 2020). Litt over 80 prosent av elevene sier at de aldri eller sjelden føler seg ensomme, mens 5 prosent av elevene sier at de ofte eller alltid føler seg ensomme (Utdanningsdirektoratet 2020a). Tidligere har også PISA-undersøkelsen for 2018 vist at de fleste elever trives på skolen og opplever tilhørighet.

God relasjon mellom lærere og elever

Flertallet av elevene opplever at de har god støtte fra lærerne sine. Det er blant elevene på de lavere trinnene opplevelsen av støtte er størst. Deretter reduseres den gradvis etter hvert som elevene blir eldre. Det er et tydelig fall fra 8. og 9. trinn, mens opplevelsen av støtte øker litt på første trinn i videregående.

Lærerne opplever også i stor grad å ha en positiv relasjon til elevene sine. Det viser
Teaching and Learning International Survey (TALIS), en internasjonal undersøkelse av læreres og skolelederes yrkeshverdag og arbeidsbetingelser, fra 2018. 99 prosent av lærerne svarer at lærere og elever vanligvis kommer godt overens (Carlsten mfl. 2020).

Tegn til at flere elever opplever et dårligere skolemiljø

Selv om de fleste elever trives på skolen, er det også funn som kan tyde på at skolemiljøet har blitt litt dårligere for en del elever. Blant annet har det blitt flere unge som opplever at de ikke passer inn på skolen (Bakken 2020), et funn som støttes av funnene i PISA-undersøkelsen. Fra 2003 til 2018 har alle OECD-land sett en gradvis økning i andelen elever som ikke opplever tilhørighet (Jensen mfl. 2019).

Det er også andre funn som peker i negativ retning. I Ungdata-undersøkelsen oppgir for eksempel hele 70 prosent av elevene på ungdomstrinnet at de kjeder seg på skolen. Denne andelen har økt over tid (Bakken 2020).

Elevundersøkelsen viser også en tendens til at elevene har blitt mindre motivert fra 2016 til 2019, spesielt på 5. trinn. Tendensen bekreftes av Lærerundersøkelsen, som viser en nedgang i elevenes motivasjon og trivsel, særlig på barnetrinnet. I tillegg til synkende motivasjon viser Elevundersøkelsen et fall i elevenes trivsel og opplevelse av mestring over tid (Wendelborg mfl. 2020). For eksempel har andelen elever på 5. trinn som trives godt eller svært godt på skolen, gått ned med 3 prosentpoeng siden 2016 – fra 91 prosent til 88 prosent. Andelen som trives godt eller svært godt, har sunket på alle trinn, men nedgangen er størst på mellomtrinnet.

Mange unge opplever press om å gjøre det bra på skolen

For første gang på flere år er det ingen økning i antall unge som rapporterer om ulike psykiske plager (Bakken 2020). Til tross for dette opplever mange unge press på ulike områder. Resultater fra Ungdata-undersøkelsen peker for eksempel på at ungdommer kan oppleve press på skolen, i idretten og på sosiale medier, og press om å se bra ut. Skolen er det området som flest unge opplever press på. Ungdommen opplever i mindre grad press om å få anerkjennelse på sosiale medier (Bakken 2020).

De fleste ungdommene ser ut til å takle presset de utsettes for i hverdagen, men rundt hver tiende ungdom opplever det som problematisk. Presset blir problematisk når man opplever å ikke ha nok ressurser til å takle det (Bakken mfl. 2018). 14 prosent av ungdommene har opplevd press som de ikke har ressurser til å takle. En større andel jenter opplever press de har hatt utfordringer med å takle. På 10. trinn opplever for eksempel 22 prosent av jentene og 7 prosent av guttene press som de har utfordringer med å takle (Bakken 2020). Det ser ut til at skolerelatert press er vanskeligst for ungdommene å takle. Skolerelatert press henger også sammen med psykiske helseplager blant unge (Bakken mfl. 2018).

Andelen som opplever skolestress, øker betydelig etter som elevene blir eldre. Jenter opplever høyere grad av skolestress enn guttene gjør (HEVAS 2020), noe også Ungdata-undersøkelsen bekrefter (Bakken 2020). At jenter opplever mer skolestress enn gutter, kan ses i sammenheng med at jenter er mer opptatt av å gjøre det bra på skolen. Dette skaper høyere forventinger både fra jentene selv, fra skolen og fra hjemmet (HEVAS 2020).

Forhold utenfor skolen påvirker skolemiljøet

Skoler med gode resultater på Elevundersøkelsen og gode læringsresultater ligger ofte i kommuner med et høyt utdannings- og inntektsnivå. Disse skolene har elever som både trives bedre og kjeder seg mindre enn andre elever gjør. Det er imidlertid ingen forskjell mellom elevene i oppfatningen deres av hvor mye lærerne bryr seg om dem. Dette kan indikere at forskjeller mellom skolene når det gjelder elevenes trivsel, motivasjon og mestring, kan forklares med forhold utenfor skolene. Det understreker dermed betydningen av et godt lokalmiljø og gode hjemmeforhold.

Mange av skolens utfordringer med skolemiljøet kommer utenfra, men det varierer hvor aktivt de enkelte skolene forholder seg til elevenes livssituasjon utenfor skolen. Noen skoler legger opp til aktiviteter som møter elevenes interesser utenfor skolen. Et fellestrekk ved de skolene som har kommet langt i arbeidet med å utvikle et godt læringsmiljø, er at de utvikler en praksis for refleksjon og dialog i kollegiet og i møte med elevene (Wendelborg mfl. 2020).

I Elevundersøkelsen svarer 63 prosent at det er god arbeidsro i timene. Arbeidsroen vurderes som litt høyere på videregående skole enn på de lavere trinnene. Tallene har vært stabile siden 2014 (Wendelborg 2020).

Elevundersøkelsens funn om arbeidsro, støttes også av funn i PISA-undersøkelsen. PISA viser i tillegg at norske elever rapporterer om bedre arbeidsro i norsktimene i 2018 enn hva de gjorde i 2000 og 2009. God arbeidsro i norsktimene har positiv sammenheng med elevenes prestasjoner i lesing (Jensen mfl. 2019).

Også lærerne rapporterer om god arbeidsro i norske klasserom. De oppgir at i en typisk undervisningsøkt går gjennomsnittlig 82 prosent av tiden med til undervisning og læring, mens 10 prosent av tiden går med til å holde ro i klasserommet. Det er en annen situasjon enn den man finner i flere andre land, hvor utviklingen har gått i negativ retning. Ifølge norske ungdomsskolelærere kommer også undervisningen raskt i gang når timen begynner (Carlsten mfl. 2020).

I Elevundersøkelsen er mobbing er definert som gjentatte negative handlinger fra én eller flere sammen mot en elev som kan ha vanskelig for å forsvare seg. Mobbing kan være å erte og kalle en annen stygge ting, å holde en annen utenfor, å baksnakke og å slå, dytte eller holde fast.

6 prosent av elevene opplever å bli mobbet

6,0 prosent av elevene svarte i Elevundersøkelsen 2019 at de i en eller annen kombinasjon har opplevd å bli mobbet, enten av andre elever på skolen eller digitalt, eller av voksne på skolen. I 2018 var den tilsvarende andelen 6,1 prosent, og i 2016 var den 6,3 prosent. Andelene kan ikke sammenlignes lenger tilbake enn til 2016 på grunn av endringer i Elevundersøkelsen (Wendelborg 2020).

Videre svarer 4,6 prosent av elevene at de blir mobbet av medelever, mens 1,6 prosent svarer at blir mobbet av voksne på skolen. Andelen som oppgir å bli mobbet av voksne, øker på ungdomstrinnet og er høyest for gutter på 10. trinn. Jevnt over oppgir gutter mer enn jenter at de blir mobbet av voksne på skolen (Wendelborg 2020).

1,8 prosent av elevene svarer at de har blitt mobbet digitalt. Nær halvparten av elevene som oppgir å bli mobbet digitalt, utsettes også for mobbing på andre arenaer (Wendelborg 2020).

Barn og unge kan oppleve flere negative hendelser på nettet som de må håndtere. For eksempel viser Barn og medier-undersøkelsen at 26 prosent av de unge i alderen 9–18 år har opplevd at noen har vært slemme med dem eller har mobbet dem på nett, mobil eller spill det siste året. Andelen er høyere for gutter enn for jenter. Samtidig opplever jentene i større grad enn guttene at noen har lagt ut bilder som har gjort dem triste eller sinte (Medietilsynet 2020).

Mobbingen av medelever avtar jo eldre elevene blir

Andelen som oppgir å ha blitt mobbet, avtar etter som elevene blir eldre, men det er en liten økning igjen på 9. trinn. Det er relativt små forskjeller mellom gutter og jenter i andelen som opplever å bli mobbet av medelever, og de kjønnsforskjellene som finnes, varierer mellom trinn. Digital mobbing avtar ikke i like stor grad oppover i grunnskolen, men reduseres betydelig når elevene kommer på videregående skole.

Mye av mobbingen fanges ikke opp av skolen

36 prosent av dem som har opplevd mobbing, oppgir at det ikke var noen voksne på skolen som visste om det. Av dem som svarer at skolen visste om det, oppgir 16 prosent at skolen ikke gjorde noe med det. Det er små forskjeller mellom hva gutter og jenter svarer når de blir spurt om skolen gjorde noe for å hjelpe (Wendelborg 2020).

En grunn til at elever ikke sier fra om mobbing til en voksen, kan være at mobbing er forbundet med skam (Eriksen og Lyng 2018). Det kan også være at elevene ikke stoler på den voksne, at de ikke tror at den voksne kan hjelpe, eller at de er redde for at mobbingen skal øke dersom de sier ifra (Seland mfl. 2020).

Mangelfull oppfølging av skolemiljøsaker kan føre til klage hos fylkesmannen. Våren 2020 ble 590 saker meldt til fylkesmannen, en nedgang fra 854 saker 2019. I et stort flertall av sakene var konklusjonen at skolen hadde brutt aktivitetsplikten og ikke gjort nok for å stoppe mobbing og andre krenkelser (Utdanningsdirektoratet 2020b).

Vi vet ikke sikkert hvorfor det har blitt meldt færre skolemiljøsaker til fylkesmannen i 2020 enn i 2019, men det er grunn til å tro at nedgangen kan henge sammen med skolenedstengingen og smitteverntiltakene våren 2020.

Skoleledere og skoleeieres oppfølging av skolemiljøet

Kravet om aktivitetsplikt har gitt skolen en tydeligere plikt til å sikre at alle elever har et trygt og godt skolemiljø. 85 prosent av alle skoleeiere og skoleledere mener de ansatte i stor eller svært stor grad har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta elevenes rett til et godt psykososialt skolemiljø. Store kommuner opplever i noe større grad enn små kommuner at de ansatte har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta elevenes rett til et godt psykososialt skolemiljø (Rogde mfl. 2020).

Et dårlig skole- og læringsmiljø kan ha uheldige konsekvenser for elevene, og for noen kan det føre til skulk eller skolevegring. Fravær har mange ulike årsaker, som kan være knyttet til motivasjon, psykisk helse, skolemiljø og ulike diagnoser (Havik 2018, Bakken 2020, Utdanningsdirektoratet 2020c).

Høyere fravær på 10. trinn enn på videregående

Elevene har møteplikt på skolen, og alt fravær føres vanligvis på vitnemålet eller kompetansebeviset. Koronasituasjonen påvirket fraværsføringen i 2019–20 både for elever på 10. trinn og for elever på videregående skoler. I praksis ble det ikke ført fravær fra mars og ut skoleåret. Dermed har vi ikke sammenlignbare fraværstall for 2019–20.

Skoleåret 2018–19 var elevene på 10. trinn typisk borte i 6 dager og 5 timer, og i årene før lå fraværet relativt stabilt på samme nivå. Fraværet på 10. trinn er høyere enn på videregående.

Flere elever skulker

25 prosent av elevene på ungdomstrinnet har skulket skolen minst én gang det siste året, ifølge Ungdata-undersøkelsen. På videregående er andelen 43 prosent. Andelen elever som skulker, har økt i løpet av de siste fem årene, spesielt på ungdomstrinnet (Bakken 2020).

Skulk kan blant annet knyttes til manglende motivasjon til å gjøre skolearbeid og til å gå på skolen. Funn fra Elevundersøkelsen viser at elevenes trivsel og motivasjon har blitt noe lavere på ungdomstrinnet.

Noen elever vegrer seg for å gå på skolen

Skolefravær kan også skyldes at elever vegrer seg for å gå på skolen. Skolevegrere er ofte interessert i skolearbeidet og ønsker å gå på skolen, men kjenner et sterkt ubehag ved å gå dit (Havik 2015).

Det kan være ulike årsaker til at en elev ikke makter å gå på skolen, og årsakene kan finnes i forhold både i og utenfor skolen. Lærerne etterlyser mer kunnskap om skolevegringsproblematikk, og ønsker å sette inn tiltak så tidlig som mulig for å unngå at problemene blir større for dem de gjelder (Amundsen mfl. 2020).

Fraværsgrensen har redusert fraværet på videregående

Skoleåret 2018–19 var det typiske fraværet for en elev i videregående skole 3 dager og 11 timer. Dagsfraværet har vært stabilt, men timefraværet gikk litt opp fra 2016–17 til 2018–19. På grunn av koronasituasjonen våren 2020 har vi ikke sammenlignbare fraværstall for 2019–20 (Utdanningsdirektoratet 2020d). 

Ordningen med en fraværsgrense på videregående skole ble innført høsten 2016. Ordningen er evaluert, og evalueringen viser at elevenes fravær har gått ned. Den mest markante reduksjonen skjedde allerede det første skoleåret. I de etterfølgende årene har fraværsnivået vært ganske stabilt på et lavere nivå enn det var før fraværsgrensen ble innført. De gruppene som hadde høyest fravær før, er de gruppene som har hatt den største reduksjonen.

Likevel er det en gruppe elever som ikke har redusert fraværet. Denne gruppen er identifisert som elever som sliter faglig eller sosialt, og som på grunn av fraværsregelen står i fare for ikke å få vurderingsgrunnlag (IV) i flere fag enn tidligere.

Målet med å innføre fraværsgrensen var todelt. På kort sikt ønsket man å redusere skolefraværet, på lengre sikt ønsket man at flere elever skulle fullføre videregående opplæring (Drange mfl. 2020). Analyser fra Statistisk sentralbyrå viser at det ikke er flere elever som mangler vurderingsgrunnlag nå enn tidligere (IV), men at de som får IV, får det i flere fag nå. Manglende vurderingsgrunnlag gjør det vanskeligere for disse elevene å fullføre videregående opplæring.

4 av 5 elever fullfører og består videregående opplæring innen to år etter normert tid. Det er den høyeste andelen noen gang. Gjennomføringen er høyere på studieforberedende enn på yrkesfag. Samtidig er 14 prosent av alle unge mellom 16 og 25 år uten og utenfor videregående opplæring. Resultater fra grunnskolen er den viktigste enkeltfaktoren som kan predikere om elever vil gjennomføre videregående opplæring. Jo viktigere gjennomføring av videregående opplæring er i samfunnet, jo mer alvorlig er situasjonen for dem som ikke gjennomfører. Det blir stadig færre jobber som ikke krever formell utdanning, og konkurransen om disse jobbene blir hardere. Uten fullført og bestått videregående opplæring risikerer unge derfor å møte betydelige problemer med å oppnå en stabil tilknytning til arbeidslivet (Statistisk sentralbyrå 2018).

Aldri før har flere ungdommer fullført enn nå. 78 prosent av elevene som begynte i videregående opplæring i 2013 (2013-kullet), fullførte med vitnemål eller fag- eller svennebrev innen to år etter normert tid. Det er en økning på 6 prosentpoeng siden 2006-kullet. Utviklingen skyldes blant annet bedre progresjon mellom trinnene og at flere får læreplass.

Flere fullfører videregående opplæring

Elever på studieforberedende utdanningsprogram fullfører i større grad enn elever på yrkesfaglige utdanningsprogram. 88 prosent av elevene som begynte på et studieforberedende utdanningsprogram i 2013, fullførte innen to år etter normert tid. For dem som begynte på et yrkesfaglig utdanningsprogram, var den tilsvarende andelen 68 prosent.

Det er også store forskjeller mellom de ulike yrkesfaglige utdanningsprogrammene. I elektro og datateknologi fullfører og består 76 prosent med studie- eller yrkeskompetanse innen to år etter normert tid, mens tilsvarende andel i restaurant- og matfag er 49 prosent.

Resultater fra grunnskolen har stor betydning for om elevene fullfører videregående opplæring

Svake karakterer fra grunnskolen er den viktigste enkeltforklaringen på manglende gjennomføring av videregående opplæring. Familiebakgrunn har en indirekte effekt ved at elever som har foreldre med høyere utdanning, i gjennomsnitt får bedre karakterer i grunnskolen enn elever med foreldre uten høyere utdanning (Statistisk sentralbyrå 2020a).

Blant elever som har under 25–29 grunnskolepoeng, fullfører bare 32 prosent av elevene på studieforberedende og 49 prosent av elevene på yrkesfag. Blant elever som har 40–44 grunnskolepoeng, øker andelen som fullfører, til 91 prosent på både studieforberedende og yrkesfag.

Elever med få grunnskolepoeng fullfører i større grad i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene enn i de studieforberedende utdanningsprogrammene. En forklaring på det kan være organiseringen på yrkesfag, med mindre grupper og flere muligheter for tilpasset opplæring, noe som gjør at flere med svake resultater lykkes. Det er også mange elever og lærlinger som kan være lei av teoretiske skolefag, og som mestrer bedre den praktiske opplæringen og praksisen de får på yrkesfag (Utdanningsspeilet 2018).

Elever med mer enn 40 grunnskolepoeng har omtrent like stor sannsynlighet for å fullføre enten de går på yrkesfag eller på studieforberedende. Hovedforklaringen på at andelen som fullfører, er så mye høyere i studieforberedende utdanningsprogram enn i yrkesfaglige, er at det er flere elever med mange grunnskolepoeng som begynner på studieforberedende enn på yrkesfag.

Flest fullfører i Sogn og Fjordane

Andelen som fullfører videregående opplæring innen to år etter normert tid, er lavest i Finnmark, med 67 prosent, og høyest i Sogn og Fjordane, med 83 prosent.

Også når vi tar hensyn til foreldrenes utdanningsnivå, ligger Sogn og Fjordane høyt. Ser vi på elever med foreldre som har videregående opplæring som sin høyeste utdanning, har 81 prosent av elevene fra Sogn og Fjordane fullført innen to år etter normert tid, mens den samme andelen i Finnmark er 64 prosent. Fylkesinndelingen tilsvarer den som gjaldt da elevene begynte på Vg1.

Når vi tar hensyn til elevenes resultater fra grunnskolen, er det fortsatt store forskjeller mellom fylkene, særlig for elever med svake resultater. Av elevene med under 30 grunnskolepoeng har 27 prosent fullført innen to år etter normert tid i Nordland, mens den tilsvarende andelen i Hedmark og Telemark er 46 prosent. Det er mindre fylkesforskjeller blant elevene med gode karakterer. For elever med mellom 40 og 49 grunnskolepoeng skiller det bare 6 prosentpoeng mellom fylkene med høyest og lavest fullføringsandel.

Jenter fullfører i større grad enn gutter

82 prosent av jentene fullfører videregående opplæring innen to år etter normert tid, mens samme andel av guttene er 74 prosent. Hovedårsaken til at jenter fullfører i større grad enn gutter, er at guttene i gjennomsnitt har svakere skoleprestasjoner fra grunnskolen. Gutter og jenter med like mange grunnskolepoeng fullfører videregående opplæring i like stor grad.

Elever med innvandrerbakgrunn fullfører i mindre grad enn øvrige elever

Elever med innvandrerbakgrunn fullfører videregående opplæring i mindre grad enn øvrige elever. Det gjelder spesielt elever som selv har innvandret; blant dem er fullføringsandelen 61 prosent. For elever som født i Norge med innvandrerforeldre, er fullføringsandelen 76 prosent. Tilsvarende andel for øvrige elever er 80 prosent.

Norskfødte jenter med innvandrerforeldre fullfører i nesten like stor grad som jenter i befolkningen for øvrig. Norskfødte gutter med innvandrerforeldre har derimot en lavere fullføringsandel enn både norskfødte jenter og gutter i befolkningen for øvrig. Kjønnsforskjellen er også stor mellom innvandrergutter og innvandrerjenter.

Selv om mange av dem som begynte på Vg1 i 2013, ikke har fullført innen to år etter normert tid, så har mange fullført deler av videregående opplæring.

Noen har fullført alle trinn av utdanningen, men mangler karakter eller bestått i noen få fag. Andre er fortsatt i videregående opplæring, mens andre igjen har fullført en kompetanse på lavere nivå. En del ungdommer som har sluttet på videregående opplæring, er i gang med aktiviteter og annen oppfølging i regi av oppfølgingstjenesten.

Mange av dem som ikke har fullført og bestått, har en delkompetanse to år etter normert tid

Totalt har 5 prosent av elevene fullført, men ikke bestått videregående opplæring. Dette kan være elever som har fullført Vg3, og lærlinger som har fullført læretiden, men som mangler karakter i ett eller flere fag eller ikke har bestått fagprøven. Mange av disse elevene og lærlingene vil fullføre og bestå på et senere tidspunkt.

3 prosent av alle elevene er fortsatt i opplæring. Andelen er størst på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, hvor 5 prosent er i opplæring seks år etter påbegynt Vg1. Dette kan være elever eller lærlinger som har gjort omvalg, hatt avbrudd i opplæringen eller hatt opphold mellom skole og læretid. Det kan også være elever som har blitt forsinket med gjennomføringen av fagprøven.

3 prosent fullfører med planlagt grunnkompetanse

I underkant av 3 prosent av elevene har fullført med planlagt grunnkompetanse. Disse elevene går planlagte løp som gir kompetanse på et lavere nivå enn full yrkes- og studiekompetanse. Mange av dem har enkeltvedtak om spesialundervisning i ett eller flere fag og skal ikke ha opplæring etter alle kompetansemålene i læreplanen. I gjennomføringsstatistikken blir disse elevene ikke registrert med «fullført og bestått», til tross for at de kan ha fullført sitt planlagte løp. Det er fordi de ikke fullfører med full studie- eller yrkeskompetanse. Elever kan gå mot planlagt grunnkompetanse både på studieforberedende og på yrkesfaglige utdanningsprogram. Lærekandidatordningen er et eksempel på en ordning der kandidatene ikke har som mål å nå alle læreplanmålene, men har en redusert læreplan.

Andelen som fullfører med grunnkompetanse, varierer mellom utdanningsprogrammene. På restaurant- og matfag fullfører 14 prosent av elevene med planlagt grunnkompetanse, mens den tilsvarende andelen på elektro og datateknologi og idrettsfag er 0,5 prosent.

Noen elever avslutter opplæringen før Vg3 eller før de har fullført læretiden. Totalt har 11 prosent av elevene sluttet to år etter normert tid. Design og håndverk har den høyeste andelen elever som har sluttet, med 27 prosent.

Gode muligheter for å fullføre videregående opplæring hele livet

I Norge har folk gode muligheter til å ta videregående utdanning selv etter at de har brukt opp ungdomsretten. Hvis vi måler etter ti år, øker andelen som fullfører, med 7 prosentpoeng (2009-kullet). Her er det variasjon mellom fylkene. I Finnmark øker fullføringsandelen med i overkant av 11 prosentpoeng etter ti år, mens i Akershus er økningen 5 prosentpoeng.

Andelen som har fullført innen ti år, øker mest blant elever på yrkesfag. I 2009-kullet hadde 89 prosent av elevene som begynte på studieforberedende, og 72 prosent av elevene som begynte på yrkesfag, fullført etter ti år. Det er henholdsvis 6 og 8 prosentpoeng høyere enn andelen som fullfører innen to år etter normert tid. På studieforberedende utdanningsprogram øker andelen som fullfører, mer blant guttene enn blant jentene, mens på yrkesfaglige utdanningsprogram øker fullføringsandelen omtrent like mye for begge kjønn. Totalt har 81 prosent oppnådd studie- eller yrkeskompetanse etter ti år.

Innen de har fylt 25 år, har 82 prosent av befolkningen fullført videregående opplæring. Det er ett prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i OECD. I løpet av livet vil 93 prosent i Norge ha gjennomført videregående opplæring, mot 86 prosent i OECD (OECD 2019).

Det er i hovedsak i overgangene mellom trinnene i videregående opplæring at elever slutter eller gjør omvalg. 7 prosent av elevene er ikke i videregående opplæring året etter at de gikk Vg1. Blant dem som gikk på Vg2 skoleåret 2018–19, var det 9 prosent som ikke var i videregående opplæring året etter. De fleste av dem som ikke fortsetter i videregående opplæring direkte etter Vg2, har gått på et yrkesfaglig utdanningsprogram.

Overganger gjennom videregående skole, 2019

Flere går direkte fra Vg2 til læreplass

Den vanligste overgangen for elever på yrkesfaglig Vg2 er til læreplass. De siste årene har andelen elever som går fra Vg2 til læreplass, økt vesentlig. Nesten 46 prosent av elevene får opplæring i bedrift året etter Vg2 yrkesfag. Det er en økning på over 12 prosentpoeng siden 2013. Elever på yrkesfaglige utdanningsprogram som får læreplass, har betydelig større sjanse for å gjennomføre videregående opplæring enn de som ikke får læreplass samme høst som de søker (Statistisk sentralbyrå 2020b).

De siste årene har det også vært en klar nedgang, med over 5 prosentpoeng fra 2013 til 2019, i andelen elever som er ute av videregående opplæring. 17 prosent av yrkesfagelevene på Vg2 skoleåret 2018–19 var ikke i videregående opplæring skoleåret etter.

Det er også noen elever som slutter i løpet av skoleåret. 3 prosent av alle elever i videregående opplæring sluttet i løpet av skoleåret 2019–20. Det er betraktelig flere elever som slutter i løpet av året, i yrkesfaglige utdanningsprogram enn i studieforberedende utdanningsprogram. Totalt slutter 5 prosent på yrkesfag og 2 prosent på studieforberedende i løpet av skoleåret.

Det er en nedgang i andelen elever som slutter i løpet av året, fra 3,4 prosent i 2018–19 til 3,0 prosent i 2019–20. I antall tilsvarer denne andelen omtrent 600 elever. Skoleåret 2019–20 ble preget av at skolene ble stengt i midten av mars. Flere uker med opplæring hjemme, mer bruk av digital undervisning og avlyst eksamen kan ha spilt inn på hvor mange som sluttet. Ettersom det ikke ble ført fravær fra mars og ut skoleåret, kan det også hende at ikke alle som faktisk sluttet, ble fanget opp.

Mange på yrkesfag bruker mer enn seks år på å fullføre fra de begynner i videregående opplæring. Én grunn til dette er at mange bruker mer enn normert tid på å fullføre læretiden og bestå fagprøven. I 2014-kullet er det litt over halvparten som har bestått fag- eller svenneprøven innen to år etter påbegynt læretid, mens 77 prosent har bestått innen tre år. Innen fem år har 85 prosent av lærlingene oppnådd fag- eller svennebrev.

Det kan være flere grunner til at gjennomføringsgraden øker fra to til tre år etter læretidens start. En viktig grunn er at det er flere lærefag og opplæringsmodeller hvor læretiden i bedrift er lengre enn to år. Elektro og datateknologi, som har flere lange læreløp, har for eksempel lavest fullføring etter to år, men høyest fullføring etter fem år. Videre er det noen elever som bruker lengre tid enn normert på læretiden, blant annet på grunn av midlertidige avbrudd, omvalg eller fordi de blir forsinket med fag- eller svenneprøven eller stryker på første forsøk.

Elektro og datateknologi har høyest andel lærlinger som fullfører med fagbrev

Det er betydelige forskjeller mellom utdanningsprogrammene på hvor mange som får fagbrev, og hvor fort de får det. I elektro og datateknologi har 92 prosent av lærlingene bestått fag- eller svenneprøven etter fem år, mens andelen i design og håndverk er 72 prosent.

I aldersgruppen 16–25 år er det 89 000 ungdommer som verken har bestått eller befinner seg i videregående opplæring. De utgjør 14 prosent av alle i denne aldergruppen. Andelen varierer fra 20 prosent i Finnmark til 10 prosent i Sogn og Fjordane. På nasjonalt nivå har andelen sunket hvert år siden 2010. 

Ungdommer som ikke har fullført videregående opplæring, trenger ikke å være inaktive. Mange velger å avslutte opplæringen for å jobbe. Av de 14 prosentene som er uten og utenfor videregående opplæring, er omtrent halvparten i arbeid og halvparten ikke i arbeid. Andelen som er i arbeid, er særlig høy i de tre nordligste fylkene. Det er de samme tre fylkene som har den høyeste andelen ungdom som ikke fullfører videregående opplæring.

Den totale andelen som er uten og utenfor videregående opplæring, øker med alderen fra 16 til 25 år. Samtidig er også flere i arbeid desto eldre de er.

Oppfølgingstjenesten skal hjelpe ungdommer som avbryter eller ikke kommer i gang med videregående opplæring eller arbeid. I juni 2020 var 13 900 ungdommer registrert i oppfølgingstjenesten. Det er 1 100 færre enn året før. 

Skoleåret 2019–20 har 37 prosent av ungdommene begynt i opplæring, jobb eller tiltak etter å ha vært i kontakt med oppfølgingstjenesten. Det er på samme nivå som året før. Til tross for koronasituasjonen har altså 2 av 5 ungdommer kommet i aktivitet.

Det er stor variasjon mellom fylkeskommunene når det gjelder både andelen ungdommer de ikke har fått tak i (ukjent status), og andelen som har kommet i aktivitet. Andelen ungdommer med ukjent status er 36 prosent i Oslo og 15 prosent i Troms og Finnmark, mens den er på under 5 prosent i flere av fylkeskommunene. 56 prosent av ungdommene i Vestfold og Telemark har kommet i aktivitet i løpet av skoleåret, mens den samme andelen i Oslo bare er 16 prosent.

Halvparten er i gang med videregående opplæring eller arbeid neste skoleår

Det viktigste målet på at oppfølgingstjenesten lykkes i sitt arbeid, er at ungdommer kommer i gang med videregående opplæring eller arbeid etter at de har vært i kontakt med oppfølgingstjenesten. 51 prosent av ungdommene som var i oppfølgingstjenestens målgruppe per juni 2019, var i gang med skole, lære eller arbeid høsten 2019. Andelen varierer fra 42 prosent i Oslo til 57 prosent i Troms og Finnmark og Nordland.