Utdanningsspeilet 2019

Utdanningsspeilet er Utdanningsdirektorats årlige publikasjon med statistikk og analyser om barnehage og grunnopplæring i Norge. Publikasjonen følger hele utdanningsløpet fra barnehage og ut videregående opplæring. Gjennom Utdanningsspeilet får du et overblikk over noen av de store utviklingstrekkene innenfor våre områder.

I 2019 ser vi nærmere på hvordan innvandrere og etterkommere lykkes i vårt utdanningssystem. Hvordan sørger vi for at ikke økonomi står i veien for deltagelse i barnehage og skolefritidsordning, og hvilke forskjeller er det i læringsresultater og gjennomføring blant elever med innvandrerbakgrunn og øvrige elever? Kunnskap viser at ungdommer som ankommer Norge sent i grunnskolen har ekstra utfordringer med å gjennomføre og at lærlinger med innvandrerbakgrunn sliter mer enn annen ungdom med å skaffe seg læreplass.

Utdanningsdirektoratet publiserer oppdatert statistikk og forskning gjennom hele året. I Utdanningsspeilet prøver vi å samle trådene og gi en oppsummering av viktige utviklingstrekk med utgangspunkt i skoleåret 2018-19. Samtidig er Utdanningsspeilet en inngangsport til deg som vil finne flere tall og fordype deg i lengre forskningsartikler

Utdanningsspeilet er for de som jobber med politikkutvikling på barnehage og utdanningsfeltet og for alle andre som er interessert i tematikken.

Barnehagedeltagelsen har økt betydelig i nyere tid. I dag går 9 av 10 barn i Norge i barnehage. Selv om barnehage er et frivillig tilbud, regnes det som en del av utdanningssystemet. Barnehage er en viktig arena for barns allsidige utvikling gjennom omsorg, lek og læring. Det er regjeringens mål at barnehagene skal være tilgjengelige for alle barn.

Det er totalt 5 788 barnehager i Norge. Blant disse er 498 familiebarnehager og 117 åpne barnehager. 47 prosent av barnehagene er kommunale og 53 prosent er private. 50 prosent av barna går i kommunale barnehager. Kommunene finansierer over 80 prosent av utgiftene både til de kommunale og de private barnehagene. Omtrent 15 prosent av utgiftene til barnehagedrift dekkes av foreldrene, mens øremerkede statlige tilskudd og annen støtte fra kommune eller eier utgjør en liten del av finansieringen til barnehager.

16 prosent av barna går i barnehager med over 100 barn

Tallet på barnehager har gått jevnt ned de siste årene. Det blir først og fremst færre av de minste barnehagene med under 26 barn. Dette gjelder både familiebarnehager og ordinære barnehager. 25 prosent av barnehagene har under 26 barn, men kun 7 prosent av barna går i de minste barnehagene. Tallet på de største barnehagene har stabilisert seg de siste årene. Omtrent 16 prosent av barna går i barnehager med over 100 barn og andelen har vært stabil de siste 5 årene.

Færre familiebarnehager

98,6 prosent av alle barn i barnehage går i en ordinær barnehage. Tallet på barn i familiebarnehage har gått ned flere år på rad. I 2018 gikk 3900 barn i familiebarnehage. De fleste barn som går i familiebarnehage er under 3 år. 

Åpne barnehager er et tilbud for foreldre og barn uten barnehageplass der de kan delta i et pedagogisk tilbud noen timer per uke. Det er totalt 117 barnehager som kun fungerer som åpne barnehager. I tillegg har en del andre barnehager åpen barnehage som et deltilbud. 

Barnehagedeltagelsen har økt betydelig siden 1980-tallet. I 1963 gikk kun 2 prosent av barn 1-5 år i barnehage (SSB). Økningen i deltagelse skyldes både utviklingstrekk i samfunnet, som økt arbeidslivsdeltagelse for kvinner, og ulike politiske virkemidler. Etter barnehageforliket på Stortinget i 2003 har det vært en betydelig økning av andel barn i barnehage, en utvikling som også kan sees i sammenheng med lovfestet rett til plass i barnehage. Særlig har det vært en økning i deltagelse blant de yngste barna og blant minoritetsspråklige barn. 

Høy dekningsgrad, særlig for de eldste barna

278 578 barn går i barnehage ved utgangen av 2018. Totalt går 91,7 av barn i alderen 1-5 år i barnehage. Andelen barn som går i barnehage øker med alder. 73,2 prosent av ett-åringene går i barnehage, mens for 5- åringer er andelen 97,6 prosent.

I 2018 var det 77 100 årsverk i barnehagene. 64 100 av disse er pedagogiske ledere og andre ansatte som jobber direkte med barna. De som jobber direkte med barna kalles grunnbemanning. I tillegg kommer styrere, personale til spesialpedagogisk hjelp, og personale som gir styrket norskopplæring. 3200 årsverk går til merkantilt arbeid, vaktmester, rengjøring og kokk.

4 av 10 ansatte er barnehagelærere

Totalt er det 41 prosent som er barnehagelærere eller har tilsvarende utdanning blant ansatte i grunnbemanningen. 20 prosent er barne- og ungdomsarbeidere.

Andelen med barnehagelærerutdanning eller tilsvarende er like høy i private som i kommunale barnehager, mens andelen barne- og ungdomsarbeidere er vesentlig høyere i kommunale barnehager enn i private. Det er ikke noe lovkrav knyttet til ansettelse av barne- og ungdomsarbeidere, noe som kan forklare noe av forskjellen mellom kommunale og private barnehager. 

Det er kun krav om godkjent utdanning for pedagogiske ledere. For annen grunnbemanning er det ikke noe utdanningskrav. Private barnehager har en litt høyere andel ansatte uten barnehagefaglig bakgrunn enn kommunale barnehager.

Andelen ansatte som er barnehagelærere eller tilsvarende økte fra 38,0 til 41,0 fra 2016 til 2018.

Familiebarnehager har ikke samme krav til pedagogisk bemanning som i ordinære barnehager. I familiebarnehager skal det gis pedagogisk veiledning av utdannet barnehagelærer til bemanningen.

Bedre bemanningstetthet

På nasjonalt nivå var bemanningen tilnærmet uendret på 6,0 barn per ansatt fra 2013 til 2017. I 2018 bedret bemanningen seg til 5,8 barn per ansatt. Tilsvarende har det blitt færre barn per barnehagelærer eller tilsvarende siden 2016. 

Kommunale barnehager har høyere bemanningstetthet enn private barnehager. Det er i gjennomsnitt 5,7 barn per ansatt i kommunale barnehager og 6,0 barn per ansatt i private. Det kan se ut til at flere og skjerpede lovkrav fører til en gradvis bedring av bemannings- og pedagogtetthet.

Flere dispensasjoner

Skjerpingen av pedagognormen førte til et behov for betydelig flere pedagogiske ledere i barnehagen. Noen av barnehagene som ikke klarer å møte kravet søker om dispensasjon fra normen. I 2018 har 10 prosent av årsverkene til de pedagogiske lederne varig eller midlertidig dispensasjon fra utdanningskravet, noe som er en økning på 5 prosentpoeng fra 2017. Frem til 2018 var det stadig færre pedagogiske ledere med dispensasjon fra utdanningskravet, men etter skjerpingen av pedagognormen i 2018 har andelen igjen økt. Det ser altså ut til at skjerpede krav – i alle fall i en overgangsperiode – kan føre til økt antall dispensasjoner.

I tillegg til at barnehagene kan få dispensasjon fra utdanningskravet for pedagogiske ledere, kan barnehagen også få dispensasjon fra selve pedagognormen. Også her ser vi en betydelig økning i 2018. I 2016 og 2017 hadde 2 prosent av barnehagene dispensasjon fra normen om pedagogisk bemanning, mens andelen økte til 8 prosent i 2018. Kommunen som barnehagemyndighet har ansvar for å følge opp barnehager som ikke oppfyller lovkravene, blant annet gjennom veiledning og tilsyn.

Skjerpede krav gir reell forbedring

Siden 2016 har antall barn per barnehagelærer gått ned fra 16,1 til 14,4, mens antall barn per ansatt har gått fra 6,0 til 5,8. Parallelt med dette får mange barnehager innvilget dispensasjon fra normen. Kommunen kan gi dispensasjon fra pedagognormen i inntil ett år av gangen når særlige hensyn tilsier det. Det er grunn til å tro at andelen med dispensasjon eller andelen som ikke oppfyller de nye kravene kan gå ytterligere ned på sikt, slik trenden var i årene før pedagognormen ble skjerpet.

Krav til ansatte i barnehagen bunner i en forventning om at bemanningstetthet og ansattes utdanning henger sammen med kvaliteten på barnehagetilbudet. Studier peker på at både antall ansatte og ansattes formelle kompetanse har betydning for barns trivsel og utvikling ved at disse påvirker interaksjonen mellom barn og ansatte (OECD, 2018). I tillegg til kompetanse og utdanning påvirker blant annet størrelsen på barnegruppen og antall barn per ansatt kvaliteten på samhandlingen mellom barn og ansatte i barnehagen (OECD, 2018).

Observasjon av praksis i barnehagene viser at barnehagelærere i større grad enn andre ansatte er aktive grensesettere og legger til rette for verbal kommunikasjon og barnas autonomi i deres samhandling med barna (Bjørnestad m.fl., 2019). En studie av de yngste barna i barnehager (GoBaN) viser at kvalifiserte ansatte, høy bemanningstetthet samt små og stabile barnegrupper virker positivt på barn-voksenrelasjoner noe som igjen bidrar positivt til barns trivsel (Bjørnestad & Os, 2018).

Ansatte ønsker mer kompetanse

Ansatte i barnehagen rapporterer økt behov for kompetanse om arbeid med barn med rett til spesialpedagogisk hjelp og barn med et annet morsmål enn norsk. Dette gjelder spesielt ansatte som har en høy andel barn i disse gruppene i barnehagen de jobber i (OECD, 2019).

Ønske om mer kompetanse, både blant ansatte og barnehageeiere møtes blant annet med tilbud om etterutdanning. 367 styrere begynte på etterutdanning skoleåret 2019-20. Styrerutdanningen er en lederutdanning for styrere i barnehager. Samme år fikk 900 barnehagelærere tilbud om videreutdanning gjennom Utdanningsdirektoratets tilbud. Tilbud inkluderer læringsmiljø og pedagogisk ledelse, naturfag og matematikk, og språkutvikling og språklæring.

En barriere mot å delta i kompetansebyggende tiltak er at barnehagene mangler personale å sette inn ved fravær, viser TALIS-undersøkelsen for barnehage. En annen barriere er mangel på tid grunnet familieforpliktelser (OECD, 2019).

Barnehage som arena for å lære om respekt for andre kulturer

I OECD-undersøkelsen TALIS Starting Strong svarer nesten alle de norske barnehagestyrerne at de er enig i at barn bør lære respekt for andre kulturer så tidlig som mulig (99 prosent).

I en mangfoldig barnehage har barna ulike forutsetninger for å delta i barnehagens mange fellesskap. Forskere finner at ansatte tar hensyn til barns ulike språklige og kulturelle kompetanse når de jobber med likeverdig behandling av barn i barnehagen (Zachrisen, 2017). 

Barnehagene jobber mer med rammeplanen

Innholdet i barnehagen er regulert av barnehageloven og forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Rammeplanen beskriver blant annet barnehagens verdigrunnlag, ansvar og roller, arbeidsmåter og fagområder.

Det har vært en økning i barnehagenes arbeid med alle fagområder i rammeplanen fra 2008 til 2018, kommer det frem i Utdanningsdirektoratets årlige spørring til barnehagesektoren (Fagerholt m.fl., 2019). Dette kan tolkes som økt vektlegging på innholdet i barnehagen. 73 prosent av eiere som er spurt opplever at styrerne er positive til å ta i bruk ny rammeplan. I 2018 var barnehagens digitale praksis, livsmestring, helse og bærekraftig utvikling de temaene fra rammeplanen som barnehagene har størst behov for støttemateriell til (Fagerholt m.fl., 2019).

Foreldre er fornøyde med barnehagen 

Foreldre som svarer på foreldreundersøkelsen er stort sett fornøyde med barnehagetilbudet. 93 prosent av foreldrene i foreldreundersøkelsen er svært eller ganske fornøyde med tilbudet totalt sett. Det er få endringer i foreldrenes svar de tre årene undersøkelsen er gjennomført. Foreldreundersøkelsen viser at foreldre er mest fornøyde med barnas trivsel, utvikling og relasjon mellom barn og voksen. Hele 97 prosent av foreldrene er helt eller delvis enige i at barnet deres trives i barnehagen. 

Det er imidlertid noe nedgang i tilfredsheten med bemanningstettheten i 2018 sammenlignet med 2017 og 2016, noe som kan ha sammenheng med oppmerksomhet om ny bemanningsnorm. Den faktiske bemanningstettheten økte i samme periode. Det ser for øvrig ut til å være lite eller ingen sammenheng mellom strukturelle egenskaper ved barnehagen, som størrelse, ansattes utdanning og bemanningstetthet og foreldrenes tilfredshet (Opinion, 2019). 

Foreldre til de yngste barna er noe mer tilfredse med barnehagetilbudet enn foreldrene til de eldste barna, selv om forskjellene er små. På spørsmålet om total tilfredshet svarer 95 prosent av foreldre med barn 0-2 år og 92 prosent av foreldre med barn som er 3 år eller eldre at de er svært eller ganske fornøyde med barnehagen. Foreldre til de yngste barna er noe mer tilfredse med bemanningstettheten enn foreldre til de eldste barna, henholdsvis 77 prosent og 71 prosent. Dette kan henge sammen med høyere krav til bemanning for barn som er under 3 år.

Barnehagen er en del av utdanningssystemet og det er et politisk mål at alle barn skal ha mulighet til å gå i barnehage. En rekke studier viser at barn som har gått i barnehage, har bedre språkutvikling og gjør det bedre på skolen enn barn som ikke har gått i barnehage. Noen studier viser at dette ikke bare avspeiler at barn som uansett ville gjort det bra på skolen, også har gått i barnehagen, men at det å gå i barnehage i seg selv virker gunstig på barns språklige og sosiale utvikling. Dette gjelder særlig for barn fra familier med lav utdanning og lav inntekt (Mogstad & Rege 2009; Havnes & Mogstad 2011).

Barn fra familier der foreldre med lav utdanning, lav inntekt og foreldre med minoritetsbakgrunn deltar sjeldnere i barnehage enn andre barn (Moafi 2017). Disse kjennetegnene på bakgrunn vil i mange tilfeller være overlappende. En rekke ulike tiltak er iverksatt de siste tiårene med mål om å øke deltakelsen blant disse barna. Tiltakene er særlig knyttet til økonomiske barrierer. 

Barnehage kan bidra positivt til barns språkutvikling

En kunnskapsoppsummering om språkarbeid i barnehager med flerspråklige barn finner at eksponering for andrespråket er viktig for barns språkutvikling. Eksponering kan skje i barnehagen, og forskning viser at barnehagelærere må bruke metoder som aktiviserer barn for at de skal lære. Gruppesammensetning og hvordan aktiviteter gjennomføres er av betydning (Lillejord m.fl., 2017). 

Effekt av barnehage på språkutvikling er altså betinget både av deltagelse i barnehagen og kvaliteten i interaksjonene mellom barn og ansatte og mellom barn. Det å tilhøre en språklig sterk barnegruppe kan kompensere for forskjeller i foreldres utdanningsbakgrunn og bidra til å gjøre språkferdighetene blant barnehagebarn likere (Ribiero m.fl., 2017).

Evaluering av et forsøk med gratis kjernetid i bydelene Grorud, Alna, Stovner og Bjerke i Oslo viser at elever som hadde tilbud om gratis kjernetid har bedre resultater på nasjonal prøve i lesing på 5.trinn, samt at færre får fritak  (Drange, 2018). Barn med innvandrerbakgrunn i bydeler med gratis kjernetid presterer på gjennomsnittet ganske likt sammenlignet med barn generelt i bydeler uten slikt tilbud på nasjonale prøver på femte trinn. De positive resultatene for lesing antyder at tilbudet om gratis barnehage fører til at elevenes språkkunnskaper bedres, noe som er i tråd med målet for tiltaket, selv om det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner om kausale effekter (Drange, 2018).

Flere minoritetsspråklige barn i barnehage

Det var 50 900 minoritetsspråklige barn i barnehage i 2018, det er nesten 10 000 flere enn 5 år tidligere. Det har vært en jevn økning av minoritetsspråklige barn i barnehage i alle aldersgrupper. Økningen i antall barn skyldes først og fremst flere innvandrere i befolkningen, men det har også vært en økning i dekningsgraden blant minoritetsspråklige.

83 prosent av de minoritetsspråklige barna går i barnehage i 2018 (SSB), en økning på 4 prosentpoeng siden 2014. Det er for 1-åringer vi ser den største forskjellen mellom minoritetsspråklige barn og øvrige barn. Fra 2006 har forskjellene blitt gradvis mindre. 2 av 10 minoritetsspråklige barn i barnehage får styrket norskopplæring som krever ekstra personalressurser.

Minoritetsspråklige barn starter i barnehagen noe senere enn øvrige barn. De går dermed i barnehagen i noe kortere tid enn gjennomsnittet, men så godt som alle minoritetsspråklige barn går i barnehagen før skolestart. Det er liten forskjell på deltagelse i barnehage for minoritetsspråklige 5-åringer og gjennomsnittet blant 5-åringene.

18 prosent av barn i barnehagen er minoritetsspråklige, men det er store variasjoner mellom kommuner og bydeler. Drammen og Oslo har størst andel minoritetsspråklige barn i barnehage med henholdsvis 35 og 30 prosent. Det er også stor variasjon mellom bydeler og barnehager i disse byene. 

Det er stor variasjon i andel minoritetsspråklige barn i Oslos barnehager. I bydelene Alna, Stovner og Søndre Nordstrand er over halvparten av barna i barnehagen minoritetsspråklige, mens andelen er minst i Nordstrand og Vestre Aker, med henholdsvis 9 og 10 prosent. 

Det er større andel minoritetsspråklige barn i kommunale barnehager enn i private. I private barnehager er 14 prosent av barna minoritetsspråklige, mens andelen er 22 prosent i kommunale barnehager. Totalt går 60 prosent av minoritetsspråklige barn i kommunale barnehager. Andelen har gått gradvis ned de siste 10 årene og var på 70 prosent i 2008.

Moderasjonsordninger virker

Formålet med de nasjonale moderasjonsordningene i barnehagen er å tilrettelegge for økt barnehagebruk og å bedre økonomien til økonomisk utsatte familier. 

Totalt 33 459 husholdninger har fått reduksjon i foreldrebetaling grunnet lav inntekt i 2018. Til sammen har 41 900 barn fått lavere oppholdsbetaling og 26 000 barn fått gratis kjernetid på grunn av lav inntekt. Det er 4500 flere husholdninger og nærmere 6200 flere barn som får inntektsredusert foreldrebetaling sammenlignet med 2017. Det er også 5000 flere barn som får gratis kjernetid i barnehage. 1868 barn har i tillegg friplass i barnehage.

Kommunene brukte over 644 millioner kroner til redusert foreldrebetaling grunnet lav husholdningsinntekt i 2018. Det er 146 millioner kroner mer enn i 2017.

Den nasjonale moderasjonsordningen med prisreduksjon har bidratt til å øke barnehagebruken blant de aktuelle husholdningene med 1,2 prosent. Ifølge evalueringen er dette en beskjeden effekt siden barnehagebruken blant disse husholdningene er under 80 prosent. Moderasjonsordningen har i tillegg redusert barnehageutgiftene for fulltidsplass for dem som er omfattet av ordningen og virker slik fattigdomsreduserende (Østbakken, 2019).

Ikke alle som har rett på moderasjon, får dette

I 2017 fikk 61 prosent av de som hadde rett på gratis kjernetid innvilget dette. Det er en oppgang fra 2015, da kun 45 prosent av de som hadde rett fikk innvilget gratis kjernetid (Østbakken, 2019). At flere får innvilget gratis kjernetid, skyldes både at andelen som får reduksjon av dem som har krav på det har økt, men også at flere familier faller inn under inntektsgrensen. Eksempelvis har innslagsgrensen for gratis kjernetid økt fra 405 000 kr i 2015 til 450 000 kr i 2017.

Det er også en økning i innvilgelse av redusert foreldrebetaling etter 6 prosentregelen, selv om ikke alle som har krav på dette får. I 2015 fikk 30 prosent av de som har rett på moderasjon, innvilget dette. I 2017 økte dette til 45 prosent (Østbakken, 2019).

Selv om andelen barn som har rett på moderasjon og som får dette øker, er det fortsatt en stor andel av de som har rett på moderasjon som ikke benytter seg av ordningen. Lite kjennskap til ordningene, og at familiene må søke på ordningene og legge ved dokumentasjon, kan være blant forklaringene. Komplisert søknadsprosedyre kan altså bidra til at flere som har rett på moderasjon, ikke får dette. Regjeringen har derfor utarbeidet et forslag som skal gjøre søknadsprosessen enklere. Forslaget til forskriftsendringer innebærer at flertallet av søkere slipper å legge ved disse opplysningene til søknaden, og at kommunen kan innhente opplysningene fra Skattedirektoratet og Folkeregisteret. 

Foreldre kan ha andre grunner enn økonomiske til ikke å velge barnehage. Dette inkluderer syn på hva som er til barnets beste og foreldres ønske om å selv følge barnets utvikling i de første årene og andre tilgjengelige tilsynsordninger (Trætteberg og Lidén 2018). Barnehagedeltakelsen er lavere blant barn til ikke-yrkesaktive mødre sammenlignet med yrkesaktive mødre. Dersom den ene forelderen ikke er i jobb, vil det være mindre behov for og ønske om tilsyn, og sannsynligvis mindre økonomisk handlingsrom til å benytte barnehage.

Det kan også være andre utgifter knyttet til deltagelse i barnehagen enn foreldrebetalingen, som kostpenger, utgifter til transport og utstyr som hindrer deltagelse. Barnehager kan kreve betaling for kost (matpenger) i tillegg til maksprisen. Kostpenger omfattes ikke av moderasjonsordningene. Det er stor variasjon i kostpenger mellom barnehager der noen barnehager ikke har kostpenger mens andre har kostpenger på over 1000 kroner pr mnd.

Fire av fem foreldre som ikke søker barnehageplass for 1-5 åringer oppgir «viktig at barnet er sammen med mor de første årene» som en grunn. Syv av ti foreldre som mottar kontantstøtte, oppgir at de ikke vil søke om barnehageplass hvis kontantstøtten avvikles (Moafi 2017). Dette kan være indikasjoner på at det også er andre ting enn økonomi som påvirker deltagelse i barnehage.

Moderasjonsordninger har liten betydning for foreldres arbeidstilknytning

Økningen i barnehagebruk blant de som har rett på moderasjonsordninger ser ikke ut til å føre til at mødrene har styrket sin tilknytning til arbeidslivet. Det ser derimot ut til at mødre med rett til moderasjon i noen grad tar ut inntektsoverføringen i redusert arbeidstid snarere enn å arbeide mer i den tiden barn går i barnehage (Østbakken 2019). 

Det er 10-årig obligatorisk grunnskole i Norge, og hver høst starter i overkant av 60 000 barn i første klasse. Tendensen går mot færre og større skoler, men demografiske forhold gjør at det fortsatt er mange små skoler. Som følge av lærernorm og økte bevilgninger har det blitt færre elever per lærer de siste årene, særlig på de lavere trinnene.

En høy andel elever deltar på skolefritidsordningen, særlig på 1. og 2. trinn. Høy deltakelse gjør at oppmerksomheten om både innhold og inkludering på SFO har økt.

Det er en økning i antall som tar grunnskoleopplæring som voksne, og nesten alle disse er minoritetsspråklige.

Elever i grunnskolen har fått bedre karakterer de siste årene. Jenter har litt bedre karakter etter 10. trinn enn gutter. På nasjonale prøver gjør gutter det bedre enn jenter i regning og engelsk, og høsten 2019 gjør de det for første gang like godt som jenter på nasjonale prøver lesing på 5. trinn.  For 15-åringer viser PISA 2018 imidlertid at gutter leser dårligere enn jenter. 

18 prosent av elevene i grunnskolen har innvandrerbakgrunn, som er mer enn en dobling siden 2004. Elever med innvandrerbakgrunn klarer seg i hovedsak godt i norsk skole, men de har noe svakere resultater enn øvrige elever. Mange elever som kommer til Norge sent i grunnskoleløpet får ikke beregnet grunnskolepoeng.

Skoleåret 2019-20 er det 636 250 elever ved offentlige og private grunnskoler i Norge.

De siste ti årene har elevtallet vært nokså stabilt på nasjonalt nivå, men det er store forskjeller mellom fylkene. I Oslo har elevtallet økt med 23 prosent de siste ti årene, og i Akershus har det økt med 12 prosent. Samtidig har det vært en nedgang på 15 prosent i Finnmark og 11 prosent i Nordland.

Elevtallet vil synke med fire prosent fram mot 2028

Endringer i elevtall kan ha stor betydning for kommuner når de planlegger skolestruktur og lærerbehov. Statistisk sentralbyrå (SSB) forventer at antall elever i grunnskolealder vil synke til 613 000 i 2028, som er en nedgang på 4 prosent fra dagens nivå. Fra 2023 vil det synke med noen tusen i året (SSB, 2016a).

Ifølge disse prognosene vil elevtallet gå mest ned i Sogn og Fjordane, Finnmark og Troms og minst ned i Vest-Agder og Akershus.

Bakgrunnen for at SSB forventer en nedgang er at innvandringen er forventet å ligge på et lavere nivå i årene fremover. Også fruktbarheten har gått ned og er forventet å ligge på et lavere nivå. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til slike beregninger.

Færre og større grunnskoler

Til sammen er det 2799 grunnskoler i Norge skoleåret 2019-20. Det er 269 færre enn for 10 år siden.Tendensen går mot færre og større skoler i Norge. I skoleåret 2019-20 var det i gjennomsnitt 227 elever per skole, som er 26 flere elever enn for ti år siden.

Det er 195 skoler med 500 eller flere elever, det er 72 flere skoler enn for ti år siden.

Samtidig som det blir flere av de største skolene, blir det færre av de minste. I 2009 var det 1028 skoler med under 100 elever, mens tallet i dag er 792. 28 prosent av skolene har under 100 elever, men kun 6 prosent av elevene går på de minste skolene.

Størrelsen på skolene varierer mye fra fylke til fylke.

• I Finnmark, Nordland og Sogn og Fjordane har minst halvparten av skolene under 100 elever.
• I Oslo har 39 prosent av skolene 500 elever eller flere, en økning fra 26 prosent i 2009.
• I Finnmark er det ingen skoler med over 500 elever.

Siden 2009-10 er det i gjennomsnitt lagt ned 54 skoler og opprettet 27 skoler årlig. De fleste skolene som legges ned er små, og hadde i gjennomsnitt 69 elever det siste året de var i drift.

Lavt elevtall og økonomiske hensyn i kommunen kan være årsaker til at en skole legges ned.

Flere private grunnskoler

Skoleåret 2019-20 går 27 027elever på private grunnskoler i Norge,  noe som utgjør 4 prosent av elevene. Det er 261 private grunnskoler i Norge, og det er 99 flere enn i 2009-10.

Private grunnskoler er i gjennomsnitt mindre enn offentlige grunnskoler. I 2019-20 hadde de private skolene i gjennomsnitt 104 elever, mens de kommunale skolene i gjennomsnitt hadde 241 elever.

I tillegg til private grunnskoler i Norge er det ni norske private skoler i utlandet, som til sammen har 765 elever.

Prosentandelen som går på private grunnskoler varierer etter kommunestørrelse. I kommuner med færre enn 5000 innbyggere går 2,6 prosent av elevene på privatskole, mens i kommuner med over 20 000 er andelen 4,7 prosent (Skoleåret 2018-19).

De største privatskolene ligger stort sett i og rundt de største byene. I Bergen går 6 prosent av elevene på private skoler, mens andelen er 5 prosent i Oslo og Trondheim.

Kun 1 av 10 nedlagte offentlige skoler erstattes av en privatskole

Det legges ned langt flere offentlige skoler enn det opprettes nye private. Kun i 12 prosent av tilfellene blir det opprettet en ny privatskole med samme beliggenhet samme år en offentlig skole har blitt lagt ned. Likevel er det slik at 2 av 10 nye private skoler etableres med samme beliggenhet som en nedlagt offentlig skole. Av disse er et flertall Montessori-skoler. 5 prosent av de offentlige skolene som legges ned, erstattes av en Montessori-skole samme år. 

I behandlingen av søknaden om å etablere en ny privatskole skal det blant annet legges vekt på betydningen etableringen av en friskole vil ha for den offentlige skolestrukturen. I den vurderingen legger man vekt på vertskommunens vurderinger.

Flere profilskoler

De vanligste grunnlagene for godkjenning er henholdsvis anerkjent pedagogisk retning og livssyn. Nesten 80 prosent av friskolene er godkjent på ett av disse to grunnlagene. De siste årene har det også kommet til flere profilskoler. Høsten 2019 var det 18 grunnskoler som var godkjent på grunnlag av at de tilbyr en særskilt profil. 15 av skolene hadde idrett som særskilt profil. De øvrige hadde entreprenørskap og realfag som profil.

I dag jobber det nærmere 70 000 lærere i Norge. De underviser  636 250 elever på barnetrinnet og ungdomstrinnet. Lærerens kjerneoppgaver er å planlegge, gjennomføre og vurdere opplæringen, og tilpasse opplæringen til den enkelte elev og elevgruppen som helhet. Lærernes samfunnsmandat er å fremme elevers læring og utvikling (Ekspertgruppa om lærerrollen, 2016).

Lærernormen har gitt bedre lærertetthet

Høsten 2019 var det over 40 300 lærerårsverk til ordinær undervisning i offentlige skoler. Det har vært en økning på 3175 årsverk til ordinær undervisning siden 2014, som følge av midler som er bevilget til flere lærere de siste fem årene. Økningen i lærerårsverk har ført til at lærertettheten for 2019-20 har økt, og det er nå 15,9 elever per lærer for 1.-10. trinn samlet. Dette er en klar forbedring av lærertettheten sammenlignet med de ti foregående årene. Forbedringen gjelder særlig 1.-4. trinn der lærertettheten har gått fra 16,2 til 14,0 elever per lærer fra 2014-15 til 2019-20.

Siden 2014 har det også blitt mer enn 10 000 flere elever i offentlige grunnskoler. Dette betyr at økningen i antallet lærere ikke får like stort utslag på antall elever per lærer, som dersom elevtallet hadde vært stabilt.

Skoleåret 2019-20 er kravet maksimalt 15 elever per lærer i ordinær undervisning på 1.-4. trinn og maksimalt 20 elever på 5.-10. trinn.

Andel grunnskoler som oppfyller kravene i lærernormen er lavest på 1.-4. trinn, med 81 prosent. Samtidig er det på disse trinnene økningen i andelen som oppfyller normen har vært størst, med en økning på 5 prosentpoeng i andel skoler som oppfyller normen siden høsten 2018. Mange av skolene mangler mindre enn et halvt årsverk på å oppfylle kravene.

Bedre lærertetthet i de minste kommunene enn i de største

Det er sammenheng mellom kommunestørrelse og lærertetthet. De store kommunene oppfyller i mindre grad lærenormen enn de små kommunene, noe som igjen henger sammen med at de store kommunene har større skoler. Det er særlig store kommuner som har fått ekstra ressurser for å ansette flere lærere, og det er i de største kommunene økningen i andelen som oppfyller lærernormen har vært størst. Dette gjelder spesielt på 1.-4. trinn.

Tolærerordning er vanligere enn å opprette flere klasser på samme trinn

8 av 10 skoleledere som har mottatt midler til å styrke lærertettheten oppgir at de ekstra lærerressursene først og fremst settes inn som tolærerordning i eksisterende grupper. Drøyt 4 av 10 oppgir at lærerne også benyttes til intensivkurs på 1.-4. trinn. (Rogde m.fl., 2018).

Skolebygninger og pedagogiske hensyn kan ha betydning for om man deler klasser eller setter inn ekstra lærerressurser i eksisterende klasser når man får flere lærerressurser.

Vanskelig å finne direkte sammenhenger mellom lærertetthet og elevprestasjoner

Selv om det finnes forskning som undersøker den kausale effekten av økt lærertetthet på elevprestasjoner, er det liten konsensus i litteraturen. Resultatene varierer mellom trinn, elevgrupper, land og hvor stor forskjell i klassestørrelse man studerer. Det er satt i gang flere større forskningsprosjekter som skal undersøke disse sammenhengene nærmere.

Mange lærere oppfyller ikke kompetansekravene for undervisning i fag

For å bli fast ansatt som lærer i grunnskolen må man ha lærerutdanning eller annen godkjent utdanning. 5,7 prosent av lærerne oppfyller ikke dette kravet.

I utvalgte fag er det i tillegg et krav om et visst antall studiepoeng for å kunne undervise.
Av lærerne med godkjent lærerutdanning er det mange som ikke oppfyller kompetansekravene for fagene de underviser i. Andelen er størst i engelsk der 39 prosent av lærerne ikke oppfyller kompetansekravet. I matematikk er andelen 27 prosent mens den er lavest i norsk med 19 prosent.

Det er særlig i engelsk på 1.-7 trinn at andelen som ikke oppfyller kompetansekravene er høy. Der mangler 40 prosent av lærerne de studiepoengene som kreves .

Dersom alle lærere som ikke oppfyller kompetansekravet for undervisning i norsk, matematikk og engelsk skulle ta videreutdanning ville det være behov for 22 581 plasser til videreutdanning for lærere. Det har vært en jevn nedgang i andel lærere som ikke oppfyller kompetansekravene for undervisning siden 2015-16. Nedgangen har vært størst på ungdomstrinnet.

Det har vært en bekymring for at lærernormen ville medføre at andelen lærere uten godkjent utdanning ville øke. Ut fra statistikken ser det ikke ut til at dette har vært tilfelle så langt. 5,4 prosent av lærerne oppfylte ikke kompetansekravene for tilsetting høsten 2019. Dette er en liten nedgang fra høsten 2018, da andelen var 5,7.

Flere lærere tar videreutdanning i engelsk, norsk og matematikk

Matematikk er det fagområdet som flest lærere tar videreutdanning i. Høsten 2019 får 1646 grunnskolelærere midler gjennom stipend- eller vikarordningen for å ta videreutdanning i matematikk, mens henholdsvis 1230 og 1200 grunnskolelærere får midler til videreutdanning i norsk og engelsk.

Kommunen skal ha et tilbud om skolefritidsordning (SFO) før og etter skoletid for elever på 1.-4. trinn, og for elever med særskilte behov på 1.-7. trinn. Ordningen skal gi omsorg og tilsyn og legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter for barna.

Mange barn går i SFO, særlig på de laveste trinnene

Totalt går 6 av 10 barn på 1.-4. trinn på SFO. Litt over halvparten av barna som går på SFO har heltidsplass.

De siste ti årene har deltagelsen i SFO blant elever på 1.-4. trinn vært ganske stabil. Jo eldre barna blir, jo færre deltar i SFO. På 1. trinn deltar 82 prosent av elevene, mens på 4. trinn deltar 31 prosent.

SFO- deltagelsen varierer mellom fylker og kommuner. I Oslo deltar 87 prosent av elevene på 1.-4. trinn, mens Nordland ligger lavest med 47 prosent.

Få nasjonale føringer for SFO

Det er fastsatt få føringer for innholdet i SFO, og det lokale handlingsrommet er stort. Dette gir betydelig variasjon på blant annet utforming og bemanning, innhold og målsetninger i SFO.

Kommuner og SFO legger ulik tyngde på lek og læring, viser en evaluering av SFO (NTNU, 2018). Mens tilbudet heter Skolefritidsordningen i de fleste kommuner heter det Aktivitetsskolen i Oslo og Drammen. De ulike benevnelsene er et uttrykk for ulike forståelser at innhold og organisering av tilbudet. Samtidig finner evalueringen av SFO at innholdet i praksis kan være likt (NTNU, 2018).

Foreldre er stort sett fornøyde med skolefritidsordningen

90 prosent av foreldrene er enige i at barna deres trives på SFO, og nesten like mange (88 prosent) er enige i at de har et godt samarbeid med personalet på SFO, viser tall fra foreldreundersøkelsen i skolen (Wendelborg, 2019).

Store prisvariasjoner for en plass på SFO

Kostnad for en SFO-plass bestemmes lokalt. Pris på en fulltidsplass på SFO varierer fra 0 til over 3000 kroner. Omtrent 4 av 10 skoler har moderasjonsordninger med inntektsgraderte satser og/eller friplasser. 1473 skoler har søskenmoderasjon mens 691 skoler oppgir at de ikke har det.

SFO kan ta betalt for frivillige organiserte aktiviteter. Dette kan være skikurs eller sjakkopplæring. Mange skoler samarbeider med frivillige organisasjoner om innholdet i SFO. Fra høsten 2020 innføres det en nasjonal ordning med inntektsgradert foreldrebetaling.

Redusert pris gir økt deltagelse 

Jo høyere deltagelse, jo viktigere blir SFO i et inkluderingsperspektiv. Evalueringen viser at SFO i liten grad brukes som virkemiddel og arena for inkludering av minoritetsspråklige (Wendelborg et al, 2018).

Gratis deltidsplass eller redusert foreldrebetaling brukes i flere kommuner for å sikre at SFO er tilgjengelig for flere. Drammen kommune har gratis ettermiddagsplass i SFO for alle barn fra lavinntektsfamilier, mens Oslo har gratis deltidsplass for alle førsteklassinger i kommunen, og for flere trinn ved enkelte skoler. På skoler med gratis SFO har deltagelsen økt, noe som indikerer at pris har betydning for deltagelse. Høsten 2015 deltok 76 prosent av elevene på 1.-4. trinn i Oslo i SFO, mens andelen økte til 84 prosent høsten 2018. På Furuset skole har deltagelsen på 1. trinn økt fra 33 prosent i høsten 2015 til 100 prosent høsten 2018.

I noen kommuner gis reduksjon basert på foreldres inntekt, mens i andre kommuner er det forskjell i pris mellom skoler.

Lokale moderasjonsordninger og gratis deltidsplass er kanskje de to viktigste tiltakene for å gi flere muligheten til å delta i SFO, og disse kan bidra til å gi tilgang til SFO for mange som ellers ikke ville ha benyttet seg av ordningen. 

Flere voksne får grunnskoleopplæring

Skoleåret 2019-20 fikk nærmere 14 000 voksne grunnskoleopplæring. Gruppen omfatter både voksne som får ordinær grunnskoleopplæring, og voksne som får spesialundervisning. 98 prosent av deltagerne i ordinær grunnskoleopplæring for voksne er minoritetsspråklige.

Bedre karakterer i grunnskolen 2018-19

Elevkullet på 10. trinn i 2018-19 har i snitt 42 grunnskolepoeng. Dette er 0,2 poeng mer året før. Gjennomsnittlige grunnskolepoeng har økt jevnt over tid. Økningen har vært litt høyere for jentene enn for guttene, og jentene har nå i snitt 4,6 grunnskolepoeng mer enn guttene. Innføringen av valgfag med karakterer bidro til å øke antall grunnskolepoeng fordi karaktersnittet i valgfag er høyere enn i øvrige fag.

Bedringen i grunnskolepoeng kan ikke brukes alene til å si noe om elevene har blitt bedre. Utviklingen på nasjonale prøver viser først og fremst få endringer over tid, men det er tegn til at andelen på de laveste mestringsnivåene går ned. Nasjonale prøver måler imidlertid langt færre kompetansemål enn grunnskolepoeng, som er et uttrykk for elevenes samlede kompetanse etter avsluttet grunnskole.

Det skiller 2,9 grunnskolepoeng mellom fylkene med høyest og lavest grunnskolepoeng i 2018-19. Oslo hadde den høyeste gjennomsnittlige økningen, og har skoleåret 2018-19 det høyeste snittet med 43,3 grunnskolepoeng.

3300 elever mangler karakter i mer enn halvparten av fagene, og som derfor ikke får beregnet grunnskolepoeng. Dette utgjør 5,3 prosent av elevene.

Stabile resultater på 5. trinn

Høsten 2019 gjennomførte 60 000 elever på 5. trinn nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk.

I lesing har både andelen elever på det høyeste (nivå 3) og andelen på det laveste mestringsnivået (nivå 1) gått svakt ned siden 2016. Resultatet er at andelen elever som presterer på det mellomste mestringsnivået har økt med 4,9 prosentpoeng.

Guttene tar innpå jentene i lesing

Siden 2016 har jentene i snitt prestert ett eller to skalapoeng mer enn guttene i lesing. Høsten 2019 presterer derimot jentene og guttene likt på leseprøven. I regning og engelsk er forskjellen mellom kjønnene lik som i 2018. Guttene presterer i snitt to skalapoeng mer enn jentene i regning, og ett skalapoeng mer enn jentene i engelsk.

Sammenlignet med 2018 øker andelen jenter på laveste mestringsnivå i lesing med 2,4 prosentpoeng, mens andelen gutter på laveste mestringsnivå går ned med 2,7 prosentpoeng. Andelen jenter som presterer på høyeste mestringsnivå har samtidig gått ned med 3,3 prosentpoeng.

Den største forskjellen mellom gutter og jenter er andelen på høyeste mestringsnivå i regning. 29,6 prosent av guttene presterer på høyeste mestringsnivå, mens andelen er 21,1 for jenter.

Få endringer i resultater på nasjonale prøver på 8. og 9. trinn

Det er ingen endring i gjennomsnittlig skalapoeng i lesing og regning på 8. og 9. trinn. I lesing har andelen elever på de to laveste mestringsnivåene gått ned fra 28 til 25 prosent fra 2016 til 2019.

I engelsk har andelen elever på de to laveste mestringsnivåene gått ned fra 28 prosent i 2014 til 26 prosent i 2019.

PISA viser nedgang for norske elevers prestasjoner i lesing

PISA 2018 viser en tydelig tilbakegang i norske elevers prestasjoner i lesing fra 2015, tilbake til nivået fra tidligere PISA-undersøkelser. Resultatene i matematikk er likt som i 2015, og i naturfag er det en svak tilbakegang. Norske elever presterer fortsatt på eller over OECD-gjennomsnittet i alle de tre fagområdene. 

PISA viser at blant 15- åringer leser gutter vesentlig dårligere enn jenter

For første gang presterer norske jenter signifikant bedre enn gutter i alle de tre fagområdene lesing, matematikk og naturfag. Kjønnsforskjellene er store i lesing, men små i naturfag og matematikk. I lesing er det flere gutter enn jenter som presterer på lavt nivå, og det er færre gutter enn jenter som presterer på høyt nivå.

Endrede lesevaner

I PISA 2018 har elevene også svart på spørsmål om lesevaner. Over halvparten av elevene (51 prosent) sier at de ikke leser på fritiden. Til sammenlikning var det 40 prosent som svarte dette i 2009.  Samtidig øker tiden elevene bruker på å lese på skjerm. Endringene i norske elevers lesevaner er i tråd med utviklingen i andre land, men det er flere norske elever enn snittet i OECD som svarer at de bare leser når de må.

Elevenes bakgrunn betyr mindre i Norge enn i de fleste andre land

I Norge er det mindre sammenheng mellom elevers hjemmebakgrunn og skoleprestasjoner enn i de fleste andre land. Det er også liten variasjon mellom skoler sammenliknet med andre land. Dette tyder på at norsk skole i stor grad evner å gi et likeverdig skoletilbud til elever med ulik bakgrunn, og at de aller fleste skoler har elever på ulike prestasjonsnivå.

Mangfoldet i skolen øker. I 2019 har totalt 18 prosent av barn i grunnskolealder innvandrerbakgrunn. Av disse er litt over halvparten født i Norge (SSB). Andelen har mer enn doblet seg siden 2004.

6 prosent av elevene får særskilt norskopplæring skoleåret 2019-20. Det overordnede bildet er at elever med innvandrerbakgrunn klarer seg godt i norsk skole. Det er likevel sånn at elever med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt har litt svakere karakterer i grunnskolen og gjennomfører videregående opplæring i mindre grad.

Elever med innvandrerbakgrunn har litt færre grunnskolepoeng enn øvrige elever

Elever med innvandrerbakgrunn, det vil si elever som selv har innvandret til Norge eller som er født her av foreldre som har innvandret, har svakere resultater fra grunnskolen målt i grunnskolepoeng enn øvrige elever. Det er en relativt stor forskjell mellom elever som selv har innvandret og elever som er født i Norge med foreldre som har innvandret.

Elever som har innvandret til Norge fra Afrika og Asia, har 6,7 færre grunnskolepoeng enn elever uten innvandrerbakgrunn.

Det står mer om sammenhengen mellom grunnskolepoeng, gjennomføring og innvandring i delen om gjennomføring.

Økt befolkningsmangfold stiller krav til kompetanse og en kultur for inkludering

Økt mangfold i befolkningen stiller krav til utdanningssystemet om å være inkluderende og kanalisere ressurser til elever som trenger ekstra hjelp. Utdanningssystemets evne til å håndtere elever med ulik bakgrunn trekkes frem av OECD som sentralt for å håndtere økt migrasjon (REF trends shaping integration). Meld. St. 6 (2019-2020) understreker at barnehagene, skolene og SFO-ene har fleksible løsninger og setter av nok ressurser til å tilpasse tilbudet slik at alle blir ivaretatt.

Norge ligger litt over gjennomsnittet i OECD når det gjelder andelen lærere som underviser på skoler der over 10 prosent av elevene har et annet morsmål enn undervisningsspråket. Andelen er 22 prosent i Norge, mens snittet i OECD er 20,6. I Sverige er andelen 55,1 prosent.

En inkluderende skole handler blant annet om undervisningsmetoder, læreplaner og lærerutdanning. Inkludering handler også om å utvikle hele skolen slik at den legger bedre til rette for et større elevmangfold (Caspersen mfl., 2019).

6 prosent av elevene får særskilt norskopplæring

Særskilt norskopplæring er forsterket opplæring i norsk. Opplæringen kan gis enten etter læreplan i grunnleggende norsk for språklige minoriteter, eller i form av en tilpasning av den ordinære læreplanen.

Andelen elever som fikk særskilt norskopplæring er høyest på de laveste trinnene i grunnskolen. 8 prosent av elevene på 1.-4. trinn fikk særskilt norskopplæring høsten 2019, mens tilsvarende på 8.-10. trinn var 5 prosent.

Det er store variasjoner mellom kommunene i andelen elever som får særskilt norskopplæring. Av de største kommunene har Oslo høyest andel elever som får særskilt norskopplæring med 20 prosent. Drammen har også en høy andel med 13 prosent.

Færre elever med morsmålsopplæring eller tospråklig fagopplæring

28 prosent av elevene som får særskilt norskopplæring i skoleåret 2019-20, får også annen særskilt språkopplæring. Det har vært en nedgang i andelen som får annen særskilt språkopplæring i tillegg til særskilt norskopplæring siden 2009-10. Da var denne andelen 54 prosent. Spesielt har morsmålsopplæringen hatt en stor nedgang i denne perioden. Nedgangen kan henge sammen med endringer i innvandrerbefolkningen og kommunale prioriteringer.

Det er flest elever som får annen særskilt språkopplæring i arabisk, polsk og somali.

Nesten 4000 elever i innføringstilbud

Barn i grunnskolealder som nettopp har kommet til Norge, har rett og plikt til grunnskoleopplæring dersom det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder. 

Høsten 2019 fikk nesten 4000 elever undervisning i innføringstilbud. Det er nesten 700 færre elever enn i 2018. Nedgangen henger sammen med høye ankomsttall for asylsøkere i slutten av 2015 som bidro til høye tall i innføringsgrupper skoleåret 2016-17 og delvis de to neste skoleårene. Elevene i innføringstilbud utgjør 10 prosent av elevene som har særskilt norskopplæring.

Kommunen kan organisere innføringstilbud for minoritetsspråklige elever i egne grupper, klasser eller skoler. Elever kan etter opplæringsloven gå i innføringstilbud i inntil to år.

Elevene som starter på en videregående skole har fullført ti år med grunnleggende opplæring. På videregående får de mulighet til å velge retning og fag ut ifra hva de interesserer seg for og ønsker å jobbe med eller studere videre.

All ungdom som har fullført grunnskolen har rett til videregående opplæring. 98 prosent av alle 16-åringer, begynner i videregående samme år som de avslutter grunnskolen. Totalt deltar 93 prosent av alle 16-18-åringer i videregående opplæring skoleåret 2018-19 (SSB, 2019). Elevene kan velge mellom 15 utdanningsprogrammer. Det er omtrent like mange som velger yrkesfag som studieforberedende på vg1. Det er også flere muligheter til å bytte mellom utdanningsprogrammer underveis i løpet.

Stadig flere blir lærlinger. I 2018 var det over 29 000 som søkte om læreplass. 74 prosent av disse fikk lærekontrakt innen utgangen av året, som er den høyeste andelen siden målingen ble innført.

Skoleåret 2018-19 er det 415 videregående skoler i Norge, og de har i gjennomsnitt 454 elever. 23 prosent av de videregående skolene er private, og de er gjerne mindre enn de offentlige.

Flere elever går på privatskoler

Totalt går 8 prosent av elevene på private skoler. Offentlige videregående skoler har i gjennomsnitt 541 elever, mens de private har 160. 42 prosent av private videregående skoler har færre enn 100 elever. Høsten 2018 var det 95 godkjente private videregående skoler i Norge. Alle unntatt én er godkjent etter friskoleloven. De vanligste grunnlagene for godkjenning er henholdsvis toppidrett og livssyn. Rundt halvparten av videregående friskolene er godkjent på ett av disse to grunnlagene.

Mange privatskoleelever i Oslo og Hordaland

Nærmere 15 200 elever gikk på en privat videregående skole høsten 2018.  Omlag 12 200 av disse gikk på studieforberedende utdanningsprogram, mens nærmere 3000 gikk på yrkesfaglige utdanningsprogram. Det er store forskjeller mellom fylkene i hvor mange elever som går på private skoler. Høyest andel er det i Oslo og Hordaland der henholdsvis 16 og 15 prosent av elevene går på private videregående skoler. I Finnmark går under 1 prosent av elevene på private skoler.

Stadig flere voksne i videregående opplæring

Voksne som har fullført grunnskolen, men ikke videregående opplæring, har rett til gratis videregående opplæring fra det året man fyller 25 år.

Det er 16 100 deltakere over 25 år i videregående skoler eller på voksenopplæringssentre i 2018-19. Det er en økning på 16 prosent fra året før. Av disse, følger nær 80 prosent opplæringstilbud spesielt tilpasset voksne. Deltakerantallet har økt mest innen helse- og oppvekstfag. Voksne deltakere tar hovedsakelig fag for å oppnå generell studiekompetanse eller helse- og oppvekstfag. Nær 60 prosent av de voksne deltakerne i 2018-19 er kvinner.

Selv om det er flest kvinnelige deltakere, er det er størst økning i antall mannlige deltakere. De siste fem årene har det blitt 3000 flere mannlige deltagere enn det var for fem år siden, og økningen har særlig kommet i bygg- og anleggsteknikk og teknikk og industriell produksjon.

73 400 elever startet på vg1 høsten 2018. Over halvparten av disse begynte på et studieforberedende utdanningsprogram. Studiespesialisering er det største av alle utdanningsprogrammene med 38 prosent av alle elevene på vg1.

1 av 4 yrkesfagelever begynner på helse- og oppvekstfag

Av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene er helse- og oppvekstfag størst med mer enn en fjerdedel av yrkesfagelevene høsten 2018. Andelen som tar helse- og oppvekstfag har økt med over 6 prosent de siste fem årene. Teknikk og industriell produksjon og elektrofag er også populære utdanningsprogrammer, med 17 og 13 prosent av yrkesfagelevene på vg1.

Flere gutter velger helse og oppvekst

Særlig innenfor yrkesfaglige utdanningsprogram er det store kjønnsforskjeller. Over tid har imidlertid helse- og oppvekstfag gradvis blitt mindre kvinnedominert. Fra 2012-13 til 2018-19 har andelen gutter gått fra 17 til 21 prosent. Blant de mannsdominerte utdanningsprogrammene er derimot lite endret. I 2018-19 var henholdsvis 95 og 94 prosent av elevene på bygg- og anleggsteknikk og elektrofag gutter, det er bare marginalt lavere enn i 2012-13.

Hvorfor velger jenter og gutter ulikt?

Forskjellene mellom gutter og jenters valg av utdanningsprogram, gjenspeiler seg også i videre studievalg og yrkesvalg (SSB). Noen av forskjellene kan handle om hva jenter og gutter ønsker å jobbe med senere i livet, men de kan også henge sammen med ulikheter i karaktersnitt. Jenter har jevnt over bedre karakterer enn gutter både i grunnskolen og i videregående opplæring.

Forskning kan tyde på at selv om gutter og jenter har samme kognitive ferdigheter fra naturens side får jenter mer valuta for sine ferdigheter i utdanningssystemet i form av karakterer enn hva gutter gjør (NOU 2019:3). Det er politisk interesse for å se på hva som forklarer disse forskjellene og for å tilrettelegge for at begge kjønn har like muligheter for å lykkes i utdanningssystemet.

Mer spesialisering på vg2

På vg2 kan elevene spesialisere seg i større grad, ved å velge hvilke programområder de vil ta innenfor utdanningsprogrammet de går på. Valgene kan indikere både hva ungdommene engasjerer seg i og hvordan de ser for seg fremtiden. Likevel kan valgene begrenses av hvor de bor og hvilke utdanningsprogrammer og programområder som tilbys på de skolene i nærheten, selv om noen velger å pendle eller flytte på hybel for å gå på den videregående skolen de ønsker.

Språk, samfunnsfag og økonomi er mest populært på studieforberedende

Av de som begynner på vg2 studiespesialisering velger 55 prosent av elevene å fordype seg i språk, samfunnsfag og økonomi, mens 42 prosent velger realfag. De resterende 3 prosentene går på et programområde som finnes på enkelte private skoler. Denne fordelingen mellom programområder på studieforberedende har vært relativt stabilt de siste årene.

Helsearbeiderfaget er mest populært av de yrkesfaglige programområdene

Elevene på yrkesfag vg2 fordeler seg på hele 52 forskjellige programområder. Nærmere 4000 elever går på helsearbeiderfag på vg2, som gjør det til det største programområdet innenfor yrkesfag. Industriteknologi var lenge et av de mest populære programområdene, men har hatt en jevn nedgang de siste årene, noe som kan ha sammenheng med nedgang i oljeindustrien.

Kjønnsforskjeller i valg av fag kan ha sammenheng med studievalg senere

Også innenfor realfag velger jenter og gutter ulikt. I 2018-19 valgte 38 prosent av jentene og 45 prosent av guttene realfag på vg2. Innenfor realfag velger jenter oftere biologi og kjemi, mens guttene oftere velge informasjonsteknologi og fysikk. Nesten dobbelt så mange gutter som jenter tar full fordypning i fysikk, mens det er flere jenter som velger full fordypning i kjemi. Av elevene som begynner på R1 matte er det langt færre jenter som går videre til R2.

Det at gutter og jenter velger forskjellige fag kan ha sammenheng med hvilken studieretning innen høyere utdanning de ønsker å søke seg videre til. Jenter er overrepresentert på studier som medisin, odontologi og ernæringsfysiologi. På disse studieretningene er det krav om kjemi 1 og 2, fysikk 1 og matematikk R1. Med andre ord trenger man ikke både R1 og R2 matematikk, noe man gjør på flere ingeniørstudier der gutter i større grad enn jenter søker (Samordna opptak, 2018).

Det er 51 200 elever i vg3 høsten 2018. I tillegg er det 43 300 lærlinger, over 1800 lærekandidater og 1100 som får fagopplæring i skole. 

Mange går påbygg etter yrkesfaglig vg2

Selv om nesten halvparten av elevene i vg1 begynner på et yrkesfaglig utdanningsprogram er en større andel som ender opp med generell studiekompetanse.

51 200 elever begynte i vg3  høsten 2018. En femtedel av disse, 10 800, er elever som har gått på et yrkesfaglig utdanningsprogram, og tar vg3 påbygg for å få generell studiekompetanse. 21 prosent av elevene på et yrkesfaglig utdanningsprogram velger vg3 påbygg. Det er få endringer i elevtallet på de studieforberedende programmene de siste årene.

3 av 4 får læreplass

I 2018 var det over 29 000 som søkte om læreplass. 21 700 av disse fikk læreplass, noe som utgjør 74 av søkerne, som er den høyeste andelen siden målingene startet i 2011.

Totalt var det 43 300 lærlinger i 2018. Tallet inkludere både nye lærlinger og de som har vært lærling i mer enn ett år. I tillegg er det over 1800 lærekandidater og 1100 som får fagopplæring i skole. 72 prosent av lærlingene er gutter.

Tallet på lærlinger har økt med 19 prosent siden 2012, da partene i arbeidslivet og Kunnskapsdepartementet skrev under på en kontrakt (Samfunnskontrakten) der de forpliktet seg til å jobbe sammen for å skaffe flere læreplasser.

Flest nye lærlinger i bygg- og anleggsteknikk

I 2018 er det flest nye lærlinger i bygg- og anleggsteknikk. Helse- og oppvekstfag har størst økning i antall nye lærlinger de siste årene med 1240 flere lærlinger sammenlignet med i 2012. Det er størst nedgang i design og håndverk med 178 færre nye lærlinger siden 2012.

Det desidert største lærefaget i design og håndverk er frisørfaget, med 73 prosent av de nye lærlingene. Dette lærefaget har imidlertid hatt en nedgang på 247 færre nye lærlinger siden 2012. Samtidig har det vært en nedgang i søkere til Vg1 design og håndverk.

Høyere karakterer i standpunkt

De siste fem årene har standpunktkarakterene steget svakt, opp mot 0,3 karakterpoeng, i de fleste av fellesfagene. Også i realfagene har gjennomsnittlige standpunktkarakterene steget med opp til 0,3 karakterpoeng, i de fleste av programfagene.
Elevene får normalt lavere karakter til skriftlig eksamen enn til standpunkt, mens det ikke skiller mye mellom standpunktkarakteren og den muntlige eksamenskarakteren.

Jentene får bedre karakterer enn guttene

Jentene får i snitt høyere karakter enn guttene både til standpunkt, skriftlig og muntlig eksamen i de fleste av fellesfagene. Forskjellen mellom gutter og jenter er minst i kroppsøving og matematikk, og størst i norsk, samfunnsfag og religion og etikk. I fellesfagene er det kun i kroppsøving og praktisk matematikk for påbygging til generell studiekompetanse at guttene i snitt får høyere standpunktkarakter enn jentene.

Jentene får også høyere karakterer enn guttene i de fleste realfagene. Det skiller minst mellom jenter og gutter i kjemi, fysikk og informasjonsteknologi.

9 av 10 består fag- og svenneprøven

I løpet av 2017-18 ble det avlagt 27 570 fag- og svenneprøver. 61 prosent av dem som avla prøven, var lærlinger og 34 prosent var praksiskandidater. Kun 5 prosent avla prøven som elev etter å ha hatt fagopplæring i skole. Totalt fikk 93 prosent av de avlagte prøvene karakteren bestått eller bestått meget godt.

Det er relativt små forskjeller mellom fylker og utdanningsprogram i andel som består fag- og svenneprøven. Andelen som fikk karakteren «bestått» eller «bestått meget godt» varierer fra 87 prosent i design og håndverk til 95 prosent i teknikk og Industriell produksjon og service og samferdsel. For fylkene varierer andelen som får fag- og svennebrev fra 88 prosent i Oslo til 96 prosent i Sogn og Fjordane, Telemark og Oppland.

Kommuner og fylkeskommuner bruker årlig store summer på opplæring, i 2018 brukte Norge nærmere 156 milliarder kroner på barnehage og grunnopplæring.

Kommunene finansierer størsteparten (over 80 prosent) av utgiftene både til de kommunale og de private barnehagene. Omtrent 15 prosent av utgiftene til barnehagedrift dekkes av foreldrene, mens offentlige tilskudd og annen støtte fra kommune eller eier utgjør en liten del av finansieringen til barnehager. Kommunene brukte totalt 46,4 milliarder på barnehage i 2018, en økning på 2,2 prosent fra 2017. Beløpet inkluderer både kommunens utgifter til drift av egne barnehager og tilskudd til private barnehager, mens foreldrebetaling kommer i tillegg (KOSTRA, 2019). Totalt gikk 14,4 prosent av kommunenes driftsutgifter til barnehage i 2018. Andelen varierer fra 3 prosent til 25 prosent mellom kommuner.

I 2018 brukte kommunene i gjennomsnitt 124 200 kroner per barn med heltidsplass i barnehagen (KOSTRA, 2019). Tallet inkluderer kommunenes tilskudd til private barnehager, men utelater statlige tilskudd og foreldrebetaling. Beløpet varierer fra 101 637 til 245 000 kroner per barn. Flesteparten av barna, 95 prosent, går i barnehager hvor kommunene bruker mellom 100 000 og 140 000 kroner per barn i barnehagen.

Kommunene brukte totalt 21,2 milliarder kroner på tilskudd til private barnehager i 2018. Tilskuddene utgjør 46 prosent av kommunenes totale utgifter til barnehagedrift.

Totalt 33 459 husholdninger fikk reduksjon i foreldrebetaling grunnet lav inntekt i 2018 og kommunene brukte 644 millioner kroner på ordningen. Det er 146 millioner kroner mer enn i 2017.

I 2018 brukte kommunene 73,9 milliarder kroner på de kommunale grunnskolene (KOSTRA, 2019). Utgifter til drift av skolefritidsordningen (SFO) på 4,8 milliarder kommer i tillegg. Staten gir i tillegg 2,5 milliarder kroner i statlige tilskudd til grunnskoler som er godkjent etter friskoleloven.

En elev i en kommunal grunnskole kostet i gjennomsnitt 121 200 kroner per år i 2018 (KOSTRA, 2019). Av dette gikk 98 000 kroner til undervisning, skolemateriell og lignende, mens 23 000 kroner gikk til lokaler og skyss. Totalt sett har utgiftene per elev økt med nesten 2 prosent, noe som tilsvarer 2 270 kroner per elev fra 2017 til 2018.

Utgiftene varierer svært mye mellom kommuner. 37 prosent av kommunene bruker mellom 100 000 og 130 000 per elev, 79 prosent av elevene går i disse kommunene. 62 prosent av kommunene bruker mer enn 130 000 per elev, mens 19 prosent av elevene går i disse kommunene.

I 2018 brukte fylkeskommunene 29 milliarder kroner på videregående opplæring i skole og 3,6 milliarder kroner på fagopplæring i arbeidslivet. Kostnadene til fagopplæring i arbeidslivet økte med 6 prosent, noe som både skyldes flere lærlinger og økte tilskudd. I tillegg brukte staten 1,6 milliarder kroner på tilskudd til videregående friskoler. Fylkeskommunene brukte nærmere 591 millioner kroner på tilbud særskilt tilpasset voksne.

En elev i videregående opplæring koster mer enn en elev i grunnskolen

Fylkeskommunene bruker i gjennomsnitt 165 100 kroner per elev i videregående opplæring. Tallene inkluderer kostnader til både landslinjer, spesialundervisning og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Det er i overkant av 44 000 kroner mer per elev enn for grunnskolen. Når vi ikke inkluderer landslinjer, spesialundervisning og PPT kostet en elev på yrkesfag i gjennomsnitt 27 000 kroner mer per år enn en elev på studieforberedende, noe som i hovedsak skyldes mindre klasser og dyrere studiemateriell. Utgiftene varierer betydelig mellom de ulike utdanningsprogrammene. I gjennomsnitt kostet et utdanningsprogram 100 000 kroner per elev. Det dyreste utdanningsprogrammet, naturbruk, koster nærmere 157 000 kroner per elev, mens studiespesialisering koster 67 400 per elev.

Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. De aller fleste elever trives på skolen og har et godt læringsmiljø. Det er en liten nedgang i elever som blir mobbet på skolen. Samtidig er det en økning i andelen elever som opplever å bli holdt utenfor sosialt og som føler at de ikke hører til på skolen. 

Flertallet av elevene – 88 prosent – trives godt eller svært godt på skolen. 9 prosent trives litt og 3 prosent oppgir at de ikke trives på skolen. Disse resultatene omfatter elever fra 5. trinn i grunnskolen til Vg3.  Elevenes trivsel ligger på samme høye nivå på trinnene gjennom skoleløpet, med unntak av 9. og 10. trinn, der trivselen er litt lavere (Elevundersøkelsen 2018: Wendelborg mfl. 2019). Andelen elever som trives på skolen øker med deres foreldres sosioøkonomiske status (Bakken 2019).

Gutter og jenter trives like godt i skolen

Gutter og jenter trives like godt på skolen (Wendelborg mfl. 2019). Tall fra Ungdata viser at jentene tidligere trivdes bedre på ungdomstrinnet og i videregående skole enn guttene, men at denne forskjellen nå er jevnet ut. Sammenlignet med tall fra 2011 har guttenes trivsel så og si vært uendret, mens jentene har hatt en liten nedgang i trivsel (Bakken 2019).

De fleste elever har venner og føler at de passer inn på skolen

Å oppleve at en hører til på skolen og har venner er viktig for en god skolehverdag. PISA-undersøkelsen viser at de fleste 15 åringer i Norge opplever tilhørighet og vennskap i den norske skolen (Jensen mfl. 2019).

Andelen elever som gir positivt uttrykk for at de at de føler at de hører til, lett får venner og at de andre elevene liker dem har en nedgang på mellom 8 - 9 prosentpoeng fra 2003 til 2018. Samtidig er det en økning i andelen elever som svarer bekreftende på de 3 negativt ladede spørsmålene, om at de føler at de blir holdt utenfor, føler seg ensomme og ikke passer inn. Økningen her er fra 6 – 9 prosentpoeng fra 2003 til 2018 på disse utsagnene (Jensen mfl. 2009).

Ungdata viser at stadig færre ungdommer bruker tid ute med venner. Mens fire av ti ungdomsskoleelever var ute med venner minst to kvelder i uka i 2012, gjelder det tre av ti i 2015 og i 2018 (Bakken 2019).

En stor andel av ungdommen opplever kjedsomhet og stress i skolen

Til tross for at trivselen gjennomgående er høy, er det 70 prosent av elevene på ungdoms- og i videregående trinn sett under ett, som kjeder seg på skolen. Det er også relativt mange ungdommer som opplever skolestress, særlig gjelder dette jentene. 6 av 10 jenter og 3 av 10 gutter sier at de ofte eller svært ofte blir stresset av skolearbeidet. Opplevelsen av stress er høyest på 10. trinn og Vg3 (Bakken 2019).

Det har blitt mer arbeidsro i norske klasserom. Ifølge lærerne kommer timen raskere i gang, det er færre avbrytelser fra elevene og litt mindre forstyrrende bråk i timene i 2018 enn det var i 2008 og 2013 (Throndsen mfl. 2019). 

Også elevene rapporterer om bedre arbeidsro. I Elevundersøkelsen svarer 63 prosent at de er litt eller helt enig i at det er god arbeidsro i timene. Arbeidsroen vurderes som litt lavere på 9. og 10. trinn enn på andre trinn. Svarene om god arbeidsro er så og si uendret fra 2016 til 2018 (Wendelborg mfl. 2019).

PISA undersøkelsen bekrefter også tendensen til økt arbeidsro. Færre elever opplever bråk og uro i 2018 sammenlignet med 2000 og 2009. I disse årene er det kun spurt om arbeidsro i norsktimene. Også for gjennomsnittet av OECD-landene rapporterer elevene om litt bedre arbeidsro i PISA 2018 sammenliknet med 2009, men endringen er ikke fullt så stor som for norske elever (Jensen mfl 2019).

Det er litt forskjell på hvem som spørres og måten det spørres om arbeidsro i Elevundersøkelsen og PISA. PISA spør blant annet om bråk og uro, altså mangel på god arbeidsro og begrenser seg til å spørre 15-åringer om det for norsktimene. I Elevundersøkelsen er spørsmålet om arbeidsro stilt til elever fra 5. trinn til Vg3 og omfatter alle timer samlet sett.

Mobbing i Elevundersøkelsen er definert som gjentatte negative handlinger fra en eller flere sammen, mot en elev som kan ha vanskelig for å forsvare seg. Mobbing kan være å kalle en annen stygge ting og erte, holde en annen utenfor, baksnakke eller slå, dytte eller holde fast.

6,1 prosent av elevene opplever å bli mobbet

I 2018 svarer 6,1 prosent av elevene at de blir mobbet på skolen digitalt eller på andre måter to til tre ganger i måneden eller oftere. I 2017 var andelen 6,6 prosent. 4,6 prosent svarer at de er mobbet av medelever, mens 1,9 prosent av elevene svarer at har blitt mobbet digitalt og 1,6 prosent svarer at de er mobbet av voksne på skolen (Wendelborg mfl. 2019).

Mobbing i skolen handler i stor grad om at elever blir kalt stygge ting og ertet. Over 60 prosent av både elevene som blir mobbet av elever på skolen og elever som er mobbet digitalt svarer dette (Wendelborg 2019).

Digital mobbing handler om mye av det samme som annen mobbing bortsett fra det rent fysiske. Den kan blant annet skje via chat til noen elever, men ikke til den det handler om. Elever som opplever digital mobbing, er også ofte bekymret for omfanget av spredning av bilder og negative omtaler, og de vet ikke alltid hvem som står bak mobbingen. Utfordringen med digital mobbing er også at den finner sted både i skolen og fritiden (Wendelborg mfl. 2019).

Mobbing avtar på høyere klassetrinn

På 5. trinn blir 9,2 prosent av elevene mobbet på skolen og/eller digitalt. Andelen som mobbes reduseres med økende klassetrinn, men øker igjen litt på 9. og 10. trinn for så å reduseres igjen. På Vg3 er 3,2 prosent av elevene utsatt for mobbing.

Flere saker om mobbing er meldt til Fylkesmannen i 2018

I 2018 svarer 16 prosent av elevene at skolen visste om mobbingen, men ikke gjorde noe. Samtidig er det 37 prosent av elevene som har blitt mobbet, som svarer at ingen voksne visste om mobbingen (Wendelborg mfl. 2019).

Stadig flere mobbesaker meldes inn til Fylkesmannen. Høsten 2018 er 653 saker meldt inn til Fylkesmannen, litt flere enn i 2017 da tallet var 565.

Et dårlig skole- og læringsmiljø kan ha uheldige konsekvenser for elevene og for noen kan det føre til skulk og/eller skolevegring. I skolen deles fravær gjerne inn i to hovedtyper: Dokumentert og udokumentert fravær. Dokumentert fravær er fravær med gyldig grunn som sykdom eller godkjent permisjon (Havik 2018).

For noen elever kan skolefravær kan føre til en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Mye fravær fører ofte til mer fravær. Jo, mer komplekst fraværsmønsteret er for den enkelte, desto høyere er forekomsten av angst, depresjon og stress (Havik 2018). Forutsigbarhet og god relasjon mellom lærer og elev er derfor viktig for å motvirke utvikling av skolevegring (Havik 2018).

Høyt fravær på 10. trinn

En elev på 10. trinn har typisk 6 dager og 5 timer fravær. Det er lite endringer i fraværet fra skoleåret 2014-15 til 2018-19. Elever på 10. trinn har 3 dager mer fravær og 6 timer mindre enn elever på Vg1.

Elever som har foreldre med kun grunnskoleutdanning har et høyere skolefravær på 10. trinn enn elever som har foreldre med utdanning på videregående nivå eller høyere (Utdanningsdirektoratet 2019a).

Flere elever skulker

Nesten 1 av 4 elever på ungdomstrinnet har skulket skolen ifølge Ungdata. På videregående er andelen 41 prosent. Andelen øker med trinn, fra 19 prosent på 8. trinn til 48 prosent på Vg3. Omfanget av skulk er omtrent likt for gutter og jenter. Flertallet av ungdom som skulker skolen gjør det fra én til fem ganger. Andelen som har skulket mer enn fem ganger utgjør 4 prosent på ungdomstrinnet og 9 prosent på videregående nivå (Bakken 2019).

Andelen som skulker på ungdomsskolen økt en god del – fra rundt 20 prosent i 2015 til rundt 25 prosent i 2018. Tallene for videregående viser en motsatt utvikling, med en nedgang fra 2015 til 2017. Nedgangen kan ha sammenheng med innføring av nye fraværsregler i videregående. Samtidig er det en svak økning fra 2017 til 2018 (Bakken 2019). 

Fraværsgrensen har redusert fraværet på videregående

Det typiske fraværet for en elev i videregående skole er 3 dager og 11 timer. Det er 3 dager færre enn i grunnskolen, men 6 enkelttimer mer.

Til forskjell fra ungdomstrinnet er det en fraværsgrense i videregående opplæring. Fraværsgrensen ble innført høsten 2016. 

Både dagsfraværet og timefraværet ble betydelig redusert med innføringen av fraværsgrensen, og dagsfraværet i videregående skole holder seg på stabilt lavt nivå. Timefraværet har imidlertid steget fra 10 til 11 timer for de tre trinnene i videregående skole sett under ett (Utdanningsdirektoratet 2019b). Timefraværet er høyest på Vg3 og utgjør 15 timer både før og etter fraværsgrensen ble innført.

Bedre gjennomføring for elever med lite fravær i grunnskolen

Det er sammenheng mellom lite fravær i grunnskole og fullføring av videregående opplæring. Elever som hadde bestått et videregående løp etter fem år i 2018, hadde et lavt gjennomsnittlig fravær på 10. trinn (SSB 2018).

Fraværsgrensa er uheldig for noen elever

Det er totalt mindre fravær i videregående skole etter innføringen av fraværsgrensa, men samtidig er det en gruppe elever som i større grad står i fare for å bli skjøvet ut av videregående opplæring på grunn av den nye fraværsgrensen. Dette er elever som har stort fravær fra før, og de sliter nå mer med å fullføre videregående opplæring enn tidligere (Bjørnset mfl. 2018).

Elever som har for høyt udokumentert fravær eller mangler vurderingsgrunnlag, for eksempel fordi de ikke har møtt opp på viktige prøver får ikke vurderingsgrunnlag (IV) istedenfor karakter. Fra 2017-18 til 2018-19 ser vi en liten økning i andelen elever med IV ved standpunkt. Elever som får IV i minst ett fag går i gjennomsnitt opp fra 3,0 til 3,2 prosent. For skoleåret 2018-19 er det totalt 5351 elever som får IV. Av disse elevene har litt under halvparten IV i kun ett fag.

Kvaliteten på det allmennpedagogiske tilbudet kan være avgjørende for praksis og effekt av spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning i barnehage og skole. Ofte er det slik at spesialpedagogiske metoder er overførbare, og at det som er bra for barn med spesielle behov er bra for alle barn. Et godt allmennpedagogisk tilbud kan innebære at færre barn har behov for spesialpedagogisk hjelp.

Inkluderende barnehager og skoler har fleksible løsninger og setter av nok ressurser til å tilpasse tilbudet slik at alle blir ivaretatt på et tidlig tidspunkt (Kunnskapsdepartementet, 2019). Tidlig innsats har de siste årene vært et satsningsområde i grunnskolen. Med Meld. St. 6 intensiveres barnehagen og skolens ansvar for tidlig innsats, inkludering og et godt tilpasset pedagogisk tilbud. Tidlig innsats forstås både som innsats på et tidlig tidspunkt i barns liv, og tidlig inngripen når problemer oppstår eller avdekkes (Kunnskapsdepartementet, 2019).

I 2018 fikk 8800 barn spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Det tilsvarer 3,2 prosent av barna. Det har vært en svak, men jevn økning i andelen barn som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen de siste fem årene. Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barn tidlig hjelp og støtte i utvikling og læring av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter. Spesialpedagogisk hjelp kan gis til barnet individuelt eller i gruppe. Hjelpen skal omfatte tilbud om foreldrerådgivning.

Språk-/ kommunikasjonsvansker er det hyppigst forekommende kjennetegnet ved barn som har spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, fulgt av psykososiale-/atferdsvansker, utviklingshemming og sammensatte vansker (Wendelborg mfl., 2015). I tråd med dette vanskebildet mottar et flertall av barna språk- og begrepsstimulering og sosial trening. Det foretas ingen jevnlig registrering av vansketyper og spesialpedagogisk hjelp. Derfor vet vi ikke om dette har endret seg over tid (Wendelborg mfl., 2015; Rambøll, 2011.)

Sterk overvekt av gutter som får spesialpedagogisk hjelp

71 prosent av barna som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen er gutter. Overvekten av gutter er større i aldersgruppen 3-5 år enn for de yngste barna. I grunnskolen er 68 prosent av elevene med vedtak om spesialundervisning gutter.

Andelen barn som får spesialpedagogisk hjelp i barnehagen øker fra 0,4 prosent for 0-1-åringer til 6,1 prosent for 5-åringer. En årsak kan være at det tar tid før et barns utfordringer kommer til syne og at hjelpen settes inn som skoleforberedende tiltak (Wendelborg mfl., 2015).

På 1. trinn i grunnskolen går andelen som får spesialundervisning ned til 3,7 prosent. Andelen elever med spesialundervisning i skolen øker også for hvert trinn.

Det går flere barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp i kommunale enn i private barnehager. I kommunale barnehager er andelen 3,7 prosent, mens den er 2,7 prosent i private barnehager. En av årsakene kan være at kommunene i større grad har mulighet til å samle et spesialpedagogisk tilbud i noen barnehager. Det er totalt 51 barnehager som oppgir at de er særskilt tilrettelagt for barn med spesielle behov. Av disse er alle bortsett fra en, kommunale.

Få barn har utsatt skolestart

Det går totalt 393 seksåringer i barnehage. Det utgjør kun 0,6 prosent av årskullet. Dette er barn som har utsatt skolestart. 76 prosent av seksåringene i barnehage får spesialpedagogisk hjelp. Det er mindre vanlig med utsatt skolestart i Norge enn i andre land. For å få utsatt skolestart må foreldrene ta kontakt med kommunen. Kommunen treffer en beslutning etter at de har innhentet sakkyndig vurdering fra PPT (Utdanningsdirektoratet, 2017c). I Danmark får for eksempel mellom 10 og 15 prosent av seksåringene i et årskull utsatt skolestart, og blant gutter født i desember er andelen 56 prosent (NOU 2019:3).

Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Det har lenge vært et politisk mål å forbedre den tilpassede opplæringen slik at flere elever får et bedre læringsutbytte i den ordinære undervisningen, og færre har behov for spesialundervisning.

Andelen elever med spesialundervisning ligger stabilt på litt under 8 prosent

Høsten 2019 får 7,7 prosent av elevene i grunnskolen spesialundervisning, noe som utgjør 49 000 elever. Etter flere år med økning gikk andelen litt ned i 2012 og har etter det ligget stabilt på litt under 8 prosent. 

Totalt får 10 prosent av guttene og 5 prosent av jentene spesialundervisning. Dette innebærer at 68 prosent av elevene som får spesialundervisning, er gutter. Dette har vært ganske stabilt over tid. Andelen gutter med spesialundervisning er noe lavere i grunnskolen enn i barnehagen.

I Sverige er andelen med særskilt støtte 5,6 prosent, altså litt lavere enn i Norge. Kurven følger likevel i hovedsak samme mønster som i Norge, med en relativt lav andel elever med særskilt støtte på grunnskolens første trinn, men med en økende andel over tid. Som i Norge brytes trenden i overgangen mellom grunnskole og ungdomstrinn.

Andelen som får spesialundervisning varierer fra 0 til 24 prosent mellom kommuner. Det er særlig blant de minste kommunene at variasjonen er størst.

Omfanget av spesialundervisning varierer også etter skolestørrelse. Ved skoler med 500 elever eller mer er andelen med spesialundervisning i gjennomsnitt 6 prosent, mens den er 12 prosent ved skoler med færre enn 100 elever.

Nesten tre ganger så mange elever får spesialundervisning på 10. trinn som på 1. trinn

Andelen elever som får spesialundervisning øker utover i skoleløpet. På 1. trinn får 3,6 prosent av elevene spesialundervisning, mens andelen på 10. trinn er 10,4 prosent altså nesten tre ganger så høy. En grunn til dette mønsteret er at de faglige kravene blir høyere utover i skoleløpet (Wendelborg, 2010). I tillegg kan behovet bli synligere etterhvert som elevene blir eldre.

Trenden brytes ved overgang mellom grunnskole og ungdomstrinn.

Privatskoler har høyere andel spesialundervisning

Det går en høyere andel elever med spesialundervisning på private skoler enn på offentlige skoler. På private skoler er andelen 10,2 prosent mens den er 7,6 prosent på offentlige skoler. På første og andre trinn ligger private og offentlige skoler omtrent likt, men fra tredje trinn og utover øker andelen elever med spesialundervisning mer på private skoler enn på offentlige. Det er altså motsatt tendens av det vi finner for barnehager, der det er flere barn med spesialpedagogisk hjelp i kommunale enn i private barnehager.

Det finnes lite forskning som kan forklare at det er høyere forekomst av spesialundervisning i private grunnskoler enn i offentlige. En grunn kan være at foreldre til barn med spesielle behov eller barn med vedtak om spesialundervisning i større grad søker seg over til private skoler med alternativ pedagogikk.

Blant privatskoler med høy andel spesialundervisning er det særlig steinerskoler, montessoriskoler og kristne grunnskoler som skiller seg ut.

Nær halvparten av vedtakene er på mer enn 271 timer i året

Enkeltvedtaket skal si hvor mange timer spesialundervisning en elev skal få i skoleåret. Noen elever får noen få timer i enkelte fag, mens andre elever får spesialundervisning i alle fag. Drøyt halvparten får 271 timer eller mer i løpet av et skoleår. Det totale timetallet for en elev på 1. trinn er på omtrent 700 timer i året, mens en elev på 10. trinn har litt under 900 timer i året.

Stor variasjon i hvor mye spesialundervisning elevene får

Omfanget av spesialundervisning varierer mellom kommuner. Blant de ti største kommunene varierer andelen elever som har et vedtak på over 271 timer fra 28 til 71 prosent. Ulikhetene er en indikasjon på at spesialundervisningen forstås og brukes ulikt fra kommune til kommune.

Ved små skoler med færre enn 100 elever, har 65 prosent av de som har spesialundervisning vedtak mer enn 271 timer.

Flere får spesialundervisning i den ordinære klassen

Det har vært en jevn økning i andelen som får spesialundervisningen i den ordinære klassen de siste årene. 46 prosent av elevene som får spesialundervisning får denne hovedsakelig i den ordinære klassen. I 2013 var andelen 28 prosent. 41 prosent får spesialundervisningen hovedsakelig i grupper og 13 prosent får den hovedsakelig alene.

Tilgjengelige ressurser vil påvirke hvordan spesialundervisningen organiseres. På større skoler er det vanligere å gi spesialundervisning i grupper, noe som kan være en egnet løsning når det er flere elever med spesialundervisning på samme skole. På små skoler er organisering i grupper mindre vanlig.

4300 elever går på egne skoler for spesialundervisning eller på skoler med egen fast avdeling for spesialundervisning. Det er 58 egne skoler for spesialundervisning og 315 skoler med egne faste avdelinger for spesialundervisning. Egne enheter for spesialundervisning er vanligere på ungdomstrinnet enn på barnetrinnet. I Oslo går 20 prosent av elevene med spesialundervisning enten i egne skoler for spesialundervisning eller i faste avdelinger for spesialundervisning. Til sammenligning gjelder dette 9 prosent av elevene med spesialundervisning i hele landet. Flere av de største kommunene i Norge har høye innslag av egne skoler og faste avdelinger for spesialundervisning.

Ytterligere 1800 elever med vedtak om spesialundervisning er utplassert på alternative opplæringsarenaer en eller flere dager i uka med undervisningsopplegg knyttet til for eksempel friluftsliv, arbeid på gård eller bilverksted.

Kvalitet på opplæringen påvirker behov for spesialundervisning 

Det er grunn til å tro at kvaliteten på den ordinære opplæringen har stor innvirkning på behovet for og verdien av spesialundervisning for mange elever. Jo bedre den ordinære opplæringen er, dess mindre blir behovet for spesielle tiltak. Når den ordinære opplæringa er god, virker det også positivt inn på spesialundervisningen (Haug, 2017).

Lærere ønsker mer kompetanse om elever med særlige opplæringsbehov

Prinsippet om tilpasset opplæring utfordrer skolens læringsmiljø, metodebruk og pedagogikk. Det tilsier at skolen aktivt tar hensyn til variasjoner blant elevene. Et viktig politisk mål er at det primært er lærere eller spesialpedagoger som skal gi spesialundervisning. I TALIS 2018 svarer hver sjette lærer at de har «stort behov» for å bedre sin kunnskap om undervisning av elever med særlige opplæringsbehov. Denne situasjonen understrekes ytterligere ved at nærmere hver femte rektor ser på mangel på lærere med slik kompetanse som en faktor som «i stor grad» hindrer skolen i å gi god undervisning.

Barneombudets rapport «Uten mål og mening», Nordahl-utvalget og den påfølgende høringen, viste at mange er enige i at opplæringstilbudet for barn og elever med særskilte behov ofte er for dårlig. Ikke alle barn og elever får den hjelpen de trenger. Mange får hjelp for sent og møtes med for lave forventninger (Kunnskapsdepartementet, 2019).

En studie finner at i mindre enn halvparten av tilfellene der elever mottok spesialundervisning, ble dette utført av en spesialpedagog. Studien viser også hvordan andelen spesialpedagoger avtok på ungdomstrinnet, til tross for at omfanget av spesialundervisning øker utover i skoleløpet (Haug, 2017).

Andelen elever med spesialundervisning går ned i overgangen mellom grunn- og videregående opplæring. Det er ulike grunner til dette. En nylig publisert evaluering av spesialundervisning i videregående opplæring, viser at struktur, organisering og det øvrige innholdet i videregående opplæring kan bidra til å forklare hvorfor færre elever har spesialundervisning i videregående skole spesialundervisning. (Markussen mfl., 2019).

Færre elever har spesialundervisning i videregående opplæring

Andelen elever med spesialundervisning går ned i overgangen mellom grunn- og videregående opplæring. 

For skoleåret 2018-2019 finner NIFU at 4 prosent av elevene i videregående opplæring har spesialundervisning (Markussen mfl., 2019), noe som er betydelig lavere enn på 10. trinn der andelen er 10,6 prosent.

Det er ulike grunner til dette. En nylig publisert evaluering av spesialundervisning i videregående opplæring, viser at struktur, organisering og det øvrige innholdet i videregående opplæring kan bidra til å forklare hvorfor færre elever har spesialundervisning i videregående skole (Markussen mfl., 2019).

Studien angir at det lave omfanget av spesialundervisning kan henge sammen med at elevene selv velger utdanningsprogram og at de får jobbe med fag som interesserer, motiverer og engasjerer. Enkelte elever ønsker ikke lenger å ha spesialundervisning og takker nei. En annen grunn kan være at mindre klasser på yrkesfag gjør det lettere å tilrettelegge (Markussen mfl., 2019).

I videregående opplæring gis spesialundervisning enten i egne klasser med redusert elevtall eller helt eller delvis i tilknytning til ordinær klasser. Omlag 66 prosent av elevene med spesialundervisning i videregående går i egne klasser med redusert elevtall, mens 34 prosent har tilhørighet i ordinære klasser og får hele eller deler av sin spesialundervisning der. De fleste elevene som går i klasser med redusert elevtall, går i klasser med 3-6 elever. Dette er ofte tilbud som hverdagslivstrening eller arbeidslivstrening. Elever med spesialundervisning i ordinær klasse får dette først og fremst i fellesfagene, og da særlig i norsk og matematikk.

En del elever med spesialundervisning har ikke tilknytning til et bestemt trinn (Markussen mfl., 2019). Dette kan for eksempel være elever som har hverdagslivstrening eller arbeidslivstrening (faktaboks gjennomføring) i gruppe med redusert elevtall, eller et annet utdanningstilbud som ikke følger den vanlige progresjonen fra et trinn til det neste. På studieforberedende utgjør elever i såkalt trinnløst løp 32 prosent av de som har spesialundervisning (471 av 1406 elever), og på yrkesfag 28 prosent (1184 av 4156 elever).

På tvers av fylkeskommunene er det relativt store forskjeller i andel elever med spesialundervisning. (Markussen mfl., 2019). Med 5,9 prosent elever med spesialundervisning ligger Østfold nesten dobbelt så høyt som Rogaland, hvor 2,7 prosent har spesialundervisning. Sannsynligheten for å motta spesialundervisning i ordinære klasser er også langt høyere i noen fylker enn i andre. Andelen av elever med spesialundervisning som mottar dette i egne klasser med redusert elevtall varierer fra 32 prosent i Sogn og Fjordane til 93 prosent i Vestfold.

Det er tendenser til konsentrasjon av elever med spesialundervisning på noen skoler og i egne klasser med redusert elevtall. Studien fant videregående skoler hvor mer enn 20 prosent av elevene hadde spesialundervisning, samtidig som andre skoler ikke hadde elever med spesialundervisning. Elever som får spesialundervisning i ordinære klasser, er ofte elever som har spesialundervisning i få fag, og som går på en skole der få elever får spesialundervisning.

3 av 4 elever fullfører og består videregående opplæring i løpet av fem år. Det er den høyeste andelen siden målingene begynte. Gjennomføringen er høyere på studieforberedende enn på yrkesfag. Samtidig er 14,4 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år uten og utenfor videregående opplæring. Resultater fra grunnskolen er den viktigste enkeltfaktoren som kan predikere om elever vil gjennomføre videregående opplæring. Jo viktigere gjennomføring av videregående opplæring er i samfunnet, jo mer alvorlig er situasjonen for de som ikke gjennomfører. Det blir stadig færre jobber som ikke krever formell utdannelse, og konkurransen om disse jobbene blir hardere. Uten fullført og bestått videregående opplæring risikerer unge derfor å møte betydelige problemer med å oppnå stabil tilknytning til arbeidslivet.

Elever som har innvandret til Norge fullfører i mindre grad enn øvrige elever, mens norskfødte med innvandrerbakgrunn ligger nesten på nivå med elever uten innvandrerbakgrunn. En gruppe som har særlige utfordringer med å gjennomføre videregående opplæring er elever som nylig har innvandret til Norge.

Flere gjennomfører videregående opplæring. 75,3 prosent av elevene som startet i Vg1 høsten 2013 har fullført og bestått videregående opplæring. Det er den høyeste andelen siden målingene begynte for 19 år siden, og en økning på 0,2 prosentpoeng fra året før. Utviklingen skyldes blant annet bedre progresjon mellom trinn og at flere får læreplass. Fortsatt er gjennomføringen høyere på studieforberedende enn på yrkesfag. Det henger blant annet sammen med at elever som velger studieforberedende, i gjennomsnitt har bedre resultater fra grunnskolen enn de som velger yrkesfag. Det er også store forskjeller mellom utdanningsprogrammene på yrkesfag.

Flest fullfører og består i Akershus og Sogn og Fjordane med henholdsvis 79,3 og 79,2 prosent, mens gjennomføringsandelen i Finnmark er lavest med 62,6 prosent. Finnmark har imidlertid hatt en svært god utvikling de seneste årene. Siden 2006-kullet har gjennomføringsandelen økt med 13 prosentpoeng. Forskjellen mellom fylket med høyest gjennomføring og fylket med lavest gjennomføring har fra 2006-kullet til 2013-kullet sunket fra 27 til 17 prosentpoeng. 

Samtlige fylker har økt andelen som fullfører og består fra 2006- til 2013-kullet. Oslo har hatt lavest økning, men har likevel tredje høyeste fullføringsandel. 

Flest fullfører og består på studieforberedende

Andelen som fullfører og består er over 84 prosent for alle de tre studieforberedende utdanningsprogrammene, mens det er det større variasjoner mellom de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. For de yrkesfaglige utdanningsprogrammene markeres ytterpunktene med 44,3 prosent fullføringsandel på restaurant- og matfag, og 67,2 prosent på elektrofag.

80,6 prosent av jentene fullførte videregående opplæring i løpet av fem år. Av guttene har 70,5 prosent fullført fem år etter påbegynt Vg1. 

Flere fullfører etter ti år

Dersom man ser på gjennomføring ti år etter påbegynt Vg1, øker andelen som har oppnådd yrkes- eller studiekompetanse med 9,5 prosentpoeng. Av elevene som begynte i 2008, hadde 70,6 prosent fullført innen fem år, og 80,2 prosent innen ti år. På yrkesfag øker andelen som gjennomfører med 13,6 prosentpoeng fra fem til ti år. På studieforberedende øker den med 5,5 prosentpoeng. En av grunnene til at elever på yrkesfag har størst økning i andelen som har fullført etter ti år, er at mange av utdanningsprogrammene har en modell med to år i skole og to år i lære, i stedet for tre år i skole som på studieforberedende. Prosessen knyttet til det å få lærekontrakt og starte opplæring i bedrift kan også være litt mindre forutsigbar enn det et treårig løp i skole er, slik at det oppstår forsinkelser i forhold til det normerte løpet.

Sterk sammenheng mellom resultater fra grunnskolen og gjennomføring

Resultater fra grunnskolen er den viktigste enkeltfaktoren når det gjelder å forutsi hvem som ikke gjennomfører videregående opplæring. Resultater fra grunnskolen henger igjen sammen med familiebakgrunn, ved at elever som har foreldre med høyere utdanning i gjennomsnitt får bedre karakterer i grunnskolen enn elever med foreldre uten høyere utdanning.

Hovedmønsteret er at elever med likt karaktergrunnlag målt i grunnskolepoeng fullfører i omtrent like stor grad enten de går på yrkesfag eller på studieforberedende. At gjennomføringsandelen er høyere på studieforberedende enn på yrkesfag, henger sammen med at det er flere elever med mange grunnskolepoeng som begynner på studieforberedende enn på yrkesfag.

Elever med få grunnskolepoeng fullfører i litt større grad i yrkesfagene enn i de studieforberedende utdanningsprogrammene. En forklaring kan være organiseringen på yrkesfag, med mindre grupper og flere muligheter for tilpasset opplæring som gjør at flere med svake resultater lykkes. Det er også mange elever og lærlinger som kan være lei av teoretiske skolefag, som mestrer bedre den praktiske opplæringen og praksisen de får på yrkesfag (Utdanningsspeilet 2018). 

Progresjonen mellom trinnene har blitt bedre

Nesten alle elever som går ut av grunnskolen begynner direkte i videregående opplæring. Det er i hovedsak i overgangene mellom trinnene i videregående opplæring at elever slutter eller gjør omvalg.

De siste fem årene har andelen elever som går direkte fra Vg1 til Vg2 økt fra 84,5 prosent til 87,5 prosent. Økningen har vært like stor for studieforberedende og yrkesfag i denne perioden. På studieforberedende utdanningsprogrammer var det 91,1 prosent av elevene som hadde progresjon fra Vg1 høsten 2018. På yrkesfag var den samme andelen 83,5 prosent. Det er like stor andel elever med progresjon fra Vg1 i 2018 som i 2017.

De siste fem årene har andelen elever som går fra Vg2 til Vg3 økt med nesten fem prosentpoeng fra 81,7 prosent til 86,4 prosent. Økningen i denne perioden har hovedsakelig skjedd innen yrkesfaglige utdanningsprogram. På studieforberedende utdanningsprogrammer hadde 95,7 prosent av elevene progresjon fra Vg2 høsten 2018. På yrkesfag var den samme andelen 75,0 prosent.

Det er også noen elever som slutter i løpet av året. 3,4 prosent av alle elever i videregående opplæring sluttet i løpet av skoleåret 2018-19. Det er betraktelig flere elever som slutter i løpet av året i yrkesfaglige utdanningsprogrammer enn i studieforberedende. Totalt slutter 5,8 prosent på yrkesfag og 2,0 prosent på studieforberedende i løpet av skoleåret.

Flere går direkte fra Vg2 til læreplass

Den vanligste overgangen for elever på yrkesfaglig Vg2 er til opplæring i bedrift. De siste årene har andelen elever som går fra Vg2 til læreplass økt vesentlig. Nesten 45 prosent av elevene får opplæring i bedrift året etter Vg2 yrkesfag. Det er en økning på over 10 prosentpoeng de siste fem årene. I 2018 hadde 21,4 prosent av elevene på yrkesfaglig Vg2 overgang til påbygg eller andre studieforberedende.

Elever som ikke får læreplass, får tilbud om å fullføre Vg3 i skolen i løpet av ett år. 1,2 prosent av elevene gikk fra yrkesfaglig Vg2 til alternativt Vg3 i skole. 

Det er en klar nedgang i elever som er ute av videregående opplæring etter yrkesfaglig Vg2. Denne andelen har sunket med fem prosentpoeng fra 2013 til 2018 - fra 22,8 prosent til 17,7 prosent.

4 av 5 lærlinger oppnår fagbrev innen fem år

For å oppnå fag- eller svennebrev, må lærlingene fullføre læretiden og bestå fagprøven. En god del av dem som oppnår fag- eller svennebrev bruker mer enn to år på å fullføre læretiden og bestå fagprøven. For 2013-kullet hadde omtrent halvparten av lærlingene bestått fag- eller svenneprøven innen to år etter påbegynt læretid. Innen tre år har andelen økt til 77,5 prosent, mens den deretter flater ut. 84,5 prosent har oppnådd fag- eller svennebrev innen fem år.

Det kan være flere grunner til at andelen som oppnår fagbrev øker fra to til tre år etter oppstart. Blant annet er det flere lærefag og opplæringsmodeller hvor læretiden i bedrift er lengere enn to år. Elektrofag, som har flere lange læreløp, har for eksempel lavest fullføring etter to år, men høyest etter fem år. Andre bruker lenger tid på å fullføre med fagbrev blant annet på grunn av midlertidige avbrudd, omvalg, forsinkelser av fag- eller svenneprøven eller stryk på første forsøk.

Selv om mange av dem som begynte på Vg1 i 2013 ikke har fullført innen fem år, så har mange fullført deler av videregående opplæring.

Noen har fullført alle trinn av utdanningen, men mangler karakter eller bestått i noen få fag. Andre er fortsatt i videregående opplæring, mens andre igjen har fullført en kompetanse på lavere nivå. En del ungdommer som sluttet på videregående opplæring er i gang med aktiviteter og annen oppfølging i regi av oppfølgingstjenesten.

Mange av de som ikke har fullført og bestått har en delkompetanse etter fem år

Totalt har 5,6 prosent av elevene fullført, men ikke bestått videregående opplæring. Dette kan være elever som har fullført Vg3 og lærlinger som har fullført læretida, men som mangler karakter i et eller flere fag eller som ikke har bestått fagprøven. Andelen er høyest på medier og kommunikasjon, hvor 8,5 prosent av elevene har fullført uten å bestå. Mange av disse elevene og lærlingene vil fullføre og bestå på et senere tidspunkt. 

5,6 prosent av alle elevene er i opplæring fem år etter påbegynt Vg1. Andelen er størst på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, hvor mellom 11 og 12 prosent er i opplæring fem år etter påbegynt Vg1. På idrettsfag og studiespesialisering er andelen 1,9 prosent. Dette kan være elever eller lærlinger som har gjort omvalg, hatt avbrudd i opplæringen, eller som har hatt opphold mellom skole og læretid. Det kan også være forsinkelser med gjennomføring av fagprøven.

Ikke alle elever har forutsetninger for å oppnå full yrkes- eller studiekompetanse

Noen elever går planlagte løp som gir kompetanse på et lavere nivå enn full yrkes- og studiekompetanse. Dette er ofte elever som har enkeltvedtak om spesialundervisning i et eller flere fag, og som ikke skal ha opplæring i alle kompetansemålene i læreplanen. I gjennomføringsstatistikken blir disse elevene ikke registrert som «fullført og bestått» til tross for at de kan ha fullført sitt planlagte løp. Det er fordi de ikke fullfører med full yrkes- eller studiekompetanse. Elever kan gå mot planlagt grunnkompetanse både på studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram. Lærekandidatordningen er et eksempel på en ordning der kandidaten ikke har som mål å nå alle læreplanmålene, men har en redusert læreplan.

Totalt 2,3 prosent av elevene som startet i Vg1 for fem år siden fullførte med planlagt grunnkompetanse. Andelen som fullfører med grunnkompetanse varierer mellom utdanningsprogrammene. På restaurant- og matfag fullfører 12,1 prosent av elevene med planlagt grunnkompetanse, mens andelen er 0,5 prosent på elektrofag og idrettsfag.

Kategorien «sluttet» omfatter elever som avslutter opplæringen før Vg3, eller før læretiden er fullført. Totalt har 11,1 prosent av elevene status som sluttet etter fem år. Av utdanningsprogrammene har design og håndverk den høyeste andelen elever som har sluttet, med 28,0 prosent.

14 prosent av ungdom mellom 16 og 25 år er uten og utenfor videregående opplæring

I aldersgruppen 16-25 år er det 14,4 prosent som verken befinner seg i eller har bestått videregående opplæring. Andelen varierer fra 21,1 prosent i Finnmark, til 11,4 prosent i Sogn og Fjordane. På nasjonalt nivå har andelen av denne aldersgruppen som ikke har bestått eller befinner seg i videregående opplæring sunket fra 17,1 til 14,4 prosent de siste fem årene.

Den totale andelen som er utenfor opplæring og arbeid øker med alderen fra 16 til 25 år. I de eldre aldersgruppene er flere som er i arbeid av dem som ikke er i opplæring eller har fullført.

Ungdom som ikke har fullført videregående opplæring, trenger ikke å være inaktive. Mange velger å avslutte opplæringen for å jobbe (Reegård og Rogstad, 2016). Av de 14,4 prosentene som er uten og utenfor videregående opplæring er omtrent halvparten i arbeid og halvparten ikke i arbeid. Andelen som er i arbeid er særlig høy i de tre nordligste fylkene, og disse tre fylkene har også den høyeste andelen ungdom som ikke har fullført videregående opplæring. Over halvparten av ungdommene i Finnmark som er uten og utenfor videregående opplæring er i arbeid.

Oppfølgingstjenesten – for ungdom utenfor opplæring og arbeid

Oppfølgingstjenesten (OT) er en fylkeskommunal tjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er i videregående opplæring eller arbeid. Oppfølgingstjenesten skal hjelpe ungdom som avbryter eller ikke kommer i gang med videregående opplæring.

6,6 prosent av alle ungdommer i alderen 16-21 år er registrert i oppfølgingstjenesten. Det har vært en svak nedgang siden 2017. I takt med bedre gjennomføring blir det færre ungdommer som trenger hjelp av oppfølgingstjenesten. Antallet ungdommer i oppfølgingstjenesten har gått ned fra 20 200 i 2012 til 15 000 i 2019. Det kan se ut til at ungdommene som nå får hjelp av oppfølgingstjenesten krever lenger tid med rådgivning og oppfølging før de kommer inn i et egnet tilbud, noe som påvirker andelen som er i aktivitet.

Mange elever med innvandrerbakgrunn lykkes svært godt i utdanningssystemet i Norge. Statistikken viser likevel at innvandrere gjennomfører videregående opplæring i litt mindre grad enn øvrig ungdom. Det er store forskjeller på hvilke forutsetninger og erfaringer elever med innvandrerbakgrunn har når de begynner i norsk skole. Noen er født i Norge og behersker norsk og ett eller flere andre språk. Andre er kommet som innvandrere med fluktbakgrunn sent i skoleløpet og har begrenset skolebakgrunn (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015).

Ny forskning viser at etterkommere av innvandrere ofte er overrepresentert både i den positive og den negative enden av statistikken for arbeid og utdanning. Andelen som tar høyere utdanning er klart høyere enn blant de med majoritetsbakgrunn, men det er også en høyere andel som dropper ut av videregående skole. Normen om høyere utdanning står sterkt, og etterkommerne opplever gjerne sterke forventninger fra foreldrene om at de skal ta utdannelser som resulterer i jobber med god økonomi. Forskerne peker på disse forventningene som en av årsakene til at etterkommere har høyere ambisjoner for høyere utdanning og yrkesliv, til tross for at de i snitt har lavere karakterer på skolen. Intervjuer i studien viser at også etterkommerne som går på yrkesfag ofte har ambisjoner om høyere utdannelse. (Midtbøen, 2019).

OECD peker på at norskfødte elever med innvandrerforeldre gjør det bedre i skolen i Norge enn i mange andre land. (OECD, 2015). Samtidig er det et større gap mellom elever som selv har innvandret og elever med innvandrerforeldre i Norge enn det for eksempel er i Sverige og Nederland.

Ungdommer med innvandrerbakgrunn fullfører i litt mindre grad enn øvrige elever.
Av innvandrere som startet i videregående i løpet av høsten 2013 fullførte 57,9 prosent i løpet av fem år. Av norskfødte med innvandrerforeldre fullførte 74,4 prosent. Blant ungdom som selv har innvandret fullførte 67,0 prosent av jentene og 49,8 prosent av guttene innen fem år.

Jenter med innvandrerbakgrunn fullfører i større grad enn gutter med innvandrerbakgrunn

Også blant innvandrere fullfører jenter i større grad enn gutter. Blant norskfødte jenter med innvandrerforeldre fullførte 80,7 prosent, som er nesten på nivå med jenter uten innvandrerbakgrunn der andelen er 82,0 prosent. Av norskfødte gutter med innvandrerforeldre fullførte 68,2 prosent innen fem år. Av de øvrige guttene fullførte 73,1 prosent.

Søkere med innvandrerbakgrunn ser ut til å møte en høyere terskel for å få læreplass enn øvrige søkere, noe som kan tenkes å være en årsak til at elever med innvandrerbakgrunn i mindre grad gjennomfører videregående yrkesfaglig opplæring.

Av 36 000 ungdomsrettssøkere til læreplass i 2017 og 2018, var 3800 innvandrere og 970 norskfødte med to innvandrerforeldre. Andelen som fikk lærekontrakt er betydelig lavere for søkere med innvandrerbakgrunn enn den er for øvrige søkere, og det er lite forskjell mellom norskfødte og innvandrere. Innvandrerbakgrunn ser imidlertid ut til å ha større betydning for guttenes sjanse for å få læreplass enn for jentene. Det er dessuten særlig for guttene at det er lite forskjell mellom norskfødte og innvandrere i andelen som får lærekontrakt. Generelt er det flere gutter enn jenter som søker læreplass. Over 7 av 10 søkere til læreplass er gutter.

Innvandrerbakgrunn størst betydning i guttedominerte fag

Det er forskjeller mellom utdanningsprogrammene i hvor stor betydning innvandrerbakgrunn ser ut til å ha for sjansene for å få læreplass. Innvandrerbakgrunn ser ut til å ha størst betydning i fagene der gutteandelen er høy. Sammenligner vi søkere med innvandrerbakgrunn og øvrige søkere er det en forskjell på mer enn 20 prosentpoeng i andelen som fikk lærekontrakt i elektrofag, teknikk og industriell produksjon og bygg- og anleggsteknikk, mens det kun er 2 prosentpoeng forskjell i design og håndverk. At det særlig er i de guttedominerte fagene at søkere med innvandrerbakgrunn i mindre grad enn øvrige får læreplass, viser også tidligere studier (Lødding, 1998; Lødding, 2001; Helland og Støren, 2004).

Karakterer og fravær forklarer delvis forskjellene mellom søkere med innvandringsbakgrunn og øvrige

Søkere med innvandrerbakgrunn har i snitt lavere karakterer og høyere fravær enn øvrige søkere. Det er størst forskjeller i karakterer og fravær blant guttene, og guttene har generelt lavere karakterer enn jentene. Lave karakterer og høyt fravær ser likevel ikke ut til å være hele forklaringen på at ungdom med innvandrerbakgrunn i mindre grad enn øvrige får læreplass. Andelen som får lærekontrakt er gjennomgående lavere for søkere med innvandrerbakgrunn også når man sammenligner søkere med samme antall karakterpoeng og fravær.

Språkkunnskaper og nettverk kan være med på å forklare innvandreres utfordringer med å få læreplass

Manglende språkkunnskaper og språkferdigheter trekkes ofte frem som en viktig årsak til at søkere med innvandrerbakgrunn ikke får læreplass (NOU 2010:7; Jeon, 2019). Dersom norskferdigheter og kjennskap til norsk kultur hadde stor betydning, skulle man tro at de som er født i Norge eller har lang botid i større grad får læreplass enn de som selv har innvandret. For gutter viser tallene imidlertid ingen tydelig forskjell mellom norskfødte og ungdommer som har innvandret selv, og det er ingen systematisk sammenheng mellom botid og andelen som får læreplass.

Søkere med innvandrerbakgrunn stiller i snitt dårligere enn øvrige søkere på forhold som har betydning for å få læreplass, som for eksempel karakterer, fravær og foreldrenes utdanningsnivå. Det er samtidig rimelig å anta at søkere med innvandrerbakgrunn i mindre grad har nettverk som kan hjelpe til i søkeprosessen (Jeon, 2019). Kombinasjonen av lavere skoleprestasjoner og mangel på nettverk kan trolig gjøre det vanskeligere for denne gruppen å få læreplass.

Diskriminering kan være noe av forklaringen på at søkere med innvandrerbakgrunn i mindre grad får læreplass

Søkere med innvandrerbakgrunn kan også møte diskriminering i søkeprosessen. Forskning fra Sveits og Tyskland har vist at likt kvalifiserte søkere med utenlandske navn i snitt må sende flere søknader enn øvrige søkere for å få et intervju til en læreplass (Jeon, 2019). En norsk studie av jobbsøkere får lignende funn (Midtbøen og Rogstad, 2012). Opplevd diskriminering kan også gjøre det mindre motiverende å aktivt oppsøke aktuelle lærebedrifter for ungdom med innvandrerbakgrunn (Jeon, 2019; Lødding 1998). At søkerne er motiverte og tar initiativ er viktig for å gi et godt inntrykk i søkeprosessen (Utdanningsspeilet, 2018).

Forskning og tidligere analyser viser at en gruppe som har vært særlig utsatt i utdanningsløpet er elever over 16 år som har kommet til Norge sent i grunnskoleløpet og ikke har hatt kompetanse tilsvarende norsk grunnskole (Rambøll, 2013; Thorshaug, 2014).

For eksempel har andelen elever som går ut av grunnskolen uten grunnskolepoeng økt fra 2015 og 2019, og i skoleåret 2018-19 var andelen 5,3 prosent. Mange av disse elevene er innvandrere med kort botid, som kom til Norge i overgangen sent i grunnskoleløpet eller i overgangen til videregående opplæring (Statistikknotat 5/2018).

I de fleste kommuner har elever som kommer til Norge mot slutten av 10. klasse fått tilbud om ekstra år i grunnskolen eller overføring til grunnskole for voksne, men noen nyankomne elever har også søkt seg inn til videregående opplæring uten å ha de språklige og/eller faglige forutsetningene for å fullføre og bestå videregående opplæring. Andre igjen står helt utenfor ordinær opplæring (Rambøll, 2018).

De fleste 18-åringer som kom til Norge i 2015 og 2016 har ikke kommet i gang med ordinær videregående opplæring

I 2015 kom det 5300 mindreårige asylsøkere til Norge i forbindelse med «flyktningkrisen», en firedobling fra året før. Mange av disse ankom nettopp i en alder der de enten var sent i grunnskoleløpet eller tidlig videregående.

Ved å se på statistikken over alle elever som er født i år 2000 og som har innvandret til Norge, og deretter snevre inn gruppen som har botid på under fire år får man en indikasjon på hvor denne gruppen innvandrere er i utdanningsløpet.

Ser man på hele årskullet av innvandrere født i år 2000 under ett, ser man at forskjellen i andelen som har fullført Vg1 varierer betydelig. Innvandrere som har bodd i Norge i fem til seks år eller lenger har omtrent like høy fullføringsandel på Vg1 som norskfødte med innvandrerforeldre, men andelen er 14 prosent for ungdommer som har vært i Norge i under to år. Andelen er 64 prosent for de som har vært her i tre til fire år. Skillet går altså ikke først og fremst mellom innvandrere og øvrige elever, men mellom innvandrerelever med kort og lang botid.

Ser man videre på gruppen 18-åringer som har vært i Norge i under to år finner man at de i liten grad har kommet i gang med ordinær videregående opplæring. Kun 14,2 prosent har altså fullført Vg1, mens 32 prosent er i videregående opplæring. Kun 7,8 prosent har grunnskolepoeng, og de som har grunnskolepoeng har i snitt 30,2 grunnskolepoeng. 6 prosent er i arbeid. 8 prosent av ungdommene er registrert i innføringstilbud. 51 prosent av ungdommene er utenfor opplæring og arbeid

Svakheter ved statistikken gjør at det kan være ungdommer som er i et grunnskoletilbud for voksne blant de registrert utenfor utdanning og arbeid.

Kombinasjonsklasser kan være et godt tilbud for elever med kort botid

En gruppe som har vært særlig utsatt pga. lov- og regelverket, er elever over 16 år som ikke har hatt kompetanse tilsvarende norsk grunnskole (Rambøll 2013, Thorshaug 2014). Kommunene har et generelt ansvar for å gi elever grunnskoleopplæring, enten innenfor den ordinære grunnskolens rammer eller innenfor voksenopplæringen, men likevel får sent ankomne med lite skolebakgrunn svært ulik behandling rundt i landet. I de fleste tilfeller får elever som kommer mot slutten av 10. klasse tilbud om ekstra år i grunnskolen eller overføring til grunnskole for voksne, men det skjer også at disse elevene begynner i ordinær videregående opplæring.

Fra 2016 ble opplæringsloven endret slik at kommuner og fylkeskommuner kan tilby mer grunnskoleopplæring til unge som har rett til videregående opplæring. Dette har ført til en omlegging av opplæringstilbudet for sent ankomne elever, og i skoleåret 2017-18 var det opprettet tilrettelagte tilbud med grunnskoleopplæring, såkalte kombinasjonsklasser, for elever i videregående alder med ungdomsrett i samtlige fylkeskommuner (Rambøll, 2018). På landsbasis hadde 41 videregående skoler et slikt tilbud.

Hensikten med kombinasjonsklasser er å gi sent ankomne elever et bedre tilpasset opplæringstilbud, som i neste omgang skal bidra til at flere gjennomfører videregående opplæring (Vestfold fylkeskommune 2017, Fjæstad 2019, Rambøll 2018). Lærere og elever i kombinasjonstilbud vurderer faglig differensiering og tospråklig fagopplæring som viktige suksessfaktorer for tilbudene, både for bedre fagforståelse og for at elevene skal settes i stand til å formidle det de har lært på norsk. Evalueringene av ordningen med kombinasjonsklasser peker på et behov for kompetanse på grunnskoleopplæring og opplæring av minoritetsspråklige elever blant lærerne. Behov for å sikre denne kompetansen er en av de fremste grunnene til at fylkeskommuner og kommuner samarbeider om tilbudet til elevene, og det forklarer hvorfor mange lærere fra kommunal voksenopplæring underviser i kombinasjonsklassene.

Det er stor variasjon i hvor mange elever og hvilke elever som får tilbud om å gå i kombinasjonsklasse. Dette forklares med mangel på felles og tydelige retningslinjer for hvem tilbudet skal rettes mot og hvordan målgruppen defineres. Konsekvensen av at fylkeskommuner, kommuner og skoler har valgt ulike løsninger, er at bosted eller kommunetilhørighet kan bli avgjørende for om den enkelte ungdom får tilbud om å gå i kombinasjonsklasse eller ei.