Ulike perspektiver på skoleresultatene til barn og unge med innvandringsbakgrunn

Som nevnt innledningsvis, er verken ulikhetsperspektivet eller klasseperspektivet særlig egnet til å forklare at ungdom med innvandringsbakgrunn er mer – og ikke mindre – opptatt av sosial mobilitet enn det deres jevnaldrende uten innvandrerbakgrunn er. Siden tidlig på 1990-tallet har flere norske studier vist at unge med innvandrerbakgrunn har svært så høye ambisjoner på egne vegne.

For eksempel er det svært mange av ungdommene som ønsker å ta langvarige utdanninger. Unge med innvandrerbakgrunn er spesielt opptatt av yrker som gir god inntekt og høy prestisje i samfunnet, slik som leger, advokater og lignende. Så langt ser det ut til at mange av ungdommene forsøker å forfølge disse ambisjonene gjennom de utdanningsvalgene de gjør.

I videregående er ungdom med innvandringsbakgrunn for eksempel klart overrepresentert i programmer som gir studiekompetanse, og når de først fullfører videregående, er det en høyere andel som tar steget over til høyere utdanning. På landets universiteter er ungdom med innvandrerbakgrunn i dag overrepresentert blant studentene. Dette skjer altså til tross for at mange av ungdommene har stått ovenfor mange språklige, kulturelle og klasserelaterte barrierer gjennom oppveksten, som gjør at utgangspunktet for å lykkes faglig og få gode karakterer har vært dårligere enn det som er vanlig i norsk skole.

Hvorfor er det slik at så mange barn og unge med innvandrerbakgrunn møter skolen og utdanningssystemet med et ekstra driv og ekstra motivasjon for å lykkes – og ikke med motstand, tilbaketrekking eller apati, som åpenbart kan være en mulighet når man faglig sett ikke lykkes så godt i skolen? Forskningen på feltet legger stor vekt på innvandrerforeldrenes og innvandrermiljøenes rolle som forklaring på disse tilpasningsstrategiene og trekker fram selve grunnlaget for beslutningen om å flytte til et annet land, nemlig mulighetene for et bedre liv.

I dette ligger selve kimen til sosial mobilitet som et familieprosjekt, og selv om mange innvandrerforeldre selv befinner seg forholdsvis lavt i samfunnshierarkiet, og kanskje heller ikke oppnådde drømmen de selv hadde, er det ikke uvanlig å overføre forventningene om sosial mobilitet til barna. Mange oppfatter at barna har bedre sjanser enn dem selv, fordi de lettere vil tilegne seg språket og de kulturelle kodene, samtidig som de gir uttrykk for at dette først er mulig gjennom hardt arbeid og ekstra driv.

Forskning viser at foreldrenes erkjennelse av at utdanning er viktig for barnas muligheter senere i livet ligger bak mange av prosessene som skaper dette ekstra drivet. Nokså tidlig i barnas liv gjør mange innvandrerforeldre det eksplisitt overfor barna sine hva de forventer av dem i skole og utdanning. I dette ligger en tydelig forventning om at barnas utdanning har stor betydning, ikke bare for de unge selv, men også for familiens muligheter til å forbedre sine livssjanser.

Å oppnå god utdanning kan altså være viktig for familiens anseelse, både internt i de ulike innvandrermiljøene, men også i forholdet til familie, slekt og venner i hjemlandet. I kvalitative studier med unge med innvandrerbakgrunn gir mange uttrykk for at de skylder foreldrene å satse på utdanning, og at de oppfatter dette som en måte å gi tilbake noe til foreldrene for de forsakelser de har måttet gjøre for å skaffe familien et bedre utgangspunkt enn hva som hadde vært mulig i hjemlandet.

For noen vil altså disse normene og forventningene være en viktig form for ressurs som kan bidra til å presse dem litt ekstra, og så langt har forskningen fokusert mest på de ungdommene som har lykkes i størst grad. Nyere forskning trekker derimot fram at for en god del unge vil et slikt press hjemmefra også kunne ha negative konsekvenser, som ofte er underkommunisert i forskning og media. Intervjuer med ungdom viser blant annet at en del opplever et stort psykisk press, som for mange kan være vanskelig å takle. I tida framover vil det derfor være viktig å få fram at det er flere sider knyttet til dette særskilte «innvandrerdrivet», at det både kan være en ressurs, men også at det kan ha noen omkostninger.

For forskningen bør det være en oppgave å finne mer ut av hva som gjør at ungdom reagerer på forskjellige måter på foreldrenes forventninger om å lykkes i skole og utdanning.