Høring av barn i saker etter opplæringsloven § 9a-3 – foreligger det krav om foreldresamtykke?

Barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem. Nedenfor vil vi gjennomgå hvilke regler som gjelder i den forbindelse, særlig i saker etter opplæringsloven (oppll.) § 9a-3 om elevenes psykososiale miljø.

Gjelder

Barnets rett til å bli hørt har vært tema under de samlingene som har vært gjennomført om oppll. kap. 9 a. Utdanningsdirektoratet har utredet spørsmålet om det foreligger krav til at foreldre må samtykke før barn høres, og har konkludert med at det ikke foreligger et slikt krav.

Hvilke regler gjelder

Dersom en elev eller forelder ber om tiltak som vedkommer det psykososiale miljøet skal skolen snarest mulig behandle saken etter forvaltningslovens (fvl.) regler om enkeltvedtak, jf. oppll. § 9a-3. Det betyr blant annet at skolen skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig, jf. fvl. § 17.

Skolen må innhente nødvendige opplysninger under saksforberedelsen. En naturlig del av den utredning forvaltningsorganet bør gjennomføre er å ha samtaler med berørte parter, herunder berørte/involverte elever.

Barn har dessuten en selvstendig og ubetinget rett til å bli hørt, se barnekonvensjonen (bk) artikkel 12.

«Barnekonvensjonen Artikkel 12

1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.»

Det følger av bk artikkel 12 at barnet skal ha rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i saker som berører det, og at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. I artikkel 12 nr. 2 er det slått fast spesielt at denne retten også gjelder i rettssaker og forvaltningssaker. Bestemmelsen gir uttrykk for et generelt prinsipp. Det vil være opp til statene å presisere og konkretisere bestemmelsen på de forskjellige saksområder.

Barnets rett til å bli hørt gjelder i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, herunder også saker etter oppll. kap. 9a. Barnekonvensjonen hviler på det grunnsyn at barn er egne rettssubjekter med selvstendige rettigheter, en av de selvstendige rettighetene er retten til å bli hørt. Dette innebærer at barnet skal få anledning til å uttale seg, bli lyttet til og bli tatt hensyn til.

Barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4. Menneskerettsloven trådte i kraft 21.05.1999.

Selv om norsk lovgiving ble ansett å være i tråd med barnekonvensjonen også før menneskerettsloven, ble det i 2003 vedtatt lovendringer i tvistemålsloven, forvaltningsloven, adopsjonsloven og barnevernloven for å styrke barnets rett til bli hørt, slik at bl.a. artikkel 12 ble synliggjort i norsk lovgiving. (Se Ot.prp.nr.45 (2002-2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov)).

Forvaltningsloven § 17 ble f.eks. endret. I forvaltningsloven § 17 første ledd heter det:

«Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.»

Må forvaltningsorganet ha samtykke fra foreldrene for å høre barnet?

Myndighetsalderen er 18 år i Norge. Fram til dette vil det som regel være vergen som opptrer på vegne av barnet. Vergen er normalt den eller de som har foreldreansvar for barnet. Det følger av vergemålsloven § 16 at foreldre med foreldreansvar er verger for sine barn, og av samme lov § 17 at vergen handler på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold og hvor det ellers følger av annen lovgivning.

Vergemålsloven er utgangspunktet for vergens oppgaver og plikter i økonomiske forhold, i personlige forhold er barneloven utgangspunktet.

Barneloven § 30 gir regler om innholdet i foreldreansvaret. Foreldreansvaret innebærer at foreldrene har rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrenes bestemmelsesrett er imidlertid begrenset både av offentligrettslige regler og av barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse etter §§ 31-33.

Barneloven § 31 om Rett for barnet til å vere med på avgjerd ble også endret i 2003 som et ledd i synliggjøringen av artikkel 12 i norsk lovgiving. I denne bestemmelsen heter det:

«Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.»

Bestemmelsens andre ledd er nytt fra 2003. Alle barn skal gis anledning til å bli hørt fra 7 års alder, også yngre barn skal bli hørt dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkt. Det ble ikke fastsatt noen aldersgrense i fvl. § 17 når det gjaldt barns rett til å bli hørt, departementet mente (se Ot.prp.nr.45 (2002-2003)) at slike aldersgrenser burde bli fastsatt i særlovgivingen og viste til de foreslåtte endringene i barneloven og adopsjonsloven. Departementet uttalte i forbindelse med endringen i fvl. § 17 at det vil være et klart større behov for at barn får utøve sin rett til å bli hørt i saker som angår det personlig, men at man ikke ville fastsette bestemte aldersgrenser i denne bestemmelsen.

Dersom det skulle være slik at forvaltningen må be om foreldrenes samtykke når barn skal høres, måtte det være i kraft av at foreldrene har foreldreansvaret og er verge for sine barn. Barns rett til å bli hørt er en grunnleggende ubetinget rettighet. Foreldrene har fortsatt sin myndighet som foreldre og vergeansvaret, men barnet skal høres. Barnet har etter bk. § 12 rett til fritt å gi uttrykk for sitt syn i alle saker som angår det, og barnets syn skal tillegges behørig vekt etter alder og modenhet. Vilkåret er bare at barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barnet har en utstrakt rett til å delta i beslutninger som angår dem selv.

Retten til å bli hørt gjelder både når barnet tar initiativ til saken selv, og når andre gjør det.

De oppstilles ikke noe krav om samtykke fra foreldre i barnekonvensjonen eller bestemmelsene i norsk lovgiving, se Ot.prp.nr.45 (2002-2003). Spørsmålet om samtykke fra foreldre ved høring av barn ble omtalt i forbindelse med endringer i utlendingsloven. I Prop. 141 L (2010 – 2011) Endringer i utlendingsloven (høring av barn mv.) heter det under pkt. 2.2:

«Verken loven eller forskriften har særskilte regler om betydningen av at foreldre ikke samtykker til at det blir gjennomført samtale med barn i en asylsak eller annen utlendingssak. Det er heller ingen særskilt regulering av om foreldre kan kreve å få være til stede under samtaler med barnet.

I utlendingsforskriften 1990 § 55 a tredje ledd var det fastsatt at foreldrene kunne motsette seg at det ble avholdt samtale med barnet, og at minst en av foreldrene eventuelt måtte være til stede under samtalen. Bestemmelsen lød som følger:

«Den totale livssituasjonen til medfølgende barn skal klarlegges under intervjuet av foreldrene. I den forbindelse skal det avholdes en samtale med barnet med mindre det anses åpenbart unødvendig eller foreldrene motsetter seg dette. Minst en av foreldrene må være til stede under samtalen.»

Bestemmelsen ble ansett for å være i strid med barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 som gir barnet en selvstendig rett til «fritt» å gi uttrykk for sine synspunkter (Vår understrekning). Artikkel 12 nr. 1 lyder:

….»

Konklusjon

Det er ikke slik at foreldrene må samtykke for at barn skal kunne høres i saker etter oppl. § 9a-3. Barnets rett til å høres er en selvstendig rettighet for barnet. 

Vår referanse: 2014/136

{{ settings.title }}

{{ settings.thankYouPlaceholder }}