Veileder om gratisprinsippet i grunnskolen og videregående opplæring

Kommunen skal dekke utgifter til alle læremidler og utstyr for elever i grunnskolen. Eksempler på dette er:

• lærebøker og andre trykte og digitale læremidler
• skrive- og tegnesaker og notatblokker
• kalkulatorer, passer og linjal
• nettbrett eller PC

Fylkeskommunen skal sørge for at elevene i videregående skole får gratis lærebøker og andre trykte og digitale læremidler og digitalt utstyr.

Fylkeskommunen kan imidlertid kreve at elever og de som har læretid i bedrift dekker enkelte kostnader til individuelt utstyr som opplæringen til vanlig gjør det nødvendig å ha. For elever kan dette være utgifter til PC, kalkulator, kladdebøker og annet nødvendig utstyr. For de som har læretid i bedrift, kan dette for eksempel være kostnader til nødvendige kniver, eller vanlige arbeidsklær. Kostnader til individuelt utstyr som lærlingen dekker selv, må imidlertid avgrenses mot kostbart utstyr som er nødvendig i opplæringen på grunn av helse og sikkerhet.1 Dette kan eksempelvis være sveisemasker, fallsikring og vernebekledning, og må dekkes av fylkeskommunen.

Enkelte ungdomsbedrifter, for eksempel Ungt Entreprenørskaps bedriftsprogram i videregående opplæring, bruker skolens materialer og utstyr til drift og produksjon, og faktureres etter avtale med skolen for dette. En slik fakturering er ikke i strid med gratisprinsippet, da det ikke er den enkelte elev som faktureres, men selve ungdomsbedriften som er opprettet med et eget organisasjonsnummer.

Elever og de som har læretid i bedrift med behov for tilrettelegging, og som trenger utstyr som ivaretar dette, skal ikke dekke kostnader til slikt utstyr. Det står i forarbeid til opplæringsloven § 5-8.  Dette er eksempelvis utstyr som eleven har rett til etter reglene om fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemidler. Det står i opplæringsloven § 11-5.

Lånekassen har et utstyrsstipend som alle elever i videregående kan søke om. Det står i forskrift om utdanningsstøtte § 50. Stipendet skal bidra til å dekke utgiftene som fylkeskommunen kan pålegge elevene og som er nødvendige i opplæringen. Stipendet er ikke behovsprøvd, men blir gitt etter tre satser avhengig av hvilket utdanningsprogram eleven går på. Elever på yrkesfaglige utdanningsprogram har rett til utstyrsstipend frem til de skal ha læretid i bedrift. Fylkeskommunen kan derfor ikke kreve egenandel etter at eleven blitt formidlet til læreplass og skal få videregående opplæring i bedrift.

Skolene kan ha ulike leie- eller leasingavtaler for PC til elevene. Dersom fylkeskommunen har kjøpt inn PC-er til elevene, kan de kreve en årlig egenandel. Det står i opplæringsforskriften § 22-5. Egenandelen for betaling av PC kan ikke settes høyere enn minstesatsen i Lånekassens årlige utstyrsstipend. Siden utstyrsstipendet utbetales årlig, kan fylkeskommunen derfor ikke kreve en egenandel som innebærer at elevene må legge ut for to års utstyrsstipend. Etter videregående skole skal elevene få beholde PC-en. Det står i opplæringsforskriften § 22-5. Dersom en elev avbryter den videregående opplæringen, skal hen få tilbud om å kjøpe PC-en. Den samlede betalingen kan ikke overstige tre ganger den laveste stipendsatsen i utstyrsstipendet på det tidspunktet eleven avbrøt opplæringen.

Hvis en elev ved et uhell ødelegger eksempelvis et nettbrett eller en lærebok, skal eleven ikke erstatte dette. Hvis en elev derimot ødelegger eller skader noe ved å være uforsiktig (uaktsom) eller med vilje (forsettlig), er hovedregelen at eleven må erstatte det. Skolen må imidlertid vurdere erstatningsansvaret ut ifra en rimelighetsvurdering, og ta hensyn til blant annet elevens alder, utvikling, utvist adferd og økonomiske evne. Det står i skadeerstatningsloven § 1-1. Man kan forvente mer av et barn jo eldre det blir. 

Foreldre kan også bli erstatningsansvarlige. Dette gjelder i tilfeller der skaden har skjedd som følge av at foreldrene ikke har passet på barnet sitt, eller ikke har gjort det som er rimelig å forvente for å forhindre at skaden skjer.

Mange skoler bruker en forhåndsbestemt egenandel ved skade på læremidler eller utstyr. En slik egenandel er også å regne som erstatning. Dersom barnet ikke er erstatningsansvarlig, skal derfor ikke barnet eller foreldrene betale egenandelen. Erstatningsansvar er regulert i skadeserstatningsloven.