Veileder om tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging

Skolen skal vurdere om tiltakene de har satt inn innenfor den ordinære opplæringen er nok til å gi eleven et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, eller om eleven har behov for individuell tilrettelegging. Dette står i opplæringsloven § 11-2.  

Det er kommunen og fylkeskommunen som i et vedtak avgjør om eleven har rett til individuell tilrettelegging, og hva retten innebærer. Kommunen og fylkeskommunen må fatte vedtak både når de mener at eleven har rett til individuell tilrettelegging, og når de mener at eleven ikke har en slik rett. Hvis foreldrene eller eleven mener at eleven har behov for individuell tilrettelegging, må kommunen og fylkeskommunen ta stilling til dette i et vedtak. Dette gjelder også der kommunen og fylkeskommunen ikke er enig i at eleven har behov for slik tilrettelegging. 

Hvis det er individuelt tilrettelagt opplæring eleven har behov for, må kommunen og fylkeskommunen hente inn sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten før de fatter vedtak. 

Elever kan ha rett til individuell tilrettelegging både når de ikke har noe utbytte av opplæringen og når de har et visst utbytte av opplæringen. 

Tre ulike rettigheter

Individuell tilrettelegging er delt inn i flere rettigheter

• personlig assistanse
• fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler og opplæring i mobilitet
• individuelt tilrettelagt opplæring

Hvis en elev har rett til flere av de individuelle tilretteleggingene, må kommunen og fylkeskommunen se disse i sammenheng. Som hovedregel skal kommunen og fylkeskommunen fatte vedtak om de ulike tilretteleggingene i samme dokument. Dette er fordi det er til elevens beste at opplæringstilbudet sees i sammenheng.

Personlig assistanse er regulert i opplæringsloven § 11-4, og er en rett som innebærer praktisk hjelp og bistand fra en person som kan følge med og hjelpe eleven i skolehverdagen. Omfang og innhold kan variere.

Retten kan for eksempel være hjelp til

• å følge med i opplæringen
• sosiale aktiviteter i friminuttet
• kommunikasjon
• forflytting, bæring av sekk og utstyr
• av- og påkledning
• måltider
• toalettbesøk
• sosial læring og støtte 

Målet er at eleven skal kunne delta i opplæringen og få tilfredsstillende utbytte av den.

Assistanse som er omfattet av retten til helsehjelp, er ikke en del av personlig assistanse etter opplæringsloven § 11-4. Hjelp til legemiddelhåndtering, sondemating og stomi kan heller ikke være en del av et vedtak om personlig assistanse etter opplæringsloven. Kommunen og fylkeskommunen må, sammen med foreldrene og helsepersonell, i den enkelte saken vurdere om det er forsvarlig at ansatte på skolen hjelper eleven med dette som en del av deres oppdrager- og omsorgsansvar, eller om dette regnes som helsehjelp og må gjøres av helsepersonell.  

Den som skal gi assistanse, skal ikke ha ansvar for elevens opplæring. Det er ikke nødvendig å ha pedagogisk kompetanse for å gi hjelpen, men personen som skal følge opp eleven må være egnet til å ivareta elevens behov. Dette er en forutsetning for at eleven skal få oppfylt retten sin til personlig assistanse. 

Når kommunen og fylkeskommunen  fatter vedtak om personlig assistanse må de vurdere og ta stilling til hvordan eleven skal bli fulgt opp, og hvem som skal gjøre dette.

Elever har ikke rett til omsorgstjenester i form av personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven i skoletiden. Dette gjelder også brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Elevens behov for personlig assistanse i skoletiden skal derfor være ivaretatt av tilrettelegging innenfor § 11-4 i opplæringsloven.

Les mer om grensen mellom opplæring og helse i punkt 5.6 i denne veilederen. 

Personlig assistanse i lærebedrift 

I en lærebedrift kan personlig assistanse innebære støtte fra en faglig veileder, mentor eller annen person som bistår med praktisk tilrettelegging og oppfølging i arbeidshverdagen.  

Praktisk tilrettelegging som personlig assistanse kan for eksempel være  

• hjelp til å forstå instruksjoner og beskjeder, strukturere arbeidsoppgaver eller holde oversikt over dagen 
• støtte i pauser, ved samhandling med kolleger eller ved deltakelse i fellesaktiviteter 
• hjelp med forflytning og bæring av utstyr  

Saksgangen

Før kommunen eller fylkeskommunen fatter et vedtak om personlig assistanse, må saken være så godt opplyst som mulig. Dette følger av forvaltningsloven § 17. Hva eleven selv og foreldrene mener vil være sentralt. Kommunen og fylkeskommunen må sørge for at elever og foreldre som ikke har fått uttale seg i søknaden eller på annen måte, blir varslet og får mulighet til å uttale seg før de fatter vedtaket. Dette står i forvaltningsloven § 16. 

Det er ikke krav om sakkyndig vurdering, med mindre eleven i tillegg kan ha behov for individuelt tilrettelagt opplæring. Da må PP-tjenesten i den sakkyndige vurderingen se helhetlig på elevens behov. Dette står i opplæringsloven § 11-7.

Fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler og opplæring i mobilitet er regulert i opplæringsloven § 11-5. Slik tilrettelegging kan for eksempel omfatte 

• fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen eller klasserommet 
• tekniske hjelpemiddel
• inventar
• teknisk utstyr og programvare
• nødvendig opplæring for at eleven skal kunne bruke utstyret

Retten kan også omfatte tilpasninger for at elever med for eksempel sansetap skal kunne delta i opplæringen og få tilfredsstillende utbytte av den, hvis dette ikke er omfattet av retten til et trygt og godt fysisk skolemiljø etter opplæringsloven § 12-7.

Retten til opplæring i mobilitet gjelder for blinde eller sterkt svaksynte elever som har behov for nødvendig opplæring i mobilitet slik at de kan komme seg til og fra skolen, og ta seg fram på skolen og i hjemmemiljøet. Målet er at eleven skal kunne delta i opplæringen og få utbytte av den.

Elever som er blinde eller sterkt svaksynte, og som har rett til nødvendig opplæring i tekniske hjelpemiddel eller mobilitet, har rett til ekstra timer utover den ordinære timerammen i fag- og timefordelingen hvis de trenger det. Dette står i opplæringsforskriften § 1-4. Elever i grunnskolen kan ha rett til inntil 1525 ekstra timer, og elever i videregående opplæring kan ha rett til inn til 456 ekstra timer.

Saksgangen

Før kommunen og fylkeskommunen fatter et vedtak om fysisk tilrettelegging, tekniske hjelpemidler eller opplæring i mobilitet, må de sørge for at saken er så godt opplyst som mulig i tråd med reglene i forvaltningsloven § 17. Hva eleven selv og foreldrene mener vil være sentralt. Kommunen eller fylkeskommunen må sørge for at elever og foreldre som ikke har fått uttale seg i søknaden eller på annen måte, blir varslet og får mulighet til å uttale seg før de fatter vedtaket. Dette står i forvaltningsloven § 16.

Det er ikke krav om sakkyndig vurdering, med mindre eleven i tillegg kan ha behov for individuelt tilrettelagt opplæring. Da må PP-tjenesten i den sakkyndige vurderingen se helhetlig på elevens behov. Dette står i opplæringsloven § 11-7.

Elever har rett til individuelt tilrettelagt opplæring hvis de trenger det for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Dette står i opplæringsloven § 11-6.

Individuelt tilrettelagt opplæring er en faglig tilrettelegging. Det kan handle om å jobbe med alternative kompetansemål, avvik fra kompetansemålene og/eller at opplæringen blir organisert på en annen måte.

Saksgangen

Kommunen og fylkeskommunen må hente inn sakkyndig vurdering før de fatter vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring. Det står i opplæringsloven § 11-7. I tillegg må de sørge for at saken er så godt opplyst som mulig i tråd med reglene i forvaltningsloven § 17. 

Kommunen og fylkeskommunen skal alltid hente inn samtykke fra eleven eller foreldrene før de sender henvisning til PP-tjenesten og før de fatter vedtak. Det følger av opplæringsloven § 11-7. Elever som har fylt 15 år må selv samtykke, mens foreldrene samtykker for elever som er under 15 år. Dette står i opplæringsloven § 24-5. Et tilbud om individuelt tilrettelagt opplæring skal utarbeides i samråd med eleven og foreldrene, og det skal legges stor vekt på hva eleven og foreldrene mener.

Elever har rett til fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemidler hvis de har behov for det for å kunne delta i og få tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Det står i opplæringsloven § 11-5. Elever kan også ha rett til hjelpemidler som er dekket av NAV. I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre hvem som har ansvaret for å gi hvilket hjelpemiddel.

Kommunen eller fylkeskommunen har ansvaret for pedagogiske hjelpemidler

Kommunen eller fylkeskommunen har ansvaret for pedagogiske hjelpemidler, noe som henger sammen med hva som regnes som et læremiddel etter opplæringsloven § 15-3. Et læremiddel er ting eller utstyr som brukes i pedagogiske tiltak. Hensikten med bruken avgjør om dette er et pedagogisk hjelpemiddel eller et praktisk hjelpemiddel. Et hjelpemiddel eleven bruker for å tilegne seg kunnskap eller ferdigheter blir regnet som et læremiddel og dermed skolens ansvar.

Tekniske hjelpemidler som NAV har ansvaret for  

Hvis en elev har behov for tekniske hjelpemidler som ikke et pedagogisk hjelpemiddel eller utviklet spesielt til bruk i opplæringen, kan skolen eller PP-tjenesten søke om hjelpemidler fra NAV.

Les mer: Tilrettelegging i barnehagen og på skolen (NAV)

Kommunen og fylkeskommunens ansvar for hjelpemidler som ikke dekkes av NAV

Elevenes rett til nødvendig utstyr i opplæringen gjelder uavhengig av kommunen og fylkeskommunens økonomi. Kommunen og fylkeskommunen kan ikke kreve at foreldrene eller elevene selv dekker utgifter til innkjøp av nødvendig hjelpemidler og utstyr 8 . Dette betyr også at kommunen og fylkeskommunen skal dekke hjelpemidler som ikke blir dekket av NAV, men som eleven trenger for å kunne delta i opplæringen og få utbytte av den. 

Retten til opplæring i bruk av hjelpemidler 

Elever som har behov for opplæring i bruken av tekniske hjelpemidler, har rett til dette. Om eleven har behov for opplæring, må vurderes ut fra både medisinfaglig og skolefaglig kunnskap og erfaring. Når Nav har ansvaret for hjelpemidlene, kan hjelpemiddelsentralene gi opplæring i hvordan eleven skal bruke dem.

Elever kan ha behov for ulik former for tilrettelegging. I noen tilfeller er tilretteleggingen en del av rettighetene og pliktene etter opplæringsloven, i andre tilfeller er det helse- og omsorgstjenesten som har ansvaret. 

Hvilket regelverk tilretteleggingen faller inn under, har betydning for hvem som har det økonomiske og juridiske ansvaret. Det er derfor viktig at vedtak om individuell tilrettelegging tydelig beskriver hvilke rettigheter eleven har etter opplæringsloven. 

Kommunen, fylkeskommunen og skolen må vurdere konkret i hvert enkelt tilfelle hvor langt skolens ansvar strekker seg. Ved behov må de involvere helsetjenesten for å avklare grenser mot helse- og omsorgstjenestens ansvar. Det er viktig å se helhetlig på elevens behov, og å ta hensyn til hva som vil være elevens beste. 

Tilrettelegging etter opplæringsloven

For at tilretteleggingen skal være skolens ansvar, må tilretteleggingen være nødvendig for at eleven skal kunne delta i opplæringen og få tilfredsstillende utbytte av den. Tilretteleggingen må i tillegg være en del av rettighetene som følger av opplæringsloven.

Noen momenter som taler for at tilretteleggingen er innenfor opplæringslovens regler, er at tilretteleggingen

• kan bli gitt av ansatte på skolen, og være en del av den ansattes oppgaver
• skjer innenfor rammene av fag- og timefordelingen
• har et pedagogisk formål, og er innrettet for å kunne oppnå formålet med opplæringen
• har som mål at eleven skal oppnå kompetansemålene i læreplanverket eller elevens IOP 

Tilrettelegging som ikke kan være en del av et vedtak om individuell tilrettelegging 

Verken helsehjelp, omsorgstjenester eller legemiddelhåndtering kan være en del av vedtak om individuell tilrettelegging etter opplæringsloven § 11-4, § 11-5 eller § 11-6. 

Skolen har imidlertid et alminnelig oppdrager- og omsorgsansvar for elevene, og ivaretar omsorgen for elevene i skoletiden når foreldrene ikke er til stede. Dette gjelder også legemiddelhåndtering når det er nødvendig.

Hvis eleven selv ikke kan ta ansvar for legemiddel i skoletiden, må skolen samarbeide med foreldrene. Legemiddelet kan gis av noen som jobber på skolen i tilfeller der det er forsvarlig. Hva som er forsvarlig, kan også måtte avklares med helsepersonell.

Les mer: Håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning

Elever med behov for helsehjelp

Noen elever har behov for helsehjelp for å kunne være på skolen og delta i opplæringen. Helsehjelp har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og er utført av helsepersonell. Da er det helse- og omsorgstjenesten som har ansvaret for å gi hjelpen.

Plikt til å samarbeide

Skolen og helsetjenesten må samarbeide med hverandre og andre tjenesteytere som barneverntjenesten, habiliteringstjenesten, BUP og NAV hvis det er nødvendig for å gi eleven et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Hvis eleven har en individuell plan skal skolen være med på å utarbeide og følge opp tiltak og mål i denne planen. Dette står i opplæringsloven § 24-1. 

Les mer: Samarbeid om tjenester til barn og unge og deres familier (Helsedirektoratet)