Rundskriv om grunnopplæring for barn og unge i barneverns- og helseinstitusjoner

Hvis barn og unge får opplæringen i institusjonen, skal institusjonen sørge for nødvendige lokaler. Ansvaret omfatter både lokaler til selve opplæringen og nødvendige tilleggslokaler, som for eksempel personalrom. Lokalene må være egnet og de må oppfylle alminnelige tekniske og sikkerhetsmessige krav i plan- og bygningsloven og forskrift om miljørettet helsevern. Lokalene skal også være i samsvar med kravene som opplæringsloven kapittel 12 setter til elevenes fysiske miljø. Hvilke lokaler som vil være nødvendig og egnet, vil naturlig henge sammen med antallet elever som skal få opplæring i institusjonen, og innholdet i og organiseringen av opplæringen. Prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn, gjelder også her.

Institusjonen kan ikke kreve at fylkeskommunen betaler for leie av lokalene.

Fylkeskommunen skal skaffe beboerne nødvendig undervisningsmateriell og utstyr, også når opplæringen skjer i institusjon. Dette følger av opplæringsloven § 2-5 og § 5-8 (gratisprinsippet).

Fylkeskommunen der barnevernsinstitusjonen ligger har rett til refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der barnet eller den unge bor når vedtaket om plassering blir fattet. Dette står i opplæringsloven § 28-3. Hensikten med refusjonsreglene er å utjevne de økonomiske konsekvensene ved at noen fylkeskommuner har flere barnevernsinstitusjoner enn andre. 

Fylkeskommunen der helseinstitusjonen ligger har rett til refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der pasienten eller barnet eller søskenet til pasienten var bosatt på innleggingstidspunktet. Refusjonsretten gjelder bare ved innleggelse i institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og innleggelse i institusjoner i det psykiske helsevernet. Dette står i opplæringsloven § 28-4.  

Det er avtalefrihet mellom fylkeskommunene, og fylkeskommunene kan derfor avtale egne løsninger for det økonomiske ansvaret og refusjon. Dersom fylkeskommunene ikke har gjort egne avtaler, gjelder opplæringsforskriften § 22-3 for utregning av refusjon.

Størrelsen på refusjonen avhenger av om eleven

1. ikke trenger individuell tilrettelegging etter opplæringsloven kapittel 11
2. har moderat behov for individuell tilrettelegging etter opplæringsloven kapittel11
3. har omfattende behov for individuell tilrettelegging etter opplæringsloven kapittel 11

Forskriften § 22-3 har et vedlegg med en utregningsnøkkel for å regne ut satsene.

Om elevens behov er moderat eller omfattende, kan være vanskelig å angi i det konkrete tilfellet. Fylkeskommunen der institusjonen ligger må derfor kreve refusjon ut fra den utregningsnøkkelen i bokstav b eller c som ligger nærmest de reelle utgiftene for hver enkelt elev som får individuell tilrettelegging. Dette omfatter individuelt tilrettelagt opplæring, personlig assistanse, fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemidler.

Hvis det oppstår tvist om hvilken av utregningsnøklene som skal velges, kan det legges frem til avgjørelse for Statsforvalteren i fylkeskommunen der institusjonen ligger. Dette står i opplæringsforskriften § 22-3. Statsforvalterens myndighet er begrenset til å velge hvilken av utregningsnøklene i vedlegg 2 (a, b eller c) som skal brukes til å regne ut refusjonen. 

Fylkeskommunen skal ha internkontroll for å sikre at regelverket blir fulgt. Dette følger av kommuneloven § 25-1.

Mer informasjon finner du i Veileder om internkontroll for barnehage – og opplæringssektoren.