Fastslå et faktum

Vi skal legge til grunn det faktumet som er mest sannsynlig.

Noen krav er utformet slik at det er kommunen som skal sannsynliggjøre sin praksis.

Når vi har tatt stilling til hvor stor vekt og verdi den enkelte opplysningen har, må vi se de ulike opplysningene i sammenheng for å konkludere med det vi mener er den riktige forståelsen av hvordan kommunens praksis faktisk er.

Vi skal legge til grunn det faktumet som er mest sannsynlig. Matematisk formulert sier vi gjerne at det skal være mer enn 50 prosent sannsynlighet for dette faktumet. I praksis gjør vi selvfølgelig ingen slik matematisk beregning. I stedet vurderer vi alle opplysningene vi har tilgang til, og konkluderer med hvilken faktisk praksis som er mest sannsynlig.

Tilsyn er myndighetsutøvelse, og vi må derfor være oppmerksomme på hvilken makt vi utøver når vi legger et faktum til grunn som sannsynliggjort. Samtidig skal vi ikke legge strafferettens eller forskningens beviskrav til grunn. Sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig for å konkludere på et bestemt faktum.

Vi må se på hvordan det rettslige kravet er formulert for å finne frem til om det er vi eller kommunen som skal sannsynliggjøre om kommunens praksis oppfyller kravene i regelverket. I noen tilfeller følger det av lovkravet at det er kommunen som må sannsynliggjøre at noe finnes eller skjer i gitte situasjoner.

Eksempler på lovkrav der kommunen må sannsynliggjøre at egen praksis er i samsvar med regelverket er blant annet:

Barnehageloven § 8 fjerde ledd om kontantstøtteregister.

Opplæringsloven § 9 A-10 (ordensreglement), § 5-6 (PPT) og § 13-10 (forsvarlig system).

Siden vi ikke selv har vært til stede i kommunen, vil vi aldri kunne vite akkurat hva som har skjedd eller hvordan praksisen er. Vi må likevel ta stilling til hva vi tror har skjedd, eller hvordan praksisen er. Mange ganger opplever vi at det er greit å konkludere med hvilket faktum som er mest sannsynlig. Dersom alle opplysningene peker mot det samme, vil det ikke være vanskelig å si at noe er sannsynliggjort. I andre tilfeller er det vanskeligere hvis opplysningene våre peker i ulike retninger. Typisk kan vi komme opp i situasjoner der dokumenter sier én ting, mens opplysninger fra intervjuer og egenvurderingene sier noe annet.

Dersom vi har vanskelig for å konkludere med hva som er mest sannsynlig, kan det være lurt å se på hver kilde og opplysning for seg selv én gang til, med utgangspunkt i kriteriene for dokumentasjonsverdi eller representativitet. Vi må vurdere om vi har utredet saken tilstrekkelig. Hvis vi mener saken er godt nok opplyst, er vi nødt til å konkludere på et faktum.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!