Metodehåndbok for tilsyn

I tilsynsarbeidet vårt definerer vi risiko som resultatet av sannsynligheten for, og konsekvensen av, et brudd på regelverket.

Når vi skal anslå risiko, må vi vurdere hvor sannsynlig det er at et krav i regelverket ikke blir oppfylt, og vi må vurdere konsekvensene av det mulige bruddet på regelverket.

En mangelfull oppfyllelse av regelverket, vil få konsekvenser. Hva som vil være konsekvensen, vil oftest følge av formålet med lovkravet. Når vi vurderer konsekvensene, må vi i tillegg ta hensyn til hvem som kan bli rammet. Omsorgen for sårbare grupper er en del av denne vurderingen. Konsekvensen av at kommunen ikke oppfyller rettighetene til sårbare grupper, for eksempel barn som har behov for spesialpedagogisk hjelp, kan ofte være mer alvorlig enn for andre grupper.

Risikoen er høyere jo større sannsynlighet det er for at kravet ikke blir fulgt, og jo større konsekvenser bruddet på regelverket vil få.

Det er uttrykkelig sagt i forarbeidene til barnehageloven, opplæringsloven og tilsynskapittelet i kommuneloven at risiko skal styre vår tilsynsmyndighet.

I Ot.prp. nr. 97 (2005-2006) – Statlig tilsyn med kommunesektoren har lovgiver skrevet om våre tilsyn med kommunene:
Innanfor dei rammene som lovgivaren set for tilsynet, bør likevel tilsynet gjennom risiko- og sårbarheitsanalysar og kost-nytteanalysar velje både tilsynsobjekt og område for tilsyn.

Dette vil sikre både at tilsynene blir målrettede og effektive og at «at tilsynet rettar seg mot dei områda der behovet er størst».

I Prop. 96 L (2010-2011) – Endringer i opplæringslova viser lovgiver til at «slik sett vil det for kommunane sjølv eit godt stykke på veg vere mogleg å påverke kor mykje tilsyn dei faktisk vil bli utsette for, ved at dei sørgjer for at det ikkje oppstår indikasjonar på at regelverket blir brote».

Risikovurderinger skal styre

• hvilket tema eller temaer vi velger å føre tilsyn med
• hvilken barnehage, skole eller kommune vi velger å føre tilsyn med
• når vi skal gjennomføre tilsynet

Ved egeninitierte tilsyn velger statsforvalteren både tilsynstema, tilsynsobjekt og tidspunkt for tilsyn. I sentralt initierte tilsyn har nasjonal myndighet vurdert risiko på nasjonalt nivå.

Vi skal vurdere sannsynlighet og konsekvens

I sannsynlighetsvurderingen er oppgaven å finne frem til hvor sannsynligheten for brudd på regelverket er størst. Vi må se på både innenfor hvilke temaer og hos hvilke tilsynsobjekter det er størst sannsynlighet for brudd på regelverket.

Konsekvensvurderingen skal gi grunnlag for et treffsikkert tilsyn ved at vi velger de temaene der bruddene på regelverket har mest negative konsekvenser. Likevel er det ikke et uttrykk for at kommunene kan unnlate å etterleve de reglene hvor konsekvensen av brudd kan være mindre alvorlig. Kommunens plikt gjelder for alle kravene i regelverket, men våre tilsyn skal være rettet mot de reglene hvor konsekvensen av brudd på regelverket er størst.

Ressurser kan påvirke valg av temaer og omfanget på tilsynet

I tillegg til å vurdere hvor alvorlig konsekvensen av ulike brudd på regelverket er, er det relevant å vurdere hvordan vi kan innrette tilsynet for å oppnå størst mulig reduksjon i den samlede risikoen for regelverksbrudd.

Ved å velge temaer som er mindre ressurskrevende å føre tilsyn med, har vi mulighet til å nå flere kommuner enn dersom vi velger mer ressurskrevende temaer. Vi må likevel ikke la ressursbruk og antall kommuner vi når, føre til at vi velger å føre tilsyn med temaer som er lite relevante. Slike prioriteringer skader vårt omdømme og gjennomslagskraften til tilsynet.