Metodehåndbok for tilsyn

Vi vil aldri kunne vite nøyaktig hvordan praksisen i en kommune er, men vi må ta stilling til hva vi kan legge til grunn som det mest sannsynlige faktumet for å kunne vurdere om regelverket er oppfylt eller ikke. Hvis alle opplysningene peker mot det samme, vil det ikke være vanskelig å si at noe er sannsynliggjort. En mer krevende situasjon er der hvor opplysningene peker i ulike retninger. Typisk kan det være at dokumenter sier én ting, mens opplysninger fra intervjuer og egenvurderingene sier noe annet. Da må vi legge til grunn det faktumet vi mener er mest sannsynliggjort, det vil si at det er mer enn 50 prosent sannsynlig.

Vi må vurdere faktumet på bakgrunn av de opplysningene vi har. I vurderingen kan det være grunn til å være oppmerksom på følgende:

• Hvordan opplysningen er gitt. Hvis skriftlige opplysninger er bekreftet muntlig, kan vi tillegge dem mer vekt, enn der skriftlige opplysninger ikke er bekreftet i intervju. Se mer om notater fra intervjuer.
• Hvorfor opplysningene ble gitt. En opplysning i et dokument som ikke er utarbeidet for tilsynet, kan ha større vekt enn opplysning i et dokument som er utarbeidet i forbindelse med tilsynet, ettersom opplysningene kan være tilpasset.
• Når opplysningene er fra. Opplysningene som er nært i tid, kan vi vanligvis tillegge mer vekt enn eldre opplysninger.
• Hvem som har gitt opplysningen. Avhengighet og lojalitet kan påvirke hvilke opplysninger som blir gitt.
• Om opplysningene kan være gitt i en bestemt hensikt. Interessekonflikter kan påvirke innholdet i opplysningene i en bestemt retning og ha mindre vekt. Tilsvarende gjelder hvis det er grunn til å tro at opplysningene er koordinert med sikte på tilsynet.
• Om opplysningene blir bekreftet gjennom en annen kilde. Hvis flere kilder peker i samme retning, vil vi kunne tillegge opplysningen større vekt enn om opplysningene kommer kun fra én kilde.

Når vi har konkludert med hvilket faktum vi legger til grunn, må vi vurdere om faktum er i tråd med regelverket, se punkt 6.2. Klargjøre rettslige krav.

Hvis det er vanskelig å konkludere med hva som er mest sannsynlig, bør vi se på hver kilde og opplysning for seg selv én gang til. Vi må vurdere om vi har utredet saken godt nok, eller om vi må innhente mer informasjon.

Hvis vi finner systematiske brudd på barnehageloven og opplæringsloven, vil det ha sammenheng med mangler i internkontrollen. I rapporten viser vi til denne sammenhengen. 

Hvis vi ikke har funnet brudd på barnehageloven og opplæringsloven fordi ansatte gjør det de skal til tross for svakheter i internkontrollen, må vi beskrive hvilke svakheter vi har funnet. Eksempelvis kan vi vurdere at oppfølging fra overordnet nivå er mangelfull, men tjenestenivået har iverksatt tiltak og prosesser som innebærer at regelverket blir fulgt på tilsynstidspunktet. Vi konkluderer derfor ikke med brudd på barnehageloven og opplæringsloven.  

Noen ganger kan det være vanskelig å belyse et forhold og konkludere fordi enkelte situasjoner oppstår sjelden eller ikke har inntruffet. Vi kan likevel måtte konkludere med brudd på kontrollspørsmålet fordi ansatte ikke er forberedt og trygge på hvordan de skal håndtere situasjonen hvis den skulle oppstå. 

Feil i enkelttilfeller, for eksempel mangler i vedtak til enkeltbarn, er brudd på barnehageloven og opplæringsloven som vi kan omtale, men vi kan ikke ut fra enkelttilfeller konkludere med brudd på kontrollspørsmålet.