Oppsummering

For elevene er skolen svært sentral også som sosial arena. Kvaliteten på relasjoner elevene imellom vil for mange være helt avgjørende for om de har det bra på skolen eller ikke. Dette vil videre få betydning for deres faglige utvikling (Taylor & Dymnicki, 2007). Positive elevrelasjoner er nært knyttet til et generelt positivt læringsmiljø (Hattie, 2009).        

Elever med god sosial kompetanse vil gjerne etablere gode relasjoner med lærerne sine og bli inkludert i prososiale vennemiljø, noe som vil bidra til en ytterligere positiv utvikling på både kort og lang sikt (Masten & Tellegen, 2012). Sosial kompetanse fungerer videre som en beskyttelsesfaktor for elever som lever med ulike former for risiko, for eksempel vanskelige hjemmeforhold, faglige vansker eller atferdsvansker. Det å ha gode vennerelasjoner til medelever kan fremme resilience, det vil si evne til å klare seg trass i problemer, hos disse elevene og føre til at de på tross av å være eksponert for risiko utvikler seg bra (Masten, 2007).

Noen elever har større risiko enn andre for ikke å bli inkludert i positive elev–elev-relasjoner. Dette gjelder blant annet elever med psykiske vansker, enten i form av atferdsvansker eller i form av internaliserte vansker (angst/depresjon/tilbaketrekking) (Tetzchner, 2012). Dette er elever som lett blir oversett eller aktivt avvist av andre elever i skolen, og som vil trenge mye emosjonell og sosial støtte fra lærerne for å bygge opp sosiale ferdigheter som gjør at de fungerer bedre i sosialt samspill med andre.

Lærere er på mange måter enda mer betydningsfulle enn foreldrene når det gjelder å fremme sosiale ferdigheter og sosial kompetanse hos elever som trenger dette (Webster-Stratton, 2005). Foreldrene er ofte ikke til stede når barnet deres har problemer i større grupper med jevnaldrende, men det er derimot læreren, noe som gir læreren både store muligheter og et stort ansvar for å støtte elevene på det sosiale området. Et samarbeid mellom hjem og skole vil som oftest være nyttig når elever har sosiale vansker.

Positive relasjoner mellom elever er en sentral utviklingsfremmende faktor. På den motsatte siden vil negative elev–elev-relasjoner innebære en stor risiko for negativ fungering og utvikling. Mange elever blir utsatt for krenkelser og mobbing av medelevene sine og blir med det påført store belastninger som hemmer utviklingen deres. Mobbing er på sin side en antisosial handling, og øker risikoen for en videre antisosial utvikling hos den som mobber (Tetzchner, 2012). Både den som mobber, og den som blir mobbet, har en forhøyet risiko for senere psykiske vansker (Undheim & Sund, 2010), og det er svært viktig at skolen har effektive strategier både for å forebygge og for raskt å stoppe krenkelser og mobbing blant elevene.

Det er store gevinster knyttet til at skolen satser på å fremme elevenes emosjonelle og sosiale fungering. Elever som fungerer godt emosjonelt og sosialt, vil lære mer, og de vil ha færre psykiske vansker på både kort og lang sikt (Buchanan, Gueldner, Tran & Merrell, 2009), noe som vil være positivt både for eleven selv, medelevene, skolen og samfunnet.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!