Interaksjonens betydning for individets selvbilde og selvfølelse

Man kan si at organismens fødsel er biologisk, mens menneskets fødsel er sosial (Turner, 2002; Collins & Makowsky, 1998). Omtrent slik går det an å sammenfatte den sosiologiske sosialpsykologien, som hevder at mennesket oppnår bevissthet om seg selv gjennom sosial interaksjon. I utgangspunktet er barnet født med en uklar opplevelse av seg selv og sin egen verdi. Menneskets tilbøyelighet til å reagere (responsivitet) på stimuli er først helt instinktiv – spedbarnet kan ikke la være å reagere spontant på omgivelsene med for eksempel latter eller gråt. Etter hvert som mennesket tilegner seg et språk å tenke med, lærer det seg blant annet å le og gråte av bestemte ting, men ikke av andre. Vi er med andre ord på vei mot dannelsen av et individ, i og med at sosialiseringen begrenser denne responsiviteten (Asplund, 1987), eller sagt på en annen måte, i takt med at mennesket internaliserer samfunnsmessige forestillinger, verdier og normer: På den ene siden er individet en aktiv skapning som handler ut fra sine intensjoner og tolkninger av omverdenen, på den andre siden forsyner samfunnet individet med handlingsmotiver og en fortolkningsramme. Den viktigste tolkningsprosessen er kanskje den som ligger til grunn for dannelsen av individets selvbilde. Sentralt i denne prosessen står menneskets evne til rolleovertagelse eller evne til å innta en holdning til seg selv som tilsvarer motpartens perspektiv (“taking the role of the other” / “taking the attitudes of others”). Ved å se på seg selv gjennom andres øyne gjør individet seg selv til et objekt for refleksjon, og gjennom dette utvikler individet en bevissthet om seg selv (Charon, 1995; Mead, 1976). Ved å betrakte seg selv med omsorgsgivernes øyne blir barnet bevisst seg selv som et objekt som er “sær-skilt” fra andre. Parallelt med at barnets evne til å abstrahere og generalisere utvikler seg, foredles evnen til rolleovertagelse – fra å kunne se seg selv fra én persons perspektiv om gangen (på lekestadiet) til å være i stand til å ha oversikt over ulike aktørers perspektiv samtidig (på spillestadiet). Under uproblematiske forhold utvikles individets sosiale jeg videre, i sammenheng med at det lærer å betrakte seg selv med “samfunnets øyne” (“den generaliserende andre”) og kan plassere seg selv i et sosialt system. Når det har kommet så langt i utviklingen, innser barnet at verden kan betraktes ut fra diametralt motsatte perspektiv. Dette bidrar til å utvikle selvstendighet – barnet kan både la seg veilede av visse regler og opponere mot andre. I begge tilfeller har barnet lært seg å foregripe respons fra motparten og tilpasse atferden sin på en måte som enten fremmer eller motvirker samarbeidet med andre. Omgivelsene tolker selvstendighet som et tegn på modenhet og dyktighet, og å bli bekreftet som moden og dyktig styrker naturligvis individets selvbilde. Under mer problematiske forhold har individer som betraktes av andre som en udugelig og mislykket person, en tendens til å internalisere dette i selvbildet sitt.

Selvfølelsen – emosjoner (følelser) som er forbundet med selvet – har nær sammenheng med hvorvidt andre bekrefter ens selvbilde. Emosjoner er også effektive når det gjelder å etablere sosiale bånd eller hengivenhet mellom mennesker. På denne måten står interaksjonsritualer sentralt, ettersom individene gjennom denne typen sosiale interaksjoner mobiliserer emosjonell energi for å opprettholde selvbildet sitt, for eksempel i form av tillit, stolthet og entusiasme (Turner, 2002, 1988; Collins, 2004, 1988; Goffman, 1967, 1959). Teorien om interaksjonsritualer blir beskrevet mer i detalj senere i denne teksten. Et individ som ikke får bekreftelse, har vansker med å føle hengivenhet for andre. Hvis omgivelsene møter individet med forakt, nedverdigelse og så videre, vil det ha en tendens til å bli fylt av skamfølelse. I den motsatte enden av spekteret finner vi stolthet. Hvorvidt individets selvfølelse gjennomsyres av stolthet eller av skam, er avhengig av kvaliteten på de sosiale båndene det har. Personer som blir utestengt fra sosiale fellesskap, tømmes for energi, mens individer som lykkes på den sosiale arenaen (som får bekreftelse/anerkjennelse) fylles av en positiv emosjonell energi som fungerer som en handlingsmotiverende drivkraft i det fortsatte samspillet med andre. Dette er prosesser som også foregår i samspillet mellom elever i skolen. En spesiell type drivkraft utgjøres av individenes medfødte temperament, som delvis er påvirket av de sosiale relasjonene til andre i nærmiljøet.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!