Deltakelse, tilhørighet og vennskap

Ut fra sosiale betraktninger er ikke klasserommet bare et sted der det foregår undervisning og faglig læring. Det er også et sted der det foregår sosial samhandling mellom elevene, og denne sosiale samhandlingen kan lett komme i konflikt med lærernes undervisning. Strategier for å styrke sin sosiale posisjon i forhold til jevnaldrende er ikke nødvendigvis alltid i samsvar med lærernes forventninger til atferden i klasserommet.

Betydningen av jevnalderfellesskapet kommer klart fram når elever vurderer sin egen sosiale kompetanse på skolen (Nordahl, 2000). Sosial kompetanse i forhold til jevnaldrende framstår som noe annet og tilsynelatende mer vesentlig enn sosial kompetanse i forhold til lærere og andre voksne. Sentrale dimensjoner i elevenes vurderinger av sosial kompetanse er empati, aktiv deltakelse, initiativ og selvhevdelse i forhold til andre jevnaldrende. For elevene ser det ut til å være vesentlig å besitte en sosial kompetanse som gjør det mulig å etablere vennskap, og som kan bidra til at man som elev framstår som sosialt attraktiv for andre elever. På den sosiale arenaen i skolen er det vesentlig for elevene å ha en kompetanse som innebærer sosialt initiativ og utfoldelse. Samtidig finnes det også et sterkt konformitets- eller tilpasningskrav i forhold til jevnaldrende som elevene må ta hensyn til. For barn og unge er det viktig «å være en av dem» (Pedersen, 1998). «Å være en av dem» innebærer å ha tilhørighet i en gruppe av jevnaldrende der man har venner og opplever sosial deltakelse og interaksjon. Dette trenger ikke nødvendigvis være en stor gruppe. Det vil ofte være en subgruppe av et større felleskap som for eksempel en klasse der en avgrenset gruppe elever etablerer et felleskap. Denne subgruppen vil ofte ha bestemte verdisett, interesser, klesstil, musikksmak og lignende.

Jevnalderrelasjonen er kommunikativt kompleks, tvetydig og i utgangspunktet likeverdig. Ikke minst må relasjoner oppnås. I jevnalderrelasjonene foregår det i stor grad sosial læring og posisjonering. Potensielle konflikter kan være en form for sosial posisjonering, og de vil være komplekse å løse fordi det ikke eksisterer en automatisk ulikhet i posisjoner slik det gjør mellom voksne og barn. Selve kampen om sosial posisjon kan være kjernen i konflikten. Det er innenfor en slik ramme krenkelser må forstås. Ulike former for krenkelser kan ofte være en form for sosial strategi og posisjonering. Krenkelsene vil dermed heller ikke være enkle å stoppe, fordi forståelse av krenkelser krever evne og vilje til å analysere hva som kan være barn og unge sin hensikt med denne type handlinger. Krenkelser forstått som sosial interaksjon vil også være vanskelig for voksne å avdekke eller få oversikt over. Det er en kompleks kommunikasjon, og både den som utøver krenkelser, og den som er utsatt for krenkelser, kan ønske å holde dette skjult for voksne.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!