2.7 Krav til lærerkompetanse og bruk av assistenter

Det er i utgangspunktet de samme formelle kravene til lærerkompetanse for spesialundervisning i grunnskole og videregående opplæring som for den ordinære opplæringen.


Dette følger av opplæringsloven §§ 10-1 og 10-2 og kapittel 14 i forskrift til opplæringsloven.


Skoleeier har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten, se opplæringsloven § 10-8. Formålet med kompetanseutvikling er å fornye og utvide den faglige og pedagogiske kunnskapen og å holde seg orientert om og oppdatert med utviklingen i skolen og samfunnet1.

I tillegg til de formelle kompetansekravene har skoleeier ansvaret for at spesialundervisningen bidrar til at eleven får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Dette innebærer at skoleeieren ikke bare kan slå seg til ro med at de formelle kompetansekravene er oppfylt, dersom dette ikke er nok til at eleven får et innhold i opplæringen som gir et forsvarlig utbytte. Det er derfor naturlig at behovet for spesialpedagogisk kompetanse blant personalet vurderes.

Unntak fra kompetansekravene

Det er likevel et unntak når det gjelder kompetanse for den læreren som skal gi spesialundervisning. I enkeltvedtak om spesialundervisning kan skolen fastsette at den læreren som skal gi spesialundervisning, ikke trenger å oppfylle kravet om relevant fagkompetanse i undervisningsfag. Se opplæringsloven § 5-5 tredje ledd.

Et slikt unntak fra kompetansekravene kan bare gjøres dersom en konkret vurdering av elevens behov tilsier det og det må være hjemlet i enkeltvedtaket om spesialundervisning. Et slikt unntak skal ikke ha økonomiske årsaker, men må begrunnes ut fra faglige og pedagogiske årsaker2.

Bruk av logoped

Mange logopeder tilfredsstiller ikke kompetansekravene til undervisningspersonale. De kan likevel brukes dersom det fremgår av enkeltvedtaket, men de kan ikke stå ansvarlig for undervisningen3. Dette følger av opplæringsloven § 10-11.

Bruk av personalet som ikke er ansatt i en undervisningsstilling

Personer som ikke er ansatt i en undervisningsstilling kan hjelpe til i opplæringen dersom de får nødvendig veiledning. Dette gjelder både i ordinær opplæring og i spesialundervisning.

Hva som er nødvendig veiledning vil variere. Begrepet «nødvendig veiledning» er en rettslig standard som innebærer at det må foretas en skjønnsmessig vurdering. Utdanningsbakgrunn, arbeidserfaring og type oppgave den ansatte uten formell lærerkompetanse skal ha, må inngå i vurderingen. For eksempel vil en logoped uten formell lærerkompetanse kanskje trenge informasjon om hvilke fagbøker klassen bruker, mens en helt ufaglært assistent vil trenge klare beskjeder om hvilke konkrete oppgaver læreren vil han/hun skal hjelpe til med og på hvilken måte dette skal gjøres4.

Opplæring i dette tilfelle er både ordinær opplæring og spesialundervisning.

Personalet som er ansatt for å hjelpe til i opplæringen kan ikke ha selvstendig ansvar for opplæringen, verken ordinær opplæring eller spesialundervisning.

Skolen kan derfor ikke benytte en assistent som lærer. Dette er en følge av at det er fastsatt egne krav til kompetanse for å kunne ha ansvaret for opplæringen.

Det skal fremkomme uttrykkelig av enkeltvedtaket til eleven om tilbudet omfatter assistent. Det må være foretatt en konkret vurdering av bruk av assistent, og om omfanget av dette vil være et forsvarlig og adekvat tiltak.

Personer som ikke er ansatt i undervisningsstilling kan for øvrig utføre arbeid i skolen utenfor opplæringen. Slikt arbeid faller utenfor kravene i opplæringsloven § 10-11.


1) Dette fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr. 57 (2004-205)
2) Dette fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, Prop 84 L(2011-2012)
3) Se i forarbeidene til § 5-5 i Prop.129 L (2012-2013) kapittel 6.
4) Dette fremgår av forarbeidene til bestemmelsen, Prop.129 L (2012-2013) s. 37


Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!