Historie

Vi vet ikke mye om den tidlige historien til rom, men opprinnelsen til romanés, språket deres, er stedfestet til India. For 1000–1500 år siden utvandret mange av forfedrene fra Asia til Øst-Europa, særlig til det som i dag er Romania, Balkan og Ungarn. Der ble mange rom holdt som slaver og levde under vanskelige forhold. Noen slaver fikk likevel leve relativt fritt, og de fortsatte med den reisende livsformen. At de var slaver og derfor ikke fikk lov til å gifte seg utenfor folkegruppen, bidro til at rom opprettholdt og tok vare på språket og tradisjonene.

Store omveltninger i Romania i andre halvdelen av 1800-tallet førte både til frigiving av slavene og samtidig til stor fattigdom i landet. Mange rom emigrerte til Nord- og Vest-Europa, og også til Norge, i det som kalles Den andre vandringen. Norske rom er etterkommere etter denne vandringen. I Norge var det i starten lite offentlig fokus på de små romfølgene som oppholdt seg i landet, og de fikk som regel være i fred for myndighetene.

På begynnelsen av 1900-tallet kom det krav om stenging av grensene og senere også utvisning av rombefolkningen. Rom ble ikke sett på som tilhørende i Norge, og ble derfor ikke, i samme grad som for eksempel romanifolket/taterne, målgruppe for fornorskings- og assimileringspolitikken. Mye tyder på at myndighetene regnet med at rombefolkningen ville forlate landet dersom de i tilstrekkelig grad strammet grepet. På 1920-tallet kom det en lovendring som medførte at «sigøinere og andre utenlandske omstreifere» ikke skulle få adgang til riket, samtidig som deres norske pass ble ugyldige. I 1930 hadde livssituasjonen for rom blitt så vanskelig at mange utvandret fra Norge til Frankrike, Belgia og Tyskland. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert for mange av dem, for da de i 1934 prøvde å flykte fra Tyskland til Norge, ble de avvist av norske myndigheter. Flesteparten av disse personene ble senere drept i konsentrasjonsleirene. Etter krigen opplevde mange rom ikke å bli trodd når de beskrev overgrepene de hadde blitt utsatt for, og de fikk ikke benytte erstatningsordningene som ble opprettet for konsentrasjonsleirfangene.

Overlevende etter den gruppen som hadde søkt om å få komme tilbake til Norge i 1934, søkte i løpet av 1950-tallet norske myndigheter om å få innreisetillatelse. Mange av disse var enten født i Norge eller hadde en annen tilknytning til landet, og flere kunne også dokumentere det med norsk dåpsattest. Alle søknadene ble i utgangspunktet avvist. Etter politisk press og mye medieomtale åpnet til slutt myndighetene for at de fleste av dem kunne få vende tilbake. Først i 1956 ble paragrafen i lovverket om særlig innreiseforbud for rom opphevet.

Porajmos (Fortæringen)

Rom ble utsatt for forfølgelse og overgrep av nazistregimet i Tyskland. Det hersket en oppfatning, basert på fordommer og uvitenhet om romkulturen, om at rom hadde en livsstil preget av kriminalitet, alkoholisme og lav seksualmoral, og at de forsømte barna sine. De ble, i likhet med jøder og funksjonshemmede, ansett for å være til skade for samfunnsutviklingen. På slutten av 1930-tallet ble flere tusen rom plassert i arbeidsleirer, der mange ble tvangssterilisert og led som følge av overarbeid og underernæring. I 1941 begynte nazistene å sende titusener av rom til konsentrasjonsleirer. Det er vanskelig å vite hvor mange rom som ble drept i disse leirene, fordi nazistene ikke førte like nøyaktig statistikk over drepte rom som over drepte jøder. Det antas imidlertid at andelen rom som døde i konsentrasjonsleirene var like stor som andelen jøder. Nazistenes forsøk på å utrydde rom omtales av noen rom selv som Porajmos, Fortæringen.

Rom som etablerte seg i Norge etter at innreiseforbudet ble opphevet, fikk en vanskelig livssituasjon. De tradisjonelle næringsveiene var det ikke lenger behov for, og norske rom var sterkt preget av skjebnen til mange familiemedlemmer i konsentrasjonsleirene. Kontaktutvalget for sigøynerspørsmål ble opprettet i 1962 som et svar på mange roms vanskelige livssituasjon. Vel ti år senere ble Sigøynerkontoret opprettet i Oslo for å koordinere alle tjenestetilbudene på bakgrunn av et initiativ fra rom selv. Det ble blant annet etablert egne barnehager, fritidsklubber og skoleklasser for rom, og mange fikk sine egne boliger. I etterkant av det såkalte Diamantkuppet, en diamantsvindel mot Norges Bank utført av personer med rombakgrunn, opplevde rom økte fordommer, og mange flyttet til Sverige. De egne tiltakene overfor rom ble også avviklet i 1991. Det ble hevdet at tiltakene hadde hatt begrenset effekt sett i forhold til ressursbruken, og at rom for fremtiden kunne benytte seg av det ordinære hjelpeapparatet.

I ettertid har flere instanser påpekt at det ordinære tjenesteapparatet fungerer dårlig for rom og at myndighetenes kompetanse om rom – og ikke minst tilliten mellom rom og myndighetene – ble satt langt tilbake da de avviklet særtilbudene.

De fleste norske rom var omreisende. Mange livnærte seg tidligere som blant annet kopper- og blikkenslagere, hestehandlere og handelsfolk, og de tilbød sine tjenester til folk på landsbygda i områdene hvor de reiste. I tillegg tjente noen til livets opphold som spåkoner, musikanter og tiggere. I motsetning til mange andre reisende var rom katolikker.

Det omreisende levesettet bidro til roms særegne kultur. Folk på landsbygda kjente igjen rom på deres særegne dans og musikk, og på damenes særegne klesstil med lange skjørt og store smykker.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!