Støtte til arbeid med samisk innhold i fagene

Naturfag skal bidra til at elevene får naturopplevelser og et faglig grunnlag for å verne om naturressurser, bevare biologisk mangfold og bidra til en bærekraftig utvikling. Naturen er en viktig del av samisk kultur og identitet. Samenes erfaringsbaserte og tradisjonelle kunnskap om naturen kan bidra å utvikle bevissthet om bærekraftig ressursutnyttelse og vern av naturmangfoldet.

Naturen kommer ofte til syne i samisk litteratur, musikk og kunst. Slike kunstuttrykk kan derfor gi innsikt i samiske tenkemåter om naturen, enten i naturfag eller i et tverrfaglig arbeid.

Målgruppa for denne støtteressursen er lærere i grunnskolen. Her finner dere eksempler på samisk innhold i naturfag. Dere finner også aktuelle refleksjonsspørsmål, eksempler på kompetansemål der samisk innhold kan inngå, og flere ressurser som kan være relevante. Temaene kan også brukes på tvers av fag og i flere sammenhenger enn knyttet til samisk innhold.

Det samiske innholdet kan være tydelig uttrykt i kompetansemålene, men det er også mange kompetansemål der det samiske er med implisitt. Her kan dere inkludere samisk innhold i opplæringen, selv om ordet «samisk» ikke inngår i målformuleringen. Kompetansemålene skal forstås i lys av teksten «Om faget» og kjerneelementene i læreplanen. Kjerneelementene rammer inn det mest betydningsfulle innholdet som eleven skal lære for å kunne mestre og anvende faget, og som kompetansemålene skal forstås ut fra. Kjerneelementene beskriver sentralt innhold i naturfag og inkluderer også samisk innhold.

Støtteressursen gir informasjon og kunnskap om sentrale samiske forhold og kan brukes i planleggingen av opplæringen for elevene. Tematikker fra støtteressursen kan inkluderes når elevene arbeider med ulike problemstillinger for å fremme refleksjon og kritisk tenkning.

Støtteressursen er utviklet i samarbeid mellom Sametinget og Utdanningsdirektoratet.

Årstidene og bruk av naturen

Samer deler ofte året inn i åtte årstider. Inndelingene henger sammen med de tradisjonelle næringene som reindrift, gårdsbruk eller fiske. Det er ulike gjøremål i de ulike årstidene, og reindriftssamene og sjøsamene har sine egne gjøremål i de ulike tidene på året. 

Navnene på månedene i året skiller seg fra de norske navnene på både nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, og navnene følger årstidene. Samiske navn på måneder forteller om det som skjer i naturen den måneden. På nordsamisk heter mai måned miessemánnu, fordi da blir reinkalven (miessi) født. Juli heter suoidnemánnu (gressmåned), fordi da gror gresset. Lulesamisk har beholdt de gamle navnene på høstmånedene. September er ragatmánno (brunstmåned), og oktober er gålgodismánno – som forteller at brunsten er over og bukkene vandrer for seg selv. Mørketiden har egen betegelse på samisk: skábma, som betyr senhøst eller tidlig vinter.

Hundedagene

Samiske merkedager og værtegn kan være både like og ulike de norske. Den 24. juli begynner for eksempel «hundedagene». Slik været var den dagen, slik holdt det seg til barsok 24. august. Var det varmt den dagen, hadde det blant annet betydning for samling av rein til merking. Det er ikke bra for reinens velferd hvis de samles inn når det er for varmt.

Heller ikke i norsk tradisjon var det lurt å samle inn mat i hundedagene, for da kunne maten fort bli bedervet. Også i norsk tradisjon varslet hundedagene om været for resten av sommeren.

I Norbotten museum i Sverige er det eksemplarer av en primstav eller trekalender som kalles rime, og som sannsynligvis er samisk. Enda i dag planlegger noen året etter merkedagene, for eksempel 14. oktober, som er vottedagen. Til den dagen skulle alt av utstyr til vinteren være klargjort, slik som vinterveden, votter, skaller og sennagress.  

Sanking

I samisk kultur er det å la barna delta i arbeidet med de samiske næringene og med høsting en viktig måte å lære opp nye generasjoner på.

Det finnes mange samiske skikker innenfor høsting og bruk av naturen, og disse er en del av den tradisjonelle kunnskapen. Skikkene kan handle om hvor man høster eller tar av ressursene, når på året man høster hva, hva som er riktige værforhold og månefaser, hvordan man utfører høstingen, hvor mye man høster, og når man ikke høster. Også en del åndelige skikker og ritualer er knyttet til bruk av naturen. Det kan for eksempel handle om å spørre naturen om å velsigne arbeidet før man starter, eller om lov til å overnatte ute i naturen. Slik viser man respekt for naturen, som man bare har på lån. Naturen og dens ressurser skal vare til de neste generasjonene og brukes bærekraftig. 

Tradisjonelle samiske næringer er jakt, fiske, reindrift og jordbruk. Dessuten har sanking, utmarksbruk og duodji/duodje/duedtie vært viktig. Tradisjonelt har det vært vanlig at familiene har kombinert de ulike næringene. I dag legger samfunnsstrukturen opp til en mer spesialisert næringsvirksomhet, og det er mindre vanlig å leve av flere næringer. Men selv om mange samer bor i by og utenfor samiske områder, er de aller fleste sterkt knyttet til et område og ofte til en tradisjonell næring. 

Tradisjonell kunnskap

Tradisjonell kunnskap står sterkt i samisk kultur og handler om både høsting og bruk av naturen.

Mat og duodji/duodje/duedtie er også en viktig del av samisk tradisjonskunnskap. Begreper som er nært beslektet, og som kan bety omtrent det samme, er tradisjonskunnskap, tradisjonell økologisk kunnskap, urfolkskunnskap og lokal kunnskap.

Tradisjonell kunnskap er ofte stedbunden og lokal. Dette gjelder både i samisk kultur og i samfunnet ellers. Den er ofte ikke nedskrevet, men er innbakt i språk, arbeidsmåter, erfaringer, skikker og fortellinger. Den overføres fra generasjon til generasjon gjennom arbeid og fortellertradisjon. Likevel er kunnskapen ikke statisk. I likhet med vitenskapelig kunnskap utvikles tradisjonell kunnskap hele tiden. Noe av kunnskapen ivaretas, men nye generasjoner gjør seg også nye erfaringer og tilpasser kunnskapen til endringer i natur, klima og samfunn.

Et kjennetegn på tradisjonell kunnskap er at den bygger på en helhetlig tenkning som ikke nødvendigvis skiller tydelig mellom fagfelt, slik man ofte skiller mellom vitenskapelige disipliner. Verdier og natursyn har stor plass i de samiske områdene, og respekt for naturen står sentralt. Man anser mennesket som en del av naturen og formidler etiske refleksjoner for eksempel gjennom fortellinger. Et eksempel er fortellingen om at alle dyr har en urmor, et kjempedyr, som passer på etterkommerne sine. Dersom menneskene ikke tar vare på dyrene, kommer urmoren etter dem som har plaget dyrene. Fortellingen har til hensikt å få mennesker til å tenke på dyrevelferd og nøysomhet.

Bruk og vern av naturen

I Norge gir naturmangfoldloven regler for bruk og vern av naturen. Tradisjonell eller lokal kunnskap skal inkluderes i naturforvaltningen. Internasjonalt ivaretas den av artikkel 8 og 10 i FNs konvensjon om biologisk mangfold. Etter naturmangfoldlovens § 8 skal myndighetene legge vekt på kunnskap som er basert på tidligere generasjoners erfaringer med bruk av og samspill med naturen. Dette gjelder også den tradisjonelle samiske bruken av naturen, som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. De som har tradisjonell kunnskap, er spesialister på lokale forhold. Slik detaljert kunnskap kan være verdifull både for å oppdage endringer i naturen og for å forvalte naturen. Dette gjelder for eksempel samenes kunnskap om fjord- og innlandsfiske og om natur og klima.

Mange opplever i dag at tradisjonell kunnskap og tradisjonelle levemåter er under sterkt press. De tradisjonelle næringene er avhengige av naturområder og trues av stadig økende naturinngrep. Samer bor i fire land, og 40 prosent av landarealene i Norge er reinbeite. Utbygginger av for eksempel vindturbiner og hyttefelt kan føre til interessekonflikter mellom utbyggere og reindriftsnæringen og tap av naturmangfold. 

Bærekraftig bruk av naturen kan for eksempel handle om flytting av rein fra sommerbeite til vinterbeite og tilbake. Det kan være å sanke lav til dyrefôr i forskjellige områder, slik at man sikrer gjenvekst. Det samme gjelder for fiskemetodene i innlandsfiske. Det handler om å bruke notfiske for å unngå overpopulasjon i vannene, å unngå overfiske og å bare ta ut det man har behov for.

Småbruk og bruk av utmarka var og er tradisjonell næring for samer. Sauer og geiter som beitet i utmarka, var med på å regulere vekster og skog. Når småbruk legges ned, fører det blant annet til at skogen gror igjen og enkelte bærsorter forsvinner.