Regning i musikk

Å kunne regne i musikk innebærer å bli kjent med musikkens grunnelementer og ulike musikalske mønstre, variasjoner og former og å kunne beregne tid og rom i musikalske og kroppslige uttrykk. Gjennom gjenkjennelse og anvendelse av musikkens grunnelementer utvikles forståelse for hvordan ulike mønstre og strukturer preger kunstneriske og musikalske uttrykk.

(LK 06)

Musikk gir erfaringer med mønstre og strukturer

Den grunnleggende ferdigheten å kunne regne handler ikke bare om å kunne behandle tall. For eksempel er erfaringer med praktiske mønstre og strukturer, former og figurer, deler og helheter med på å legge grunnlag for at elevene utvikler ferdighetsområdene innen regning: gjenkjenne og beskrive, bruke og bearbeide, reflektere og vurdere og kommunisere. Slike erfaringer kan også tilegnes i kunstneriske uttrykksformer.

Sammensetningen av musikalske grunnelementer ”tegner” opp musikkens lydlige former og figurer. Gjentatte erfaringer, og bevisstgjøring gjennom refleksjon og samtale, viser at musikk i stor grad preges av mønstre og strukturer. Eksempler på dette kan være:

  • form (ABA-form, AABA-form)
  • utvikling av musikalske temaer gjennom for eksempel crescendo – høydepunkt – decrescendo, repetisjon og variasjon
  • oppbygging av besifring i akkordprogresjoner

Når erfaringene bevisstgjøres, omsettes de til kompetanse som anvendes i nye situasjoner, for eksempel når elevene skal skape nye, egne kunstneriske uttrykk. I et slikt perspektiv vil regneferdighet i musikkfaget støtte opp om musikkfaglige utfordringer, samtidig som musikalske erfaringer og refleksjoner også belyser og legger grunnlag for at elevene utvikler den grunnleggende ferdigheten å kunne regne.
Slike sammenhenger mellom musikk og regning fokuserer direkte på musikalske spørsmål i utøvende og skapende aktivitet, og kan være vel så relevant som å knytte regning opp mot musikkteori og notelære.

Unngå teoretisering

Musikkteori inneholder også regning i form av hvordan for eksempel to firedeler tilsammen varer like lenge som en halvnote. Men denne formen for "musikalsk matematikk" kan lett føre til en teoretiserende avsporing som ikke er på musikkfagets premisser. Da er det viktigere å få gjentatte opplevelser av hvordan tid beregnes med kroppen i musikkutøvelse. Teorien og den praktiske erfaringen er ikke motsetninger, men en for stor vekt på teori er ikke i tråd med læreplanens intensjoner for musikkfaget.

Eksempel fra praksisfeltet

Eksempel 1

Elevene i første klasse øver på å holde en jevn takt/puls i kroppen, mens de lytter til musikk.

De går rundt i gymsalen, i takt med musikken. Hver gang musikken stopper, fryser de bevegelsene og blir til ”skulpturer av is”. Når musikken starter igjen er elevene fri. Her kan også lærer vise at de også kan gå dobbelt så fort, til samme musikken, og fremdeles gå i takt. Elevene henger seg raskt på. Etter litt øvelse klarer de å skifte mellom rask og langsom takt uten at musikken stopper, ved at læreren roper ”dobbelt tempo” eller ”halvt tempo”.

Eksempel 2

Elevene på 10. trinn har spilt gitar lenge nå og begynner å få til en del gitargrep. De har blant annet spilt sanger med noen av mest brukte ”formlene” for besifring, som D – G – A7 - D, G – D – Em - C og G – Em – Am - D. Læreren har delt ut noen sanger, men noen steder mangler det besifring over teksten. Her skal elevene velge riktig formel og skrive inn. De kan lage et enkelt komp med besifring i iReal Pro på iPad, eller spille selv på gitar. Elevene velger selv om de bruker forenklede eller fullstendige grep når de spiller gitar.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!