Forskningsartikkel: Samarbeidet mellom hjem og skole

Alle foreldre, uavhengig av erfaringer fra samarbeidet med skolen, har klare oppfatninger av hvem som er i besittelse av makt.

Når foreldrene prøver å få innflytelse på det som er viktig for barna, erfarer mange at «det er klart at det er lærerne som styrer klassen». Foreldrene formidler entydig at skolen og lærerne har stor makt, og at de bruker denne makten til å bestemme på en rekke områder. Samarbeidsproblemer mellom hjem og skole bunner ofte i maktproblematikk.

Makt er imidlertid et vanskelig fenomen å forstå. Makt er både synlig og usynlig, et gode og i noen tilfeller et onde, og makt er i mange tilfeller ettertraktet. Generelt kan makt forstås som evnen til å nå de målene man setter seg, om det så er mot andres interesser og vilje (Elster, 1989). Makt kan videre knyttes til tre tyngdepunkter som alle har relevans for samarbeidet mellom hjem og skole (Engelstad, 1999):

1. betydningen av kommunikasjon og språk i realisering og utøvelse av makt (se kommunikativ makt nedenfor)
2. forholdet mellom individ og samfunn, der makt også forstås som noe samfunnsinstitusjoner som skolen er i besittelse av (dette er en institusjonell makt)
3. makt og demokratisk deltakelse, der makt skal realiseres ved at mange har innflytelse gjennom å delta i demokratiske prosesser (hensikten med for eksempel foreldrekontakter og FAU på skolen)

Læreren ”vet best”

Mange foreldre uttrykker at lærerne «vet best uansett». Denne typen utsagn innebærer at lærerne og skolen tilskrives eller gis mye makt av foreldrene. Foreldrene underkjenner med dette sine kunnskaper og muligheter og tillegger samtidig lærerne en kompetanse og en rolle som ikke danner et hensiktsmessig grunnlag for samarbeid. For en del lærere blir også disse holdningene hos foreldrene en bekreftelse på at det er de som bør bestemme. Gjennom å uttale at lærerne vet best, legitimerer foreldrene lærernes og skolens maktbruk og beslutninger.

Det ser ut til at skolen og lærerne opprettholder og forsterker sin institusjonelle makt, mens mange foreldre er i en situasjon preget av avmakt. Med institusjonell makt menes den makten som ligger i skolen og hos dem som arbeider der (Engelstad, 2004). Den makten som foreldrene i stor grad tillegger skolen, kan også bli brukt strategisk av lærere og skoleledere.

Når foreldrene ikke kommer i dialog med lærerne og ikke har medvirkning på viktige forhold i skolen, kan vi si at lærerne og skolen anvender institusjonell makt for å beskytte seg selv og reprodusere sin posisjon.

Dette kan forklare at mye av samarbeidet ser ut til å dreie seg om ting i skolen som ikke er av særlig betydning for barnas situasjon. Mange foreldre opplever at maktforholdet mellom skole og hjem innebærer at de ikke slipper til på områder som er av betydning for barnas situasjon i skolen (Nordahl, 2003).

Avmakt og tillitsbrudd

Foreldre til barn med ulike problemer i skolen formidler i intervjuer erfaringer og opplevelser som klart kan knyttes til maktbruk og maktforhold. Disse foreldrene har prøvd å bli hørt og få innflytelse, men erfaringene er at lærerne og skolen har inntatt en forsvarsposisjon i stedet for å legge opp til dialog. De har opplevd at lærerne reagerer negativt når de forsøker å ta opp noe (Nordahl, 2003).

Dette er foreldre som har opplevd maktbruk fra skolens side der den implisitte hensikten med denne maktbruken har vært å beskytte skolens og lærernes posisjon. Denne gruppen av foreldre må sies å være i en avmaktssituasjon der de er helt underlagt det lærerne og skolen måtte mene og gjøre.

Noen foreldre forteller at lærere prøver å modifisere eller ikke ta på alvor de problemene som blir tatt opp. Når foreldrene er misfornøyd med noe på skolen, får de ofte høre at det er bedre nå, eller at det ikke er så alvorlig. I slike situasjoner blir det lett konflikter om hvem som har den rette virkelighetsoppfatningen, og læreren kan bruke sin makt til å bestemme at det er han eller hun som kjenner situasjonen på skolen best (Nordahl, 2003).

Noen foreldre har forsøkt å gå videre til rektor med sine ønsker og bekymringer, men få av disse gir uttrykk for positive erfaringer med å forholde seg til skoleledelsen.

Ut fra foreldrenes erfaringer ser det ut til at skolens ledelse nesten uten forbehold går inn og beskytter lærerne, noe som gjør det svært vanskelig å løse de konflikter og motsetninger som ligger i samarbeidet mellom hjem og skole. Dette dreier seg om foreldre som lærerne ofte betegner som de slitsomme foreldrene (Ericsson & Larsen, 2000).

Medvirkning og kommunikativ makt

Det er også en rekke foreldre som opplever at de har en reell medvirkning i skolen gjennom at de blir hørt og tatt hensyn til. Gjennom en slik form for medvirkning realiseres kommunikativ makt (Habermas, 1991). Dette er makt som oppstår når to eller flere parter blir enige om noe, og det er på mange måter en sterkere og mer betydningsfull makt enn den institusjonelle makten. Den kommunikative makten ligger nær opp til det som er de nasjonale føringene for samarbeidet mellom hjem og skole.

Lærernes opplevelse av makt

De fleste lærere ser at de har mye makt, og mange av disse uttrykker at de er svært forsiktige med å bruke den (Nordahl, 2003). Noen lærere uttrykker at den makten de har, er en positiv makt. Med det mener de at de opplever makt ved at de blir hørt som lærere og tatt på alvor av foreldrene. Når foreldrene har tillit til læreren, får læreren mye makt. Andre lærere vil ikke bruke ordet makt om det de gjør. De ser at de har stor innflytelse, men betrakter dette utelukkende som noe positivt.

Lærere som forstår at de har makt og er forsiktige med å bruke den for å fremme sin egen posisjon, har store muligheter for å etablere en god dialog og gi foreldre medvirkning. Slik vil disse lærerne bidra til å realisere kommunikativ makt i samarbeidet. Dette er barna tjent med fordi de da vil oppleve at foreldre og lærere står sammen.

Noen lærere beskytter sin egen posisjon

På de fleste arbeidsplasser er det slik at de ansatte vil beskytte sine goder. Slik er det også i skolen. Derfor kan lærere handle på en måte overfor foreldre som bidrar til å beskytte deres egen posisjon eller hegemoni. Det vil si at lærere kan handle ut fra egeninteresser og dermed opprettholde sin egen maktsituasjon.

Lærerens rolle og posisjon er da styrket og de enkelte foreldrenes posisjon direkte svekket. Når foreldre står sammen, vil de være mer jevnbyrdige med lærerne og ha større muligheter for innflytelse. Foreldre som kjenner hverandre godt og snakker mye med hverandre om skole, er langt mer fornøyd med samarbeidet enn foreldre som ikke har noen særlig kontakt med andre foreldre (Nordahl, 2007).

Enkelte lærere ser ut til å oppleve foreldrefellesskapet og enkelte foreldre som en trussel. Disse lærerne vil prøve å forhindre at disse foreldrene får en innflytelse som kan true deres posisjon.