Forskningsartikkel: Samarbeidet mellom hjem og skole

Forskning viser at et godt samarbeid mellom hjem og skole, der også foreldrene har en aktiv rolle, har positiv betydning for barn og unge på en rekke områder relatert til skolen. Det fører til bedre læringsutbytte, bedre selvregulering, bedre trivsel, færre atferdsproblemer, mindre fravær, gode relasjoner til medelever og lærere, bedre arbeidsvaner, en mer positiv holdning til skolen, bedre leksevaner og arbeidsinnsats og høyere ambisjoner med hensyn til utdanning (Epstein et al., 2002; Epstein, 2005; Fan & Chen, 2001; Semke & Sheridan, 2010). Det er imidlertid ikke bare eleven som drar nytte av et positivt skole–hjem samarbeid. Foreldrene vil på sin side få mer informasjon om undervisningen og forhold knyttet til sitt barns læring, og de blir bedre kjent med læreren. Økt samarbeid gjør også at foreldrene blir mer positive til skole og utdanning (LaRouque, Kleiman & Darling, 2011). Lærerne får gjennom foreldresamarbeidet bedre innsikt i elevens behov og fungering, og kan derfor støtte eleven på en mer tilpasset måte i skolehverdagen. Foreldre og lærere vil gjennom positive samarbeidserfaringer utvikle en større felles forståelse av barnets behov og kan på den måten bli bedre i stand til å støtte barnets læringsprosess, både hver for seg og sammen (LaRouque, Kleiman & Darling, 2011).

Selv om skole–hjem samarbeidet synes å være av særlig betydning for de yngre elevene i skolen, er det godt dokumentert at det har betydning for elever i alle aldersgrupper, også for ungdom (Desforges & Abouchaar, 2003; Nokali, Bachman & Votruba-Drzal, 2010). En studie som undersøkte endring av foreldrenes involvering i skolen over tid, viste for eksempel at det var når foreldrene ytterligere økte sin involvering opp gjennom skoletiden, at elevene viste best faglig utvikling (Dearing et al., 2006).

Sammenheng med læringsmiljøet

Skoler som generelt har et godt læringsmiljø, er gjerne preget av gode samarbeidsrelasjoner på flere plan (Hattie, 2009). Dette er skoler som har et ”åpent” klima og er fleksible i møtet både med elever og med foreldre (Westergård, 2010).

Foreldrenes engasjement og sosiale ressurser er sentralt for formidling av skolens normer og verdier. Elevene vil lettere ta til seg skolens normer og verdier når foreldrene også støtter disse. Foreldrenes samarbeid både med skolen og med hverandre utgjør derfor en viktig del av det totale læringsmiljøet. I Kunnskapsløftet (2006) blir det understreket at det er viktig at skolen bidrar til at foreldrene blir kjent med hverandre og hverandres barn. På den måten kan foreldregruppen utvikle felles normer for hvordan de vil støtte barn og unges læring og utvikling både på skolen og hjemme. Ved at foreldrene engasjerer seg sammen med læreren i elevgruppen og ikke bare har fokus på egne barn, vil de fungere som gode rollemodeller for hvordan man kan bidra til å fremme et positivt fellesskap i klassen. Dette er viktig blant annet for å forhindre sosial ekskludering elevene imellom.

Elevenes læringsutbytte

Studier som følger elevgrupper over tid, har funnet at foreldrenes involvering i de første skoleårene har positive effekter både faglig og sosialt mange år senere (Barnard, 2004; Miedel & Reynolds, 1999). Jeynes (2005) finner i en metaanalyse (en studie som er basert på funn fra mange ulike enkelt-studier) at den positive sammenhengen mellom foreldresamarbeid og barn og unges faglige utvikling er den samme om man måler karakterer, resultat på standardiserte prøver eller lærernes kvalitative vurdering av den faglige utviklingen, noe som tyder på en robust sammenheng.

I en metaanalyse finner Fan og Chen (2001) at foreldresamarbeid virker positivt på elevenes faglige utvikling, selv om de også understreker at det fortsatt er mye vi ikke har god nok kunnskap om på dette området. De fant en sterk sammenheng mellom foreldrenes forventninger til at barnet eller den unge skal gjøre det bra på skolen, og at eleven faktisk gjør det bra. De fant videre at oppfølging av lekser hjemme var den formen for foreldreinvolvering som hadde svakest sammenheng med elevenes faglige utvikling. Det samme fant Hill og Tyson (2009) i sin metaanalyse av foreldreinvolvering for ungdomsskoleelever. Man antar at den svake sammenhengen mellom foreldrenes hjelp med lekser og læring skyldes at en god del foreldre følger opp barnas lekser på en måte som ikke fremmer motivasjon og læring. Dersom foreldrene for eksempel er for krevende, pågående eller krenker barnets autonomi når de skal hjelpe til, kan vektleggingen på lekser og skolearbeid ha en negativ effekt på elevenes læringsprosess. Det kan også hende at foreldrenes og lærernes tilnærminger og forklaringer knyttet til fagstoffet er så forskjellige at foreldrenes oppfølging av skolearbeid fører til problemer for barnet eller den unge. Dette vil særlig gjelde for elever som strever faglig, og som faktisk trenger hjelp for å få gjort skolearbeidet. Hvis hjelpen ikke er god nok eller tilpasset nok, kan de faglige vanskene øke (Hill & Tyson, 2009). For å hindre denne typen problemer er det en del skoler som har startet såkalt foreldreskole, for å hjelpe foreldrene med hvordan de konkret kan støtte opp under elevens skolearbeid. I en metaanalyse fant Patall, Cooper og Robinson (2008) at foreldreveiledning som har til hensikt å fremme foreldrenes oppfølging av elevenes lekser i barneskolen, fører til at elevene i større grad fullfører leksene sine, har færre problemer knyttet til det å gjøre leksene og har en positiv faglig utvikling. Disse forskerne fant videre at foreldrenes oppfølging av skolearbeid og lekser har ulik betydning for ulike fag. For eksempel fant de en langt mer positiv sammenheng når det gjaldt språklig utvikling og lesing, enn når det gjaldt matematikk. Trolig er det for mange foreldre lettere å følge opp lesing og skriving på en god måte, enn matematikk, som mange foreldre selv har et problematisk forhold til. Det ser derfor ut til at det er viktig at lærere undersøker hvordan foreldrene følger opp leksene i de ulike fagene, og om de eventuelt trenger støtte for å gjøre det på en måte som fungerer positivt for eleven.

Hill og Tyson (2009) fant i sin metaanalyse at ulike former for foreldreinvolvering har positiv sammenheng med ungdomsskoleelevers læringsprosess og faglige resultat. Det de kaller foreldrenes akademiske sosialisering, har størst effekt i denne aldersgruppen. Dette begrepet omfatter at foreldrene snakker med tenåringene om sine forventinger til at de skal gjøre det bra på skolen, og formidler at de verdsetter utdanning. De diskuterer læringsstrategier med barna sine, de knytter det som skjer i skolen, til deres øvrige interesser, og de snakker positivt om framtiden. På denne måten bidrar foreldrene til økt engasjement i skoleaktiviteter og til at tenåringsbarna tror på seg selv. De knytter bånd mellom nåtid og framtid for ungdommene. Det som skjer på skolen, kan dermed synes mer relevant.

Disse studiene støttes også i Hatties (2009) metaanalyse av hvilke faktorer som har effekt på læring. Den dokumenterer at foreldrenes involvering i barnas skolegang har en klar effekt på elevenes læringsutbytte. Det er de foreldrene som opptrer støttende og aktivt deltakende, som har sterkest betydning for elevenes læring. Hattie (2009) understreker videre at det er viktig at skolen om nødvendig støtter foreldrene, slik at de forstår ”skolens språk”. Hvis ikke er det mange foreldre som ikke vil greie å involvere seg i barnas læring eller samarbeide med skolen.

Det er studier som indikerer at et godt skole–hjem samarbeid særlig fungerer som en beskyttelsesfaktor med hensyn til faglig utvikling for barn som lever med risikofaktorer knyttet til familien, for eksempel lav sosioøkonomisk status (Desforges & Abouchaar, 2003). Semke og Sheridan (2011) hevder at koordinerte tiltakrettet mot både hjem og skole, samt samarbeidet dem imellom, kan føre til økt sosial kapital for risikoutsatte barn og unge.

Desforges og Abouchaar (2003) viser til flere studier der det kommer fram at det ikke nødvendigvis er en direkte sammenheng mellom foreldreinvolvering og elevenes læringsutbytte. Som oftest er det slik at sammenhengen er indirekte ved at foreldrenes involvering fremmer elevens motivasjon og positive selvforståelse, og at disse forholdene på sin side fremmer læringsutbyttet.

Atferd og sosial fungering

Samarbeid mellom hjem og skole har også betydning for andre utviklingsområder enn de rent faglige. Det er funnet en klar sammenheng mellom skole–hjem samarbeid og elevenes sosiale utvikling og atferd. Et godt samarbeid er assosiert med gode sosiale ferdigheter (Nokali, Bachman & Votruba-Drzal, 2010; Rimm-Kaufmann, Pianta, Cox & Bradley, 2003) og redusert risiko for at eleven utviser atferdsvansker (Fantuzzo et al., 2004).

I en norsk studie er det funnet at foreldre til barn med god sosial kompetanse er de som er mest engasjert i sine barns skoleaktiviteter, slik lærerne vurderer det (Kirkhaug, Drugli, Klöckner & Mørch, 2013). Siden dette er en tverrsnittsstudie, vet man ikke hva som påvirker hva. Det kan være at det er lettere for foreldrene å støtte barn med god sosial kompetanse, men det kan også være at den sosiale kompetansen øker nettopp fordi foreldre og barn blant annet samarbeider godt rundt skolerelaterte tema, og at dette tilfører barna positive samspillserfaringer og god selvfølelse, noe som igjen fremmer deres sosiale kompetanse.

Barn med tidlige sosioemosjonelle vansker, men som blant annet gjennom et godt skole–hjem samarbeid får en positiv utvikling når det gjelder sosiale ferdigheter og atferd, vil også gjøre det bedre faglig på skolen over tid enn andre barn med samme type vansker (Bub, McCartney & Willett, 2007). Disse elevene vil særlig ha nytte av felles holdninger til og reaksjoner på sosiale og atferdsrelaterte problemstillinger på tvers av de ulike utviklingsarenaene hjem og skole. Et tett og positivt samarbeidsforhold vil fremme samtaler mellom lærere og foreldre som kan føre til at de utvikler en felles forståelse av elevens psykososiale behov og hvordan disse kan møtes på hensiktsmessige måter.

Foreldrenes rolle

John Dewey skrev for over 100 år siden at ingen kan danne premissene for hvordan en skole bør fungere, bedre enn foreldrene:

What the best and wisest parent want for his own child, that the community must want for all its children. Any other ideal for our school is narrow and unlovely; acted upon, it destroys our democracy (Dewey, 2008).

På et generelt grunnlag kan vi si at fedre og mødre ønsker at barna deres skal lykkes sosialt, ha venner, trives og delta i fellesskapet sammen med andre barn og unge både i og utenfor skolen. Opplevelsen av at barna deres er ensomme, isolerte og kanskje utsatt for plaging og mobbing fra andre barn, er noe av det mest problematiske foreldre kan oppleve. Videre vil de fleste foreldre håpe at barna skal klare seg relativt bra og lære de grunnleggende ferdighetene og kunnskapene i ulike skolefag. De ønsker at barna deres skal få opplevelsen av å mestre, få ros og oppmuntring i skolen og gjennom dette utvikle en god selvoppfatning. Men foreldre vil også stille krav til barna sine om at de oppfører seg på en hensiktsmessig måte, tar hensyn til andre, viser empati, samarbeider, har en akseptabel språkbruk, er høflige og har en viss grad av selvinnsikt.

På en forenklet måte kan vi si at foreldre ønsker at barnet skal realisere sitt potensial gjennom læring og utvikling. Det betyr ikke at foreldre gjennomgående ønsker at barna deres skal prestere best skolefaglig i forhold til andre barn og samtidig være den sosialt mest populære. Om foreldre hadde denne typen ønsker for sine barn, ville det være svært mange ulykkelige og mislykkede barn i samfunnet. Slik er det ikke, og det er et uttrykk for at vi heller kan si at foreldre ønsker at barna deres skal lære å utvikle seg så langt som mulig og ut fra egne forutsetninger. En viktig fellesoppgave for lærere og foreldre må være å samarbeide om å realisere disse ønskene. Oppdragelse og læring skjer i skolen og i alle familier, og er avgjørende for barn og unges nåtidige og framtidige liv (Sommer, 2006).

Vi kan identifisere tre hovedfaktorer knyttet til foreldre som har betydning for elevenes læringsutbytte. Med læringsutbytte menes her både elevenes skolefaglige prestasjoner og den sosiale og personlige læringen. Den første av disse faktorene kan knyttes til foreldrenes sosiale og kulturelle posisjon, og da primært uttrykt gjennom deres utdanningsnivå. Videre er det direkte samarbeidet mellom hjem og skole av betydning for barns utvikling. Den siste faktoren kan knyttes til graden av foreldrestøtte i hjemmet (foreldreinvolvering) eller det som betraktes som det kontaktløse samarbeidet i form av å snakke om skolen, spørre hvordan barna har det i skolen, og gi hjelp til skolearbeidet.

Foreldresamarbeid – the missing link?

Studier fra ulike land har over mange år vist sammenhenger mellom foreldrenes utdanningsnivå og barnas skolefaglige prestasjoner (Bakken, 2012; Birkemo, 2001; Desforges & Abouchaar, 2003; Hattie, 2009; Hernes og Knutsen, 1976; Nordahl, 2003; Opheim, Grøgård & Næss, 2010). Hattie (2009) fant i sin gjennomgang av ulike metaanalyser at foreldrenes sosioøkonomiske status (utdanningsnivå, inntekt og type stilling) er assosiert med elevenes faglige resultater i de ulike skolefagene. Skolen synes å fungere på en måte som gjør det lettere for noen grupper elever og deres foreldre å finne seg til rette på skolen enn andre. Det handler blant annet om det språket skolen bruker, og de kulturelle normene som vektlegges (Hattie, 2009; Hornby & Lafaele, 2011). Elever og foreldre med høyere sosioøkonomisk status finner seg lettest til rette, fordi skolens språk og normer sammenfaller med dem de selv har. Denne gruppen foreldre er som oftest engasjert og interessert i barnas læringsprosess og det som foregår på skolen, og det er dette som i stor grad vil virke inn på elevenes læring og utvikling (Desforges & Abouchaar, 2003). De vil også ha en sosial og kulturell kapital som gjør at de mestrer det å hjelpe barna sine med skoleaktiviteter og lekser. Det ser videre ut til at mors utdanningsnivå generelt har en sterkere sammenheng med elevenes læringsutbytte enn fars utdanningsnivå (Hattie 2009; Opheim, Grøgård og Næss, 2010). Dette innebærer sannsynligvis at mødre involverer seg sterkere i oppdragelse og skolegang enn det fedre gjør. Hango (2007) finner imidlertid at for å kompensere noe for en negativ sammenheng mellom lav sosioøkonomisk status og redusert læringsutbytte for eleven, ser det ut til at det er av særlig betydning å få fedrene til å involvere seg.

Det er videre funnet en svak tendens til at hjemmebakgrunn har større betydning i dag enn for 10 til 15 år siden (Bakken, 2012). Det kan derfor se ut til at de ulikhetsskapende faktorene i skolen kan ha blitt forsterket fra 1990-tallet og fram til i dag. I skolen reproduseres dermed sosiale forskjeller til tross for målet om å gi alle elever like muligheter. Denne utviklingen har flere forklaringer, men i de fleste sammenhenger blir det pekt på at endringer i arbeidsmåtene i skolen har gitt fordeler til barn av foreldre med et høyt utdanningsnivå. Større vekt på elevstyrte aktiviteter ser ut til å fungere best for elever som har gode forutsetninger for læring, og for dem som klarer seg godt på egen hånd. Denne friheten i skolen korresponderer også best med de oppdragelsesverdiene høyt utdannede foreldre har.

Et viktig spørsmål for skolen og foreldrene er om denne reproduksjonen av sosial ulikhet må være slik den er, forstått som at den alltid vil være like sterk. Svaret på dette spørsmålet er ikke enkelt, men det er mye som tyder på at det er mulig å redusere den sosiale reproduksjonen gjennom at barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status forbedrer sitt læringsutbytte, samtidig som alle barn i skolen har et godt læringsutbytte (Bakken, 2012; Persson & Persson, 2012). Dette kan knyttes til to forhold:

• Det vil være av avgjørende betydning at alle foreldre involverer seg tilnærmelsesvis like mye i sine barns skolegang. Om alle foreldre kan gi den samme støtten til egne barns skolegang, vil vi ifølge engelsk forskning kunne redusere forskjellene mellom barnas læringsutbytte med cirka 30 prosent (Desforges & Abouchaar, 2003). Hattie (2009) viser at ved å stimulere alle foreldre til å ha høye forventinger til egne barn og samtidig gi dem kompetanse til å forstå skolespråket vil foreldre med lav sosioøkonomisk status kunne bidra til å bedre sine egne barns skoleprestasjoner. Det samme viser seg i Essunga kommune, som har gått fra å være Sveriges dårligste skolekommune på nasjonale tester til å bli en av Sveriges beste til tross for lavt utdanningsnivå blant foreldrene (Persson og Persson, 2012).

• Lærere og skoleledere trenger i langt større grad å reflektere over de verdier og normer de formidler i skolen, slik at de i større grad reflekterer mangfoldet av elever og foreldre (Persson og Persson, 2012; Hattie 2009). Slik kan skolens innhold og arbeidsmåter bedre tilpasses variasjonen i elevgruppen. Ikke minst vil det bidra til at det stilles like store forventinger til alle elever, uavhengig av foreldrebakgrunn.

Samlet forteller dette oss at det i dag eksisterer kunnskap som viser at ved å satse sterkere på foreldrene og deres samarbeid med skolen er det fullt mulig å forbedre de skolefaglige prestasjonene for enkelte grupper av elever. Det vil kunne føre til at forskjellene i skolen blir mindre, og at flere elever kan gå ut av grunnopplæringen med studie- eller yrkeskompetanse.