Erfaringer fra en farende fant med lesestrategier i ryggsekken

På en av mine ferder på landeveien med kurs mot nok en skole (jeg har ansvar for 8), var jeg innom butikken på et av tettstedene jeg besøkte. Der løp jeg på en ung lærer fra en annen skole hvor jeg skulle uka etter. Hun så skrekkslagen på meg og utbrøt med desperasjon i stemmen: «Jeg skal prøve det ut på mandag!»  

Det har hendt at jeg føler meg som en omvandrende utløser av dårlig samvittighet. Det er på de skolene hvor ansvarsforholdene er uklare eller ikke fullt ut forstått. Dette ble treffende uttrykt av en rektor på en av samlingene på Gardermoen. «Jeg trodde jeg skulle være passasjer på flyet, og plutselig oppdaget jeg at det var jeg som var piloten!» Nå ser det ut som samtlige rektorer har forstått hvilken rolle de bør ha. Det går framover. 

Erfaringene mine med gjennomføringene av samlingene på skolene er entydige. Teori og oppdatering fra forskningsfeltet er viktig, men hovedvekten må ligge på praktisk utprøving. Lærere lar seg engasjere så snart de får prøve ut ulike lese- og læringsstrategier, og de aller fleste gyver løs med liv og lyst.

Det som av og til butter er når de må gå ut av komfortsonen sin f.eks. når oppgavene inneholder tegneaktiviteter som friformkart (visual mapping). Samtidig blir dette ofte de muntreste stundene i kollegiet. Nyttig er det også å kjenne på kroppen hvordan elevene kan ha det når de blir utsatt for oppgaver de opplever at de ikke mestrer.

Det står og faller på strukturen som blir valgt i prosjektperioden og på hvordan arbeidet følges opp videre, om effekten av alt arbeidet som blir lagt ned i skolebasert utvikling skal bli varig i et samlet kollegium.

Når det gjelder strukturen for arbeidet på skolene i sin helhet, er variasjonen stor. Det spenner fra at rektor sender ut en mail i ny og ne og minner kollegene på at de skal prøve ut nye strategier til at det blir satt av fast tid jevnlig og at arbeidet gjøres forpliktende for hver enkelt lærer.

Jeg vil her nevne hvordan de har valgt å organisere arbeidet på to av «mine» ungdomsskoler. Her har rektorene i samarbeid med svært oppegående ressurslærere utarbeidet en modell som allerede etter første samling ble satt ut i livet. Alle lærerne er satt sammen i par som skal observere hverandre når de innfører en ny arbeidsmåte. Disse er da presentert og utprøvd på den foregående samlingen. De gir hverandre tilbakemeldinger etter oppsatte kriterier. I neste omgang utveksler alle sine erfaringer på teammøtene. I tillegg legger et par av lærerne fram sine erfaringer i starten av den neste fellessamlingen. Her er det satt av tid hele veien og formalisert på en måte som innebærer at ingen kan trekke seg unna. Det gir frukter, og merkes på hele stemningen.

Da jeg kom på andre samling denne uka, fikk jeg et skriv i hånden med sammenfatning av hva lærerne på en av disse skolene hadde erfart gjennom den første utprøvingsperioden mellom samlingene. På den første samlingen hadde vi arbeidet med lesestopp og læresamtaler, begrepsskjema, ulike leseoppdrag og friformkart med utgangspunkt i en tekst fra nasjonale prøver i lesing 2013.

Her gjengir jeg erfaringene som ble nedtegnet med fokus på elevenes engasjement.

  • Elevene er engasjerte – ivrige
  • Flere aktive elever
  • Elevene samarbeider godt.
  • Metoden engasjerte elever som ellers ikke engasjeres så lett
  • Ved tegning av innholdet – ulike tolkninger kom fram
  • Viktig å gi tydelige instrukser
  • Viktig å rose underveis
  • Viktig å forklare hvorfor denne metoden brukes

Når det gjelder endring av oppleggene mine, varierer også dette i stor grad. Samtlige skoler har levert bestillinger. Noen er veldig konkrete, andre mer generelle. Enkelte kommer med detaljerte bestillinger fra gang til gang, mens andre gjerne ser at jeg kommer med forslag. Uansett blir veien til mens vi går den. Jeg opplever dette som både utfordrende og spennende.

Jeg har også veldig gode erfaringer med utviklingsveilederne som jeg synes gjør en formidabel innsats. Oppstarten på skolene er godt beredt på grunn av dem. Også ressurslærerne er engasjerte, hjelpsomme og driver fram mye av arbeidet på skolene.

Skoleeierne er på banen i litt ulik grad, men det er utrolig positivt når de deltar på samlingene slik noen har gjort jevnlig. 

Jeg har opplevd ytterpunkter av erfaringer med skolene. Den mest negative var skolen som ikke ønsket mer assistanse fra meg og begrunnet det med at jeg trakk inn erfaringer fra arbeid med de samme lesestrategiene fra barnetrinnet. Jeg var bedt om å repetere lesestrategier med vekt på de svakest presterende elevene på ungdomstrinnet, og tenkte i min enfoldighet at overføringsverdien var åpenbar. Dessuten ville jeg krydre og anskueliggjøre det hele. Det skulle jeg ikke ha gjort! Ikke der.

For øvrig er mine erfaringer svært gode. Lærerne lar seg engasjere i høy grad og det morsomste er når stemningen ved første møte er avmålt og kritisk, og det snur totalt. Kjempegøy!

Min største utfordring og suksess hittil har vært å undervise og prøve ut lesestrategier i matematikk. Jeg satt helgen før og løste mattestykker fra ungdomsskolepensum mens jeg rev meg i håret. Men dette opplegget ble svært godt mottatt. Det var moro.

Det er også fantastisk inspirerende å holde kurs for lærerne i muntlig fortelling for at de kan lære elevene fortellerteknikker og selv bruke det i arbeid med egen formidling.

Veien videre? Jeg var lettere apatisk etter første runde ved tanken på at jeg dette semesteret skal ut på 32 samlinger og må kjøre opptil seks timer enkelte dager. Men dette arbeidet er utrolig inspirerende. Jeg hadde kurs i lesing i matematikk i går, skal snart ha fortellerkurs og ser i skrivende stund lyst på livet.

Skrevet av universitetslektor Fridunn Tørå Karsrud, som har ansvar for lesing og skriving som grunnleggende ferdigheter ved Universitetet i Agder.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!