Pedagogisk dokumentasjon i barnehagen

Progresjon

Et barn sitter på en huske. Barnet gynger kroppen fra side til side. Fram og tilbake. Barnet har nettopp funnet ut hvordan det kommer seg opp på huska og prøver nå å finne ut hvordan det selv skal klare å lage fart. Å lage fart sidelengs ser ut til å være det enkleste. Fram og tilbake ser ut til å være vanskeligere. Kroppen må lenes bakover for at huska skal gå framover. Men ikke hele kroppen. Ryggen bakover. Føttene framover. Samtidig må hender og armer dra litt i kjettingene. Barnet prøver lenge før det roper på en voksen. «Mer fart!»

Uten progresjon vil alt stå stille. Barn knekker ikke koden for å få fart på huska uten progresjon. Mennesket lever i progresjonene. Det er slik barn og voksne kommer fra et sted til et annet. I livet, i leken og i læringsprosessene. De fleste går fra å være et liggende menneske til å bli et gående, fra å være et kroppsspråklig menneske til også å bli et verbalspråklig, og fra å vite hva et eple er, til å forstå at smaken kan variere fra søtt til syrlig, og at eple også kan bli både syltetøy og eplejus. Nye impulser og opplevelser gjør livet rikere og skaper progresjon.

Ofte blir progresjon knyttet til lineær tenkning. Eksemplene over viser også det. Det å lære å gå defineres gjerne ut i fra stadier. Ligge, rulle, ake, løfte kroppen, få rumpa opp, gynge fram og tilbake, krabbe, reise seg, stabbe, gå, løpe, hoppe. Samtidig er det ikke alle barn som krabber før de går. Linjene brytes nå og da. Noen barn finner andre veier for å bli et gående menneske.

Progresjon bærer også preg av kompleksitet. Rekkefølgen fra eple til eplemos virker innlysende: Du plukker eplene før du koker mos. Om du kjøper eplemos på butikken, vil ikke rekkefølgen være like åpenbar. Noen drikker kanskje jusen før de vet hva et eple er. Uavhengig av hvilken rekkefølge erfaringene kommer i, vil opplevelsen av epler bli rikere desto flere erfaringer du får. Det er ikke bare snakk om ordene eple, eplemos og eplejus, men hele den kroppslige erkjennelsen av eple-aktig: Hvordan et eple kjennes ut for en liten og en stor hånd. Hvordan lukten forandrer seg når et eple skrelles. Hvordan eplejus kan komme med og uten fruktkjøtt og eplemos med og uten skall. Hvordan møtet mellom tenner, smaksløker og eple blir forskjellig, avhengig av hvor syrlig eller søtt et eple er, og hvordan smaksløkene i munnen er stemt inn. Slike forbindelser bidrar til at det eple-aktige blir stadig mer komplekst. Et eple er ikke lenger bare et eple. Det blir også opplevelsen av å klatre i trær sammen med en venn.

Enten progresjon ses som lineære eller som mer komplekse prosesser, må barnehagen skape et tillegg til det barna opplever, erfarer og erkjenner sammen med familie og venner. I rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2017), kapittel 8 (Progresjon) står det at «alle barn skal kunne oppleve progresjon i barnehagens innhold» og at dette skal skje gjennom å «oppdage, følge opp og utvide det barna allerede er opptatt av.» Barnehagen skal også «legge til rette for progresjon gjennom valg av pedagogisk innhold, arbeidsmåter, leker, materialer og utforming av fysisk miljø.» Personalet må altså iscenesette for utforskning, fordypninger og forståelser. Det holder ikke å konstatere at et eple er en annen frukt enn pære. Personalet må skape situasjoner der det blir mulig å oppdage nye lag i tematikken. Hvis et barn oppdager at en eplebit som ligger framme har blitt brunt i fruktkjøttet, kan du lage et nytt snitt i eplebiten så barnet får se at fruktkjøttet fortsatt er lyst inne i biten. Hvorfor er det sånn? Kanskje eplesteinene kommer til syne og bringer samtalen inn på et nytt spor. Slike refleksive og springende samtaler ivaretar barns medvirkning og nysgjerrighet, og situasjonen får mulighet til å utvikle seg på barnets premisser.

Målet er ikke den lineære forklaringen der en eplestein er et frø som kan bli til et tre som igjen gjør at det blir flere epler. Barnet må gjerne forstå dette også. Det er likevel sammenkoblinger av opplevelser, erfaringer og refleksjoner som fører til at barna oppdager sammenhenger og skaper teorier om verden omkring seg. Om svaret på hvorfor eplet skifter farge når man skreller det er naturvitenskapelig riktig eller ikke, er mindre viktig. Voksne vet at et eple skifter farge når det utsettes for oksygen. Det er likevel ikke alle som vet at den mørke fargen beskytter fruktkjøttet mot uønskede bakterier.

Om barn har en teori som ikke sammenfaller med naturvitenskapen, er teorien likevel viktig i barnas prosess. Hjernens evne til å assosiere har betydning når barn skal forsøke å forstå. Ved å skape egne teorier om fenomener i verden, bidrar barn til progresjon i sine egne tankerekker på veien mot å forstå mer.

Barn må ta aktivt del i egne læreprosesser for å kjenne at det er et lærende menneske. I møte med nye impulser erobrer kroppen og tankene stadig flere ferdigheter. Noen ganger må barn øve mye, andre ganger klarer barn ting fort. Hjernen og kroppen lærer samtidig, og målet må være at barn skal bli glad i potensialet og opplevelsen som ligger i det å erobre nye ferdigheter, tanker og teorier.

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!