Pedagogisk dokumentasjon i barnehagen

Refleksjon

Refleksjon handler om bevisste og til dels styrte tankeprosesser i møte med en dokumentasjon. Hensikten er å belyse det som er dokumentert på ulike måter. Refleksjon handler ikke om å bli enige, men om å bidra med ulike perspektiver på samme sak. I følge rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2017), kapittel 7 (Vurdering) skal barnehagens vurderingsarbeid «bygge på refleksjoner som hele personalgruppa er involvert i. Det kan bidra til åpne diskusjoner om barnehagens formål, innhold og oppgaver» og kan bidra til at personalet lærer av egen praksis og utvikler barnehagen som pedagogisk virksomhet.

«Når du sier det du sier, får det meg til å tenke på …»

I stedet for å holde fast ved sin sannhet om en situasjon, skal de som reflekterer utveksle tanker om hva dokumentasjonen kan fortelle. Videre har de som deltar i refleksjonen, et ansvar for å utfordre sitt eget og andres tankesett om hvordan barn lærer, og hva det er viktig å lære seg. Problematisering og konfrontasjon er derfor et verdifullt virkemiddel i refleksjonen. For å komme i nærheten av barnas sammensatte lære- og væreprosesser, er det viktig å jakte på mange sannheter. Det kan være utfordrende å skulle samtale uten å komme til enighet, eller uten å støtte hverandres måter å jobbe på, men refleksjon i pedagogisk dokumentasjon etterstreber å stille spørsmål ved det bestående.

Struktur for et systematisk vurderingsarbeid

Strukturer er rammene som legges for det pedagogiske arbeidet. Det kan være dagsrytme, planer, hvordan rommet er organisert, hvilke materialer som er tilgjengelige, om det skal være små barnegrupper eller ikke, og hvem i personalet som har ansvar for ulike stasjoner eller oppgaver på en avdeling, eller avdelinger imellom.

Ulike strukturer som settes i forbindelse med hverandre, bidrar til en støttende organisasjon for barnehagens utviklingsarbeid. Strukturer kan også begrense utviklingsarbeidet ved at de skaper fastlåste organisasjoner. Derfor må barnehagens strukturer alltid vurderes opp mot barnehageloven og rammeplanen.

  • Støtter strukturene det barnehagen skal forvalte?
  • Hva brukes møtetiden til?
  • Hvordan involveres personalet i refleksjoner som får betydning for innholdet i det pedagogiske arbeidet?
  • Hvor ofte er det refleksjonstid? På avdelingen? På tvers av avdelinger?
  • Får samtalene på møtene direkte betydning for barna?
  • Når blir det diskusjon og når blir det refleksjon?
  • Hva bidrar til det ene, og hva bidrar til det andre?
  • Henger det sammen med temaene det snakkes om?
  • Finnes det systematikk og struktur som ivaretar refleksjon eller blir det mer tilfeldig?

For at pedagogisk dokumentasjon skal kunne bidra til et systematisk vurderingsarbeid, må refleksjonene berøre mange lag i den pedagogiske virksomheten. Refleksjonene må spenne fra samtaler om systemiske faktorer, via diskurser som påvirker hva som skjer, til barnas interesser i prosjektene. Videre må refleksjonene styres av et ønske om forandring, en vilje til gjennomføring og en erkjennelse av at forandringer tar tid.

Refleksjonsspørsmål

Hvor ofte reflekterer dere sammen på din avdeling eller på personalmøtene?
Hvem har/tar ansvar for at det blir refleksjon?
Hva bruker dere som grunnlag for refleksjon og hvorfor?
Reflekterer dere over hvordan barn lærer?
Er det noen temaer det er enklere å reflektere over enn andre, og hvorfor er det sånn?

Støtte i refleksjonsarbeidet

Dersom personalet ikke er vant til å reflektere sammen, kan samtalene bære preg av enighet og støtte i stedet for spørsmål og diskusjon. Når det ligger et bilde på bordet av et barn som bruker bøtte og spade i sandkassa, kan samtalen ende opp i å bekrefte at barnet alltid leker i sandkassa når det er ute. I arbeidet med pedagogisk dokumentasjon er hensikten med refleksjonen å bryte med enighetssamtalene og heller utvide og fordype det dokumentasjonen viser. Hva er det ved bøtte, spade og sand som er så interessant for barnet? Det kan derfor være nyttig å øve seg i å tenke ulikt.

Assosiasjon

Noen opplever det som enkelt å komme på nye tanker, mens andre opplever det som om det blir tomt i hodet. Det å øve seg i assosiativ tenkning kan derfor være nyttig for å frigjøre seg fra enighetssamtaler, og for å konstatere at dere kan trenge å øve litt. For å øve kan dere bruke abstrakte bilder som ikke nødvendigvis har noe med barnehagen å gjøre.

  1. Finn fram et bilde.
  2. Legg det på bordet mellom dere, slik dere ville gjort det med en dokumentasjon.
  3. Alle får et minutt eller to til å skrive ned det første de tenker på. Her er det om å gjøre å ikke sensurere seg selv. Husk: Dette er bare en øvelse.
  4. Del tanker med hverandre.

Ulike måter å dele med hverandre

Det er lurt å bruke ulike metoder sånn at dere venner dere til å høre hverandre på forskjellig vis. En gang kan dere fortelle hva dere tenkte eller fikk øye på. En annen gang kan dere lese opp det dere har skrevet. Det å fortelle og lese opp gjør at det som ytres, blir forskjellig. Det kan bidra til at både de som er verbale av seg og de som ikke er det, får en mulighet til å høre sin egen stemme i rommet. Alle må ta ansvar for å bidra med sin stemme og sine tanker. Videre kan dere bli enige om det skal være lov å stille spørsmål underveis, eller om dere skal vente med spørsmål helt til slutt. Det kan også være lurt å avtale på forhånd hvor lang tid hver enkelt kan bruke, slik at alle kommer til orde.

Kritisk og etisk refleksjon

Det kan være nyttig å bli enige om at en i gruppa inntar et slags utenfra-blikk og er en kritisk refleksjonspartner. Den som skal ivareta dette, får da et eget oppdrag i refleksjonen. Det kan være enklere både å ta og få kritiske perspektiver når alle vet at noen har dette som et særskilt ansvar. Den som har ansvar for å ivareta kritiske og etiske perspektiver, kan også få ansvar for å skape provokasjoner eller konfrontasjoner i refleksjonen for at refleksjonen skal bli dypere, endre retning eller skape økt fokus på barns rett til å bli anerkjent som subjekt gjennom utforskning og medvirkning.

Hensikten med kritisk og etisk refleksjon er å få øye på det som dominerer i det pedagogiske arbeidet. Ulike praksiser automatiseres over tid, og det blir vanskelig å se seg selv hvis ikke andre stiller spørsmål eller yter motstand til det bestående. Automatiserte praksiser kan også føre til at personalet er mindre lydhøre for barnas intensjoner og initiativ. Det kan oppstå asymmetriske maktrelasjoner som gjør barna til objekt for personalets vurderinger og valg. Og rutiner og praktiske gjøremål kan få større fokus enn pedagogikken. En kritisk refleksjonspartner vil ha i oppdrag å bringe slike perspektiver inn i refleksjonen.

Tips!
Dersom det er vanskelig å reflektere over en dokumentasjon fordi dere er redde for å såre eller støte den som har observert og dokumentert, kan dere velge å snakke om «pedagogen» i stedet for den ansatte som har vært til stede i situasjonen. Det kan bidra til ytterligere distanse og en mer åpen og kritisk refleksjon.

Dekonstruksjon

Dekonstruksjon er et verktøy for refleksjon som har en vitenskapsteoretisk tilnærming. Dekonstruksjon bygger på en idé om at alt som finnes, både fysisk og diskursivt, er konstruksjoner som kan dekonstrueres for så å rekonstrueres midlertidig igjen. Ting er ikke nødvendigvis slik det ser ut ved første øyekast. Med dekonstruksjon som verktøy vil hensikten være aktivt å se etter flere perspektiver eller flere sannheter i dokumentasjonen.

  • Viser dokumentasjonen noen motsetninger?
  • Hva står det «mellom linjene?»
  • Finnes det flere måter å forstå konstruksjonen på?

Det lages en midlertidig overstrykning av den historien dokumentasjonen var tenkt å fortelle. Ikke for å slette den opprinnelige historien, men for å se bort fra det som dokumentasjonen umiddelbart viser. Det kan gjøres gjennom dyptgående tolkninger, kritiske perspektiver, ulike teorier, eller det kan ses i lys av diskurser som er viktige eller utfordrende i vår tid. Det kan også gjøres fysisk ved å forstørre et fotografi og dele det i biter slik at dekonstruksjonen blir konkret. Hvordan kan dere forstå hver enkelt bit, og hva blir den nye historien (rekonstruksjonen) når bildene og tolkningene blir satt sammen igjen? Det samme gjelder filmer. En film kan brytes ned til sekvenser som gjør det mulig å se andre ting enn når filmen spilles som helhet.  

Litteraturseminar

Litteraturseminar tar utgangspunkt i ulike type tekster som er relevante for det personalet ønsker å reflektere rundt. Fordi dere reflekterer med utgangspunkt i en tekst som andre har skrevet, skapes det distanse til tematikken, men den kan likevel være aktuell. Refleksjonen kan flyte bedre fordi personalet opplever en viss distanse, samtidig som det kan trekkes paralleller til egen praksis.

Forslag til framgangsmåte
  1. Velg en tekst som omhandler et tema dere er opptatt av, eller som handler om noe dere ønsker å videreutvikle i egen barnehage, på avdelingen eller basen.
  2. Sett av tid i planene slik at alle får lest.
  3. Alle leser og har i oppdrag å streke under en setning eller et avsnitt som stikker seg ut. Det kan være noe som provoserer, som inspirerer eller noe du ikke forstår.
  4. På refleksjonsmøtet deler dere det dere har streket under og begrunner kort hvorfor dere har valgt akkurat dette. Husk struktur: Bli enige om dere kan spørre eller avbryte underveis, eller om dere skal la alle presentere sitt først. Alternativt at styrer eller pedagogisk leder bestemmer hvordan dette skal være.
  5. Velg så et av sitatene og forsøk å gå i dybden på det. Lytt til hverandres tanker og still hverandre spørsmål som bidrar til at den andre får mulighet til å tenke og begrunne på flere måter. Fordi alle har lest det samme, vil dere kunne koble sammen teksten, det dere selv har tenkt, og det de andre tenker og sier.
  6. Hvis dere blir enige om å prøve noe nytt eller justere måten dere har gjort ting på, skriver dere det ned slik at dere også dokumenterer personalets prosesser med å utvikle nye praksiser. Det kan oppstå behov for å ta et tilbakeblikk, og da er det fint med slike notater.

Ulike briller

For å utvide måter å tenke på kan dere ta i bruk aktiv perspektivering. Dette kan oppleves som en styrt form for refleksjon, men noen ganger kan det være lurt og kanskje til og med nødvendig for at personalet skal komme videre i sin tenkning.

  • Hva forteller dokumentasjonen i lys av følgende begreper: makt, kultur, kjønn, språk og etikk?
  • Hvordan tror du følgende personer ville tolket dokumentasjonene: et barn, en pappa, en mamma, en av barnehagens naboer eller en politiker? Kan dokumentasjonen leses i lys av ulike teorier?
  • Kan dokumentasjonen leses i lys av de ulike aktørene i dokumentasjonen? Barna, personalet, rommet, materialene, verktøyene, luften, lyset, temperaturen? 

Barna og refleksjonen

For at barna skal få hjelp til å formulere seg, kan det være nyttig å ha noen verktøy tilgjengelig. Noen tenker godt mens de snakker, mens andre kan få tak på tankene sine ved å bruke hender eller en samtalepartner. Noen kan like å konstruere for å understøtte sine tankeprosesser, mens andre syns tegne- og skrivesaker fungerer godt.

Om tegning skal være et verktøy for tanken, må verktøy og materiell være tilgjengelig. Det å bli vant til å ha ark av ulike kvaliteter og fargeblyanter, gråblyant, tusj og penner tilgjengelig inviterer til tegning og skriving. Det samme gjelder gjenstander. Hvis det er strenge regler for om barna får ta med seg ting fra ett sted til et annet, kan de miste muligheten til å tenke sammen med ting. Å ha verktøy og gjenstander tilgjengelige er en måte å støtte barns tanke- og formuleringsvirksomhet på. Det å skape møteplasser eller små samlinger i løpet av en dag der barna får formulere refleksjonene sine på ulike måter, bidrar til medvirkning i videre planlegging. Kanskje personalet og barna sammen kommer fram til hva som blir neste skritt i prosjektet.

Det å ha noen å snakke til og med, stille spørsmål til, prøve ut ideer og reflektere sammen med er et verktøy for tanken. Det kan bidra til at barn forstår hva og hvordan de tenker. Om alle skal få nytte av å komme til orde på en slik måte at det blir en samtale av det, er det lurt å ha små grupper. Hvis personalet er opptatt av å skape kultur for samtaler og refleksjon blant barna, må de oppleve at de er aktive i dialogene og ikke bare venter. Hvis det blir mye venting, lærer de seg å vente i stedet for å dele tanker. For de aller yngste kan 2-3 barn være mer enn nok. For de eldste vil grupper på 3-5 kunne fungere fint. Små grupper gjør det også enklere å observere barns strategier og teorier slik at de får direkte påvirkning i pedagogikken.

Refleksjonsspørsmål

Har dere tegne- og skrivesaker på avdelingen?
Reflekter over hvordan dere tolker ordet «tilgjengelig».
Hvordan er kvaliteten på det dere har tilgjengelig?

Kan små barn dele og reflektere?

Mange opplever det som enklere å jobbe prosjektbasert sammen med de eldste barna i barnehagen. De kan dele tanker og komme med utsagn som viser personalet og andre barn hvordan de tenker. I samtaler kan de også utveksle filosofiske undringer og stille spørsmål ved hvordan verden henger sammen. De kan tegne en tegning som støtte for tanken, og de kan si «Se her» eller «Kom hit» når det er noe de vil at andre skal ta del i. Når det kommer til de yngste barna, de som ennå ikke har et verbalspråk å kommunisere med, blir det straks litt mer utfordrende. Personalet må være enda mer til stede for å forstå barnas intensjoner og barnas forsøk på å dele opplevelser og erfaringer.

Ofte settes det likhetstegn mellom refleksjon og ord. Det kan likevel hende at de yngste barnas koblinger mellom kropp, erfaringer og tanker kan komme til uttrykk hvis personalet observerer riktig nøye.

Refleksjonsspørsmål

Hvilke uttrykk for refleksjon kommer til syne hos toåringene i deres barnehage? Eller hos ettåringene?

Hva er egentlig refleksjon? Finnes det kroppslige uttrykk for refleksjon, eller henger refleksjonen bare sammen med evnen til å dele tanker ved hjelp av ord?

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!