Pedagogisk dokumentasjon i barnehagen

Observasjon

I pedagogisk dokumentasjon vil en observasjon aldri være nøytral eller sann. Observasjonene er situerte både i tid og rom, de er avhengige av hvem som er til stede, og hvilke forforståelser hver enkelt har til hverandre og til det som skjer. Det betyr ikke at den enes observasjoner er sannere enn den andres. De er bare ulike.

Observatørens levde liv og kunnskap om barn, barndom og barnehagepedagogikk får betydning for hva det er mulig å se. Når rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2017) i kapittel 7 (Planlegging) sier at planleggingen (også) skal baseres på observasjon, vil det i denne sammenhengen være å forstå som at observasjon har til hensikt å la barna komme til med sine «stemmer», strategier og forståelser. Det blir grunnlaget for barns medvirkning i prosessene.

Katte-aktig

På en 3-4-årsavdeling var det noen barn som hele tiden lekte at de var katter. Så fort de så hverandre om morgenen, huket de seg ned på alle fire og begynte å bevege seg katte-aktig mot hverandre. De mjauet, beveget seg mykt og smidig mot hverandre og gned ansiktene sine mot de andre kattekroppene. Uten å snakke menneskespråk avtalte de hvor leken skulle foregå. De ble nærmest forvandlet til katter. I perioder måtte til og med personalet håndtere barna som katter for at dagene skulle gå rundt. «Nå må kattepusene komme og spise!» «Nå er det tid for å lufte seg!» Og kattene kom løpende og hoppende på alle fire.

Det er ikke sikkert at en slik observasjon skal lede til et prosjektarbeid. Det kan godt hende at barna skal fortsette å være katte-aktige uten at personalet går inn med nye impulser for å skape progresjon i leken. Hvis det likevel skulle være sånn at denne leken varer over lengre tid, og den har et potensiale for fordypning, hva blir oppgaven da? En ting er observasjonen av at barna leker katt, men dette vil antakelig være en nokså overflatisk observasjon. Dere må gå mye nærmere for å få øye på hva det er ved katten eller det katte-aktige som barna opplever som interessant.

  • Er det måten katten beveger kroppen sin på?
  • Undersøker de kattens måte å kommunisere med andre katter?
  • Leker de mammapus, pappapus og babypus?

Dere må gå tett på og observere nøye for å se hva det er som utløser nysgjerrigheten, engasjementet og motivasjonen til å fortsette og holde på. Ved at personalet bestemmer seg for å observere noe felles, kan dere bidra til et mangfold av perspektiver. Ulike observasjoner deles slik at alle får flere briller å se med, og synsranden utvides.

Innganger til observasjon

Når barn møter et materiale, et fenomen eller et sted for aller første gang, kan det være interessant å observere dette møtet og se hvordan barnet skaper relasjon til materialet, til fenomenet eller til stedet. Er det mulig å lage en felles knagg å henge observasjonene på? Det kan for eksempel være: Barns møte med leire. Barna og konstruksjonene. Barna og vinden. Barna og den store steinen. Barna og parken. Barna og byen.

Forsøk å observere hvilke strategier barna tar i bruk for å bli kjent med, forstå og skape relasjoner til leira, konstruksjonsmaterialene, vinden, den store steinen, parken eller byen. Et felles fokus for observasjon skaper noe felles å dokumentere, dele og reflektere over.

Materialer

Barns møte med materialene er en fin inngangsport for observasjon. Personalet kan bli enige om å observere ulike strategier for å forstå mer av hvordan barn for eksempel undersøker leire.

  • Ruller de pølser og kuler?
  • Klapper de hardt eller forsiktig?
  • Skraper de fram mønster med neglene sine?
  • Former de eller bygger de med leira?

Desto flere ganger barna bruker leire, desto mer kompetanse får de i å bruke den, forme med den og uttrykke seg med den. Leira får større potensiale etter hvert som barnets håndtering av leire blir mer kompleks. Et møte med myk og fuktig leire er helt annerledes enn møtet med tørr leire som har lett for å sprekke. Både materialvalg og barnas erfaring med leire har stor betydning for hva personalet har mulighet til å observere.

Fenomener

Om dere velger fenomener som inngangsport, kan dere bli enige om å observere barns strategier i møte med et fenomen. Om barna er opptatt av vindens blåsende kraft, vil de kanskje løpe mot vinden, eller med vinden, for å kjenne på hvilken forskjell motvind og medvind skaper. Er det motkraft eller medkraft? Eller kanskje noen prøver å fange vinden i en pose, eller åpner munnen mot vinden for å kjenne at halsen lukker seg?

Om barna blir opptatt av lyden som vinden lager, har det betydning om vinden er sterk eller svak. Er det storm, kan barna høre vinden ule rundt hushjørnene når de er inne. Er det svak vind, kan barna trenge å være i nærheten av et løvtre for å høre vinden. Og er det egentlig vinden de hører, eller er det luft i bevegelse som skaper lyd i møte med saker og ting? Har vind egentlig noen lyd i seg selv? Kanskje vil barnet bruke sin egen kropp til å skape luft i bevegelse ved å blåse med munnen, vifte med hånda eller kanskje slippe en fjert.

Steder

Et sted kan også være en inngangsport til observasjon.

  • Hvilke strategier bruker barna for å bli kjent med en park?
    Legger de seg på benkene? Balanserer de på kantsteinene? Hopper de på hellene? Kanskje noen begynner å hoppe fra helle til helle uten å tråkke på  strekene? Gjemmer de seg under buskene? Studerer de blomstene? Lar de kroppene danne lange lenker som bølger seg langs hellegangene? Legger de seg flatt på magen for å studere hva som finnes i dammene, eller på ryggen for å se på skyene som forter seg forbi tretoppene?
  • Hva er en park for et barn?
  • Hva er en park for deg?

Tid til å gjøre observasjonene synlige for andre

Når personalet øver seg på å «se», er det viktig at alle ansatte får tid til å synliggjøre sine observasjoner for andre. Alle må få tid til å se på bildene de har tatt, lese observasjonsnotater eller sammenstille det barna sier. Alle må også få tid til å gjøre utvalg og sette sammen en dokumentasjon som de skal dele med andre. Dersom barnehagen ønsker å bruke pedagogisk dokumentasjon som en arbeidsmåte for refleksjon, kan det ikke være valgfritt for de ansatte om de vil prøve seg eller ikke. Da blir ikke pedagogisk dokumentasjon kollegialt. Den pedagogiske lederen kan skape strukturer som gjør dokumentasjonsarbeidet mulig, mens styreren kan sørge for å skape strukturer som gjør refleksjon mulig.

For å utvide personalets måter å tenke om barn, om læring og om kunnskap er det viktig å gjøre observasjonene om til dokumentasjoner slik at det blir mulig å dele dem med andre. For å forstå det komplekse i barns liv, lek og læring trenger personalet hverandres tanker. Om ikke personalet klarer å se det komplekse i barns måter å tilegne seg erfaringer og kunnskaper om verden på, risikerer de å forminske barnas potensiale.

Refleksjonsspørsmål

Hvilke verktøy for observasjon bruker dere i dag?
Hva har dere fokus på når dere ser nærmere på hva barna er opptatt av?

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Tusen takk for hjelpen!