Gratisprinsippet

Hovedinnhold

  • Tolkningsuttalelse
  • Publisert: 30.07.2014
  • Sist endret: 27.04.2016

Offentlig grunnskole og videregående opplæring skal være gratis for elevene og foreldrene. Det betyr at elevene har rett til å få opplæring, uten å måtte betale for den.

Grunnen til at opplæringen er gratis er at den skal være inkluderende, slik at alle elever kan delta på lik linje, uavhengig av økonomisk bakgrunn.

Grunnskole

Gratisprinsippet i grunnskolen er regulert i opplæringsloven § 2-15. Der står det at kommunen ikke kan kreve at elevene eller foreldrene dekker utgifter i forbindelse med grunnskoleopplæringen. Dette gjelder både undervisningsmateriell og faglige og sosiale aktiviteter som skolen arrangerer som en del av opplæringen. Skolen og kommunen kan heller ikke kreve egenbetaling for aktiviteter som er en del av opplæringen, men som foregår utenfor skoletiden.

Eksempler på undervisningsmateriell er skrive- og tegnesaker, lærebøker, ordlister og kalkulator. Eksempler på utgifter til aktiviteter er kost og losji i sammenheng med leirskoleopphold eller andre tematurer, utgifter til inngangsbilletter ved ekskursjoner og nødvendig transport i skoletiden til svømmehall og bibliotek.

Mat, drikke, nødvendige klær og annet utstyr som ikke er undervisningsmateriell, vil foreldrene måtte dekke.

Videregående opplæring

Gratisprinsippet i videregående skole er regulert i opplæringsloven § 3-1 niende ledd. Fylkeskommunen har ansvar for at elevene får nødvendige trykte og digitale læremidler og digitalt utstyr. Dette gjelder også nødvendig kopiert materiell.

I motsetning til i grunnskolen kan skolen kreve at elevene dekker enkelte kostnader ved opplæringen. Kostnadene elevene selv må dekke er til individuelt utstyr som er nødvendig i opplæringen. Det kan f.eks. være nødvendig påkledning i yrkesfag, kladdebøker, kalkulator og penner. Lånekassen har imidlertid et utstyrsstipend som skal bidra til å dekke slike utgifter. Informasjon om stipendet finner du på Lånekassens nettsider.

Når det gjelder verneutstyr for elever i yrkesfaglig opplæring, er elevene ansvarlig for utgifter til noe personlig verneutstyr, mens fylkeskommunen er ansvarlig for mer kostbart verneutstyr. Hvor grensen går mellom hva som skal dekkes av fylkeskommunen og hva regnes som annet individuelt utstyr som eleven plikter å betale for selv, må avgjøres etter en konkret vurdering. Fylkeskommunen må også ta i betraktning de samlede kostandene for verneutstyret.

Skolen har ansvar for å skaffe elevene bærbar PC der undervisningen krever det, men kan kreve en årlig egenandel fra eleven. Det står i forskrift til opplæringsloven § 19-6. Denne utgiften kan ikke være høyere enn den laveste stipendsatsen i utstyrsstipendet fra Lånekassen, som vi viser til over. Eleven får beholde PC-en etter fullført opplæring.

Opplæring for voksne

Grunnskoleopplæring spesielt organisert for voksne etter opplæringsloven § 4A-1 skal være gratis. Voksne har også rett til gratis læremidler. Dette gjelder også dersom kommunen bruker studieforbund, nettskoler eller andre til å gi tilbud om grunnskoleopplæring.

Videregående opplæring spesielt organisert for voksne etter opplæringsloven § 4A-3 skal også være gratis. Fylkeskommunen skal, på samme måte som for ungdom, sørge for at voksne har nødvendige trykte og digitale læremidler og digitalt utstyr. Dette gjelder også dersom fylkeskommunen bruker studieforbund, nettskoler eller andre til å gi tilbudet. Fylkeskommunen kan kreve at de voksne selv betaler for vanlig individuelt utstyr, f.eks. kladdebøker og skrivesaker.

Leirskole og andre turer

Det er skolene og skoleeier som bestemmer hvilke aktiviteter elevene skal gjennomføre, for eksempel om elevene skal på leirskole. Aktiviteter i regi av skolen skal være gratis. Bakgrunnen for at turer også skal være gratis, er at de skal være inkluderende, slik at alle elever kan delta på lik linje, uavhengig av økonomisk bakgrunn.

Kommuner som sender klasser på leirskole, kan søke om statlig tilskudd til opphold og opplæring på leirskole. Tilskuddet skal stimulere til at flere kommuner velger å sende klasser på leirskole.

Dersom en tur er en del av opplæringen i grunnskolen eller videregående skole skal kostnadene i utgangspunktet dekkes av kommunen eller fylkeskommunen. Skoleeier vil da være ansvarlig for organisering og gjennomføring av turen.

Skolen eller skoleeieren må konkret vurdere om turen er en del av opplæringen og foregår i skolens regi. Momenter i en slik vurdering kan være om

  • reisen foregår i skoletiden
  • turen er en del av opplæringen etter læreplanene for fag
  • lærere er med på turen og mottar lønn
  • det er utarbeidet regler for turen, med f.eks. sanksjoner for hjemsendelse
  • skoleeier er ansvarlig dersom det oppstår uhell
  • turen fremgår av skolens virksomhetsplan/årsplan
  • de som ikke er med på turen har et organisert opplæringstilbud

Listen er ikke uttømmende. Dersom et eller flere av momentene er til stede, kan turen ansees som en del av opplæringen og skal være gratis for elevene og foreldrene. Dersom ingen av disse momentene er til stede, vil turen ikke ha noe med opplæringen å gjøre, og faller utenfor gratisprinsippet.

Frivillig betaling eller informasjon om kostnader i forkant er ikke avgjørende for om turer eller samlinger vurderes å være i skolens regi eller ikke.

Når det gjelder utgifter til kost, er dette ikke noe som normalt dekkes ved opplæring gitt på skolen. Derfor kan elever pålegges å dekke utgifter til egen mat på skoleturer også. Utgiftene må imidlertid være på nivå med hva mat og drikke normalt ville koste for en elev.

Dersom en tur delvis er lagt til skoletiden og delvis til fridager, kan skoleeier velge å ta betalt for den delen som foregår på fridager. En slik ordning forutsetter imidlertid at skoleeier legger til rette, med for eksempel transport, på en slik måte at det er et reelt alternativ å delta kun på skoledager.

Skoleruta avgjør hva som er skoledager og hva som er fridager. Skoleruta kan imidlertid avvike for enkelte trinn og utdanningsprogram, slik at turer ikke er lagt til skoledager selv om de er på hverdager. Eventuelle endringer av skoleruta, som er lokal forskrift, forutsetter høring.

Finansiering fra andre enn skolen

Opplæringsloven hindrer ikke at andre enn skoleeier finansierer skoleturer, så lenge retten til gratis opplæring ikke brytes. Elever og foreldre kan gå sammen om å finansiere turer ved f.eks. frivillige gaver, dugnader og loddsalg. Dersom elevene eller foreldrene gir penger bør dette skje anonymt.

Skolene kan også ta imot pengegaver, tilskudd til klassekasser, utstyr e.l. fra andre enn foreldre. De som gir gaver eller tilskudd kan ikke stille krav om motytelser, for eksempel i form av reklame for næringslivet. Det er også en klar forutsetning at pengene ikke er øremerket en elev, men skal komme hele elevgruppen til gode, og at ingen presses til å gi eller bidra.